Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

56 Menneskets arkitektur……………………………………………………………. 45 Kapittel 4. Nietzsche……………………………………….... 71 Blanchot og Guds død…………………………………………………………….. 44 Ved diskursens randsoner ………………………………………………………. 88 iii ... 78 Diskusjon…………………………………………………………………………..... 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien…………………………………………... 51 Dépense og den generelle økonomien…………………………………………….. …………………………………………………………….. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ………………………………………………. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? …………………….Kapittel 3.... 86 Hegel XP…………………………………………………………………………... 60 Diskusjon…………………………………………………………………………... 53 Duellen med Hegel……………………………………………………………….. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk………………………………………………………..85 Steget ut i rommet………….. 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6. 54 Arkitekturens verk….72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs. 49 Transgresjonspolitikken………………………………………………………….76 Den anarkistiske kopist …………………………………………………………. 58 Organismens metamorfose……………………………………………………….70 Dødens innsiv……………………………………………………………………. Bataille……………………………………………………………………….. 84 Spektakulær undertrykkelse………………………………………………………. 52 Heterogene utbrudd………………………………………………………………... 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt………………………………………………….. 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5.. Blanchot………………………………………………………………….……………………………………………………. 74 Litteraturens potensial…………………………………………………………….

......98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos…………………………………. 108 Den symbolske utveksling ……………………………………………………….....Kapittel 7....... 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ………………………………………………………………………………....127 Kapittel 9... 105 Avslutning ……………………………………………………………………….122 Forførelsens kall …………………………………………………………………... 96 Kroppens bortføring………………………………………………………………. 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ………………………………………………......107 Kapittel 8....... 125 Avslutning ………………………………………………………………………. 99 Byen: den moderne bunkeren?. Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering …………………………………………………………………....... 119 Verdien av nihilismen ……………………………………………………………......... 94 Kan fremskrittet overskrides? …………………………………………………….... 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………...123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………. 109 Forvisningen av døden……………………………………………………………...123 Den store illusjonen: realitetens eksess …………………………………………....... 91 Den suicidale staten……………………………………………………………….... 137 iv ...... 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot …………………………………………………... 90 Virilios blikk for Utviklingen…………………………………………………….. 100 Verdensbyens larm ……………………………………………………………….... Baudrillard…………………………………………………………………....... Virilio………………………………………………………………………. 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet………………………………………………... 104 Diskusjon…………………………………………………………………………............ 120 Dårlig uendelighet………………………………………………………………....111 Kroppens uteseing ………………………………………………………………........

lik havets skylling over jorden. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Maurice Blanchot (1907-2003). for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-).Kapittel 1. Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over. strukturer og faste former. Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . (2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. Det har ikke alltid vært slik. Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900). et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse. De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav. som enkelte betegner som antimodernisme. Slik vises overskridelsens rolle før og nå. må den forstås i relasjon til grenser. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. Georges Bataille (1897-1962).

s. “Modernity – An Incomplete Project”. for tenkningen og eksistensens utfoldelse. og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet. overs.er død.). Et essay om Vestens kultur 1740-2000. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. London: Pluto Press. men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned. 1970/1994. Practice. 1966. fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. Oslo: Gyldendal. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse. etter at universets garantist – Gud . 1977/1980.til Georges Bataille ved hans død. ss. tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake. Originaltittel: Préface à la transgression. 3-15. Originaltittel: Les Mots et les choses. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. 4 Jürgen Habermas. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. New York: Vintage Books. 1999/2000. Det moderne. The Order of Things. i Donald F.2 Formen Menneske overskrides og utviskes. har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. Postmodern Culture. 387. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne. s. Counter-Memory. 1 2 . Bouchard. (Ed. ss. New York: Cornell University Press. en type etos.1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. 2 Michel Foucault. 29-52. århundret. Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form. 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster. 1981. spør Foucault. Language. Alan Sheridan. 11). Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. 1963. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16.). ”A Preface to Transgression”. i Hal Foster (Ed. 1983/1985. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983). inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering.

vilje til makt. Frederick Lawrence. Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille.6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. Cambridge: Polity Press. erfaringen og emosjoner. De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). The Philosophical Discourse of Modernity. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. forestillingsevnen. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes.på utvikling av en objektiv vitenskap. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. Foucault og Jacques Derrida. De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske. som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. Ibid. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard.. Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. 9. universell moral og lov. s. 1985. s. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet. Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. s. 97. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos. århundret. 3 . I sine forlesninger om modernitetens diskurs. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. 14.7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot. 7 Jürgen Habermas. overs. men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid.. 1987. som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense).

Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. Det hellige og det profane. og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet. overs. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. menneskeskapte symbolske handlinger. Fields. s. 1190. Barnhart (Ed. 1969/1997. overs. s. upløyd mark. og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne. 9 8 4 . 87. The Elementary Forms of Religious Life.W. og er en konstituering av en verden. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen.). Karen E.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som. 1995.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud. Den arkaiske samfunnsorganisering. Robert K.. Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige. Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. 10 Emile Durkheim. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet. 1988. vil derfor nå gis en kort presentasjon. 1912. s. 11 Mircea Eliade. Oslo: Gyldendal. Det hellige viser seg ved en Ibid. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade. et sted hvor terrenget ikke er utformet. New York: The Free Press. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos. The Barnhart Dictionary of Etymology. Trond Berg Eriksen. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. Wilson Company. 1957. 20. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. New York: The H.

I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet. Ibid.. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. Illinois: The Free Press.. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. 15. s. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. 24. 1959. ”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene.. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos.hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. Festivalen er en hellig tid. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn. Meyer Barash. og er selv ”åpent”. 103. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon. palasset. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene. imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. eller verdens hellighet. Originaltittel: L’homme et le sacré. s. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid.12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. huset eller kroppen. som det nå skal handle om. Man and the Sacred. s. 5 . 15 Ibid. Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske. en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. s.15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke. 1950. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. en åpen eksistens. overs.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i. Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden.14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. 8. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden. Glencoe. 14 Roger Caillois. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden.

. kreativ tid hvor alle objekter. 19 Eliade. Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket. Ibid. Lincoln: University of Nebraska Press. 32. 6 .. s. Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form. Det hellige og det profane. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . en overflod av skaperkraft. 1958. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. 59.16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder. 16 17 Ibid. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade. Rosemary Sheed. s. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet. Patterns in Comparative Religion. s. Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. s.. Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen. s. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering. 20 Mircea Eliade. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. 18 Ibid. i særlig grad flodmyten. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller.18 Festivalen presenteres som universets første dager. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. en gjenskapning av dens Urzeit. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny.periodisk fornyelse. en grunnleggende. 212. 23. og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen.en midlertidig oppløsning. 103.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk.20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde. 1996. overs.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige.

utg. I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial.. for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig. Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. Den sakte regresjonen til degenererte former. 1997. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. Frederiksberg: Det lille forlag. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. Den muntre videnskab.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. og landjorden med stabilitet. det uttrykker seg aldri i form. overs. s. og havets potensial synes opptørket. §125. s. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden. Vannets utslettende. og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. s.”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. Alt som har form er manifestert utenfor vannet. Det hellige og det profane. s. Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket. 1882.).21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. ”et reservoar for eksistensens muligheter. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse. 359. 79. 25 Eliade. s. 212. identitet og faste former. 22 21 7 . vil de skrumpe inn. opphever former og vasker bort synden. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Oslo: Kunnskapsforlaget. Den går forut for skapelsen. den trer inn i historien. 125. en grunnleggende ny start i en ny tid. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. og det førformelige. 211 24 Friedrich Nietzsche. Niels Henningsen.23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner. men nødvendige og helbredende kraft synes borte.22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos. 23 Eliade.. 1993. svak og steril i degenererte former. den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn. Fremmedordbok 15. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid. den renser og gir nytt liv. Patterns in Comparative Religion. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde.

New York: Vintage Books. J. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet.. en verden av kaos. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse.. overs. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. s. 48. 1967/1968. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener. Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse. §4. 8 . ikke som en kritikk av fremskrittet per se. s. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig.fraværet til den kollektive overskridelsen. Det hellige og det profane. Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. Moderniteten. Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse. §74. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse.29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den. men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. 29 Ibid. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn). 56). Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. 9. 28 Ibid. s.28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten. og hegelianismen. §72. s. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse. Walter Kaufmann & R. 48. 27 Friedrich Nietzsche. Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. The Will to Power. sier Nietzsche. Når balansen av periodisitet forrykkes.27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten. ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller. Hollingdale. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade. Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven.

begynnelse. 33 Ibid. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form. Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med. symbolisert av kamelstadiet.. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. op.. i det 20. Ludovici.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske. 9 . Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. århundret. Slik talte Zarathustra. New York: Gordon Press. s. 1883-1885. The Case of Wagner. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her.33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. s. 32 Friedrich Nietzsche. overs. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud. En hybris for å reversere en annen hybris. ss. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende. Anthony M. 194.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt. Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid. jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. 1962/1999. ss. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger. overs. 12-14. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. 1888. 15-16. Oslo: Gyldendal. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne. Originaltittel: Der Fall Wagner. løvestadiet og barnets stadium. cit. men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. endringer og det nye. 1974. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. 120. 31 Caillois. Amund Hønningstad. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden).

overs. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. Robert Lamberton. Bataille søker en transgresjonspolitikk. Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten. Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. Den hegelske konsepsjonen om vekst. 10 . blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet.34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker. utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. Thomas the Obscure. en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene. 1941. New York: Station Hill Press. 1973/1988. Originaltittel: Thomas l’obscur. og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet). Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes. blant annet i krigen. som bare driver den videre.I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft.

Alt er ikke tillatt. som ”overskrider grænser”. 14-15. i sin opptegnelse over det moderne.35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. s. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. Habermas uttrykker. København: Vindrose. bakside. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20. Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. århundret. Kritik af den negative opbyggelighed. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. ss. ”Modernity – An Incomplete Project”. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. 2005. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet. 36 35 11 . Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn.

som er det samme. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. Problemet kan forstås som et toveis problem. Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. noe som kanskje har vært målet hele veien. Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. Man søker det nye eller det genuint andre. Vi har forlatt havet for godt. Horisonten slår ikke bare sprekker. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt. 12 . den blir en negativ horisont. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning. himmel. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås.Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. men som en villet. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. men beslektede varianter av modernitetskritikk. men ikke som en blind og ukontrollert undergang. men en sakte forsvinning. Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen.

eks. Aufhebung. 38 Barnhart (Ed.. cit. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt. s. s. en annen flate (f. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene. men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham. 37 13 . men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt. 2005. Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes.sunysb. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon. Tilgjengelig: http://www. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. Topografi er en ”stedbeskrivelse.. terrengforhold i et bestemt område)”. SUNY [Online]. op.37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. å gå hinsides noe. en bruddflate. op.).htm [2005.Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot. “Transgression and Its Itinerary”. juni]. cit. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak).40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede. som naturligvis må tilhøre et objekt eller område. 40 Berulfsen & Gundersen (red. Allison.39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk. 1.38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. på den andre siden) og gredi (å gå). og pseudotransgresjon. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler. transmigrasjon. s. mindre område av jordoverflaten el. Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven. transgresjon. Dette momentet diskuteres i avslutningen.). 357. 39 David B. men noe forskjellige bevegelser. 1160.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. detaljert beskrivelse av større el. 1. overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet.

kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne. overs. Skillet det profane og det hellige. Jean Baudrillard.søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum. Ann Arbor: The University of Michigan Press. s. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann. s. 14 . Med tabuet som grense for uforenlige sfærer.”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. ss. The Metamorphoses of the Circle. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra. 43 Georges Poulet.. Disse skillene har materielle konsekvenser. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. Simulacra & Simulation. som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten. Carley Dawson & Elliott Coleman. gradvis tilstiver i sine posisjoner. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet. 1966. 1981. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet. 1-2. strukturer og former. Baltimore: The Johns Hopkins Press. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. selv om det er skiftende grenser. xi. overs.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. 1994/2006. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser. Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. 1961. 357. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur. Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi. Sheila Faria Glaser. Originaltittel: Simulacres et simulation.

Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer. 45 Lewis Carroll.44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. Maria Jolas. med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi). da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. overs. 1876/1995. Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere. 44 15 . Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel. Boston: Beacon Press. hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. Gaston Bachelard. The Poetics of Space. The Hunting of the Snark. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”. men det skal få ligge i denne omgang. 1969. Originaltittel: La poétique de l’espace. 1958. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil. Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre. hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. London: Penguin. Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle.

ss. 83-105. Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon. Habermas.46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. Ja visst er man kritisk til det moderne. det vil til slutt falle. The Philosophical Discourse of Modernity. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær. Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. 47 Habermas. men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig. Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne. 16 . men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant.

