Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

..70 Dødens innsiv…………………………………………………………………….. …………………………………………………………….. 45 Kapittel 4... 54 Arkitekturens verk….. 86 Hegel XP…………………………………………………………………………. 58 Organismens metamorfose………………………………………………………..85 Steget ut i rommet…………. 84 Spektakulær undertrykkelse………………………………………………………... 88 iii . 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien…………………………………………. 44 Ved diskursens randsoner ……………………………………………………….72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs.... 60 Diskusjon…………………………………………………………………………. 74 Litteraturens potensial…………………………………………………………….... Bataille………………………………………………………………………. 52 Heterogene utbrudd………………………………………………………………. 49 Transgresjonspolitikken………………………………………………………….76 Den anarkistiske kopist …………………………………………………………. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ………………………………………………..... 56 Menneskets arkitektur…………………………………………………………….. 71 Blanchot og Guds død……………………………………………………………. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk………………………………………………………. Nietzsche……………………………………….. 53 Duellen med Hegel……………………………………………………………….……………………………………………………. 51 Dépense og den generelle økonomien…………………………………………….Kapittel 3.. 78 Diskusjon…………………………………………………………………………. 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5.. 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6.... Blanchot…………………………………………………………………. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? …………………….. 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt…………………………………………………..

. 96 Kroppens bortføring………………………………………………………………........ 105 Avslutning ………………………………………………………………………. 94 Kan fremskrittet overskrides? …………………………………………………….......127 Kapittel 9.. 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot …………………………………………………. 91 Den suicidale staten………………………………………………………………............. 100 Verdensbyens larm ……………………………………………………………….... 108 Den symbolske utveksling ……………………………………………………….. 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………....... Virilio……………………………………………………………………….. 125 Avslutning ………………………………………………………………………... 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ………………………………………………………………………………......... 109 Forvisningen av døden……………………………………………………………. 119 Verdien av nihilismen ……………………………………………………………... 99 Byen: den moderne bunkeren?....122 Forførelsens kall …………………………………………………………………. Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering …………………………………………………………………..........Kapittel 7.. 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet……………………………………………….......... 90 Virilios blikk for Utviklingen……………………………………………………........... 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ……………………………………………….107 Kapittel 8...123 Den store illusjonen: realitetens eksess ………………………………………….....98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos………………………………….. 137 iv ... 104 Diskusjon………………………………………………………………………….. 120 Dårlig uendelighet………………………………………………………………....123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………........111 Kroppens uteseing ………………………………………………………………... Baudrillard………………………………………………………………….

Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-). Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. Det har ikke alltid vært slik. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. som enkelte betegner som antimodernisme. Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav. strukturer og faste former. Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . Georges Bataille (1897-1962). for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område. må den forstås i relasjon til grenser. Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. Slik vises overskridelsens rolle før og nå. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. Maurice Blanchot (1907-2003). Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. (2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt. Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900). et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. lik havets skylling over jorden. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk. Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over.Kapittel 1.

Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. 1983/1985. 3-15. Language. (Ed. og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne. New York: Cornell University Press. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé. i Donald F. 1966. Det moderne. Bouchard. Counter-Memory. men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned. 4 Jürgen Habermas. 1977/1980. fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. spør Foucault. 1999/2000. 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster. Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet. inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering. 1963. New York: Vintage Books. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. 1981. ”A Preface to Transgression”. 1970/1994. for tenkningen og eksistensens utfoldelse.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. i Hal Foster (Ed. Originaltittel: Les Mots et les choses. ss. s. tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake. 1 2 . The Order of Things.til Georges Bataille ved hans død. en type etos.1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei.).2 Formen Menneske overskrides og utviskes. etter at universets garantist – Gud . 29-52. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity.).er død. London: Pluto Press. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983). “Modernity – An Incomplete Project”. Originaltittel: Préface à la transgression. ss. Alan Sheridan. 387. overs. 11). Practice. Postmodern Culture. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. s. 2 Michel Foucault. århundret. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16. For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne. Oslo: Gyldendal.

s. som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense). De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). Cambridge: Polity Press. Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske. 1987. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister. s.. Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé.på utvikling av en objektiv vitenskap. Frederick Lawrence. 97. som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid. vilje til makt. erfaringen og emosjoner. I sine forlesninger om modernitetens diskurs. 1985. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos. The Philosophical Discourse of Modernity. 9. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. s. Foucault og Jacques Derrida. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. 3 .7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard.. 14.6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet. forestillingsevnen. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos. århundret. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. 7 Jürgen Habermas. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet. universell moral og lov. Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille. overs.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. Ibid.

og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet. Fields. 11 Mircea Eliade. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud. et sted hvor terrenget ikke er utformet. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som. Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet.. New York: The Free Press. 1969/1997. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont. 1912.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter. Det hellige viser seg ved en Ibid. 87. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive. overs. Robert K. og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne. s.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi. 1957. vil derfor nå gis en kort presentasjon. overs. Oslo: Gyldendal. og er en konstituering av en verden. Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. Den arkaiske samfunnsorganisering. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. menneskeskapte symbolske handlinger.). Barnhart (Ed. Trond Berg Eriksen. 1190. 1995. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. s. 9 8 4 . The Elementary Forms of Religious Life. New York: The H. upløyd mark. s. 1988. The Barnhart Dictionary of Etymology. Wilson Company. Det hellige og det profane. 20. 10 Emile Durkheim.W. Karen E. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen. Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos.

en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. 14 Roger Caillois. Originaltittel: L’homme et le sacré. Ibid. og er selv ”åpent”. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene. 15 Ibid. overs..14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle. palasset. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. Meyer Barash. en åpen eksistens. 1959. Glencoe. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. 24. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. 15. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos. s. 1950. Illinois: The Free Press. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring..hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. 8. s. s. 5 . eller verdens hellighet.12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. ”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene. Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden. 103. huset eller kroppen. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. Man and the Sacred. som det nå skal handle om. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon..15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke. Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske. Festivalen er en hellig tid. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. s. I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i.

Lincoln: University of Nebraska Press. 19 Eliade. Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen.. kreativ tid hvor alle objekter. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form.periodisk fornyelse. 20 Mircea Eliade. og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen. 16 17 Ibid. 59.. 6 . Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen. 212. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller. Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket.20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. Rosemary Sheed. 1996. 18 Ibid.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk. en gjenskapning av dens Urzeit..16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. en grunnleggende.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige. i særlig grad flodmyten. Det hellige og det profane. s. s. 1958. 32. Ibid. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. s.18 Festivalen presenteres som universets første dager. Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde. 103. s. en overflod av skaperkraft. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade.en midlertidig oppløsning. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny. overs. 23. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering. Patterns in Comparative Religion. s.

den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. s. det uttrykker seg aldri i form.. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde. s.21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. og det førformelige. for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial. Fremmedordbok 15. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. svak og steril i degenererte former. Patterns in Comparative Religion. og landjorden med stabilitet. 212. og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. s. Frederiksberg: Det lille forlag. den trer inn i historien. utg. s. 1997. 125. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red. 79.”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. Niels Henningsen. Den går forut for skapelsen.22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos. Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. og havets potensial synes opptørket.). 1882.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. 23 Eliade. Oslo: Kunnskapsforlaget. overs. Vannets utslettende.23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner. 22 21 7 . 25 Eliade. men nødvendige og helbredende kraft synes borte. Alt som har form er manifestert utenfor vannet. Det hellige og det profane. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. §125. vil de skrumpe inn. en grunnleggende ny start i en ny tid. identitet og faste former. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. 1993. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse. 211 24 Friedrich Nietzsche. I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke.. Den muntre videnskab. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid. Den sakte regresjonen til degenererte former. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. 359. ”et reservoar for eksistensens muligheter. s. opphever former og vasker bort synden. Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket. den renser og gir nytt liv.

§72. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt.28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten. s. New York: Vintage Books.. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet. 28 Ibid. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn). Hollingdale. ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller. Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. 48. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig. Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse. s. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade. §4. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse. Det hellige og det profane. en verden av kaos. §74.fraværet til den kollektive overskridelsen..29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den. sier Nietzsche. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse. 56). Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven. The Will to Power. og hegelianismen. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener. ikke som en kritikk av fremskrittet per se. Når balansen av periodisitet forrykkes. 29 Ibid. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse. men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. s. overs. 1967/1968. 8 . J. Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. 27 Friedrich Nietzsche. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse. s. Walter Kaufmann & R. Moderniteten. 48. 9.27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten.

Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med. Slik talte Zarathustra. løvestadiet og barnets stadium. op. ss. cit. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. Ludovici.begynnelse. denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. 1883-1885. ss. 194. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne.33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. 1974. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden). 32 Friedrich Nietzsche. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her. overs. 9 . s. men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. Amund Hønningstad. 33 Ibid. symbolisert av kamelstadiet. 15-16.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske. 12-14. som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche.. The Case of Wagner. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. århundret. 120. 1962/1999. Anthony M. Oslo: Gyldendal. New York: Gordon Press. 1888. Originaltittel: Der Fall Wagner. endringer og det nye. overs. Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt.. 31 Caillois. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. i det 20. Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger. Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form. En hybris for å reversere en annen hybris. s. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende.

Bataille søker en transgresjonspolitikk.34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. overs. en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene.I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. som bare driver den videre. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet). og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten. 1973/1988. Thomas the Obscure. blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken. 1941. Den hegelske konsepsjonen om vekst. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. blant annet i krigen. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft. som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. 10 . Robert Lamberton. New York: Station Hill Press. Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. Originaltittel: Thomas l’obscur.

35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. i sin opptegnelse over det moderne. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20. århundret. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse. 2005. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær. Kritik af den negative opbyggelighed. Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn. Habermas uttrykker. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. 36 35 11 . en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. København: Vindrose. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling. bakside. Alt er ikke tillatt. s. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører. som ”overskrider grænser”. Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. ss. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen. og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. ”Modernity – An Incomplete Project”. 14-15. Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche.

Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. som er det samme. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. men ikke som en blind og ukontrollert undergang. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid. Horisonten slår ikke bare sprekker.Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. men beslektede varianter av modernitetskritikk. men som en villet. noe som kanskje har vært målet hele veien. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. 12 . Vi har forlatt havet for godt. hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer. himmel. Problemet kan forstås som et toveis problem. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. Man søker det nye eller det genuint andre. men en sakte forsvinning. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse. den blir en negativ horisont. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt.

“Transgression and Its Itinerary”. en bruddflate. å gå hinsides noe. SUNY [Online]. juni]. en annen flate (f. mindre område av jordoverflaten el. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak). som naturligvis må tilhøre et objekt eller område.eks. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. cit.htm [2005. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk.Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot.. 40 Berulfsen & Gundersen (red. terrengforhold i et bestemt område)”. 357.40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede. Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan.37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom. og pseudotransgresjon.39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form.. s. 37 13 . overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet. 2005. på den andre siden) og gredi (å gå). s. Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven. s. men noe forskjellige bevegelser. 1. cit. men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler. Topografi er en ”stedbeskrivelse. 39 David B.). 1. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene. op. 1160. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes. Dette momentet diskuteres i avslutningen. 38 Barnhart (Ed.). detaljert beskrivelse av større el. transgresjon. men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham. transmigrasjon.sunysb. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. Allison.38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. Tilgjengelig: http://www. Aufhebung. op.

som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten.søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap. selv om det er skiftende grenser. 1966. s. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur. xi. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. strukturer og former. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser. Med tabuet som grense for uforenlige sfærer. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann. 1-2.. overs. The Metamorphoses of the Circle. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser. Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. Jean Baudrillard. 14 . gradvis tilstiver i sine posisjoner. 1981. Disse skillene har materielle konsekvenser. Originaltittel: Simulacres et simulation. Carley Dawson & Elliott Coleman. Skillet det profane og det hellige. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. 43 Georges Poulet. Ann Arbor: The University of Michigan Press. s. kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne.”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. 357. Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi. Baltimore: The Johns Hopkins Press. overs. Simulacra & Simulation. 1994/2006.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. 1961. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. Sheila Faria Glaser. ss.

en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre. 44 15 . med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt. Boston: Beacon Press. Maria Jolas. hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”. 1958. Originaltittel: La poétique de l’espace. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne. 45 Lewis Carroll. Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere. The Poetics of Space. Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. The Hunting of the Snark. 1876/1995. overs. men det skal få ligge i denne omgang. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. 1969. Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi). Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer.44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. Gaston Bachelard. London: Penguin.

det vil til slutt falle. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser. Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. ss. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon. men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid.46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. 83-105. Habermas. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. 16 . I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. Ja visst er man kritisk til det moderne. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven. Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. 47 Habermas. The Philosophical Discourse of Modernity.