49-87. Malmö: Kykeon. Det hellige og det profane. 17 . Nietzsche and the Vicious Circle. Pierre Klossowski. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin. 1999. Det er en viktig distinksjon.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp. 1956. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap. London: Verso. Originaltittel: Stratégie de la déception. Originaltittel: Zur Seinsfrage.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall.49 Nihilismen er aktuell også i dag. overs. 127. 58. 50 Eliade. 2000. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. s. overs. The Infinite Conversation. århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. 1993. Minneapolis: The University of Minnesota Press. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet. overs. 1969. London: The Athlone Press. Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her. Paul Virilio.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. 1997.og verdikrise hvor kursen må legges om. 1993/1999. og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. 1969. Det samme gjelder likhetskriteriet. Strategy of Deception. moderne mennesket. er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. s. ss. Chris Turner. Smith. Susan Hanson. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. Originaltittel: L’Entretien infini. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. psykologer og teologer. som forvitrer gjennom Guds død. Kapittel 2. Maurice Blanchot. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Daniel W. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap. ”Om varafrågan”. Linjen.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

David Mclintock. s. De vet ikke at Gud er død. må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”. §125.61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. 65 Nietzsche. utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme. Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer. Formen den tar. 61 21 . Dette er kanskje massekulturens forhold til den. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. 62 Nietzsche. Den muntre videnskab. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft. The Uncanny. Oxford: Oxford University Press. som det fortvilte mennesket uttrykker det. Douglas Smith. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer. nå oppleves det som et rom av intet. Originaltittel: Das Unheimliche. Ettersom mennesket. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. 2003. 63 Nietzsche. The Will to Power.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. bare i døden overskrider man (til slutt) de. menneskeliggjør Gud. passiv og ekstrem nihilisme. On the Genealogy of Morals.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. 1919. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass. hvis den ledes riktig vei. 1887. 1996/1998. s. 64 Friedrich Nietzsche. 65. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. New York: Penguin. 9. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. s. §3. blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. ss. §3. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. 9. 125-126. Skillet mellom livet og døden blir da større. overs. The Will to Power. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist. men engang var kjent. overs.

8.oppsett. 1908. 69 Friedrich Nietzsche.69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. 22 . for å tillate friheten til deres sjeler. 1970/1999. eller bekrefte seg selv gjennom. 68 Nietzsche. Problemet var ikke 66 67 Allison. s. 74. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt. Reading the New Nietzsche. cit. 149. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908). eller som reaktive og destruktive avdannelser.68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen. s.66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende. led hun fra problemet om denne meningen. Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull. Ecce Homo. kulturen. s.. men som forurensende. Trond Berg Eriksen. overs. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. som en monstrøs hydra. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. Klossowski. Oslo: Gyldendal. Originaltittel: Ecce Homo. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring. Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet. forklare. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep). On the Genealogy of Morals. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. 113. s. ”havet”. op.

potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer. Originaltittel: Der Antikrist. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. ss. en ren ånd. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. Det som var en hellig sfære av dyr. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte. Gud ble selv en metafysiker. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. Bjørn Christian Grønner. Fluch auf das Christenthum. overs. det hinsidige og etterlivet. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien. at Gud selv ble en edderkopp. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. Anti-Krist. 1895. flyttet ut i periferien til himmelen. 23 . Havet. Oslo: Spartacus.lidelsen selv. kommenterer Nietzsche. Friedrich Nietzsche. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den. Gud blir et ideal. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. 59-60. Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. 2003. Menneskene spant Gud så lenge. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. Dette virkelighetsskinnet. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening. et absolutt.71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud.

med sine løgner om det hinsidige. Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni. I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål. Men målet for 24 . Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. Gud utartet til en motsigelse mot livet. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. og smerte og lidelse. som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. Genesismytens livsrom rommer tre nivåer. men dermed også skylden. i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja. I Gud ble intet guddommeliggjort. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles. Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse.

varianter over det hinsidige (målet). et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen.og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. overs. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt. 159. nemlig etterlivet. 1890/1998. Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål. Dette kan illustreres lineært. 1983/2002. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. 73 James George Frazer. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig.73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk. 25 . Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. lineær tid. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning.Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”. Hugh Tomlinson. Oxford: Oxford University Press. 1962. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime). I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for. Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag. s. The Golden Bough. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. Nietzsches kultur. Nietzsche and Philosophy. En regenerering av menneskeheten i floden. London: Continuum. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger.

For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder. Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. 1. Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt. Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder. 26 . ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret.at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå. 74 Deleuze. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19.. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. Det er dens store grensens fall. op. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien.74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers. noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur. cit. s.

. Visions of Excess. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. 7. 20-21. I-IX. Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. §30. men makter å utvide skallet. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving.76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær. 1927-1939. ss. cit. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside. utover i en historisk dialektisk bevegelse. det befinner seg på innsiden. her sitert fra Klossowski. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. 1985/1999. s. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. Fra: Oeuvres Complètes. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. Selected Writings.ding-an-sich og Gud for Kant. innretningene forblir de samme. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant. Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens.). 219. ss. over hva det kan vite. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser). Historien blir hellig historie. Med Kant skjer det en forskyvning.77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser. Kristendommen funderer en historieteologi. 77 Georges Bataille. 213-222. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden. Nietzsche.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. op. Minneapolis: University of Minnesota Press. uten noen gang å sprenge grensene. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. men simpelthen gradvis skyve de utover. venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. The Will to Power. men det vokser seg ikke ut av skallet. s. 27 . Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi.

ifølge Eliade. men å endre dens organisering av eksistensen.78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. Nietzsche Body and Culture. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste. Det hellige og det profane.79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade. opplever det fortvilte mennesket. 69-70. et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse). Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. Stanford: Stanford University Press. Gud utestenges (midlertidig). 1986). Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. Gud er død. ss. 1991). Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. Gud har blitt menneske. overs. lammet av nihilismen. mennesket på vei til å bli Gud. men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs. Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel. Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. Seán Hand. 28 . Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. havet som inntørket. mennesket har blitt Gud. Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. Historismen er. og det finnes de som mener den må det.frelse. mens den utvider grensene. men vi møter ham igjen ved historiens slutt. Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. om ikke bare å kritisere kulturen. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden. skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud). Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner. Historien blir i sin totalitet til en teofani. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes. Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre.

Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål.. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. s. I sought a new center. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt. 2. cit. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1. Ibid. praksiser. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte. 83 Nietzsche. 224. og som regnes for virkelig tale. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft. s.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. På innsiden finnes identitetsprinsippet.organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. Impossibility of this endeavor recognized. xviii. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides. s. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. 82 Ibid. i overensstemmelse med realitetsprinsippet. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten..81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. op. 29 .80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i. §417. 5. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality. The Will to Power.

224-225. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. ss. The Case of Wagner. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk. Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens. Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. §418.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. 49. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp. Systemet. ss.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon. s. hvor viljen er forløst. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis. Den muntre videnskab. men som når den får tak over henne. The Will to Power. dette systemets røtter. Nietzsche. §341. Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon. 30 . det kristenplatonske verdigregimet. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere.84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. En evig tilbakekomst av tilblivelse. hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet. 192-193. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. 86 Nietzsche.

Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. 31 . overs. svanger i kroppens ubevisste. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. og noe forenkelt. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen.87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. Bevissthet er 87 Karl Löwith. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. Men når vi leser demonen si dette. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen. 1997. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen. meditasjon eller syn. 1935.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé. Foreløpig. og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå.bevisstheten og fornuftens styrker. Bevisstheten er skapt av kroppen. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. Harvey Lomax. Berkeley: University of California Press. besvimelse. J. Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. transe. Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften.

Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. 103. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. en bevissthet involvert i hele livet og viljen. 91 Nietzsche. ss. 32 . 92 Nietzsche. som krefter i stadig bevegelse. s. 39-76. Det hellige og det profane. 549-550. 91. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet. ss. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). 174. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen. Slik talte Zarathustra. det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. i alt som forgår. Et sykt.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. Det hvite skummet. viljens problem. s.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial. men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen. om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om. en ånd eller Gud. §310. Den muntre videnskab. On the Genealogy of Morals. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk. begge som sentre for vår orientering i verden. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra. §1067. The Will to Power. 93 Nietzsche. s.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen. å låse opp en port med en nøkkel. Eliade.

Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med. jorden og 94 Ibid.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi. i bevisstheten. en bitterhet over fortiden. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen.selv er sin egen fiende. 91-95. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. Og det er nok riktig. 33 .. som et forbindelsessenter. Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem. det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv. men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. ss. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon.

The Myth of the Eternal Return. Willard R. Time-Fetishes. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet. 1954. Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse. Det som lenge var umulig. Trask.helvete. er her nå oppnåelig. 98 Eliade.. 95 34 . 1998. s. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. s. 53-55. s. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Det hellige og det profane. 100 Ibid. Princeton. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. overs.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse.97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen.95 Bildet Nietzsche maler av broen. 1998. 31. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg. 99 Caillois. 96 Ned Lukacher. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste). Jarrett (Ed. Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp. 1949. op. cit.. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. New Jersey: Princeton University Press.99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt. nåtid og fremtid. The Secret History of Eternal Recurrence. Verdandi og Skuld som betyr fortid. sine minner av bitterhet.). Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom. porten. 103. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme). Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. s. 79. Slik talte Zarathustra. s. 101 Se Nietzsche. ‘På de lykksaliges øier’. Abridged Edition. 103. Durham: Duke University Press. ss. en dverg på hans skuldre. s. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer. fortiden. 14. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. og selve viljens låste posisjon i bevisstheten. New York: Pantheon Books. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. 12. 97 James L.

I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham. Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. s. Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen). mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter. og fornekteren av døden. Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. hvis veier leder til fortid og til fremtid. men må skapes vevd i hverandre. sirkelens slutning. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død. Reading the New Nietzsche. Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen. Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). sirkelens fullendelse.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. 35 . men dens (aktive) vitne. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. Kristendommens tids.102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen. Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid. Grensene mellom liv og død.og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. 164. Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra. Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham.

Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet. Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste.. bevissthetens irrganger. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid. cit. 5. Slik talte Zarathustra.. s. mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. 106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv). 94. 36 . Grensene må åpnes. symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet. men tar opp og lager (om).105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. s.). baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på. Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje. Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering.104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste. Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen. s. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen. En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder. Bachelard. Slik talte Zarathustra. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’). Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet. ”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”. Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer. 13. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”.106 103 104 Nietzsche. 105. husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen. s. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen.103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. op. 105 Nietzsche.

Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting. 62. Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson. Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene.. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler). 37 . det er ikke noe koherent. i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene. 9. Klossowski.. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. s. nettopp fortiden blir avgjørende. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket). Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. op. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks. Men flyktighetens intensitet. hevder Klossowski. men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. s. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter. cit. hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending. cit. bølgetoppen. men bare en bestemt organisering (av mange mulige). og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig.Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. op.108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke.

oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet.tilblivelse ikke har noe form. basert på en misforståelse. Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren. er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. og isteden blir reaksjoner. samfunnet og eksistensens mål. det bevisste/ubevisste.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier. Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. On the Genealogy of Morals. en abstrahering. hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides. En fatal todeling mellom kropp og sjel.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. 38 . forestillingsbilder og fornuft. Gud/mennesket og kultur/natur. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet. Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi. En indre verden av forestillingsbilder. men er potensialet som lar seg utforme. Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte. Det vi innledningsvis kalte for imago mundi. hukommelse og magasinert viljespotens. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden. Ibid. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur.

ikke forsvinner 111 112 Bachelard... en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. Nietzsche. En kontaminert konteiner av vilje. blindsporet den vestlige kultur er inne på. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre. s. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens. 39 . 114 Nietzsche. §469. 17. 262. Slik talte Zarathustra. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel. The Will to Power. op. s.111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling. 113 Ibid. men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet. 528. det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. s.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet. kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt. it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth. s. 146.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning. §1020. cit. men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet.

117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. tanken om den evige tilbakekomst. s. 85. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. s. ”det var” som den ikke kan forløse. en hermes opp. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”.. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur. 40 . omgitt av bevissthetens klare landstrukturer. Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. 122 Ibid.120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus. 14. s. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter.)..119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej. Skjebneveven.. s. 118 Jarrett (Ed. var egentlig en steins teofani. noe som ble kalt hermai. 235.. op.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus. s. 233.115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute. vil vende tilbake. 231. i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. s. 121 Ibid. sier Eliade. menneskets fattighet og fengsel. 120 Ibid. 93. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene. 234.122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid. som beskyttelser og innhegninger. som et bilde på en gud.”116 Viljens problem er mennesket. Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte. Patterns in Comperative Religion. Ecce Homo.118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede. cit. s.av seg selv. s. 117 Nietzsche. Men hva kan denne klippeblokken ha representert. 119 Eliade. Ibid. 149)...

Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. men en sabotør som man bør heie på. 235. 124 123 41 . her sitert fra Allison. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes. Patterns in Comperative Religion. er ikke uvesentlig her. Arild Haaland. s. 126 Nietzsche. overs. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. 1872. Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening. Oslo: Pax. s. 294. Tragediens fødsel. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft. Slik talte Zarathustra.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i.124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. s.. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm. Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser.123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. 228. Nietzsche. Reading the New Nietzsche. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. 127 Nietzsche. 125 Eliade. Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. s. 1969/1993. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen. Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid. I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn. nemlig drømmen. 53.

hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse.. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn. Steinen blir et bilde på viljens avmakt. ss. I mennesker. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. billedet av mine billeder. 130 Ibid. 131 Ibid. hesligste sten. 220-231. 54. i stenen ser jeg et sovende billede.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang. kan ikke skje i ham selv. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet. s.. Nietzsche. s. s. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk. der mennesket igjen forlater sitt bilde. Gåten mennesket lar seg ikke forløse. 42 . et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden. 128 129 Nietzsche. forestillingsbilder.128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. man ser ikke forbi mennesket. 55. 96. Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje. Ecce Homo. Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake. samtidig som det er et tomt mål. bare (som) en Annen. Slik talte Zarathustra. Akk.en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche. at det må sove i den hårdeste. Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut.

men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. 36. s. Slik talte Zarathustra. lik en vaksinering mot en kommende pest. Deg selv kastet du høyt.132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. her sitert fra Klossowski: ”In truth. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn. For mennesket vil ikke forlate sin plass. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. det gjelder å gjøre det i en villet undergang. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. Klossowski. 134 Ibid. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos. ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang.. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. de begrep ikke gjenkomsten. om de knuses eller forvandles. Kapittel 3. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. ss. Zarathustra har ikke blitt forstått.133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket. Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. ei funnet sine rette mennesker. op. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt.Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde. alle ”steiner” må til slutt falle. 230-231.. 133 Nietzsche. s. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. 103. cit. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. 132 43 .

Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. 33. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. s. 135 44 . Hos ham er intet fast.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid. tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen. Introduksjon til lesningen av Hegel. Trellen har. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. Aufhebung. Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep. 1996. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. som han ikke kan overgå. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. uten selv å vite det. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Hans eneste overskridelse vil være døden. 137 Alexandre Kojève. overs. den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden. Agnete Øye. 1947. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser. ikke herren sin vilje. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. Oslo: Pax.137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn.

som den må kjempe mot for å eksistere. 1980/2001. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. Det andre truer hele tiden det samme. Originaltittel: L’experience interieure. Dette er negativiteten. L. New York: SUNY. slik den er presentert av Kojève. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv. 27. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden. Cambridge: Cambridge University Press. s. Vincent Descombes. 1988. 140 Georges Bataille. legemliggjort i herren. Modern French Philosophy.. Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile. I den hegelske dialektikken. M.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres. er det trellens livsbetingelser som dikterer. Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte. samtidig higer han etter selvstendigheten. 23. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. Originaltittel: Le Même et L’Autre. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. overskridelse og forvandling. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten. overs. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. 45 . Harding. dialektikkens drivmotor. mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. 1954. fast verd(i)satte. Scott-Fox & J. i ønsket om forandring. s. Inner Experience. 1979. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling. 108-109. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. Leslie Anne Boldt. overs. den moderne psykens fødes med dette. Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. ss.

Visions of Excess. 1927-1939. 2002. Oslo: Pax.. for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen. arbeid. Thomas Espedal. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. Fra: Oeuvres Complètes. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. Erotismen. kulturer og historiens slutt.144145 Kapittel 4. som i virkeligheten er noe innsidig. s. kroppslige betoning. 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille. erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. Oslo: Spartacus. 145 Georges Bataille.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker.146 Gerald L. than the unfolding of a space in which it is once more possible to think. 143 Foucault. ss. Historien om øyet. Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. 1957). Originaltittel: L’érotisme. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket. 79-90. Selected Writings. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død. overs. 1996. Originaltittel: La Historie de l’oeil. 342. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)). 1997/2005. Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet. Døden. The Order of Things.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter. Minneapolis: University of Minnesota Press. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer.). Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. “The Pineal Eye”. 1928.disse nær og beherske de. Agnete Øye. Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. 142 Ibid. 144 Georges Bataille. s. and nothing less. eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). 122-144. Bruns. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. I-IX. I introduksjonen til Man and 141 46 . i Allan Stoekl (Ed. xi. 1985/1999. Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden. ss. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. overs. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall.

i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse. 99.. s. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. Krigen innehar alle festivalens krefter. dens utvidelse av tid og rom. dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. vold. hvor eksess. op. hevder Caillois. Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. cit. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. nemlig krigen. 149 Ibid. men dette tar krigen igjen i omfang. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid. den inneholder eksess. Den fragmenterer isteden for å forene. 147 Caillois..147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter. 47 . Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet. Caillois antyder at krigens omfang. s.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske. en tid utenfor tiden. en kontrollert. Den moderne ferien er individuell og perifer. 163-180. som regenererte og fornyet samfunnet. orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. ss. må ikke noe fylle deres viktige plass. Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse. jo større sjanse har krigen til å forføre. Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. ødsling. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne. Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor.. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden. 180). Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid. men bruker de i motsatt retning. i dens totale natur.

152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos. Ikke lenger barbari. s. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid. perioden med guddommelig tid. s. I det moderne konstitueres grensene av krigen.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår. Det er ikke overraskende. men kilden til sivilisasjonens utvikling. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden. hevder Caillois. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. for å beskytte det mot effektene av tidens tann. Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår.. 48 . Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne. 171. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt. Krigen blir selve historiens beveger. i en åpning av grensen mellom sfærene.hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi. Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. Alt skapes av krigen. freden forårsaker alle tings sakte forfall. medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. s. 176. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid. 152 Ibid. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt. i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen.. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos.. og får dermed en religiøs verdi. hevder Caillois. 170. Ibid.

Originaltittel: Théorie de la Religion.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer. s. Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener. 154 Ibid. søken etter en tapt intimitet og suverenitet. 21. dets arkitektur. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt. med avgjørende ulike konsekvenser. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. ss. 23-25. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet. 49 . En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge.155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer. New York: Zone Books. Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. 23-24. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud. 156 Ibid. Kontinuitet og død er derfor samme sak. ss.153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. 1992/2001. vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse. ikke en åpning. 1973. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg.. Theory of Religion. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden. overs. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. 155 Bataille.. Erotismen. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden. Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten. Robert Hurley.

ss. 65. s. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet. i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer. 66. Denis Hollier. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. s. 160 Bataille. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten. 159 Ibid.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. 50 . 38. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet. Døden manifesterer værens kontinuitet. Bataille: A Critical Reader. 30. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. 59-73. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Det hellige gis mange navn som Gud. Theory of Religion.mennesket tilhører som definerte individer. Med døden 157 158 Ibid. Grensen mellom disse sfærene vil. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet. eller det totale mennesket.. s. Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører. s. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet.).158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn.157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons. Staten. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer. Oxford: Blackwell. 1967. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking.. Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. er grensene som hele veien produseres.og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene. 1998. Det homogene representerer det assimilerbare. men mer viktig enn det transcendentale elementet.

Originaltittel: La Part Maudite. nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. 40. 163 Bataille. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket. er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. Erotismen. Men feilgrepet til de fleste religioner. Robert Hurley. hevder Bataille. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv. ikke lenger er gitt. s. 164 Georges Bataille. 56.164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken. New York: Zone Books.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. Erotismen.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret. 51 . er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. 129. ikke kroppslig og kollektiv. Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden. Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. 1967.162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell. s. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille. overs. s. s. Bataille. 1991/2002. 51. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen. Theory of Religion. The Accursed Share Volume I. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt.

Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv. The Accursed Share Volume 1. s. Georges Bataille. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse. s. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense. Bergen: Filosofisk institutt. s. men noe som overskrider og kompletterer det. Oxford: Blackwell. 170 Bataille. 69. 167 Philipe Sollers. Vinden fra utsiden.). 73. 161. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet. 52 . i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 1968. Grensen er imidlertid ikke helt lukket.. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet. 1998. Ibid. s. s. 168 Helge Pettersen. 169 Ibid. Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi. 2004. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det. 74-101.170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover. 21. Erotismen. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet.. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer.169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering. det finnes en åpning. De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet.168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige.166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi. 161. heltmodig eller katastrofalt. ss.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). Bataille: A Critical Reader. Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. hevder Bataille. 75. s. Gjennom hele menneskehetens historie.

Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss.175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet. Visions of Excess. 172 171 53 . 173 Ibid.172 Om vi ikke ødelegger energien. I-IX. 137-160. Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle. 174 Georges Bataille. Fascismebevegelsens vold.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte). 23. s. heterogene natur. anarkistiske og revolusjonære karakter. Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt.. ”The Psychological Structure of Fascism”. 1927-1939. hverdagslige verden av homogen realitet.. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. s. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid. 175 Ibid. Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet. 141. ss. 1985/1999. s.. 41.174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive.). Fra: Oeuvres Complètes. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss. overskudd. delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet. Minneapolis: University of Minnesota Press. Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille. Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet. i Allan Stoekl (Ed.nok energi og overskudd som har vært det sentrale. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. men hvordan man blir av med det. Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente. Selected Writings. Ibid. i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet. som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring.

Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover. Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 . former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener. Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken). Det som skjer i Guds fravær. Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet. Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges. gjennom hans overskridelse i negasjonen. nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner.oppleves som smått guddommelige og forenende. nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet.

179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. 102-138. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten. Evigheten. men skulle det mot formodning gjøre det. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. ikke produksjon. ikke gjøre noe nyttig. 1967. s. og i disse tilfellene oppløser seg selv. en negasjon som har intet mer å negere. 108. væren. Men det er ikke nok. En oppgivelse av alt håp.176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig. men å mislykkes. s. enhet). men som til tider lukker seg selv i et system. bekreftes. Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. ss. satt seg til arbeid og blitt en produsent. 128. 177 Bataille. som en umulig autoritet i frelsens fravær. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud. The Infinite Conversation. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. 178 Blanchot. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites. Han har konstruert verden. 176 55 . Oxford: Blackwell.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige. 179 Ibid. ss. og blitt en produsent. Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse. 203-205. en selvprodusent. men å redusere seg selv til Jacques Derrida.177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. 206. skjer en åpning mot ødslingen. det ukjente i seg selv. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. 1998. det gode. s. ikke å lykkes.) Bataille: A Critical Reader. Det er del av en contesterende (bestridelse.. Inner Experience. Som oftest merkes ikke dette. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien.

182 Denis Hollier. Massachusetts: The MIT Press..181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929). gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten. Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. Originaltittel: La Prise de la Concorde. 1989/1992. 19. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk. homogene. 1974. Bataille. Arkitekturen representerer det tause. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives. overs. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet. og ikke gjøre noe forskjell. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden). en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. de uttrykker samme organisering. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille.182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur. 56 . Cambridge. ss. en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes. Betsy Wing. 205-206. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. Erotismen. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. s. Det skitne ville erstatte Gud.180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. 45. 180 181 Ibid. Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden.det unyttige. s.

Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse. Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet.for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. det andre til det som er kjent. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. s. s. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep. Ibid. 185 Ibid. 186 Ibid. xiii. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. s. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet.. Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake. Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen. nemlig menneskets form. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden. århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13.183 Dette kan forstås som at døden.. s. 57 .184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde. Det er det ukjente. hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden. 38. det truer diskursens meningsfelt. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. ix..186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr. fortrengingen og glemselen. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden. og skal ikke være en del av bevisstheten.. teologien. 51.

Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding. et ønske om å styrte samfunnets organisering. s.. den ”andre” stemmen lar seg ikke høre. Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe. Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp. Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form. 58 .. s. hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). xii. Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. 35. og organisering av Mennesket. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen.187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem. og miste hodet. Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur. Ibid. Mennesket låses i seg selv. den har ingen annen plass enn utsiden. en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel). og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid. xi. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden. Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv. s. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig.mer dominante. Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen. Dette systemet er monoteistisk. det har bare en stemme. Annetheten ekskluderes. Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form..188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art. 189 Ibid.