1997. 50 Eliade. London: Verso. århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske.49 Nihilismen er aktuell også i dag. Originaltittel: Zur Seinsfrage. 49-87. Smith. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap. 127.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. London: The Athlone Press. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. Nietzsche and the Vicious Circle. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet. Maurice Blanchot. Det er en viktig distinksjon. Chris Turner. Pierre Klossowski. psykologer og teologer. 1956. ss. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. 17 . s. Linjen. 1969. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. Daniel W. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap. Kapittel 2. 1993/1999. 2000. s. Det samme gjelder likhetskriteriet. overs. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. overs. Malmö: Kykeon. 1969. moderne mennesket.og verdikrise hvor kursen må legges om. 1999. Originaltittel: Stratégie de la déception. 58. Det hellige og det profane. The Infinite Conversation. Strategy of Deception. er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. Susan Hanson. 1993. Minneapolis: The University of Minnesota Press. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. Originaltittel: L’Entretien infini. Paul Virilio. og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. overs. ”Om varafrågan”. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss. som forvitrer gjennom Guds død.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”. 1996/1998. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss. David Mclintock. 63 Nietzsche. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. nå oppleves det som et rom av intet. bare i døden overskrider man (til slutt) de. 62 Nietzsche. overs. Douglas Smith.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. hvis den ledes riktig vei. Dette er kanskje massekulturens forhold til den. Den muntre videnskab. menneskeliggjør Gud. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist. 1887. s.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. Oxford: Oxford University Press.61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. s. blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. s. 1919. §3. Ettersom mennesket. 125-126. The Will to Power. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. 65 Nietzsche.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. ss. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. 65. §3. 9. §125. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt. 61 21 . Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer. 64 Friedrich Nietzsche. De vet ikke at Gud er død. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. The Uncanny. passiv og ekstrem nihilisme. men engang var kjent. 9. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. Skillet mellom livet og døden blir da større. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. New York: Penguin. overs. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. som det fortvilte mennesket uttrykker det. The Will to Power. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. On the Genealogy of Morals. Formen den tar. Originaltittel: Das Unheimliche.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme. 2003.

66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende. forklare. 113.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen. eller som reaktive og destruktive avdannelser. Klossowski. s. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep).68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende. 149. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft. for å tillate friheten til deres sjeler. s. som en monstrøs hydra. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. cit. Trond Berg Eriksen. Problemet var ikke 66 67 Allison. op.69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv. Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. overs. ”havet”. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908).. 22 . Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. eller bekrefte seg selv gjennom. Originaltittel: Ecce Homo. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. 68 Nietzsche. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt. On the Genealogy of Morals. men som forurensende. 69 Friedrich Nietzsche.oppsett. led hun fra problemet om denne meningen. Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull. 1908. Oslo: Gyldendal. kulturen. 74. s. 1970/1999. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. Reading the New Nietzsche. Ecce Homo. s. 8.

71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud. ss. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. Fluch auf das Christenthum. Oslo: Spartacus. Menneskene spant Gud så lenge. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer. Gud ble selv en metafysiker. Havet. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. 2003. Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. Originaltittel: Der Antikrist. 1895. Gud blir et ideal. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den. det hinsidige og etterlivet. Friedrich Nietzsche. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv. Anti-Krist. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening. et absolutt. kommenterer Nietzsche. at Gud selv ble en edderkopp. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. flyttet ut i periferien til himmelen. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. Bjørn Christian Grønner. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte.lidelsen selv. en ren ånd.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. overs. Dette virkelighetsskinnet. 23 . 59-60. Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer. Det som var en hellig sfære av dyr.

men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. Genesismytens livsrom rommer tre nivåer. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles. og smerte og lidelse. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse. Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. med sine løgner om det hinsidige. lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål. men dermed også skylden. Men målet for 24 . Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni. Gud utartet til en motsigelse mot livet. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen. Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. I Gud ble intet guddommeliggjort.

Oxford: Oxford University Press. Nietzsches kultur. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk. én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger. Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt. London: Continuum. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. varianter over det hinsidige (målet).73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. 73 James George Frazer. s. et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien. nemlig etterlivet. 159. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen. 1962. lineær tid. 1890/1998. The Golden Bough. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning. 1983/2002.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen. 25 . Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. En regenerering av menneskeheten i floden. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver.Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”. overs. Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime).og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. Hugh Tomlinson. inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. Nietzsche and Philosophy. Dette kan illustreres lineært.

I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder.at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne. 1. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. 74 Deleuze. cit. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse. Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers.. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt. noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur. For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. 26 . Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret.74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. s. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. Det er dens store grensens fall. op. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder. Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien.

ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside. 213-222. 1927-1939.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. 27 . For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser).. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. Minneapolis: University of Minnesota Press. ss. 1985/1999. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. Historien blir hellig historie. men simpelthen gradvis skyve de utover. ss. I-IX. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. over hva det kan vite. op. Visions of Excess. §30. cit. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden.76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. innretningene forblir de samme. her sitert fra Klossowski. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. 20-21. men makter å utvide skallet. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. det befinner seg på innsiden. 219. Med Kant skjer det en forskyvning. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. Kristendommen funderer en historieteologi. 7. Fra: Oeuvres Complètes. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. uten noen gang å sprenge grensene. Nietzsche. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. utover i en historisk dialektisk bevegelse. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær. men det vokser seg ikke ut av skallet. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden.). Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens.77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser. Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi. 77 Georges Bataille. s.ding-an-sich og Gud for Kant. The Will to Power. Selected Writings. s.

men å endre dens organisering av eksistensen. Historien blir i sin totalitet til en teofani. I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes. Det hellige og det profane. opplever det fortvilte mennesket. Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden. lammet av nihilismen. 1986). havet som inntørket. Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. 28 . Nietzsche Body and Culture. Gud er død. mennesket har blitt Gud. ifølge Eliade. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste. Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. Gud utestenges (midlertidig). overs.79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade. Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre. Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel. Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. 1991).78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud). om ikke bare å kritisere kulturen. Seán Hand. Stanford: Stanford University Press. og det finnes de som mener den må det. ss. men vi møter ham igjen ved historiens slutt. Gud har blitt menneske. Historismen er. et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse). mennesket på vei til å bli Gud. Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. mens den utvider grensene. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs.frelse. Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. 69-70.

op.81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. 29 . Impossibility of this endeavor recognized. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. praksiser. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1. Ibid. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. s. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski. xviii. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality. §417.80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. 82 Ibid. I sought a new center. 5. cit. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i. Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål.. s. The Will to Power. s. På innsiden finnes identitetsprinsippet. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten. 224. i overensstemmelse med realitetsprinsippet. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides. og som regnes for virkelig tale.. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering.organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. 2. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. 83 Nietzsche. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte.

224-225. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. Systemet. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon. The Case of Wagner. hvor viljen er forløst.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon. §341. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. ss. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens.84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. Nietzsche. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. 49. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. s. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere. En evig tilbakekomst av tilblivelse. som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. §418. Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. ss. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk. dette systemets røtter. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab. Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. men som når den får tak over henne. 30 . hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden. Den muntre videnskab.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp. The Will to Power. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. 86 Nietzsche. det kristenplatonske verdigregimet. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem. Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. 192-193.

Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften. svanger i kroppens ubevisste. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte.87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. 31 . Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. og noe forenkelt.bevisstheten og fornuftens styrker. Men når vi leser demonen si dette. Harvey Lomax. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. meditasjon eller syn. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp. Bevisstheten er skapt av kroppen. og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg. 1935. Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. besvimelse. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå. Foreløpig. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. overs. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av. Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. transe. J. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé. Bevissthet er 87 Karl Löwith. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. 1997.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. Berkeley: University of California Press. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same.

On the Genealogy of Morals. 91. Eliade. 174. s. om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. s.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet. å låse opp en port med en nøkkel. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. §310. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. Et sykt. begge som sentre for vår orientering i verden. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk. 93 Nietzsche. §1067. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen. ss. The Will to Power. Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. viljens problem. 32 . Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser. 103.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. i alt som forgår. det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. en ånd eller Gud. Det hvite skummet. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. Den muntre videnskab. s. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. 91 Nietzsche. Slik talte Zarathustra. som krefter i stadig bevegelse. 92 Nietzsche. Det hellige og det profane. en bevissthet involvert i hele livet og viljen. ss. 39-76. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. 549-550. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel.

jorden og 94 Ibid. Og det er nok riktig. i bevisstheten. som et forbindelsessenter. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid. Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen.selv er sin egen fiende. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. 91-95. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med. 33 . Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem. Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon.. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. ss. en bitterhet over fortiden. Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt. det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv. men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen.

97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer. 1954.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. s. s. og selve viljens låste posisjon i bevisstheten. s. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet.helvete. Durham: Duke University Press. Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse. s. Time-Fetishes. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates. The Myth of the Eternal Return. Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. Princeton. 1998. 103.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. cit. Abridged Edition. 95 34 . er her nå oppnåelig. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. s. 53-55. nåtid og fremtid. Det hellige og det profane. 31. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. 14.. overs. Slik talte Zarathustra. 96 Ned Lukacher. 99 Caillois. Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade. s. 1949. 79. Trask.). Verdandi og Skuld som betyr fortid. New York: Pantheon Books. 1998. fortiden. sine minner av bitterhet. 12. Willard R. 97 James L. Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp. The Secret History of Eternal Recurrence. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste). 103. en dverg på hans skuldre. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme). Det som lenge var umulig. Jarrett (Ed.95 Bildet Nietzsche maler av broen. op. ‘På de lykksaliges øier’.99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt. 101 Se Nietzsche.. 100 Ibid. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse. porten.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd. New Jersey: Princeton University Press. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. 98 Eliade. ss. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd.

og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra. Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. sirkelens fullendelse. men dens (aktive) vitne. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen. Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. s. Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. Kristendommens tids. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. 164. Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen). og fornekteren av døden. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. hvis veier leder til fortid og til fremtid.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham. men må skapes vevd i hverandre. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid. Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham. mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter. 35 . Reading the New Nietzsche. Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden. Grensene mellom liv og død. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen. sirkelens slutning.102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste.

Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet. ”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”. Slik talte Zarathustra. Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’). baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på. Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer.106 103 104 Nietzsche. cit. bevissthetens irrganger. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv).103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. 94. husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr.105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen. Grensene må åpnes. Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet. og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet. Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje. 106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft. s.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen. Slik talte Zarathustra. s. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen. Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering. 105. Bachelard. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen. s. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder. 13. 5. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides.. 36 . En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. 105 Nietzsche. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen. op.104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste.. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. s. men tar opp og lager (om). Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”.). og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid. Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste.

det er ikke noe koherent. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket). nettopp fortiden blir avgjørende. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler). Men flyktighetens intensitet. Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting.. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. s. s. og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet. bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. 62. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. 9. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson. Klossowski. bølgetoppen. hevder Klossowski. op. cit. hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending. op. 37 .Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig.108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke. cit. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter. men bare en bestemt organisering (av mange mulige). Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene.. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks.

og isteden blir reaksjoner. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren.tilblivelse ikke har noe form. en abstrahering. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides. En indre verden av forestillingsbilder.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige. hukommelse og magasinert viljespotens. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. det bevisste/ubevisste. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet. forestillingsbilder og fornuft. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. Gud/mennesket og kultur/natur. Det vi innledningsvis kalte for imago mundi. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. On the Genealogy of Morals. En fatal todeling mellom kropp og sjel. er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier. Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. 38 . men er potensialet som lar seg utforme. Ibid. Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte. basert på en misforståelse. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi. samfunnet og eksistensens mål. oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet.

men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. s. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som. blindsporet den vestlige kultur er inne på. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel. det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth. 146. §469. ikke forsvinner 111 112 Bachelard.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning. Slik talte Zarathustra.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter. op.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre. En kontaminert konteiner av vilje.. s. s. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. The Will to Power. en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. 39 . it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination. 262. 114 Nietzsche. kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt. 113 Ibid. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom. men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet. 17. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. Nietzsche. cit. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet. §1020.111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling. s.. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon. 528.