. s. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset.. dets fravær. den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt. da den ikke har noe innhold. forestillinger og guder. s. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss. Hollier viser hvordan huset eller tempelet.190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke. som er assimilasjon av det andre. bare kan uttrykkes på eksternt vis. 59 . den absolutte forener av menn. 12. 192 Ibid. Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute.192 Huset og templet var opprinnelig hule. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen. det som er hinsides det. Den internaliserer selv dens utside. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet). 87.forandre (jfr. 3-13 193 Ibid. 190 191 Ibid. det som overskrider det.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori. ss. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt. og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider. det blinde punktet er der. 88. er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred. Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. problemet med å erstatte det høye med det lave). Ibid.. uansett innhold.193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden. Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles. Det vises også i den hegelianske arkitekturen. Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål.. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel. Dette kan forstås som en tings revne av identitet. Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis. s.

Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. det moderne borgerlige samfunnet. 196 Ibid. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om. Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form). En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet. på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. Ibid. Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess. s. Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet). Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer.Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs. 82.194 Epifysen. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser. “The Pineal Eye”. Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet. Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. antok Descartes var senteret for bevisstheten. nemlig døden. 60 ..

”197 En anamorf form. Minneapolis: University of Minnesota Press. i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv.inversion. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. ”The Sorcerer’s Apprentice”. Visions of Excess.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død..201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. som er tragisk for alle. ss. i Allan Stoekl (Ed. 236. 1985/1999. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med. Georges Bataille. materielle annethet. 1992. I-IX. xx.198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite. s. Selected Writings. ss. Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning. Georges Bataille. Minneapolis: University of Minnesota Press. is nothing other than the celestial eye it lacks. . a creature who.. Selected Writings. Døden må her tenkes som bevisstheten om døden. Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. ix-xxv. den har potensial til å forvandle eksistensen. overs. xii. ss.). Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø. 89-90. 1927-1939. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om. Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. London: Verso. s. 1985/1999. la mort à l’æuvre. Visions of Excess. kommenter Bataille. ss. 223-234. Against Architecture. Originaltittel: Georges Bataille. Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet. å miste hodet. som Bataille søker et kollektiv rundt. 2002. 1927-1939. 201 Michel Surya.). Fra: Oeuvres Complètes. ikke himmelens. ”Introduction”. 199 Bataille. An Intellectual Biography. 198 197 61 . Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle. 200 Hollier. men den utestenges av det moderne. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret. den absolutte ånds. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. Døden er her jordens død. i Allan Stoekl (Ed. s.. her sitert fra Allan Stoekl. under a sick sun. 232-233.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse.

Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt. 253. s. vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser.205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket. Bruce Boone. 208 Ibid. Minnesota: Paragon House. On Nietzsche. s. 24.. s. som ikke svarte til et navn. 1945. Dette representerer en dobbel låsing. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv. og ikke bare endrer meningsinnholdet. under Ibid. 250. 203 202 62 . Originaltittel: Sur Nietzsche.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille.. Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. 39. Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene. Ibid. 207 Ibid. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle.208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi. 204 Ibid. Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker. s.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. St. 205 Georges Bataille. Og om det i det hele tatt var en realitet.202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. s. Against Architecture. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier. 31..destruksjon og død (som fascismen). Paul. 1992. 245.. overs. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen.. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet. s.207 Religionen. Guds hus. 206 Hollier. Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. s. 44.203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet. som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø.

Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. i likhet med Nietzsches. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter. i kristendommens Gud. mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert. en mektig bevarer av den universelle orden. Inner Experience. 154. Religionen blir universell og personlig. Og om festivalen ikke lenger er en realitet. Gud blir nå det hellige. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. Batailles prosjekt. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon. men denne veien inn er vesentlig annerledes.koloniseringens tid. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen). Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser. Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet. På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. s. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene. Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. 63 . ikke kollektivet. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. men gjennom en diffus personlig intimitet.

Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates. cit. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens. The Accursed Share Volume 1. 78. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer.210 mellom homogenitet og heterogenitet. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si. 212 Bataille.. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld. Guds død. Nietzsches søken er grenseløs. For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig. s. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død. For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi.211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille. 64 . Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall. s. 189. for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. Batailles søken er grenseoppsøkende. Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche.eksistensen. hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige. Sollers. Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk). op.

Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. op. kommenterer Bataille. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. men gjennom kroppen. op. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. cit. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt. cit. 85. men det finnes glimt. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag.. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet. ikke som substans. cit. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan.egentlig er innenfor. 93-95. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. s. En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes. her sitert fra Surya. I en perfekt kontrast. men som innriss. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers. Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden.. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. 95. Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse. s.. Surya.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”. op. 215 Bataille. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør. 65 . ss.

som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. Kapittel 5. ventingen. Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne.som en kumulativ progressiv prosess videre. men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det. Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. En bestridelse av helheten. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. men som drypp av annethet. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. men ikke som et helhetlig radikalt omkast. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). Grensen mot utsidigheten kan erfares. som tilsvarer transgresjon hos 66 . døden og eksilet. Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. og må begynne på nytt. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden). men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder. men ikke som suveren kontinuitet.

. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot. s. ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring.Bataille: den mest rene. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær. 27. 217 Ibid. nakne erfaringen av utsiden. Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling.217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten. primært i litteraturens rom. Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken. Innledning I en artikkel om Blanchot. Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). 21. 21..216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden. s. New York: Zone Books. som ikke forflater den gjennom å konservere den. 7-58. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966). Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni. 216 Michel Foucault. ss. Originaltittel: La pensée du dehors. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). med den evige gjenkomst som middel i denne kampen. s. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne. 67 . i Foucault|Blanchot. diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs. 1987/1997. er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken.218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. 1966. 218 Ibid.

221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei. 220 219 68 .222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret. 1. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. s. 11. melder seg raskt. Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom. cit. cit. Hva så når denne perfekte. Lincoln: University of Nebraska Press.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien. s.224 Han Bruns.. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av. 2004. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. “Translator’s Introduction”. 223 Ann Smock. The Infinite Conversation. op. Maurice Blanchot and the Sacred. op. s.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring. op. Chicago: The University of Chicago Press. 1. 224 Hart. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. s. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av. 221 Blanchot. 5. ss. The Space of Literature. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel. cit.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. 350.. s. 1982/1989. The Dark Gaze. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker. 222 Hart.. s.I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot. Kevin Hart. i Maurice Blanchot. 9. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig. 1-15. men ikke som teori.

300.. For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen. xi-xxvi). 69 . Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet. 6. 228 Bruns. 229 Ibid. op. et nærvær uten presens. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres.. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig. et mennesket ved sitt vesens grense.228 For Blanchot er mennesket uten horisont. og er aldri videre opptatt av det profane. op. istedenfor et sirkulært rom.225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden. op. Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. og blir her omtalt som litteraturens intervall.227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. ss. cit. 7. 5. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet.. s. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking. 302. ikke lenger vår. uten synet. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet. vår erfaring. s. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. og peker på dislokalisert tid så vel som rom. s. det er en Utside – et fullstendig åpent plan. fremmed for alt visuelt og alt usynlig.. s. dimensjoner og andre topografiske trekk. det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om.omtaler primært det hellige fremfor religion. 227 Ibid. tar alt bort bortsett fra mitt vesen.. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze. cit. s. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. 226 Hart. cit. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden.229 Talen. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid. et hyperbolsk. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid..

s. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen. kulturer og historiens slutt. Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten.235 Innsigelsen mot diskursen. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. xi. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss.. op. 5.234 Skrivingen blir det som overskrider loven.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. 231 230 70 . s. xii. 131. xxiii. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk.. 235 Bruns. s.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen.. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. cit. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant. 234 Blanchot. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer. 233 Bruns. arbeid. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter. cit. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien). s.231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass. i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. op. og en legitim filosofisk posisjon. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. er også en bestridelse av kulturens ideal. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling. på utsiden av språket. Ibid. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid.. s. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. The Infinite Conversation. sirkelens sirkler. men ikke som et tilbakelagt mørke. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken.erfaringen.

1995. Originaltittel: L’Attente. 276. i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides. betraktet som en påventet hendelse. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. s.). Han bærer ventingen inn i døden. bare utsettende. s..239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting. ”Waiting”. den er et intet som overskrider alt. Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. 238 Maurice Blanchot. Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende. så venter vi på det uten å bekrefte det. Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening). 237 236 71 . Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot. 1994. Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot. Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. En venting på intet. ss. The Blanchot Reader.). Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden. Døden. 29. i Michael Holland (Ed. utsettelse og sigende forsvinning. Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet. Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. ss.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter. s. The Infinite Conversation. møysommelig bygger. 272-278. 239 Ibid. 170). 1996. Oslo: Aschehoug.stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag). Innriss. 168-171. Og døden vil ikke la ham vente. 1959.236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’instant de ma mort. riktignok i karakter av sin fraværenhet. Essays i utvalg. er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen. i Blanchots verker.

novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. The Infinite Conversation. Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs. Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser. Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme. Negasjonen av Gud. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon.org/etext/932 [2006. men en ikke-positiv affirmasjon. Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen. nemlig idealer.gutenberg. 241 Blanchot. 149. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens. annerledes enn noe som erstatter noe annet. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt. ”The fall of the House of Usher”.241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes. Nihilismen tenkt til ende. en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. 1839. riktignok uten å nevne Hegel. s. uansett hvor godt vi forsøker begrave det. Tilgjengelig: http://www. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. 17. mars]. Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud. 72 . Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. som hos Nietzsche ifølge Blanchot. Project Gutenberg [Online].

Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter. Dermed markeres punktet for disjunksjon. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den. s. 245 Nietzsche. eller det Enes opprinnelighet. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. svarer han..242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. Nietzsches identitet selvdestrueres.. ss. Ibid.. s. her sitert fra ibid.gjenkomst svarer til denne bevegelsen. 275. 277. hevder Blanchot. Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg. hvor lukning og bruddet sammenfaller. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. returen returnerer (som nøytral. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler). men isteden det’et som returnerer.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond. 275. som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke. 244 Ibid. eller helheten. Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur.. og i denne revnen etablerer en Gud med feil. så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form. s. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg. Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. 73 . eller uendeligheten av et sentrum.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den. Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens. Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. 273-274.

da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”. Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence. likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. Originaltittel: L’exigence du retour. men feilen ligger i om man blir berørt av dette. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv. mener Blanchot. det må alltid være utflyttende og utslettende. utsatt i grenseerfaringen.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst. its ’verification’. The Infinite Conversation.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt.. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. 294. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. og enda mer. 251 Ibid. That is its sole guarantee. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake.ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. 1995. må ikke tas alvorlig. 247 246 74 . 290-297. gjennom denne uskylden. ”The Exigency of Return”.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld. 279-280. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. 248 Ibid. selv ikke en holdning som absolutt alvor. ss. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche. deg selv. 279-280. Dette betyr at man er uskyldig. som snur deg vekk fra deg selv. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri. Blanchots sjakkspill: Hegel vs. det ordet som bærer det. selv om det er et deg. Ibid.”250 Tro. s.. du er derfor ikke engang uskyldig. ss. The Blanchot Reader. Oxford: Blackwell. 279.). 1970. hvis det må være en. 250 Maurice Blanchot. i Michael Holland (Ed. Vilje. s. så er det ingenting i deg som er deg. ss.251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). 280-281.. Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. ss. 249 Ibid.

en bevegelse som er selvekskluderende. tenker den tid som uendelig. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève. men som motsatte bevegelser. og er selvinkluderende.252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. 1947. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges. 252 75 . Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger). Hos Hegel utvikler alt seg. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. 1969/1980. Ithaca: Cornell University Press. De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser.fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær. overs. Introduction to the Reading of Hegel. Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den. uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid.. Hegel bekrefter alt og oppbygger alt. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen. som navn på gjenkomstens lov. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover.Hegel . men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt. Nichols jr. men tegnes stadig på ny. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. Skjematisk kan vi sette det opp slik: . 105). Hos Nietzsche gjentar alt seg. James H. s.

143-150. Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden. 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet. ikke ulikt poesiens annethet. Enten en fortid. i et samfunn. 1995. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden. The Blanchot Reader. cit. 254 253 76 . op.av tid tilsier utelukking av et nærværende presens. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss. ”The Exigency of the Return”.. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. op. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges. s. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. så må den allerede være på utsiden.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås. Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den. 1953. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst. s. uavhengig av språket. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen.254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. Oxford: Blackwell. 148. Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass. ss. cit. eller fremtid. 255 Emerson.256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter. ss. som alltid allerede er krysset. 295. s. i Michael Holland (Ed. ”The Pursuit of the Zero Point”. 212-227. 292-293. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. Bruns. 6. Ibid. 256 Maurice Blanchot. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi.. ikke-forholdbar.). fylt opp av Blanchot. ss.. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten).253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes.