120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus. 40 .115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute. Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte.). 122 Ibid. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”. Ibid. som et bilde på en gud.119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. 119 Eliade..117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. 235.”116 Viljens problem er mennesket. omgitt av bevissthetens klare landstrukturer. s. i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. Ecce Homo. menneskets fattighet og fengsel.118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede.. sier Eliade. s. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter.. 234. tanken om den evige tilbakekomst. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej. 120 Ibid.. 121 Ibid. Patterns in Comperative Religion. 93. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode. s. s. s. cit. op.122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid.av seg selv. 14. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur. s. ”det var” som den ikke kan forløse. 231. 117 Nietzsche. 149). 233. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. 85. Men hva kan denne klippeblokken ha representert. som beskyttelser og innhegninger. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene. s. 118 Jarrett (Ed. Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus. en hermes opp.. var egentlig en steins teofani. vil vende tilbake. s. noe som ble kalt hermai. Skjebneveven..

Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten. 228. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Reading the New Nietzsche. 294. s. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft. nemlig drømmen. Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm.. Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på. er ikke uvesentlig her. s. 126 Nietzsche. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. her sitert fra Allison. Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer. men en sabotør som man bør heie på. 1969/1993. Arild Haaland. Nietzsche. 53. 235. 124 123 41 .124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn. Oslo: Pax. 127 Nietzsche. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Patterns in Comperative Religion. s. 1872. I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer. s. Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser. overs.123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. Tragediens fødsel.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. 125 Eliade.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening. Slik talte Zarathustra.

130 Ibid. 96. hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse. Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake. bare (som) en Annen. 131 Ibid. man ser ikke forbi mennesket. s. kan ikke skje i ham selv. at det må sove i den hårdeste.128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus. billedet av mine billeder. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel. Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut..en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche. 55. I mennesker.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang. ss. Gåten mennesket lar seg ikke forløse. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom. 128 129 Nietzsche. Ecce Homo. Nietzsche. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål. s. forestillingsbilder.. der mennesket igjen forlater sitt bilde. 220-231.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv. 42 . s.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden. Slik talte Zarathustra. 54. Akk. samtidig som det er et tomt mål. i stenen ser jeg et sovende billede. Steinen blir et bilde på viljens avmakt. Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk. et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. hesligste sten. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn.

133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket.132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos. For mennesket vil ikke forlate sin plass.. Slik talte Zarathustra. Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. 134 Ibid. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane. s. 132 43 .Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde.. Zarathustra har ikke blitt forstått. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra. ei funnet sine rette mennesker. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. lik en vaksinering mot en kommende pest. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. op. 103. Klossowski. om de knuses eller forvandles. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. cit.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. de begrep ikke gjenkomsten. s. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt. her sitert fra Klossowski: ”In truth. men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. 133 Nietzsche. alle ”steiner” må til slutt falle. det gjelder å gjøre det i en villet undergang. 230-231. 36. ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt. ss. Deg selv kastet du høyt. Kapittel 3. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde.

137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser. ikke herren sin vilje.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. Agnete Øye. 137 Alexandre Kojève. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri. overs. uten selv å vite det. den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. 135 44 . Oslo: Pax. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. som han ikke kan overgå. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen. Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv. 1947. 33. Hans eneste overskridelse vil være døden. Trellen har. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn. Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid. Hos ham er intet fast. Aufhebung. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. s. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. Introduksjon til lesningen av Hegel.Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. 1996. Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert.

New York: SUNY.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille. overskridelse og forvandling.. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden. Dette er negativiteten. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. er det trellens livsbetingelser som dikterer. L. M.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres. Originaltittel: Le Même et L’Autre. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. 23. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. Inner Experience. 140 Georges Bataille. 1979. i ønsket om forandring. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. 1988. 1954. Cambridge: Cambridge University Press. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. Vincent Descombes. overs. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt. 45 . Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile. den moderne psykens fødes med dette. Leslie Anne Boldt. legemliggjort i herren. overs. Modern French Philosophy.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen. slik den er presentert av Kojève. samtidig higer han etter selvstendigheten. 1980/2001. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. I den hegelske dialektikken. 27. s. mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. 108-109. Originaltittel: L’experience interieure. som den må kjempe mot for å eksistere. s. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. Harding. ss. fast verd(i)satte. Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. Scott-Fox & J. Det andre truer hele tiden det samme. Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte. dialektikkens drivmotor.

145 Georges Bataille. i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. i Allan Stoekl (Ed. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. Bruns. 144 Georges Bataille. Oslo: Pax. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket.. ss. Fra: Oeuvres Complètes. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. som i virkeligheten er noe innsidig. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. I-IX. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden.). 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille. Thomas Espedal.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)).disse nær og beherske de. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. Selected Writings. “The Pineal Eye”. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. overs. 1928. Originaltittel: L’érotisme. Erotismen. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen. s. Historien om øyet.146 Gerald L. erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler. Oslo: Spartacus.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall. for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. xi. overs. eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). I introduksjonen til Man and 141 46 . 2002. Døden. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. Originaltittel: La Historie de l’oeil. kulturer og historiens slutt. 143 Foucault. arbeid. 142 Ibid. 122-144. 342. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer. and nothing less. Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet. Visions of Excess. 1957). 79-90. The Order of Things. 1927-1939. kroppslige betoning. Minneapolis: University of Minnesota Press. ss. Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden.144145 Kapittel 4.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle. 1985/1999. Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. than the unfolding of a space in which it is once more possible to think. s. Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. 1996. 1997/2005. Agnete Øye.

Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. en kontrollert. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid. hvor eksess. ødsling.. den inneholder eksess. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. cit. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse. Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde. 163-180. ss.147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter. 147 Caillois. i dens totale natur. Caillois antyder at krigens omfang. Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. må ikke noe fylle deres viktige plass. hevder Caillois. Den fragmenterer isteden for å forene. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske. vold.. Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne. 180). 99. Den moderne ferien er individuell og perifer. som regenererte og fornyet samfunnet. men dette tar krigen igjen i omfang. orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. dens utvidelse av tid og rom. en tid utenfor tiden. s. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet.. 47 . men bruker de i motsatt retning. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden. 149 Ibid. Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. nemlig krigen. i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet. Krigen innehar alle festivalens krefter. Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor. op. s. jo større sjanse har krigen til å forføre.

I det moderne konstitueres grensene av krigen. i en åpning av grensen mellom sfærene. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt. 171. 170. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden. Ibid. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid. s. 152 Ibid. Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår. freden forårsaker alle tings sakte forfall. s.hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi. medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. Ikke lenger barbari. Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet. 48 . i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen.. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon. Det er ikke overraskende. perioden med guddommelig tid. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. Alt skapes av krigen.. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst. og får dermed en religiøs verdi. Krigen blir selve historiens beveger. hevder Caillois. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår.152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos. hevder Caillois. for å beskytte det mot effektene av tidens tann. s. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. men kilden til sivilisasjonens utvikling.. 176.

Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. overs. dets arkitektur. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen. Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt. 49 . 1973. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. Erotismen. 23-24.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden. Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. 23-25. ikke en åpning. New York: Zone Books. ss.153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud. Theory of Religion. 21. En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt. Originaltittel: Théorie de la Religion. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. Robert Hurley. 1992/2001. 155 Bataille. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. ss. s. vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur. søken etter en tapt intimitet og suverenitet. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. med avgjørende ulike konsekvenser.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. Kontinuitet og død er derfor samme sak. 154 Ibid. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden.. 156 Ibid. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge..155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener.

i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet. 59-73. 66. 1998. Grensen mellom disse sfærene vil. Staten. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten. s. Theory of Religion. er grensene som hele veien produseres.. 1967. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør. Med døden 157 158 Ibid. 30.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. Denis Hollier. Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons. ss. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene. Døden manifesterer værens kontinuitet. i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer. s.. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. Oxford: Blackwell. Det hellige gis mange navn som Gud. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. 159 Ibid. 50 .mennesket tilhører som definerte individer. 65.158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. Det homogene representerer det assimilerbare. men mer viktig enn det transcendentale elementet. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet. Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. s. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. 38.157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. 160 Bataille.og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet. s. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige.). Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører. eller det totale mennesket. Bataille: A Critical Reader.

162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell. Originaltittel: La Part Maudite. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket. overs. The Accursed Share Volume I. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. s. er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. s. 56. Bataille. s. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). Men feilgrepet til de fleste religioner. nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. 1967. Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. 51. Erotismen. 164 Georges Bataille. ikke lenger er gitt. 51 . Robert Hurley.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden. s. Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. Erotismen. 40. 129. New York: Zone Books. ikke kroppslig og kollektiv. 163 Bataille. Theory of Religion. 1991/2002. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige. er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. hevder Bataille.164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken. Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene.

Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer. Grensen er imidlertid ikke helt lukket. 169 Ibid. 167 Philipe Sollers. Vinden fra utsiden..169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille. Bergen: Filosofisk institutt. 69. 168 Helge Pettersen. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det. 1968. 161. men noe som overskrider og kompletterer det. ss. Georges Bataille. hevder Bataille. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. 1998. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet. 2004. s. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet. det finnes en åpning.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet. 75. Ibid. Gjennom hele menneskehetens historie. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet. s.168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige.). Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling. s. 74-101.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). 21. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. s. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet. s. heltmodig eller katastrofalt. Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi.170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet. 161. s. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser. The Accursed Share Volume 1. Erotismen.. 52 .166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi. Bataille: A Critical Reader. 73. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre. 170 Bataille.

174 Georges Bataille. 23. Selected Writings. Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente. 137-160. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt. 141.. overskudd. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid. i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet. I-IX. 175 Ibid. 1985/1999. ss. ”The Psychological Structure of Fascism”.. 1927-1939. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss.). Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle.174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive. Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille.nok energi og overskudd som har vært det sentrale. 173 Ibid. delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane. Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet.172 Om vi ikke ødelegger energien. Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet.175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet. risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. s. Fascismebevegelsens vold.. Ibid. Minneapolis: University of Minnesota Press. Visions of Excess. anarkistiske og revolusjonære karakter. s. i Allan Stoekl (Ed. heterogene natur. Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. Fra: Oeuvres Complètes.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte). s. hverdagslige verden av homogen realitet. men hvordan man blir av med det. 41. som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring. 172 171 53 . Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet.

Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover. Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 . Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). gjennom hans overskridelse i negasjonen. Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider. Det som skjer i Guds fravær. hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet. Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges. Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken).oppleves som smått guddommelige og forenende.

Han har konstruert verden. 179 Ibid. ikke produksjon. men skulle det mot formodning gjøre det. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill. Det er del av en contesterende (bestridelse. bekreftes. Inner Experience. det gode. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud. ss. og blitt en produsent. En oppgivelse av alt håp. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien. s. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 1967. Men det er ikke nok. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse. Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. ikke å lykkes. s.179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. men som til tider lukker seg selv i et system. 177 Bataille. 128. 176 55 . skjer en åpning mot ødslingen. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter. men å mislykkes. Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. 108. ikke gjøre noe nyttig. satt seg til arbeid og blitt en produsent. 1998. 102-138. en selvprodusent. 178 Blanchot. og i disse tilfellene oppløser seg selv. s. The Infinite Conversation. men å redusere seg selv til Jacques Derrida. 203-205.177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden. Oxford: Blackwell.176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig.. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites. ss. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige. Som oftest merkes ikke dette. Evigheten. som en umulig autoritet i frelsens fravær. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. det ukjente i seg selv. en negasjon som har intet mer å negere. 206. enhet).) Bataille: A Critical Reader. væren. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes.

Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden).det unyttige. Massachusetts: The MIT Press. Cambridge. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. 56 . Det skitne ville erstatte Gud. ss.. 1974. Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. 205-206. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. 45. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. Bataille. Arkitekturen representerer det tause. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. Betsy Wing. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. s. Erotismen. ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille. og ikke gjøre noe forskjell. s. overs. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet.180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives. de uttrykker samme organisering. 19. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929). 1989/1992.181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten.182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes. 182 Denis Hollier. 180 181 Ibid. homogene. Originaltittel: La Prise de la Concorde. en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk.

Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen. 38. fortrengingen og glemselen.. Det er det ukjente. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake. Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden.186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet. ix.. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden. s. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. 185 Ibid. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter. det andre til det som er kjent. Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen. s. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde. s. det truer diskursens meningsfelt. hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler. xiii. nemlig menneskets form. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. 186 Ibid. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter. Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid.for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep. s.. Ibid. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego. teologien.. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien.184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13. århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet. 51. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen. 57 . og skal ikke være en del av bevisstheten.183 Dette kan forstås som at døden. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske.

. s. Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv.. Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen. Annetheten ekskluderes. En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp. den har ingen annen plass enn utsiden.. Ibid. s. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden. xii. xi. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur.188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. 35.mer dominante. s. Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding. Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. det har bare en stemme. og miste hodet. Dette systemet er monoteistisk. 58 . Mennesket låses i seg selv. hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den. Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form. 189 Ibid. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. den ”andre” stemmen lar seg ikke høre. Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori. og organisering av Mennesket. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured. et ønske om å styrte samfunnets organisering.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art. Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form. en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel).187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem.

3-13 193 Ibid. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss. det som er hinsides det. Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. 88.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori.. 192 Ibid. forestillinger og guder. s. Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles. s. 59 . uansett innhold. og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham. 190 191 Ibid. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt. den absolutte forener av menn. Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt.193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden. det som overskrider det. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen.. 12. Den internaliserer selv dens utside. 87. ss. da den ikke har noe innhold. Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden. som er assimilasjon av det andre. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss. I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider.forandre (jfr. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål. bare kan uttrykkes på eksternt vis. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet). Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute. Det vises også i den hegelianske arkitekturen. Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen. det blinde punktet er der. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis.192 Huset og templet var opprinnelig hule. dets fravær. Dette kan forstås som en tings revne av identitet. Hollier viser hvordan huset eller tempelet. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset... opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. s. den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. Ibid. problemet med å erstatte det høye med det lave).190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke.

. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form). Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet. 196 Ibid. En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter. “The Pineal Eye”. nemlig døden.Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse. Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. Ibid.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser.194 Epifysen. på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. s. 60 . Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess. Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. antok Descartes var senteret for bevisstheten. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om. Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet). det moderne borgerlige samfunnet. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer. Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus. 82.

Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. s. xx. Visions of Excess. Selected Writings. a creature who.. i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv. 236.”197 En anamorf form. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret.. 1927-1939. under a sick sun..198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite. ss. Visions of Excess. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison. Minneapolis: University of Minnesota Press. overs.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse. den absolutte ånds. i Allan Stoekl (Ed. realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle. 232-233. Georges Bataille. 198 197 61 . ”The Sorcerer’s Apprentice”. Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø. ss.). 1985/1999. Minneapolis: University of Minnesota Press. 1927-1939. men den utestenges av det moderne.inversion. Georges Bataille. Against Architecture. Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. s. 1985/1999. ix-xxv. kommenter Bataille. i Allan Stoekl (Ed. 199 Bataille. Selected Writings. her sitert fra Allan Stoekl. London: Verso. Originaltittel: Georges Bataille. 200 Hollier. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med. den har potensial til å forvandle eksistensen. 2002. is nothing other than the celestial eye it lacks. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. s. Døden må her tenkes som bevisstheten om døden. I-IX.). la mort à l’æuvre. xii. som er tragisk for alle. som Bataille søker et kollektiv rundt. An Intellectual Biography. 1992. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. materielle annethet. Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. 89-90. 223-234. Fra: Oeuvres Complètes. Døden er her jordens død. ikke himmelens. 201 Michel Surya. å miste hodet. . Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning. ss. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om. ss.201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. ”Introduction”.

overs. s.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille. 245.. Bruce Boone. Against Architecture. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt. Minnesota: Paragon House. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier. under Ibid. som ikke svarte til et navn. 1945. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen. Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene. Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker. 204 Ibid. Paul. s. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion..202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. 39. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle. 24. 205 Georges Bataille. Guds hus. Dette representerer en dobbel låsing. 253. 208 Ibid. 1992. 206 Hollier. Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt. On Nietzsche. vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser...203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir.207 Religionen. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet. Originaltittel: Sur Nietzsche. s. og ikke bare endrer meningsinnholdet. 31. 207 Ibid..208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi.205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket. s. s. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet. Og om det i det hele tatt var en realitet. som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø. s.destruksjon og død (som fascismen). 250. s. Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. 203 202 62 . St. Ibid. 44.

Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker. 154. Batailles prosjekt. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. Religionen blir universell og personlig. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. ikke kollektivet. en mektig bevarer av den universelle orden. men denne veien inn er vesentlig annerledes. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. Og om festivalen ikke lenger er en realitet. s. i likhet med Nietzsches. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien.koloniseringens tid. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. Inner Experience. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. i kristendommens Gud. 63 . men gjennom en diffus personlig intimitet. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft. På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene. mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert. Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. Gud blir nå det hellige. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen). Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche.

For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi. Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting. cit. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall. hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige.211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. s. Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. Batailles søken er grenseoppsøkende. 212 Bataille.210 mellom homogenitet og heterogenitet. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. s. 64 . Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk). 189. op. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig. Guds død. 78.eksistensen. Sollers. Nietzsches søken er grenseløs.. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer. Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates. The Accursed Share Volume 1. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si.

Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden.. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers. Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. 65 . kommenterer Bataille. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet.egentlig er innenfor. Surya. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør. Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. men gjennom kroppen. En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes. op. ikke som substans. s. 95.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. cit. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet. men som innriss. 85. s. op. I en perfekt kontrast. Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse.. 93-95. Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. ss.. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”. cit. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. cit. 215 Bataille. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. op. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan. her sitert fra Surya. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. men det finnes glimt.

Grensen mot utsidigheten kan erfares. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder. Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det. En bestridelse av helheten. Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av. Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. døden og eksilet. Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. men ikke som et helhetlig radikalt omkast. men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. Kapittel 5. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot. men som drypp av annethet. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden).som en kumulativ progressiv prosess videre. ventingen. som tilsvarer transgresjon hos 66 . Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). og må begynne på nytt. men ikke som suveren kontinuitet. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne.

s. og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). 1966. s. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. 218 Ibid. ss. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten. primært i litteraturens rom.216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden. Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966). er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken. Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. 21.. 67 . Originaltittel: La pensée du dehors.. nakne erfaringen av utsiden. i Foucault|Blanchot. 7-58. 27. Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den.218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling.217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs. 217 Ibid.Bataille: den mest rene. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne. s. Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken. ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær. Innledning I en artikkel om Blanchot. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). New York: Zone Books. med den evige gjenkomst som middel i denne kampen. Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot. 216 Michel Foucault. som ikke forflater den gjennom å konservere den. 21. 1987/1997.

350. s.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. 11. Chicago: The University of Chicago Press. op. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av.224 Han Bruns. Hva så når denne perfekte. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom. 1. i Maurice Blanchot. Maurice Blanchot and the Sacred. s. s. ss. 2004. s. 1-15. Kevin Hart.. men ikke som teori. 1982/1989. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker.I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien. 222 Hart. op. 5.222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret. cit. s. cit. 220 219 68 . 223 Ann Smock.. op. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel. 224 Hart. melder seg raskt. 9. cit. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig. 221 Blanchot. Lincoln: University of Nebraska Press.. The Infinite Conversation. 1. s. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av.221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. “Translator’s Introduction”. The Space of Literature. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. The Dark Gaze.

227 Ibid. og er aldri videre opptatt av det profane. op. 6. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om.. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden. Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. 229 Ibid. det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter. tar alt bort bortsett fra mitt vesen. cit. xi-xxvi). og blir her omtalt som litteraturens intervall. 69 . 302. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden. det er en Utside – et fullstendig åpent plan. 228 Bruns.. For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig.225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt. dimensjoner og andre topografiske trekk. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid. et nærvær uten presens. vår erfaring. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid.. s. s. 226 Hart. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet.228 For Blanchot er mennesket uten horisont. s.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. s.229 Talen. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze. 300. istedenfor et sirkulært rom. s. Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. et hyperbolsk. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. cit. 7. uten synet. fremmed for alt visuelt og alt usynlig.227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. op. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. et mennesket ved sitt vesens grense. op. cit. og peker på dislokalisert tid så vel som rom. ss. ikke lenger vår.. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet.. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking..omtaler primært det hellige fremfor religion. Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet. 5.

erfaringen.. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien. s. arbeid. s. kulturer og historiens slutt. 131. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i. op.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen.231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass.235 Innsigelsen mot diskursen. The Infinite Conversation. og en legitim filosofisk posisjon.. Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten.. s. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling. xxiii. 233 Bruns. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke. cit. på utsiden av språket. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid.234 Skrivingen blir det som overskrider loven. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system. 235 Bruns. s. xi. i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien). op. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. cit. men ikke som et tilbakelagt mørke. sirkelens sirkler. s. 234 Blanchot.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. xii.. er også en bestridelse av kulturens ideal. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant. 5. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet. Ibid. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen. 231 230 70 .

s. og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende. bare utsettende. Originaltittel: L’Attente. utsettelse og sigende forsvinning. 272-278. 168-171. 1994. riktignok i karakter av sin fraværenhet. i Blanchots verker. i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. The Blanchot Reader. i Michael Holland (Ed. Døden. 170). 1995. Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). 1996.. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. En venting på intet. Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot. Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. den er et intet som overskrider alt.).236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende. Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet. så venter vi på det uten å bekrefte det. Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides. Og døden vil ikke la ham vente.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter. og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening). men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting. s. Essays i utvalg. Han bærer ventingen inn i døden. The Infinite Conversation. 238 Maurice Blanchot. ”Waiting”. 276. ss. Originaltittel: L’instant de ma mort.). ss. betraktet som en påventet hendelse. Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet. Oxford: Blackwell.239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger. Innriss. Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. 1959. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. s. Oslo: Aschehoug. 237 236 71 . er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen. 239 Ibid.stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag). Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. 29. møysommelig bygger.

241 Blanchot. The Infinite Conversation. Tilgjengelig: http://www. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. som hos Nietzsche ifølge Blanchot. riktignok uten å nevne Hegel. 72 . Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen. nemlig idealer. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs.novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. 149. uansett hvor godt vi forsøker begrave det. Project Gutenberg [Online]. 1839. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. mars]. Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt. Nihilismen tenkt til ende. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens. 17.org/etext/932 [2006. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss.gutenberg. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der. Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. annerledes enn noe som erstatter noe annet. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser. men en ikke-positiv affirmasjon.241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes. ”The fall of the House of Usher”. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. Negasjonen av Gud. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. s.

Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. eller det Enes opprinnelighet. Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den. returen returnerer (som nøytral. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den.. svarer han. Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. 273-274. s.gjenkomst svarer til denne bevegelsen. ss. og i denne revnen etablerer en Gud med feil..242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. 245 Nietzsche. hvor lukning og bruddet sammenfaller. som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. Ibid. Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. 244 Ibid. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling. hevder Blanchot. eller helheten. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter.. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. 277.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond. Dermed markeres punktet for disjunksjon. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. her sitert fra ibid. 275. s. men isteden det’et som returnerer. Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg. Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. s. spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke. Nietzsches identitet selvdestrueres. eller uendeligheten av et sentrum. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler). så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen. Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens. 73 . 275. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg..

The Blanchot Reader. i Michael Holland (Ed.. og enda mer.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri. det ordet som bærer det.. ss. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt.251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. Oxford: Blackwell. ”The Exigency of Return”. ss. så er det ingenting i deg som er deg. 280-281. 279-280. likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. The Infinite Conversation. men feilen ligger i om man blir berørt av dette. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. du er derfor ikke engang uskyldig. må ikke tas alvorlig. 1995. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv.. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt. Ibid. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”. 251 Ibid. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. ss. selv om det er et deg. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon. s. Originaltittel: L’exigence du retour. utsatt i grenseerfaringen. Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence. s. gjennom denne uskylden.). Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst. That is its sole guarantee. Blanchots sjakkspill: Hegel vs. 279. Vilje. det må alltid være utflyttende og utslettende. 249 Ibid. 290-297.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld. mener Blanchot. Dette betyr at man er uskyldig. ss. hvis det må være en.”250 Tro. selv ikke en holdning som absolutt alvor.ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. 294. Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. som snur deg vekk fra deg selv. 1970. deg selv. 247 246 74 . 250 Maurice Blanchot. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. 248 Ibid. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche. its ’verification’. 279-280.

tenker den tid som uendelig. Ithaca: Cornell University Press. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid.fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. og er selvinkluderende. s. 252 75 . men som motsatte bevegelser. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève. overs. 1947. en bevegelse som er selvekskluderende. men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). men tegnes stadig på ny. 105). Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. Nichols jr. uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. Hos Nietzsche gjentar alt seg. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges. James H. Hegel bekrefter alt og oppbygger alt. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid.. som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen. som navn på gjenkomstens lov.252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. Hos Hegel utvikler alt seg. Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger). De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. Introduction to the Reading of Hegel. 1969/1980. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær. Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den.Hegel . Skjematisk kan vi sette det opp slik: .

eller fremtid. op. uavhengig av språket. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten). 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet. Oxford: Blackwell. 295. 143-150. Enten en fortid. ikke ulikt poesiens annethet. Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass. i et samfunn. ss. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’. fylt opp av Blanchot. ”The Pursuit of the Zero Point”. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst. cit.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås. cit..). i Michael Holland (Ed.253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes. s. 292-293. 1995. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. 212-227. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. op. så må den allerede være på utsiden. Bruns. Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. 254 253 76 .256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden. 148. men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre. 255 Emerson.254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi. Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden. s. The Blanchot Reader. s. ikke-forholdbar. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen.av tid tilsier utelukking av et nærværende presens. 1953. 256 Maurice Blanchot. Ibid. 6.. ss. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss. som alltid allerede er krysset. ”The Exigency of the Return”. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges.. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. ss.

Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass. 12.259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. 24. hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny). ss. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. hele filosofihistorien. Ibid. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot. 77 . s.. s. 147. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer. s. Talen om talen derimot leder oss. 148. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende. 260 Ibid.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale.. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. det er selve skrivingen ved origopunktet. 147-148. (Ibid. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken. s. s. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner. 264 Ibid.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. s. mens talen utvendiggjør og ekskluderer. Foucault forklarer 258 259 Blanchot.”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. 13).intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say. et utvendig forhold til det kjente språket..262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre.. ”The Pursuit of the Zero Point”. 261 Ibid. 262 Foucault. ”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. men som igjen og igjen tales på ny. 150. 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige.261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form. å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet. delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente. fiction consists not in showing the invisible. som ikke fryses inn meningsidentiteter. Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder.. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen.

overs. 25. 78 . Ann Smock.. Ibid. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer.. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder. alt faller til utsiden. Lincoln: The University of Nebraska Press. det er ikke en resignert immobilitet. men alltid den uferdige formen til utsiden. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. eller evighet eller mennesket.265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. Ventingen som ikke er rettet mot noe. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. fritt for et senter. som en utside som taler til oss. muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby.nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon..266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. s. den pakker seg ikke inn i indregjøring. The Writing of the Disaster.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. s.267 Språket er ikke sannhet eller tid. 1980. 267 Ibid. eller er knyttet til en plass. men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse. 56. representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon. 1995. 268 Maurice Blanchot. 52. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro. s. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen.

. s. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping.handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby. det vil si.272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. 271 Lukacher. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer. 1853/1990. op. og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold. Bartleby and Benito Cereno. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao). Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. New York: Dover. 272 Bruns. at han til slutt må avskjedige Bartleby. en kort stund. benektning som ikke støtter seg på nektelsen. 33.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke.. cit. Han blir. op. 33. et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. han forlater ikke sin arbeidsplass. Ibid. En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i. og at senteret dermed tvinges til å flytte. men tapet av vesen. s. Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter. han befinner seg på utsiden av dialektikken.269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. 269 270 Herman Melville. 79 . Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse. den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg). en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig. av tenkning. hvor selve loven kollapser. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene.. cit. s. 158. et avkall på identitet. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver.

da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. op. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). 272. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides. er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. 1992. nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren. 275 Blanchot. I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig. innenfor en passiv. hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt.. 1973. Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. 158. The Infinite Conversation. overskridende.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. 273 80 . i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). New York: SUNY. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”. Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. på engelsk The Step Not Beyond. transmigrasjon. Maurice Blanchot. s. The Step Not Beyond. overs. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den. Originaltittel: Le Pas Au-Delà.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”. cit. forsvinnende. s. 274 Lukacher. Lycette Nelson.

Originaltittel: L’Espace littéraire. 277 Maurice Blanchot. Originaltittel: Le rire des Dieux. ss. Decadence Of The Nude. men mer pressende.279 Hos Bataille Maurice Blanchot. “The Laughter of the Gods”. 186-187. 278 Blanchot. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver. 1965. op. The Space of Literature. London: Black Dog Publishing. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. ikke ulikt Orfeus blikk. 279 Hart. hvor endelig det ikke lenger er en original. ss. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. s. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. 1982/1989.277 Senteret er ikke satt. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. Lincoln: University of Nebraska Press. dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke. skriver Blanchot. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter.). cit. 25-26. 278. i Sarah Wilson (Ed. fordi det utfordrer identitet til væren. 161-191. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. ”Waiting”. er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt. en forbannelse som reverserer seg selv som glede.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. mer usikkert. uten fornuften eller guddommens opplysende optikk. overs. for Blanchot. 2002. ss. Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet. Ann Smock.. Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. i fraværet av et senter. tiden for frelse og progresjon. erstatter lineær tid. Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. 276 81 . 1955. x. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. s.

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

. 76. 293 Ibid. bruk av diverse narkotika. søken tilbake til naturen. s. Donald Nicholson-Smith. Ibid. s. Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde. krav om fritid. modellert på religion som opium for folket.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel. men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. 1983/2003.. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv. 76. London: Rebel Press. Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. I denne konteksten. 85 . Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende. 1967. 294 Raoul Vaneigem. fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting. 77. s. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres.sfære ifølge Sollers. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære. fungerer som en maskering av undertrykkelse. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon.. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. s. mulighetene legges i rør. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. The Revolution of Everyday Life. som i den seksuelle frigjøringen. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd. overs. 224.

1995/2004. 1967.295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger. New York: Zone Books. Originaltittel: La société du spectacle. et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv. overs.. 296 Ibid. Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet.ren representasjon. s. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet. Flere. 12. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie. blant annet Heidegger og Blanchot.. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet.296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. 86 . s. The Society of the Spectacle. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950. 93.og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet. s. Donald Nicholson-Smith. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet.297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid. Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk. Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere. 297 Ibid. 120.

301 Andrej Tarkovskij. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel. ”The Conquest of Space”. London: Artificial Eye.298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel. 1972. 300 Ibid. Chicago: Precedent Publishing. som en hjelpeløs. som normalt er situert på utsiden. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett. [DVD. Spillefilm]. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død.. 1976.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man. ss. 1981. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. 298 87 . Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. Originaltittel: La conquista dello spazio. Solaris. 1995. Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører. Produsert av Mosfilm Studio. The Blanchot Reader. but a man with no horizon. 269-271. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn. i Michael Holland (Ed. 269. Fra det Martin Heidegger. i Thomas Sheehan (Ed. ss.”299 Er intetheten. s. flyttes ut i verdensrommets mørke. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten.).”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. 299 Maurice Blanchot. 56. s. Oxford: Blackwell. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. 45-67. I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. 1964. vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv. 2001. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”.fremtidsoptimisme. For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende.). fri fra gravitasjonskraften. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet. samtidig tynget ned av sin egen drakt. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. 270. s. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. Heidegger – The Man and the Thinker.

Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme. Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. James Benedict. stadig bedre liv. 1990. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene. men skallet har vokst. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen. Det er spørsmålet vi nå må stille. en større viten osv. 1993/2002. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. 29. London: Verso. 60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”.. sier Baudrillard. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden. overs. som både er en videreføring av Batailles ideer. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. 88 . så begynte vi å sirkle rundt oss selv. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret.302 Den planetariske æra er over oss. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. The Transparency of Evil. s. Kapittel 7. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen.

grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid. mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder. har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. liksom real time har prioritet over rommet. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid. I 303 Caillois. cit. men lynrask Utvikling. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i. En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt. op. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften. krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen. Krigen gjennom det 20. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære.. En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. s. 174. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. 89 . deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi.

Stedet og rommets implodering. Det skal det nå gis noen eksempler på. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket. og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. George Collins. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme.. Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. 304 90 . Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet. 1975. Originaltittel: Bunker Archéologie. I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. som også Caillois var inne på. Begrep som Paul Virilio. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning. Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning.og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det. 305 Ibid. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling. 14. Den totale krig er grenseløs i sin form.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. 1975/1994. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. 40. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning. overs. er rom. New York: Princeton Architectural Press. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. s. Den totale krigen. s. Bunker Archeology. men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner.

Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. 306 91 . det siste krigsspillet.). Låst i sin posisjon.307 Tomrommet eksisterer ikke lenger.’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. En banebrytende teknologi som Paul Virilio. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet.306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. alt kan flytte seg. men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. skillet fredstid og krigstid opphører. 1977. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. Originaltittel: Vitesse et Politique. men et gravitasjonssenter. Bunker Archeology. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn. s. ss. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. The Virilio Reader. Noen slike observasjoner skal derfor vises. et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret. 43. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen. mens han stirrer angstfylt mot horisonten. Jorden har mistet sin materialitet. komme og gå. eller degenereringer. og rommet sin tomhet. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig. i James Der Derian (Ed. Total fred er krig i fredstid. men overlasset i sin oppmerksomhet. 51. konfliktens homogenisering. s. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen. 1998. Oxford: Blackwell. ”The State of Emergency”. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. en konstant fare overalt. Bunkeren er ikke fundert. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. 307 Virilio. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser. det produserer også sin egen atmosfære. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten. men flyter på grunnen. 46-57. en sammenblanding av det militære og det sivile.

Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. s. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt. som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. Patrick Camiller. eller som varsling over eteren. Reaksjonstid ble altomgjørende. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. 1984. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige. artilleriet var ikke lenger blindt. The Logistics of Perception. 1989/1996. London: Verso. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive. overs. 92 . slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. men kunne se hva som ville komme. 1. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. War and Cinema. I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem. Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen.