”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”.. at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet. det er selve skrivingen ved origopunktet.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet.intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say.259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass.. 261 Ibid. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige. ”The Pursuit of the Zero Point”. men som igjen og igjen tales på ny. s. 24. et utvendig forhold til det kjente språket. fiction consists not in showing the invisible. delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore. 260 Ibid. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”. (Ibid. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. Ibid. s. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det. å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). Foucault forklarer 258 259 Blanchot.. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen. 262 Foucault. mens talen utvendiggjør og ekskluderer. hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny). 147. 147-148. 12. 13).. s. s. 77 .262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner. 264 Ibid. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. s. Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder.261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form. hele filosofihistorien. 150. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken. 148. 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om. Talen om talen derimot leder oss. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’. s. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente.”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. som ikke fryses inn meningsidentiteter. ss.. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer.

.265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”. The Writing of the Disaster. representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon. Ventingen som ikke er rettet mot noe. 267 Ibid. s. 1995. s. overs. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer. 78 . men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse.267 Språket er ikke sannhet eller tid.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. Ibid. Lincoln: The University of Nebraska Press. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake. men alltid den uferdige formen til utsiden.. 1980. den pakker seg ikke inn i indregjøring. 52. Ann Smock.nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder. eller er knyttet til en plass.. 56. 268 Maurice Blanchot.266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. det er ikke en resignert immobilitet. s. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. som en utside som taler til oss. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro. 25. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. alt faller til utsiden. fritt for et senter. eller evighet eller mennesket.

en kort stund. at han til slutt må avskjedige Bartleby. s. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping. han forlater ikke sin arbeidsplass. benektning som ikke støtter seg på nektelsen... 272 Bruns.269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. av tenkning.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke. op. 33. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i. cit. men tapet av vesen. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao). og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold. hvor selve loven kollapser. 158. 33. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver. han befinner seg på utsiden av dialektikken. s.handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby.272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. 269 270 Herman Melville. ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning. og at senteret dermed tvinges til å flytte. New York: Dover. op. den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg). et avkall på identitet. 1853/1990. Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer. Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse. det vil si. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. Bartleby and Benito Cereno. s. En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. Han blir. Ibid. Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter. 79 . cit. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm.. et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. 271 Lukacher. en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig.

nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren. Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. innenfor en passiv. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. 272. i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). 273 80 . Maurice Blanchot. 274 Lukacher. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. The Infinite Conversation. Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke. er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. s. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. forsvinnende. da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”. The Step Not Beyond. overs. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. transmigrasjon. op. Lycette Nelson. hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. New York: SUNY. 1973. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig. på engelsk The Step Not Beyond. Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. 158. overskridende. s.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides. 1992.. Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”. cit. 275 Blanchot.

277 Maurice Blanchot. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter. 1955. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. ss. x. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. The Space of Literature. Lincoln: University of Nebraska Press. 276 81 . tiden for frelse og progresjon. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver.277 Senteret er ikke satt. ss. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon. Originaltittel: Le rire des Dieux. ikke ulikt Orfeus blikk. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. 279 Hart. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. Ann Smock. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. 278. cit. for Blanchot.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult.). uten fornuften eller guddommens opplysende optikk. ”Waiting”. Originaltittel: L’Espace littéraire. Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. erstatter lineær tid. s. op. ss. 2002. 278 Blanchot. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen. hvor endelig det ikke lenger er en original. Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. skriver Blanchot. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. en forbannelse som reverserer seg selv som glede. mer usikkert.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt. Decadence Of The Nude. 1982/1989. s. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. “The Laughter of the Gods”. i Sarah Wilson (Ed. Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet. i fraværet av et senter. 1965.279 Hos Bataille Maurice Blanchot.. 25-26. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom. London: Black Dog Publishing. 186-187. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. 161-191. overs. fordi det utfordrer identitet til væren. men mer pressende.

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid. 1967. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. s. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting. 76. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier.. men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. 294 Raoul Vaneigem. Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. overs. fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget. The Revolution of Everyday Life. modellert på religion som opium for folket.sfære ifølge Sollers.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel. 293 Ibid.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde.. Donald Nicholson-Smith. bruk av diverse narkotika.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd. London: Rebel Press.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende. 85 . søken tilbake til naturen. 224. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære. krav om fritid. s. fungerer som en maskering av undertrykkelse. som i den seksuelle frigjøringen. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen. s. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon. 1983/2003. mulighetene legges i rør. 76. Ibid.. I denne konteksten. Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret. s. 77. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres.

120. Donald Nicholson-Smith.ren representasjon. Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele. Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. New York: Zone Books.og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet. s. Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere. 1995/2004. 93. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk. s. 12. 86 .. 1967. 297 Ibid. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger. blant annet Heidegger og Blanchot. Flere. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet. Originaltittel: La société du spectacle.. et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn.296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser. Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet.297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet. The Society of the Spectacle. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950.295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet. s. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet. 296 Ibid. overs. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie.

1981. som en hjelpeløs.). 1964. s. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. 298 87 . vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv. 300 Ibid. 45-67. 269-271. Heidegger – The Man and the Thinker. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett. Spillefilm]. s. Originaltittel: La conquista dello spazio. Chicago: Precedent Publishing. som normalt er situert på utsiden. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn. samtidig tynget ned av sin egen drakt. ”The Conquest of Space”. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. 1976. fri fra gravitasjonskraften. 269. Oxford: Blackwell. Fra det Martin Heidegger. [DVD. flyttes ut i verdensrommets mørke. London: Artificial Eye. ss. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”. Solaris. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet. I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. The Blanchot Reader. Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. i Michael Holland (Ed.”299 Er intetheten. ss. 2001. 301 Andrej Tarkovskij. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman. but a man with no horizon.fremtidsoptimisme.”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. 1972.. For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. 56. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel. Produsert av Mosfilm Studio.).298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel. i Thomas Sheehan (Ed. 299 Maurice Blanchot. 270. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. 1995. s.

James Benedict. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret. London: Verso. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. Kapittel 7. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi. overs. 29. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. en større viten osv. Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen. 88 . Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. sier Baudrillard. s.. 1993/2002.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. så begynte vi å sirkle rundt oss selv. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. The Transparency of Evil. Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning. 60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. men skallet har vokst. som både er en videreføring av Batailles ideer.302 Den planetariske æra er over oss. stadig bedre liv. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. 1990. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen. Det er spørsmålet vi nå må stille. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene.

men lynrask Utvikling. deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi. s.grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. op. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres. 174. er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel. har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen. liksom real time har prioritet over rommet. mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. 89 . krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære. En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i.. Krigen gjennom det 20. I 303 Caillois. cit.

overs. New York: Princeton Architectural Press. 1975/1994. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket.og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting. som også Caillois var inne på. Bunker Archeology. s. s. Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. Originaltittel: Bunker Archéologie. I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter. George Collins. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen. Begrep som Paul Virilio. Det skal det nå gis noen eksempler på. Den totale krigen. er rom.. 14. Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet. 304 90 . og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. 40. Den totale krig er grenseløs i sin form. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. 1975. men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det. 305 Ibid. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme. Stedet og rommets implodering.

total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. s. men et gravitasjonssenter. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn. det siste krigsspillet. Noen slike observasjoner skal derfor vises. der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. Bunker Archeology. alt kan flytte seg. En banebrytende teknologi som Paul Virilio. Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen. Total fred er krig i fredstid. en konstant fare overalt. i James Der Derian (Ed. det produserer også sin egen atmosfære. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. Originaltittel: Vitesse et Politique. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen.307 Tomrommet eksisterer ikke lenger.’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. 1977. Jorden har mistet sin materialitet. men overlasset i sin oppmerksomhet. ”The State of Emergency”.). mens han stirrer angstfylt mot horisonten. men flyter på grunnen. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten. 46-57. s. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. en sammenblanding av det militære og det sivile. komme og gå. men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. 43. skillet fredstid og krigstid opphører. 306 91 . 51. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet. et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. The Virilio Reader. og rommet sin tomhet. konfliktens homogenisering.306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. ss. Oxford: Blackwell. eller degenereringer. Låst i sin posisjon. 307 Virilio. Bunkeren er ikke fundert. 1998.

viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. Patrick Camiller. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. 1. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige. Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen. som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. men kunne se hva som ville komme. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. 92 . Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. Reaksjonstid ble altomgjørende. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende. War and Cinema. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. The Logistics of Perception. London: Verso.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. eller som varsling over eteren. s. overs. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket. artilleriet var ikke lenger blindt. Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. 1989/1996. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt. 1984. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive.

s. 1984.309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall. Michael Degener. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte. Forestillingsbildet erstatter objektet. Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. og tiden erstatter rommet. men i forskjellig enhet av tid. Negative Horizon. Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). Denne teknologiske utviklingen. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre. Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant. politiske og økonomiske situasjonen.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene. s. Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. Det er forskjellen i tid. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse. War and Cinema. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. det Virilio kaller dromologi. hevder Virilio. London: Continuum. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet).kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. 309 93 . En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. sier Virilio. Originaltittel: L’Horizon Negatif. hurtigheten til erobrerne. foreviggjøre det. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. 46. 2005. 41. 310 Virilio. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. overs.

).. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet. s. Originaltittel: L’État suicidaire. 205. absolutt krig blir en realitet. i James Der Derian (Ed. For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt.314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt.. 40. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio. s. alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio.311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal. Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. alle sfærer. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid. The Virilio Reader. 314 Ibid. 313 Ibid. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. 315 Ibid. 312 Virilio.moderne. Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. 29-45. Dessuten har det et psykologisk aspekt. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. farkoster. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. 311 94 .313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. s. s. s. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold. ikke bare jordbunnen. 40. men til hele realitetens sfære. Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted. 31. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser. 59. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk. erstattes av krigen i virkelig tid. Oxford: Blackwell.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse. Bunker Archeology. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet. 1998. ss.. ”The Suicidal State”. 1976.

I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening. Strategy of Deception. 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene. siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. s. århundres diverse europeiske kriger. som begge skyldes den samme holdningen. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). Bunker Archeology. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott. og endringene startet med det 16. eller mangel på holdning som sådan. men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. her sitert fra Virilio. som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid. 318 Ibid. Virilio. med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter. 18. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet. s. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen). 81. I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold.. Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid. hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. s. Bunker Archeology.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien.317 Land. skal også blikket vendes mot en nåtidig krig.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). 17. ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som. Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio.psyke. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler. s. 95 . 319 Virilio. Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter. men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet. 32.

32.321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. 117133. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden.320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. s. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere. Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen. Har dette hierarkiet alltid eksistert.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. Paul Virilio. s. 322 Virilio. fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen. The Virilio Reader. Originaltittel: L’Inertie polaire. 64. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. Oxford: Blackwell. gjennom gruppen eller Ibid. Antiform kan kanskje forstås som motform. et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt. ss. At Gud er død.). “Polar Inertia”. som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer. eller formenes skygge kunne vi kanskje si. 321 320 96 . I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt.. grensene og forskjellen. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. 1990. i James Der Derian (Ed. Uansett hvor hardt vi prøver. og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen. Negative Horizon. 1998.

spør Virilio seg.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. men allerede gjenseere. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv. 325 Ibid. Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder.. s. nye former. rommet har blitt målt og kartfestet. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid.. en regel for persepsjonen. 34. Virilio gjør maksimen. 35. Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde.tidligere samfunn. 97 . Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare. s. s. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid. på samme vis som vi oppfant soluret og klokken. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk. 34. forandringen av former. fornyelsens fluks. på grensen. det er vår arkitektur. tiden har blitt klokketid. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet. 36. Denne reduksjonen danner våre vaner. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse.. men gradvis utviklet de en logikk. s. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos).og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse. eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. ”One only really sees what one already has in mind”. Ibid. Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting. 326 Ibid. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden. til sin egen.. hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld.

den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser. Strategy of Deception. 329 Ibid. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover. det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger.. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten.skaperkraft. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. ss.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder. selv ikke avgrunnen. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. Lover tradisjonelt bundet til jorden. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter.330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi. 146. 21-22. 330 Virilio. som loven om eierskap og bruken av landområder.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv. men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet. Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen. 13. Virilio. 98 . s. s. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. er erfaringen av kroppens endring. Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). For å føle 327 328 Ibid. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. s. men i reguleringen av bildene. Negative Horizon.. 43. ikke som en Gud.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet.

hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål.332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk. 99 . det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær.335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet. s. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid. s.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse.. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. 43.331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten. noen ganger her. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio. s. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. 335 Ibid. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde.. 333 Ibid. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her. here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. 121. slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen. 129.. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet. s. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. et mentalt bilde. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. 334 Ibid. 119. Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres. andre ganger der. ”Polar Inertia”. Virilio. I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden.

15.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. man kan drepe fra distanse. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere. det Virilio kaller negativ horisont. ”Förord”. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. i urørligheten.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro. 100 .336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. hvor et av temaene er bunkerifisering. 8. Tre tiår senere ser vi resultatene. 1996..338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid. 2005. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok. Allerede kan man ha sex via skjermen. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. Ibid. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats. Försvinnandets estetik. Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”. Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. Se Nietzsche. cit. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. Oxford: Berg. uten øyensynelig håp om endring. s. Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre. Hastigheten har etablert seg som et absolutt. i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). s. skriver Virilio. Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. Originaltittel: Ville Panique. i Paul Virilio. City of Panic. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. 214-218. 12. overs. 339 Handberg. Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. en plass for all fremtid. Julie Rose. s. op. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse. Slik talte Zarathustra. s. en seksualitet som dermed utøves over distanse. Det samme gjelder for døden. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid. Bokförlaget Korpen. 338 Paul Virilio. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom.. 6. 2004. ss. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand. ss. 16. 7-18. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi.

For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn. s. som så man vendte overskridelsen mot. s. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. Ibid.topografi er både lik og ulik bunkeren. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. Med det geostratiske omslaget. men som utformingens utflatning. 11. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. hinsides rom og tid. 101 . ikke som potensial. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre. Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder. 342 Ibid. det vil si en felles kollektiv erfaring. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. en form for opphøyd horisont. En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt. gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. med satellittbeltet i bane rundt Jorden.og høydemetaforikkens forsvinning. Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. 130. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. et tårn eller en kirke/katedral.”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen. Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form.. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. 70.. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything. s. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol. City of Panic.

Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv.. Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. 76. mens det lokale utgjør utsidens periferi. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet. 139. Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen. her eller der. Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden.347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen. 347 Virilio.346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter). Alt som skjer. men holomorfe. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. s. 346 Nietzsche. 102 . Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. i Østen som i Vesten. Negative Horizon. 345 Ibid. 191. Negative Horizon. så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. 76.344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. s. Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner. her sitert fra Virilio. Ibid. 22. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted.. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie. s. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform. det vil si hele tiden utvekselbare. s. oppe som nede. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden.. s. Og hvis det er slik at fullendelse er en grense.

). USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene. 91. i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. 59. 349 Virilio.kapitalen). som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing.”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’. s. 351 Ibid. i James Der Derian (Ed. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. Originaltittel: L’Espace critique.. danner jeg meg et forestillingsbilde. er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde. 352 Ibid. 103 . i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. 39. En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet. Oxford: Blackwell. Endringer. s. i og med grensenes og horisontens sammensmelting. 58-72. City of Panic. medfører endringer for den menneskelige bevissthet. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding. City of Panic. Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present. s.352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder. s. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk. Paul Virilio. 1984. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. legger han til. 85. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. ss. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby). det gis oss umiddelbart av fjernsynet. noe Virilio kaller for stereorealitet. 1998. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. s. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. 350 Ibid. Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte. oppkastet av et siste 348 Virilio..349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang.. The Virilio Reader. s. 103. 44.348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt.350 Men i dag. “Critical Space”. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid.

lazaruscorporation. Otaku betyr ditt hjem. et ikonodulsk delirium. The Lazarus Corporation [Online]. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde. i et evig presens. Dette kan høres vel ekstremt ut. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. terrorens spatiotemporale amplitude. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. op. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom. ”I’m alone. s. but not lonely”. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. cit.co. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate. 51. av kosmos regler. det nåtidige. umiddelbart realtime. eller deliriet av mange forskjellige. 355 Bachelard. april]. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket. “I’m alone. 43. Tilgjengelig: http://www. 2. Hovedkvarteret for operasjonene. s. s.. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. linjen. 1990.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire.php [2006. 104 . 357 Ibid.354 Punktet.Babelstårn. men paradoksalt nok med nøye kontroll. 356 Volker Grassmuck. påtvinges hver og en av oss. 13.357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten. En hel generasjon unge japanere. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk.. but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto. i synkroniseringen av emosjonene.356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er. den globale landsbyen. Ibid.uk/v4/articles/otaku.

359 Ibid. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig. 20. Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian. s. City of Panic. det som pleide å skje ved de lineære frontene. fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. 358 105 . i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”. en hybrid. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom. s. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. Oxford: Blackwell.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger. 1998. teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. 360 Virilio. og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel.). skjer nå i det indre. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer. 86. s. 21. De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt. 85. s. i James Der Derian (Ed. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. The Virilio Reader.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske. Lykkes i den forstand at straffen er latent. ss. men en hybris som faktisk ”lykkes”. født av frykten for rommet... Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle.”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det. 361 Ibid. 16-21.moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere.

selve koloniseringsiveren. som fungerte som innrammende konteinere. Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv.362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet. 35. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. 364 Virilio.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom. Ibid. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. 106 . som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses. Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. 40. Staten degenererer og blir suicidal. s. s. Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. City of Panic. en voldsom ekspansjon av kraft og energi. En hybris utover elementenes harmoni. s.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak.. Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall. 77. som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser. som en offensiv. ”The Suicidal State”.

Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder. om vi skal ta Virilio på alvor. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer. selv avgrunnen er ingen steder. Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. s. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil. 18). men ikke som et intet. s. men et intetsted. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt. den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid. Dromokratiet. 38. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. men det er kanskje noe av Virilios poeng. menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. Dette Virilio.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra. en aksjon. between the gaseous and mineral. op. bare fortsette. Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning. Negative Horizon. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus. opphøyninger og grenser eroderes bort. og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm. 366 365 107 .”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet.366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien. Umiddelbarhetens utstrakthet.. cit. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon. som ikke kan reverseres. between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. Den som fryktet himmelens fall. minner han om Blanchots posisjonering ved grensen.

Virilio. som denne raske 367 368 Virilio. et ubevisste. City of Panic. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting.367 En fylde av tomhet. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som. blir til slutt også virkeligheten grenseløs. glimtet av intet. Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard.368 I den moderne byen. s. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. Kapittel 8. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen. av en endeløs strøm av bilder. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret. En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet. som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. s. 108 . Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). tomrommet. av uprosessert tid. er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. 76. På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren. et kaos. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. ”The Suicidal State”. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. 43.

overs. eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser. 1976. Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. 370 Baudrillard. 371 Jean Baudrillard. 1993/2002. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. Symbolic Exchange and Death. s. men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. men i forsterkende paradoksale intervensjoner. men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret. Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. Iain Hamilton Grant. London: Sage. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon).370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem. som virker undertrykkende.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt. ikke ulikt en spiral. De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot. Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp. 1. 369 109 . fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil. men i en annen utgave. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen. Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen. Simulacra & Simulation. Dette er beklagelig. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep.

Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres. 375 Ibid.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon. som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier..Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet). Symbolic Exchange and Death. 374 Baudrillard. Og koden genererer bare bestemte tegn. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. s. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd). 9. 1991. ss. Sammenlignet med Nietzsche. Finnes det en genuin verdilov. s. Mike Gane. 50. blir selve referansene som sannhet. Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture..372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven. 97-98. siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode. virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid. 9. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden. 110 . hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. som styres av koden. London: Routledge.373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert. s. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i.

revolusjonen selv. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse.. s. Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier. og dette var kapitalens virkelige vold. Når så den ene part. Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). hevder Baudrillard. Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss. 379 Ibid. s. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner). Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid. 380 Ibid. og ble selv en sosial genetisk kode..379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte. Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon. Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig. Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial.. Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende. medgir Baudrillard. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse. 2.377 Det som ikke er i dens makt. 60. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet. Symbolic Exchange and Death. Disse mytene kortsluttet. og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten. 5. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende. fn. men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres.av reversering. i dette tegnspillet. s.378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. 2. 378 Baudrillard. s. reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. 60. 377 376 111 . men simulasjonen.

Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det. the two terms lose their reality. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering. 383 Ibid. Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden.”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden. 126. 4. Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien. birth and death. 133. Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn. s. 112 . Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). In the symbolic operation. It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body.384 Døden er absolutt uorden. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard. man and nature. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle... Ibid. strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon. hevder Baudrillard. 384 Ibid. 187. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet. Det symbolske krever en forløsende reversibilitet. Potensialet er derfor i tautologien.. the real and the non-real. s. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien.simulasjon som vi aldri kan reversere.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms. s.. Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene. s. ettersom den ikke kan utveksles symbolsk. og ut av vår bevissthet. Simulasjonen må gå lenger enn systemet.

ligner ikke mennesket lenger noe... Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære.388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på. Ikke ulikt Bataille. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet. Ibid. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden. 166. 113 . Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den.386 Når Gud begynner å minne om mennesket.. lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. s. 145. 385 386 Ibid. i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen. s.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. 187.387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen. spekulasjoner om døden. s. Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse.avstanden til hva som forsøkes skjules. økt. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten. eller om vi forsterker den mot dens undergang. og døden som utestående betaling. og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet.. 5. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt. Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det. 387 Ibid. s. Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon. men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. 388 Ibid. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære. Vi dras stadig nærmere skjermens overflate. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk. med blikket utspredd utover forestillingsbildet. Nietzsche. med interface.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. 51. s. Denne teknologiens nye maskiner. som oppleves forlokkende og integrerende. men forsvinning. Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle. Tragediens fødsel. i vår innordning i den integrerende krets. The Transparency of Evil. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to.. men som enorm fragmentering. en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen. Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. 403 404 Ibid.tenkningen selv.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. i teateret. s. 117 .. s. kontinuitet og nettverk.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han. 56. 406 Ibid. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv. 405 Baudrillard. en immanens. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme. Det er et telebilde. men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre. igjen i en endimensjonalitet. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand. 55. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. objekt og subjekt innen den samme spiralen. i Annetheten og i fremmedgjøringen. symbolsk skapelse. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. innside og utside. ikke lenger forestiller seg.

Sannsynligvis 407 408 Ibid.). eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt.410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. men som lar verden være i en tilstand av det samme. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi).409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel. men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. 313-333. Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig. ss. ofte misforståtte. 10-11. som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden. den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier. s. Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom. 1994/1995. baner som unnslipper vår kontroll. 118 . millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss.407 Energiens form. The Transparency of Evil. den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt.. s. 410 Baudrillard. Ibid. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). i Douglas Kellner (Ed. 27. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. ss. Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder. 32. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted. s. Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med.Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet. Time. and the End”. uten noen klar begynnelse eller slutt. “Baudrillard. skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi). I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. de er innsatt i baner over våre hoder. 409 William Bogard. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot).. 321. Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. informasjon). skriver Baudrillard. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). Baudrillard: A Critical Reader. bilder. Oxford: Blackwell.

op. 324. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. lik Bataille å leve hinsides nytten. s. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål. uten rom for feil eller stans. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”. en reprodusent av koden eller systemet. låst rom. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. Bartleby er som kjent kopist av yrke. fn. fungerer i en perfekt uavbrutt krets. men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. Ikke lenger en krise. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære. Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket. Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. Symbolic Exchange and Death. som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. det hyperutilitaristiske. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. 119 . 24. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. cit. Men det er ikke nok å forsøke. men i et mer-enn-nyttig. mener Baudrillard. Baudrillard. Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet.. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film.vil det skje en sakte dekomprimering. 191.411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense. I dag er vi nedlasset til døden med nytte. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. s. som transgresjonspolitikken. i en suveren handling. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv. det er et indre. Stansen av helheten synes fjernere og fjernere.

ss. Fatale Strategies. overs. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. ikke som individuell ekstase. 416 Eliade. 1990. 191. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon. Dagens nihilisme er gjennomsiktig. 1987. 191-195. Cool Memories. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet. Hva skal du gjøre etter orgien?. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid.). fn. Chris Turner. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. Bataille: A Critical Reader. 194. 1976. til ”vannet”. 9. men en reversering. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. 13. 418 Nietzsche. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende. s. London: Verso.. 5. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. sier Baudrillard. 89.414 Det er den virkelige symbolske prosessen.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. The Will to Power §2. en syklisk revolusjon. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake. men til motgaven. 415 Jean Baudrillard. Det hellige og det profane. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi. 24. Jean Baudrillard. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. spør Baudrillard. s. 120 .415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium. Bataille har feillest Mauss. hevder Baudrillard. Oxford: Blackwell. 1998. til det formløse. s. Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. s.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv. s. 417 Baudrillard.en transgresjon. s. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham.

159. De fangede formene vokser til det groteske.423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. immobiliserte i sin utvekst. 121 . Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud. 157. Simulacra & Simulation.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden.. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå. s. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. 5. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon.419 Problemet er at myten eller dens scene mangler. 424 Nietzsche. s. sier Baudrillard. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring. s. xv. s. fn. en forestilling om en slutt. selv det som benekter det til ubetydeligheter. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. en Weltanschauung om katastrofen. 4. Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori.. 422 Ibid. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. 421 Baudrillard. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven. Simulacra & Simulation. Den radikale. 2. i den høyere orden av simulacra. s. en tenkning til ende. her sitert fra Baudrillard. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing. som noe som står på spill. Symbolic Exchange and Death. s.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard. Ibid. 423 Ibid.kritisk enn sine tidligere former/utgaver. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt. fantes det en Nietzsche til å si det. Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den. kommenterer Baudrillard.. Når Gud døde. en hypertele (sykelig overvekst). aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt. 159.

hvis destinasjon er lukket. ved perfeksjonen av dens teknologi. Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå. da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. står det simulerte Absolutte subjektet. Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. s. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. 328. vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom. Bataille og Debord. kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. 427 Ibid. 328.425 Baudrillards posisjon er antihegelsk. op. men ribbet for suverenitetens ”frelse”. den 425 426 Bogard. Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet. bare programmert variasjon og repetisjon.. Ibid. ingen syntese eller transcendens. Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi). Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. cit. s.. forstått som forførelse og reversering. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling). som man bare når i simulasjonen.427 Der hvor Hegel når frem/ender. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). 122 .tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi.426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. Ved ”slutten” til den simulerte historien. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. filosofien slutt.

Den seksuelle revolusjonen Ibid. s. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden. s. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. 431 Jean Baudrillard. 430 Séduction.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen). Ibid. for å gjøre ende på simulasjonen. 1979. Brian Singer. her oversatt med ’forførelse’. her oversatt som forførelse. New York: St.. 330. Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. 1990. men i et hypervirkelig univers. det Absolutte i cyberspace. kan bety både forførelse og forledelse. 429 428 123 . som anatomiens radikale motsats. Men er hegelianismen virkelig fullendt. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet. Originaltittel: De la séduction. Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers. som ren bevegelse uten bruk av energi.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers.simulerte suvereniteten.431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi. Seduction.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. en figur hinsides systemet for utveksling. s. 329. 2. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. Crash). men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess. Baudrillards begrep om séduction. omnipotens og totale nærvær. Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen. alt er mulig. overs. Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps.. Martin’s Press. finnes ingen grenser. ingenting er forbudt. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det.

Ibid. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett. Den seksuelle revolusjonen. 435 Ibid. 434 Ibid. Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret. fordi seksualiteten er vår nye moralitet. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven. fordi det er overladet og merket med mening. merker Baudrillard seg..Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet. Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur. s. det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard. forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet. Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom. s. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato. 26. lik alle produktive krefter. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke.. Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne. mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer...433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for). Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet.434 Ikke ulikt døden. 37. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets. men det omvendte forhold. 13. s. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann. Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen. 47. s. Anatomi (den falliske) er skjebne. forbudets og grensenes utdrivelse. er en potensielt grenseløs bevegelse. 124 .

441 Ibid. s.436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. 439 Blanchot. som vist i eksemplet med det feminine. Seduction. Siden Se eksempelvis Baudrillard. 135-144.Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet. Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære. intet). som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort. Forførelsen. 438 Baudrillard. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den.439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet. men setter seg i Annethetens mening.440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. men bruken av begreper som svart magi. Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk.”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder.. Baudrillard.. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. 262.441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten. i motsetning til simulasjonen. ss. 260. 29-30. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering. 440 Ibid. nemlig døden. og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden. jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. Det skjer primært som visualisering. død. henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall. s. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt). Mening har ikke lenger behov for utvikling. hvor bevisstheten skapes av bildet. i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. 263. er realitetens eksess. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility. ss. s. The Space of Literature. Symbolic Exchange and Death. 437 436 125 . Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate. tar noe bort fra det visuelle. såkalt postmoderne teori.

s.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. Ibid. 444 Blanchot. The Space of Literature.. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. et univers uten horisonter. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum. Derfor motarbeides forførelsen aktivt. Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større. bevissthetens scene. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse. 67-71. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. Virkeligheten. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si. 32. ss. som han kan tilnærme seg. men aldri gå forbi. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. det er en overflate som absorberer og forfører ham. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre.442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”. mellom skapelse og utslettelse. Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. Seduction. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra. 259. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor. s. subjektet transformeres.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv. sier Baudrillard. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft. hevder Baudrillard. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. 126 .

10. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. 447 Baudrillard. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. s. The Transparency of Evil. Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule. Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. 65-66. Ibid. s. Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet. ss. for Baudrillard. seksuelt eller politisk. som vi engang drømte om. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. hevder Baudrillard. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll. 69. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen. 127 . et ”hull” i realiteten. avgrunnen. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske. Avgrunnens forførelse.mørke. Seduction. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet. sier Baudrillard. men en simulasjon.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt. ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser. mens de egentlig bare er grunne. kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer.. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt. Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet. enten det er estetisk.

Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. op. dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser. og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet.448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud). Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap. Kapittel 9. Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. enn skjebnen. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane.som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt.. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. 128 . produksjon og destruksjon. men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død . 148. det lille mennesket vil vende tilbake. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet. synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende.på alvor. Blanchot viser oss rommets fangenskap. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet. cit. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. s. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. og dermed også forlokkende. Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles.

Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd. Overskridelsen. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. De intellektuelle byggverkene som 129 . Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet. bilder og virkelighet. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden. er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser. dens brytningspunkt. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening. Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid.

Nietzsches transfigurasjon. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . Han er derfor utpreget ambivalent. og sakte. Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt. Problemet kan illustreres i en romlig metafor. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. som en implosjon. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet. Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot. en bliven Gud.reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt. og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. den tapte intimitet/kontinuitet.

Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending. men ikke verdens ende. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst. som en nødvendig 449 Hollier. For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen.tilintetgjørelse. modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering. lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. som tidligere nevnt. som stammer fra skolastikken. Med andre ord denne verdens ende. s.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening. 131 . Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. Against Architecture. 42. tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering.

som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. men som et skrekkscenario av dette. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen. Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. Grenseløsheten skjer først med krigen. men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. deretter slår den inn over det sivile liv. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. men selve grunntilstanden. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. overmenneskets degenererte mutant som otakuen. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag. Paradoksalt nok menneskets forsvinning. lik en bølge over stranden. En hybrid av det menneskelige. Steinen som Nietzsche betraktet. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 .utslettelse og fornyelse av form. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte.

stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse. Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. Avgrunnen er ikke borte. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse. Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. s. Slik talte Zarathustra. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet. og overskredet. 29. hevder Baudrillard. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. Cool Memories. Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. kan ha risikert å ha blitt en ørken. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. 133 . den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans. Baudrillard. og en annerledes tid. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. den er bare bedre skjult. Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. som en katastrofe i sakte film. Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid.uten tilsynelatende konsekvenser. Den skjer. Smurt utover et immanent plan uten noen distanse. Vil dette til slutt ende. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. men bevart. Den absolutte suvereniteten er her. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. Nihilismen er tema hos dem begge. men som dårlig virtuell uendelighet.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass.450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. 148. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. s. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt. men som egentlig skjuler den samme tomheten. gjenkomstanken og forførelsen.

det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant). For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet. skjedde på grunn av overskudd av fylde. 77. Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet. en virtuell nihilisme. en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud. Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. sier Virilio. Virilio.. op. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner.453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk. s. City of Panic. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. som man riktignok aldri kan falle ned i.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig. Gud er riktignok fragmentert. s. Gud som Internett. 134 . 180. ”I’m alone. cit. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn. Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets. Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. men han er overalt. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting. Gud som den 452 453 Caillois. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). oppfyltheten av omkretsene. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. but not lonely”. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser.

s. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. billedstrømmen og skjermen.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre. 33. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt. speiles vi bare tilbake på oss selv. s. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev). En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns. hevder Baudrillard. bare den evige samme sirklingen. samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. Symbolic Exchange and Death. Sluttord 454 455 Baudrillard.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart. og ikke i noe Annet. Baudrillard. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. 19. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. Det er en tvetydighet ved dette bildet. Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden.fragmenterte. sier Baudrillard. 135 . Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. Historien selv synes å gå i ring. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. hvis avbildingsobjekt: mennesket. Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet.og rekkevidde. Cool Memories. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen. århundre.

. Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf. kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet. Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel.Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet. kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her. 16. i Franz Kafkas roman Slottet (1926). nok en gang!”457 456 457 Foucault. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei. blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist. s. så vil vi likevel neppe finne den her. 136 . Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes. landmåler K. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring. men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon.

Georges. overs. David B. 2002. Georges. Bataille. J.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. The Accursed Share Volume I. 1927-1939. Georges. New York: SUNY. Selected Writings. Georges. Robert Hurley. Georges.). David B. 1957. ”The Psychological Structure of Fascism”. Visions of Excess. 1988. 2001. 1969. 1973/2006. Robert K. Originaltittel: La poétique de l’espace. Reading the New Nietzsche. New York: The H. 1988. 137-160. 1945. overs. Thomas Espedal. Ballard. The Barnhart Dictionary of Etymology.). Minneapolis: University of Minnesota Press.. 1967. Tilgjengelig: http://www. Boston: Beacon Press. 1985/1999. juni]. St. 1954. Fra: Oeuvres Complètes. 1985/1999. Historien om øyet. The Poetics of Space. 1985/1999. Bataille. “The Pineal Eye”. Originaltittel: La Part Maudite.W. 1958. I-IX. Bataille. Paul. Visions of Excess. 137 . 1996. Agnete Øye. Georges. Erotismen. Visions of Excess. overs. Barnhart. SUNY [Online]. ”The Sorcerer’s Apprentice”.sunysb. Oslo: Pax. ss. Bataille. 1927-1939. “Transgression and Its Itinerary”. I-IX. Theory of Religion. overs. 2005. Bachelard. Selected Writings. Bataille. Bataille. Minneapolis: University of Minnesota Press. ss. 1985/1999. i Allan Stoekl (Ed. Georges. overs. G. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. overs. 1991/2002. Wilson Company. Leslie Anne Boldt. Inner Experience. Fra: Oeuvres Complètes. Bruce Boone. (Ed. Gaston. Maria Jolas.). I-IX. Allison. ss. Oslo: Spartacus. 7990.). Crash. 1927-1939. New York: Zone Books. On Nietzsche. 1928 Bataille. Bataille. Bataille.. Visions of Excess. I-IX. Selected Writings. Minnesota: Paragon House. Fra: Oeuvres Complètes. Georges.htm [2005. overs. ss. Originaltittel: La Historie de l’oeil. Bataille.. Fra: Oeuvres Complètes. i Allan Stoekl (Ed. Selected Writings.Referanser Allison. 1. Originaltittel: L’experience interieure. New York: Picador.). Georges. 213-222. 1992. 223-234. Minneapolis: University of Minnesota Press. 1927-1939. i Allan Stoekl (Ed. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. New York: Zone Books. Originaltittel: L’érotisme. Georges. Robert Hurley. Originaltittel: Sur Nietzsche. Minneapolis: University of Minnesota Press.

i Sarah Wilson (Ed. 1973/1988. “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. Jean. 191-195. Chris Turner. Baudrillard.). Jean. 1994/2006.). ss. Blanchot. Lincoln: University of Nebraska Press. 1995. Oxford: Blackwell. Seduction. 1953. Originaltittel: De la séduction. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985.). New York: Semiotext(e). Berulfsen. The Space of Literature. 272-278. 1993/2002. Jean. 1990. Maurice. Fremmedordbok 15. The Transparency of Evil. Ann Smock. ”Waiting”. Oslo: Kunnskapsforlaget. Originaltittel: L’Attente. Bataille: A Critical Reader. Jean. Thomas the Obscure. 1959. 1955. J. 1990. Originaltittel: La conquista dello spazio. London: Sage. James Benedict. overs. 1982/1989.). G. Originaltittel: Théorie de la Religion. Maurice. i Michael Holland (Ed. Blanchot. Blanchot. 161-191. London: Black Dog Publishing. Ann Arbor: The University of Michigan Press. 1993/2002. Originaltittel: Le rire des 138 . London: Verso. Originaltittel: L’Espace littéraire. overs. Cool Memories. 2002. Simulacra & Simulation. overs. ”The Pursuit of the Zero Point”. Baudrillard. ”The Conquest of Space”. ss. ss. overs. Originaltittel: Thomas l’obscur. 1995. 1987. 1993. Maurice. Baudrillard. 1995. 1976. Originaltittel: Les Strategies fatales. i Michael Holland (Ed. utg. “The Laughter of the Gods”. Blanchot. i Michael Holland (Ed. Originaltittel: Simulacres et simulation. Dag (red. Jean. Iain Hamilton Grant. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. 1976. overs. 1973. ss. The Blanchot Reader. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. Fatale Strategies. 1998. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. Jean. overs. Sheila Faria Glaser. Symbolic Exchange and Death. Baudrillard. Baudrillard. Baudrillard. Jean. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. Oxford: Blackwell. 1964. Baudrillard. New York: St. London: Verso.1992/2001. Blanchot. 1941. Maurice. 143-150. 1983.). Bjarne & Gundersen. The Blanchot Reader. The Blanchot Reader.. ss. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. Blanchot. Maurice. Robert Lamberton. 1990. 1979. Niesluchowski. Oxford: Blackwell. Martin’s Press. Philip Beitchman & W. 1981. Oxford: Blackwell. overs. overs. 1990.). 269-271. New York: Station Hill Press. Brian Singer. Maurice. Decadence Of The Nude. overs.

Blanchot. The Blanchot Reader. Modern French Philosophy. Eric. The Hunting of the Snark. Harding. Donald Nicholson-Smith. 1993/1999. Deleuze. Guy. Emile. Fields. Karen E.). Man and the Sacred. Cambridge: Cambridge University Press. Oslo: Aschehoug. Der Derian. 168-171. Jacques. ss. 1950. overs. Originaltittel: L’instant de ma mort. Vincent. i James Der Derian (Ed. Maurice. Essays i utvalg. 1998. The Elementary Forms of Religious Life. Oxford: Blackwell. Blanchot. Meyer Barash. 290-297. 1992. overs. Carroll. New York: SUNY. 102-138. Seán Hand. 313-333. 1969. Bogard. 1994. Oxford: Blackwell. M.). Originaltittel: L’exigence du retour. 1959. 1965. 1986. “Baudrillard. ss. 1983/2002. i Douglas Kellner (Ed. 1991. Nietzsche: The Body and Culture. Originaltittel: Le Même et L’Autre. Caillois. 1970. overs. Lycette Nelson. overs. 1998. London: Continuum. Descombes. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. 1967. overs. 1967.). overs. ss. New 139 . Derrida. 1876/1995. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. Lincoln: The University of Nebraska Press. Maurice. 1962. 1979. The Writing of the Disaster. L. Gerald L. Bruns. Lewis. Glencoe.. 1995/2004. Roger. The Virilio Reader. Hugh Tomilinson. 1973. Blanchot.) Bataille: A Critical Reader. Stanford: Stanford University Press. Susan Hanson. New York: Zone Books. Time and the End”. 1995. overs. Minneapolis: The University of Minnesota Press.Dieux. Originaltittel: L’homme et le sacré. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Blanchot. overs. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. 1997/2005. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. “The Exigency of Return”. Nietzsche and Philosophy. Originaltittel: L’Entretien infini. William. Illinois: The Free Press. Blondel. 1995. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. The Step Not Beyond. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. Gilles. 1996. ss. i Michael Holland (Ed. Scott-Fox & J. Debord. 16-21. 1994/1995. The Society of the Spectacle. ss. Maurice. 1980/2001. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. London: Penguin. 1980. Baudrillard: A Critical Reader.). Ann Smock. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Originaltittel: La société du spectacle. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Maurice. overs. The Infinite Conversation. Maurice. Oxford: Blackwell. James. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. Durkheim. Blanchot. Innriss. Oxford: Blackwell.

lazaruscorporation. Frederick Lawrence. 1995. Gane. The Myth of the Eternal Return. 13. 1985. Originaltittel: Préface à la transgression. The Philosophical Discourse of Modernity. overs. ss. 2952. 1983/1985. Willard R. 1996. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Michel.co. Tilgjengelig: http://www. ”Förord”. i Paul Virilio. Freud. januar]. 1990. The Lazarus Corporation [Online]. Handberg. 1991. Frazer. 2003. 1963. 1987/1997. Eliade. London: Routledge. Jürgen. Sigmund. Donald F. 7-18.txt [2006. New York: Penguin. 1996. Project Gutenberg [Online]. New York: Cornell University Press. Peter. Foucault. overs. Tilgjengelig: http://www. Emerson. “I’m alone.uk/v4/articles/otaku. Alan Sheridan. 1966. Trond Berg Eriksen. Bokförlaget Korpen. 1958.). 140 .gutenberg. Michel. Trask. 1966. i Foucault|Blanchot. The Order of Things. Originaltittel: La pensée du dehors. Det hellige og det profane. i Bouchard. London: Pluto Press. Jürgen. Michel. 1954. 3-15. 1977/1980. 1970/1994. Eliade. overs. Foucault. Habermas. overs. Försvinnandets estetik. New York: Vintage Books. Grassmuck. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen.York: The Free Press. Oxford: Oxford University Press. Postmodern Culture. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Originaltittel: Les Mots et les choses. Mircea.). 22. Mircea. 1957. The Golden Bough. Cambridge: Polity Press. Oslo: Gyldendal. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. James George. Mircea. 1981. april]. ss. Language. 1969/1997. Habermas. ss. The Uncanny. overs. 1841. Volker. 1987. but not lonely”. 1912. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. New York: Zone Books. “Modernity – An Incomplete Project”. David Mclintock. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Rosemary Sheed. Eliade. overs.php [2006. Practice. i Hal Foster (Ed. 7-58. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. New York: Pantheon Books. 1949. Originaltittel: Das Unheimliche. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. 1919. 1890/1998. Patterns in Comparative Religion. ”A Preface to Transgression”. Lincoln: University of Nebraska Press. Counter-Memory.org/dirs/etext01/1srwe10. Mike. Foucault. (Ed. ”Circles”. ss. Ralph Waldo.

ss. New York: Dover. Massachusetts: The MIT Press. Slik talte Zarathustra. Hollier. Pierre. 1935. Heidegger – The Man and the Thinker. Malmö: Kykeon. Lukacher. Melville. 45-67. Denis. 1997. ss. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Chicago: Precedent Publishing. Cambridge. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. 1853/1990. Niels Henningsen. Betsy Wing. 1997.). Friedrich. 1989/1992. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Arild Haaland. Friedrich. Den muntre videnskab. 1883-1885. Oslo: Pax. 1969. 1993. Kojève. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Bataille: A Critical Reader. 2004. Kevin. Oslo: Pax. Karl. 1967. Linjen. The Dark Gaze. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. Heidegger. (Ed. Time-Fetishes. Introduction to the Reading of Hegel. Alexandre. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. 1998. Ned.). London: The Athlone Press. 49-87. Originaltittel: Zur Seinsfrage. 1997. overs. overs. 1976. Bartleby and Benito Cereno. Princeton. Berkeley: University of California Press. Hollier. overs. ”Om varafrågan”. 1998. overs. Löwith. Nietzsche and the Vicious Circle. 1872. Smith. Martin. Introduksjon til lesningen av Hegel. Originaltittel: La Prise de la Concorde. J. Klossowski. Daniel W. Nietzsche. Harvey Lomax. 1947. Nietzsche. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Alexandre. overs. Nietzsche. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. overs. overs. Frederiksberg: Det lille forlag. Oslo: Gyldendal. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Maurice Blanchot and the Sacred. Chicago: The University of Chicago Press. ss. Agnete Øye. Heidegger. 1981. Friedrich. Ithaca: Cornell University Press. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. 1956.Hart. 1947. i Thomas Sheehan (Ed.. The Secret History of Eternal Recurrence. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Oxford: Blackwell. James L. 1998. 1996. Kojève. Durham: Duke University Press. 1962/1999. Herman. Abridged Edition. James H. 1969/1993. 1969/1980. 1974.. Denis. Amund Hønningstad. Jarrett. Martin. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Nichols jr. 141 . overs. 1882. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille.). 59-73. New Jersey: Princeton University Press. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Tragediens fødsel.

Oxford: Oxford University Press. overs. New York: Princeton Architectural 142 . overs. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. On the Genealogy of Morals. Bataille: A Critical Reader.Nietzsche. Ludovici. Pettersen. Donald Nicholson-Smith. The Space of Literature. Anti-Krist. 2003. 1974. George Collins. 1888. Paul. Douglas Smith. New York: Vintage Books. overs. 1908. 1968. 1887. Andrej. Friedrich. overs. London: Verso. Virilio. Friedrich. Vinden fra utsiden. ix-xxv. overs. Sollers. The Metamorphoses of the Circle. The Case of Wagner. Georges Bataille. overs. Originaltittel: Der Antikrist. Nietzsche.).gutenberg. Visions of Excess. Lincoln: University of Nebraska Press. Anthony. 2004. ss. “Translator’s Introduction”. 17. Philipe. 1996/1998. An Intellectual Biography. Vaneigem. Minneapolis: University of Minnesota Press. 2001. 1982/1989. 1966. 19271939. Produsert av Mosfilm Studio. i Allan Stoekl (Ed. Georges Bataille. ss. 1967/1968. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. 1961. London: Rebel Press. Poulet. i Maurice Blanchot. ”The fall of the House of Usher”. Selected Writings. 2002. M. Baltimore: The Johns Hopkins Press. The Revolution of Everyday Life. Solaris. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Friedrich. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. 1992. [DVD. 1985/1999. Stoekl. 1895. Tilgjengelig: http://www. 1998.). ”Introduction”. Friedrich. 2005. 1983/2003. Nietzsche. 1839. Michel. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. Nietzsche. Trond Berg Eriksen. Oslo: Gyldendal. Hollingdale. Raoul. The Will to Power. Oxford: Blackwell. Kritik af den negative opbyggelighed. Stjernfelt. London: Artificial Eye. overs. ss. Poe. Tarkovskij. 1970/1999. Friedrich. Originaltittel: Georges Bataille. Oslo: Spartacus. mars]. Carley Dawson & Elliott Coleman. Frederik & Thomsen. Fluch auf das Christenthum. Ecce Homo. 74-101. Søren Ulrik. Bergen: Filosofisk institutt. New York: Gordon Press. Walter Kaufmann & R. Ann. Georges. 1967. la mort à l’æuvre. Nietzsche. 1-15. J. Smock. Bjørn Christian Grønner. Spillefilm]. København: Vindrose. Originaltittel: Ecce Homo. Surya. overs. Helge. Edgar Allan. overs. Project Gutenberg [Online]. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Allan.org/etext/932 [2006. Bunker Archeology. 1972. Originaltittel: Der Fall Wagner.

Originaltittel: Ville Panique. Paul. Originaltittel: L’Horizon Negatif. The Logistics of Perception. Originaltittel: Bunker Archéologie. Strategy of Deception. Oxford: Blackwell. 1998. The Virilio Reader. Dag. 1998. Oslo: Gyldendal. Originaltittel: Vitesse et Politique. Paul. City of Panic. overs. 117-133. London: Verso. Paul. London: Continuum. 1989/1996. Paul. “The Suicidal State”. 1984. “Critical Space”.). ss. ss. 1999/2000. 2005. i James Der Derian (Ed. Oxford: Blackwell. 2000. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. Oxford: Blackwell. overs. 1977. “The State of Emergency”. ss. Originaltittel: Stratégie de la déception. Virilio. 1984. Paul. The Virilio Reader.). Paul. Virilio. Originaltittel: L’Espace critique. 1975/1994. i James Der Derian (Ed. 1998. Chris Turner. “Polar Inertia”. 1998. i James Der Derian (Ed. 2005. Julie Rose. overs. Paul. 2004. 1990. Det moderne. 1984. Virilio. Virilio. 58-72. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. 46-57. 1975. London: Verso. Paul. Negative Horizon.Press. 1976. ss. 143 . Virilio. Originaltittel: L’État suicidaire. War and Cinema. 29-45. i James Der Derian (Ed. Virilio. Østerberg. 1999. Virilio. The Virilio Reader. overs.). The Virilio Reader. Virilio. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’Inertie polaire. Michael Degener. Patrick Camiller.). Oxford: Berg.

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful

Master Your Semester with Scribd & The New York Times

Special offer: Get 4 months of Scribd and The New York Times for just $1.87 per week!

Master Your Semester with a Special Offer from Scribd & The New York Times