Forestillingsbildet erstatter objektet. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. 2005.kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. og tiden erstatter rommet. s. det Virilio kaller dromologi. Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet.309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. War and Cinema. men i forskjellig enhet av tid. s. En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. hurtigheten til erobrerne. 41. Denne teknologiske utviklingen. hevder Virilio. Originaltittel: L’Horizon Negatif. Negative Horizon. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet). Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. Det er forskjellen i tid. Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. politiske og økonomiske situasjonen. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse. London: Continuum.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. 310 Virilio. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). Michael Degener. 1984. overs. 309 93 . 46. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre. sier Virilio. foreviggjøre det. Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall.

1998. s.). Originaltittel: L’État suicidaire. Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt. 311 94 . 59. ikke bare jordbunnen. farkoster. 315 Ibid. Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk.313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. s. erstattes av krigen i virkelig tid. 314 Ibid. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet. alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio. 1976. men til hele realitetens sfære. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold. s. 205.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser. s. 40.moderne. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt. Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid.. 312 Virilio. Dessuten har det et psykologisk aspekt. ss. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. 31. ”The Suicidal State”. Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. absolutt krig blir en realitet.311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. 313 Ibid. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. Oxford: Blackwell. alle sfærer. Bunker Archeology. For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet. s... Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. i James Der Derian (Ed.314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. 29-45. The Virilio Reader. 40.

Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). s. 95 . Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. Bunker Archeology. s. skal også blikket vendes mot en nåtidig krig. Bunker Archeology.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien. 32. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen). men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler. og endringene startet med det 16. her sitert fra Virilio. 318 Ibid. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. århundres diverse europeiske kriger. Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio. med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter. men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold. hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. Strategy of Deception. 81. 17. Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat. s. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening. Virilio. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid.. 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet.psyke.317 Land. som begge skyldes den samme holdningen. s. 319 Virilio. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott. eller mangel på holdning som sådan. som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid. 18. I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner.

eller formenes skygge kunne vi kanskje si. s. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen.. Paul Virilio. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder. “Polar Inertia”. At Gud er død. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’Inertie polaire. Uansett hvor hardt vi prøver.321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen. 1990. grensene og forskjellen. i James Der Derian (Ed. s. Antiform kan kanskje forstås som motform. Negative Horizon. 117133. The Virilio Reader. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv. et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. gjennom gruppen eller Ibid. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. 322 Virilio. fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen. ss. 321 320 96 . 1998. 64. I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person.). 32. Har dette hierarkiet alltid eksistert. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille.320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden.

på samme vis som vi oppfant soluret og klokken. en regel for persepsjonen. men allerede gjenseere. til sin egen. 35. tiden har blitt klokketid. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid. nye former. s. Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare. 325 Ibid.. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet. 34.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker. det er vår arkitektur. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder. ”One only really sees what one already has in mind”. Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt.. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. rommet har blitt målt og kartfestet. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. Ibid. men gradvis utviklet de en logikk. eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. Denne reduksjonen danner våre vaner. 97 . mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. 36. s.. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til.tidligere samfunn. s. Virilio gjør maksimen. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. fornyelsens fluks. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv. hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos). Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting.. forandringen av former.og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”. s. på grensen. spør Virilio seg. 34. Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse. 326 Ibid.

330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi. Lover tradisjonelt bundet til jorden. Virilio.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder. s.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet. er erfaringen av kroppens endring. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen. men i reguleringen av bildene. 21-22. 330 Virilio. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom. s. som loven om eierskap og bruken av landområder. selv ikke avgrunnen. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom. 98 . men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet.. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover. Strategy of Deception. 43. Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). For å føle 327 328 Ibid. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon.. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen. den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser. 13. 146. Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler. Negative Horizon. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. s. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. ikke som en Gud. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering.skaperkraft. det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. 329 Ibid.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv. ss.

99 . I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden.. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. Virilio. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. andre ganger der. s. ”Polar Inertia”. 129. 119. Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres. slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær. 333 Ibid. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. noen ganger her. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. s. hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio. s.332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. 43. 334 Ibid. et mentalt bilde. 335 Ibid. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier. s.335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse.. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid..331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid. 121. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet.

ss. 2005. Tre tiår senere ser vi resultatene. Julie Rose. i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). Hastigheten har etablert seg som et absolutt. og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats. uten øyensynelig håp om endring. 7-18. overs. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand.. Oxford: Berg. Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. 15. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. Bokförlaget Korpen. 2004. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere. 214-218. s.338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid. 16.336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. en seksualitet som dermed utøves over distanse.. i Paul Virilio. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi. 8. cit. Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. 339 Handberg. Slik talte Zarathustra. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. Se Nietzsche. s. Ibid. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. det Virilio kaller negativ horisont. ss. man kan drepe fra distanse. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse. s. Försvinnandets estetik. skriver Virilio. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok. 6. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. Allerede kan man ha sex via skjermen. 12. i urørligheten. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom. 338 Paul Virilio. City of Panic. op. ”Förord”. Det samme gjelder for døden. 100 . hvor et av temaene er bunkerifisering. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. s. Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”. Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro. en plass for all fremtid. 1996. Originaltittel: Ville Panique.

Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering. et tårn eller en kirke/katedral. For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen. det vil si en felles kollektiv erfaring. som så man vendte overskridelsen mot.. ikke som potensial.topografi er både lik og ulik bunkeren. Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder.og høydemetaforikkens forsvinning. 11.”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre. 130. s. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt. Ibid. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. men som utformingens utflatning. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring. en form for opphøyd horisont. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes. gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. 70. 342 Ibid. s. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol. Med det geostratiske omslaget.. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp. City of Panic.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom. med satellittbeltet i bane rundt Jorden. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying. s.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. 101 . Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. hinsides rom og tid.

346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter). homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. det vil si hele tiden utvekselbare. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen. s. Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. Og hvis det er slik at fullendelse er en grense..344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig. 347 Virilio. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. s. Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk. Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner. Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. oppe som nede. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. Alt som skjer. men holomorfe. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted.. 346 Nietzsche. s.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet. 345 Ibid.. Negative Horizon. 22. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie.347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. i Østen som i Vesten. s. 76. 76. Negative Horizon. Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen. Ibid. 139. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden. 191. 102 . så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform. mens det lokale utgjør utsidens periferi. s. her sitert fra Virilio. Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv. her eller der.

91. 59. Originaltittel: L’Espace critique. medfører endringer for den menneskelige bevissthet. 349 Virilio. er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. 1998. s. oppkastet av et siste 348 Virilio. i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. legger han til. s. s.). City of Panic. Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby). Endringer. Oxford: Blackwell. Paul Virilio. 352 Ibid. s. 58-72. som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene.348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid. 351 Ibid. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing.. City of Panic.349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang. ss.kapitalen).350 Men i dag.. Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet.”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’. i James Der Derian (Ed. “Critical Space”. noe Virilio kaller for stereorealitet. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. 1984. det gis oss umiddelbart av fjernsynet. 103 . 44. i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding.. 39. Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present. s.352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder. En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. s. 103. 350 Ibid. i og med grensenes og horisontens sammensmelting. 85. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. danner jeg meg et forestillingsbilde. The Virilio Reader.

det nåtidige. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. av kosmos regler.356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er. terrorens spatiotemporale amplitude. Ibid. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk.. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet. Hovedkvarteret for operasjonene. i et evig presens. den globale landsbyen. april].357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid. op. 2. “I’m alone.lazaruscorporation. linjen. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer. umiddelbart realtime. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. 51.uk/v4/articles/otaku. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire. 1990. eller deliriet av mange forskjellige. but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde. 43. Otaku betyr ditt hjem. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. 104 . but not lonely”. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. 357 Ibid.. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. 355 Bachelard. påtvinges hver og en av oss.co. s. 356 Volker Grassmuck. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket. ”I’m alone. s.Babelstårn. Dette kan høres vel ekstremt ut. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. En hel generasjon unge japanere.php [2006. men paradoksalt nok med nøye kontroll. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom. i synkroniseringen av emosjonene. The Lazarus Corporation [Online]. Tilgjengelig: http://www. s. et ikonodulsk delirium.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme.354 Punktet. 13. cit.

ss. 360 Virilio. Lykkes i den forstand at straffen er latent. en hybrid. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig.. 20. 21. født av frykten for rommet. i James Der Derian (Ed. fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer. Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian. De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt. Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. s. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle. s. Oxford: Blackwell. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom.. 359 Ibid. i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”.”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det. 16-21.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger. skjer nå i det indre. s. 86. men en hybris som faktisk ”lykkes”. 361 Ibid. teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt. 85. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø. s.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. City of Panic. The Virilio Reader. det som pleide å skje ved de lineære frontene. 1998. 358 105 .). og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel.moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere.

som fungerte som innrammende konteinere. Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. som en offensiv. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. En hybris utover elementenes harmoni. En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser. s. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. 40. selve koloniseringsiveren. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. s. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten..362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall. som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. 364 Virilio.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans. Ibid. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom. City of Panic. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. ”The Suicidal State”. 77. Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. en voldsom ekspansjon av kraft og energi. 35. s. Staten degenererer og blir suicidal. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses. 106 . Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder.

men ikke som et intet. En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. Umiddelbarhetens utstrakthet. men et intetsted. between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. 18). selv avgrunnen er ingen steder. om vi skal ta Virilio på alvor. op. Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. Dette Virilio. vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder. er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning.. s. men det er kanskje noe av Virilios poeng. Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt. Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. cit. Den som fryktet himmelens fall. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil. Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). s. between the gaseous and mineral. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm. og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert. 38. som ikke kan reverseres. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. Dromokratiet.366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. Negative Horizon. minner han om Blanchots posisjonering ved grensen. det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. 366 365 107 . Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus. en aksjon. bare fortsette. opphøyninger og grenser eroderes bort.”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra.

et kaos. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen. 108 . 76. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet.367 En fylde av tomhet. av en endeløs strøm av bilder. glimtet av intet. På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som. blir til slutt også virkeligheten grenseløs. City of Panic. Virilio. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet.368 I den moderne byen. Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt. tomrommet. Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret. s. av uprosessert tid. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. s. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. ”The Suicidal State”. Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. Kapittel 8. ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. et ubevisste. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. som denne raske 367 368 Virilio. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. 43.

men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon). Simulacra & Simulation. 369 109 . som virker undertrykkende. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon. Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem. Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling. fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). men i en annen utgave. 370 Baudrillard. Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser. Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot. Iain Hamilton Grant. 371 Jean Baudrillard. Dette er beklagelig. overs. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. London: Sage. ikke ulikt en spiral. Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen.370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. 1976. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. men i forsterkende paradoksale intervensjoner. men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. 1993/2002. Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. 1. s. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep. Symbolic Exchange and Death.

som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. Mike Gane. 374 Baudrillard.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i. hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. London: Routledge.. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. 9. Og koden genererer bare bestemte tegn. Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode. 1991. ss. Finnes det en genuin verdilov.373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert. Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. 375 Ibid.Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra. 50. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd).372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. s. Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. s. Symbolic Exchange and Death.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet). s. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres.. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. som styres av koden. Sammenlignet med Nietzsche. 97-98. 110 . siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden. blir selve referansene som sannhet. 9. virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid.

Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte. 5. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse. fn. s. hevder Baudrillard. i dette tegnspillet. 379 Ibid. 2. Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig. Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake.. s. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier. 2. og ble selv en sosial genetisk kode. 60. Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. men simulasjonen.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse. Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner).378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. 378 Baudrillard. medgir Baudrillard.av reversering. s.. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). 377 376 111 .379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon. men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres.377 Det som ikke er i dens makt. s. 60. Disse mytene kortsluttet. Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon. 380 Ibid. Symbolic Exchange and Death. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende. og dette var kapitalens virkelige vold. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død. Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser. revolusjonen selv. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet.. og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten. reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder. Når så den ene part. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende.

. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering. hevder Baudrillard. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle. 133. Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien. Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden. 4. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms. Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene. s. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet.. strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon. birth and death. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon. Simulasjonen må gå lenger enn systemet. the two terms lose their reality.384 Døden er absolutt uorden. og ut av vår bevissthet.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien. 384 Ibid. Ibid. 112 . ettersom den ikke kan utveksles symbolsk.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden.. In the symbolic operation. Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn.”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. 126.. Potensialet er derfor i tautologien. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det. s. Det symbolske krever en forløsende reversibilitet. Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid. Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden. s. man and nature. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet. 383 Ibid. s. the real and the non-real. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. 187. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard. It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body.simulasjon som vi aldri kan reversere.

lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. Ibid. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse.. og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det. s. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. Ikke ulikt Bataille.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet.387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). og døden som utestående betaling.. Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt.. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse. Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på. 385 386 Ibid. eller om vi forsterker den mot dens undergang. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud.388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. s. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten. ligner ikke mennesket lenger noe.avstanden til hva som forsøkes skjules. 187. økt. 113 .386 Når Gud begynner å minne om mennesket.. 387 Ibid. Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen. Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn. 388 Ibid. s. Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon. 166. 5. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket. s. 145. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det. Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”. i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen. Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden. spekulasjoner om døden.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre. s. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer.. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. Vi dras stadig nærmere skjermens overflate. innside og utside. 56. Det er et telebilde. Nietzsche. en immanens. men som enorm fragmentering.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. 403 404 Ibid. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk. s. ikke lenger forestiller seg. objekt og subjekt innen den samme spiralen. Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære. Tragediens fødsel. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han. Denne teknologiens nye maskiner. i vår innordning i den integrerende krets.tenkningen selv. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. s. 117 . 406 Ibid. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to. med blikket utspredd utover forestillingsbildet. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme. kontinuitet og nettverk. med interface. 51.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen. symbolsk skapelse. i Annetheten og i fremmedgjøringen. 405 Baudrillard. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel. The Transparency of Evil. Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen. en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall. men forsvinning. som oppleves forlokkende og integrerende.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle.. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv. igjen i en endimensjonalitet. 55. i teateret.

118 . Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder.409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi). Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom. den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte. s. men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. 313-333. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot). Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med.407 Energiens form.. Ibid. s. millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss.Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet. 10-11. 321. ss. den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt. Oxford: Blackwell. “Baudrillard. Sannsynligvis 407 408 Ibid. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi). The Transparency of Evil. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. baner som unnslipper vår kontroll. de er innsatt i baner over våre hoder. bilder.). ofte misforståtte. informasjon). i Douglas Kellner (Ed.410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). ss. men som lar verden være i en tilstand av det samme. 27. 409 William Bogard. Baudrillard: A Critical Reader. 1994/1995. eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted. en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier. uten noen klar begynnelse eller slutt. 410 Baudrillard. and the End”. s. Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel. skriver Baudrillard. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden.. Time. 32.

det er et indre. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. Bartleby er som kjent kopist av yrke. op.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. fungerer i en perfekt uavbrutt krets. men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film. men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”. 119 . en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. lik Bataille å leve hinsides nytten. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. men i et mer-enn-nyttig.vil det skje en sakte dekomprimering. det hyperutilitaristiske. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. mener Baudrillard. Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet. Stansen av helheten synes fjernere og fjernere. Ikke lenger en krise.. Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. låst rom. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. Symbolic Exchange and Death. 324. Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære. fn.411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense. s. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål. i en suveren handling. Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. I dag er vi nedlasset til døden med nytte. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. s. som transgresjonspolitikken. cit. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). 24. 191. uten rom for feil eller stans. en reprodusent av koden eller systemet. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. Men det er ikke nok å forsøke. Baudrillard. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket.

London: Verso. men en reversering. til det formløse. hevder Baudrillard. 194. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon. Bataille har feillest Mauss. Dagens nihilisme er gjennomsiktig. 1976. til ”vannet”. The Will to Power §2. gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv. ss. sier Baudrillard. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid. På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er. Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. 1990.en transgresjon. 1998. s. ikke som individuell ekstase. 13. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. 89. Oxford: Blackwell. 9.414 Det er den virkelige symbolske prosessen. s. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. en syklisk revolusjon. 416 Eliade. 191-195. men til motgaven. Chris Turner. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi. Hva skal du gjøre etter orgien?.. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende. 418 Nietzsche.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. Cool Memories.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake. s. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon.415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium.). 417 Baudrillard. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. 5. Bataille: A Critical Reader. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). 191. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). s. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet. 1987. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. s. 24. Jean Baudrillard. fn. 415 Jean Baudrillard. Det hellige og det profane. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. overs. Fatale Strategies. s. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. 120 . Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham. spør Baudrillard.

423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. selv det som benekter det til ubetydeligheter. en tenkning til ende. De fangede formene vokser til det groteske. en hypertele (sykelig overvekst).419 Problemet er at myten eller dens scene mangler. som noe som står på spill. Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring. s.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven.kritisk enn sine tidligere former/utgaver.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen. Når Gud døde. i den høyere orden av simulacra. immobiliserte i sin utvekst. Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud. 2. en forestilling om en slutt. fantes det en Nietzsche til å si det. 121 .. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. Simulacra & Simulation. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå. 424 Nietzsche. en Weltanschauung om katastrofen. s. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten. 159. fn. s. xv.. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. Den radikale. 422 Ibid. s. 159. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den. 157. her sitert fra Baudrillard. s. 423 Ibid. 4. kommenterer Baudrillard. Ibid. Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori. aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt. Symbolic Exchange and Death. Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden. s. sier Baudrillard. 5.. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. 421 Baudrillard. Simulacra & Simulation.

Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet. den 425 426 Bogard. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier.425 Baudrillards posisjon er antihegelsk. 328. men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. filosofien slutt. bare programmert variasjon og repetisjon. 328. Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. men ribbet for suverenitetens ”frelse”. forstått som forførelse og reversering.. Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie. 427 Ibid. cit. ved perfeksjonen av dens teknologi. Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå. Bataille og Debord. s. står det simulerte Absolutte subjektet.426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. som man bare når i simulasjonen. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk. selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling).427 Der hvor Hegel når frem/ender. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse. kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi).tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. s. Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. Ibid. 122 . Ved ”slutten” til den simulerte historien. ingen syntese eller transcendens.. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom. Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. op. hvis destinasjon er lukket.

kan bety både forførelse og forledelse.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige. Ibid. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden. omnipotens og totale nærvær. Brian Singer. s. Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen. Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. det Absolutte i cyberspace. alt er mulig. 329. her oversatt som forførelse.simulerte suvereniteten. Martin’s Press.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen). 1990. 429 428 123 . men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer. overs. for å gjøre ende på simulasjonen.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. finnes ingen grenser. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers. 330. New York: St. Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). her oversatt med ’forførelse’. Baudrillards begrep om séduction. Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps. som ren bevegelse uten bruk av energi. Den seksuelle revolusjonen Ibid. Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. 2.431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi. Originaltittel: De la séduction. men i et hypervirkelig univers. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers.. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel.. en figur hinsides systemet for utveksling. Crash). 430 Séduction. 431 Jean Baudrillard. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet. s. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det. som anatomiens radikale motsats. Seduction. s. Men er hegelianismen virkelig fullendt. ingenting er forbudt. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. 1979.

Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur. lik alle produktive krefter. Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne.Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt... 434 Ibid. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne. Ibid. mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato. Anatomi (den falliske) er skjebne. er en potensielt grenseløs bevegelse. 47. s. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs.433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt. 26. s. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann. Den seksuelle revolusjonen. forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet. s. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard.434 Ikke ulikt døden. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet. Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke. 37. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett. fordi det er overladet og merket med mening. merker Baudrillard seg. fordi seksualiteten er vår nye moralitet. forbudets og grensenes utdrivelse. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter. 435 Ibid.. Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt. 124 . Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen. men det omvendte forhold. Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom.. s. 13.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for). Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets.

436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. nemlig døden. 263. s. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt). såkalt postmoderne teori. 439 Blanchot. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk. ss. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den. som vist i eksemplet med det feminine.. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her. Det skjer primært som visualisering. Symbolic Exchange and Death. Baudrillard. er realitetens eksess. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall.. 441 Ibid. Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility. 438 Baudrillard. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate.441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten.439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet. 260. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. hvor bevisstheten skapes av bildet. Mening har ikke lenger behov for utvikling. 262. 437 436 125 . Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard. 29-30. henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. men bruken av begreper som svart magi. men setter seg i Annethetens mening. ss. s. 135-144. Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering. The Space of Literature. intet). Forførelsen. Seduction. Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære.Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet. 440 Ibid. som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort. Siden Se eksempelvis Baudrillard. jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. i motsetning til simulasjonen. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten.”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. død. tar noe bort fra det visuelle.440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. s.

En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft. Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. 67-71. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard. Seduction. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten.442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”. 126 . det er en overflate som absorberer og forfører ham. ss. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre. 444 Blanchot. Ibid. 32. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside. subjektet transformeres. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra.. The Space of Literature. Virkeligheten. hevder Baudrillard. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv. et univers uten horisonter. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham. sier Baudrillard. Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor. bevissthetens scene. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. s. som han kan tilnærme seg. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. Derfor motarbeides forførelsen aktivt. mellom skapelse og utslettelse. 259.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen. s. men aldri gå forbi.

enten det er estetisk.mørke. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt. Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. s. Ibid. 127 . kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet. avgrunnen. Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. for Baudrillard. ss. men en simulasjon. mens de egentlig bare er grunne. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. Seduction. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. Avgrunnens forførelse. Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule. ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser. 10.. 447 Baudrillard. et ”hull” i realiteten. 69. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt. som vi engang drømte om.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske. seksuelt eller politisk. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten. 65-66. The Transparency of Evil. s. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. hevder Baudrillard. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. sier Baudrillard.

op.som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt. Kapittel 9. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. s. synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. enn skjebnen. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud).448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet.. og dermed også forlokkende. cit. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. produksjon og destruksjon. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende. men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. Blanchot viser oss rommets fangenskap. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles. Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død .på alvor. dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser. 148. Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet. Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. 128 . det lille mennesket vil vende tilbake.

Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. bilder og virkelighet.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. De intellektuelle byggverkene som 129 . Overskridelsen. Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid. Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. dens brytningspunkt. Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende. er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser. Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang. Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden. Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet.

da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. som en implosjon. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering. Problemet kan illustreres i en romlig metafor. Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. og sakte. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon.reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei. en bliven Gud. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. den tapte intimitet/kontinuitet. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt. og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. Nietzsches transfigurasjon. Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. Han er derfor utpreget ambivalent. Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot.

Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse. Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen. Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering. 42. For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. Against Architecture. lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. 131 . Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. Med andre ord denne verdens ende. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering. som stammer fra skolastikken. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. som en nødvendig 449 Hollier. men ikke verdens ende. s. som tidligere nevnt. modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet.tilintetgjørelse. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending.

Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. men selve grunntilstanden. Steinen som Nietzsche betraktet. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. lik en bølge over stranden. deretter slår den inn over det sivile liv. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. men som et skrekkscenario av dette. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket. Paradoksalt nok menneskets forsvinning. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte.utslettelse og fornyelse av form. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. overmenneskets degenererte mutant som otakuen. Grenseløsheten skjer først med krigen. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 . En hybrid av det menneskelige. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag.

men bevart. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid. Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche. men som dårlig virtuell uendelighet. Vil dette til slutt ende. Baudrillard. Nihilismen er tema hos dem begge. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. kan ha risikert å ha blitt en ørken. Cool Memories. Den skjer.uten tilsynelatende konsekvenser. Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. 29. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans. Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. hevder Baudrillard. s. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. 133 . Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet. den er bare bedre skjult. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. men som egentlig skjuler den samme tomheten. og en annerledes tid. stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse. s. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. og overskredet. 148. Den absolutte suvereniteten er her.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass. Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. Smurt utover et immanent plan uten noen distanse. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. gjenkomstanken og forførelsen. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. Slik talte Zarathustra.450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. som en katastrofe i sakte film. Avgrunnen er ikke borte.

Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen. en virtuell nihilisme. men han er overalt. Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud. op. 134 . Gud er riktignok fragmentert. cit. but not lonely”. 180. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. s. 77. ”I’m alone. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere. Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder. For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning.453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. sier Virilio. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk.. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn. oppfyltheten av omkretsene. en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud. City of Panic. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. Gud som Internett. Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. som man riktignok aldri kan falle ned i. Gud som den 452 453 Caillois. Virilio. skjedde på grunn av overskudd av fylde. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). s.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant).

samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. Sluttord 454 455 Baudrillard.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre.og rekkevidde.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. speiles vi bare tilbake på oss selv. århundre. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt. og ikke i noe Annet. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. billedstrømmen og skjermen. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21. mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden. s. Symbolic Exchange and Death. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev). Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet. men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. Baudrillard. En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. s. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. bare den evige samme sirklingen. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. Historien selv synes å gå i ring. hvis avbildingsobjekt: mennesket. I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt. hevder Baudrillard. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på. 135 . Det er en tvetydighet ved dette bildet. Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om. sier Baudrillard. Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. Cool Memories. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. 19. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder. 33.fragmenterte. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart.

Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei. 16. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag. blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist. men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon. Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. 136 . Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her. Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle. så vil vi likevel neppe finne den her. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring. landmåler K. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf. Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet. Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel. kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”.. s. kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet. i Franz Kafkas roman Slottet (1926). nok en gang!”457 456 457 Foucault.

Robert K.W. Georges. Georges. Georges. J. ss. G. I-IX. overs. Leslie Anne Boldt. Minneapolis: University of Minnesota Press.. Bruce Boone. Fra: Oeuvres Complètes. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. 2005. Reading the New Nietzsche. Bataille.). Georges. Minneapolis: University of Minnesota Press. Bachelard. Inner Experience. 1927-1939. 1. 1985/1999. Originaltittel: Sur Nietzsche. 7990. ss. overs. David B. Georges. 1927-1939. Bataille. Barnhart. 1985/1999. Visions of Excess. Originaltittel: La poétique de l’espace. 1945. 2002. 213-222.Referanser Allison. Bataille.. 1927-1939. “Transgression and Its Itinerary”. The Poetics of Space. Thomas Espedal. Oslo: Spartacus. David B. Tilgjengelig: http://www. Fra: Oeuvres Complètes. I-IX. 1969. Selected Writings. Minneapolis: University of Minnesota Press. Ballard. Originaltittel: La Historie de l’oeil. Georges. New York: Picador. 1996. Visions of Excess. i Allan Stoekl (Ed. overs. Georges. juni]. Georges. Visions of Excess. Originaltittel: L’érotisme. 137 . Bataille. 1954. New York: Zone Books.sunysb. 1928 Bataille. On Nietzsche. Georges. The Accursed Share Volume I. Selected Writings. Historien om øyet. Fra: Oeuvres Complètes. 1992. Maria Jolas. 1985/1999. Originaltittel: L’experience interieure. Robert Hurley. (Ed. overs. Gaston. Bataille. Bataille.htm [2005. “The Pineal Eye”. Selected Writings. The Barnhart Dictionary of Etymology. SUNY [Online]. 1927-1939. 2001. Wilson Company.). Boston: Beacon Press. i Allan Stoekl (Ed. New York: Zone Books. Minneapolis: University of Minnesota Press. I-IX. ”The Sorcerer’s Apprentice”. 137-160. New York: SUNY. New York: The H. Minnesota: Paragon House. Bataille. 1958. 1973/2006. overs. ss. Agnete Øye. I-IX. Allison. Erotismen. Oslo: Pax. 1988. i Allan Stoekl (Ed.). 1957. 1988. overs. 223-234.. Bataille. Fra: Oeuvres Complètes. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. Crash. Georges.). St. ss. Bataille.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. ”The Psychological Structure of Fascism”. overs. Selected Writings.). Robert Hurley. Originaltittel: La Part Maudite. Paul. Visions of Excess. Theory of Religion. 1991/2002. 1985/1999. 1967.

Baudrillard. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. Martin’s Press.). 1973/1988. 191-195.). “The Laughter of the Gods”. Oxford: Blackwell. 1998. overs. Lincoln: University of Nebraska Press. utg. Blanchot. 1981. overs. Maurice. Iain Hamilton Grant. 1953. ss. Jean.). Brian Singer. Originaltittel: L’Espace littéraire. 1993/2002. Bjarne & Gundersen. 269-271. ss. i Michael Holland (Ed. Fatale Strategies. Blanchot. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. ”The Pursuit of the Zero Point”. Originaltittel: La conquista dello spazio. Seduction. London: Verso. Oxford: Blackwell. 1995. Oxford: Blackwell. Dag (red. Originaltittel: L’Attente. 1979. overs. Cool Memories. The Space of Literature. Niesluchowski. Blanchot.). overs. ”The Conquest of Space”. 1976. 1976. Baudrillard. Blanchot. overs. 161-191. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. Berulfsen. Bataille: A Critical Reader. Chris Turner. “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. Jean. Maurice. ss.). Decadence Of The Nude. 1990. 143-150. Originaltittel: Théorie de la Religion. Blanchot.. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. J. 272-278. Robert Lamberton. Jean. 1983. i Sarah Wilson (Ed. Originaltittel: De la séduction. Originaltittel: Les Strategies fatales. Jean. 1993/2002. Originaltittel: Simulacres et simulation. Jean. Fremmedordbok 15. Jean. ”Waiting”. London: Verso. The Transparency of Evil. Baudrillard. Maurice. London: Black Dog Publishing. 1994/2006. The Blanchot Reader. 1964. 1995. 1990. Baudrillard. Maurice. Baudrillard. New York: Station Hill Press. Baudrillard. Oxford: Blackwell. Thomas the Obscure. Simulacra & Simulation. Ann Smock. Originaltittel: Thomas l’obscur. The Blanchot Reader. Ann Arbor: The University of Michigan Press. 1959. ss. i Michael Holland (Ed. 1955. overs. Philip Beitchman & W. 1973. G. New York: Semiotext(e). i Michael Holland (Ed. New York: St. Maurice. 2002. The Blanchot Reader. Blanchot. Jean. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. overs. James Benedict. Oslo: Kunnskapsforlaget. Baudrillard. 1987. 1995. 1990. London: Sage. 1993. Maurice. overs. 1982/1989. Originaltittel: Le rire des 138 .). Sheila Faria Glaser. overs. 1941. 1990.1992/2001. ss. Symbolic Exchange and Death.

Descombes. William. Eric. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. 168-171. Stanford: Stanford University Press. overs. Illinois: The Free Press. Harding. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. 1876/1995. Lewis. 1991. Glencoe. 1973. Originaltittel: La société du spectacle. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Nietzsche: The Body and Culture. overs.) Bataille: A Critical Reader. Originaltittel: Le Même et L’Autre. 1959. ss. Baudrillard: A Critical Reader. 1997/2005. 1995/2004. 1969. 1950. New York: SUNY. New York: Zone Books. 1992. London: Penguin. The Step Not Beyond. Jacques. Emile. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Originaltittel: L’homme et le sacré. Oxford: Blackwell. “Baudrillard. 1998. James. Originaltittel: L’Entretien infini. ss. Caillois. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. overs. overs. The Blanchot Reader. ss. Blanchot. Maurice. The Hunting of the Snark. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Blanchot. Gilles. London: Continuum. Susan Hanson. Oslo: Aschehoug. Man and the Sacred. “The Exigency of Return”. Fields. Hugh Tomilinson.). Derrida. 1983/2002. Gerald L. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. overs. Originaltittel: L’instant de ma mort. The Elementary Forms of Religious Life. overs. Bogard. 1967. 1986. overs. 1998. Time and the End”. Donald Nicholson-Smith. Lincoln: The University of Nebraska Press. 1970.. New 139 . Durkheim. Debord.). overs. Originaltittel: L’exigence du retour.). Scott-Fox & J. Nietzsche and Philosophy. 1980. 1979. overs. Vincent. 1995. 1965. The Virilio Reader. 1994/1995. Maurice. Carroll. Guy. The Society of the Spectacle. Lycette Nelson.Dieux. 1995. i Michael Holland (Ed. Maurice. 1993/1999. 313-333. i James Der Derian (Ed. Maurice. Der Derian. Blanchot. 290-297. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. The Infinite Conversation. 16-21. L. Bruns. Essays i utvalg. Ann Smock. ss. Modern French Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. Deleuze. Oxford: Blackwell. Blanchot. 1994. 1996. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. Oxford: Blackwell. Oxford: Blackwell. Blondel. 1962. M. 102-138. The Writing of the Disaster. i Douglas Kellner (Ed. Maurice. Minneapolis: The University of Minnesota Press. 1967. Roger. ss. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve.). Blanchot. 1980/2001. Karen E. Innriss. Meyer Barash. Seán Hand.

Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. overs. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. 1987. Jürgen. Foucault. Mircea. Det hellige og det profane. overs. 1985.gutenberg. Frazer. Lincoln: University of Nebraska Press. Practice. 1995. New York: Vintage Books. overs. The Lazarus Corporation [Online]. ”A Preface to Transgression”. Sigmund. 1963. Habermas. 1970/1994. ss. Originaltittel: Les Mots et les choses. 140 . Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. The Philosophical Discourse of Modernity. 1841. 1969/1997. Habermas. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Jürgen. 7-58. Grassmuck. New York: Zone Books. Michel. 1966. but not lonely”. 1949.co. Originaltittel: La pensée du dehors. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Language. Frederick Lawrence. Mircea. 1996. James George. 2003. ss. New York: Cornell University Press. 13. overs. 1919. 1996. i Paul Virilio. Tilgjengelig: http://www. 1990. Eliade. Peter. Trond Berg Eriksen.php [2006. Project Gutenberg [Online]. New York: Pantheon Books. Alan Sheridan. 1966. 1890/1998. januar]. Eliade. 1957. The Myth of the Eternal Return. Bokförlaget Korpen. (Ed. 1981. London: Routledge. The Order of Things. 1954. 1983/1985. Eliade. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. overs. Originaltittel: Das Unheimliche. april]. Freud. London: Pluto Press. Oslo: Gyldendal. overs.txt [2006. i Foucault|Blanchot. Gane. Michel. i Bouchard. Cambridge: Polity Press. Postmodern Culture. Mircea. New York: Penguin. Counter-Memory. 1991.York: The Free Press. 1912. Trask. The Uncanny. ss. Mike. 2952. “I’m alone.). Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Patterns in Comparative Religion. Michel. “Modernity – An Incomplete Project”. Emerson. Foucault. 22. The Golden Bough. 7-18. Försvinnandets estetik.uk/v4/articles/otaku. Originaltittel: Préface à la transgression. 1977/1980. Volker. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition.). ”Circles”. i Hal Foster (Ed. Foucault. Tilgjengelig: http://www. 1958. Willard R.lazaruscorporation. Rosemary Sheed. 3-15. David Mclintock. Oxford: Oxford University Press.org/dirs/etext01/1srwe10. Handberg. Ralph Waldo. ”Förord”. 1987/1997. ss. Donald F.

Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. 1882. 1947. The Secret History of Eternal Recurrence. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Harvey Lomax. Ned. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. 1883-1885. 1962/1999. Friedrich. Denis. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. 1976. overs. overs. overs. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Heidegger. Time-Fetishes. Nietzsche. 1998. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Hollier. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Pierre. 1998. Nichols jr. Oxford: Blackwell. Originaltittel: La Prise de la Concorde. Kojève. Martin. 1998. Alexandre. Cambridge. Oslo: Pax. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Introduksjon til lesningen av Hegel.). Herman. Smith. Nietzsche and the Vicious Circle. i Thomas Sheehan (Ed. Arild Haaland. Agnete Øye. overs. overs. Massachusetts: The MIT Press.). Bartleby and Benito Cereno. Friedrich. Chicago: Precedent Publishing. Malmö: Kykeon. 1967. Princeton. Denis. London: The Athlone Press. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Den muntre videnskab. Martin. Berkeley: University of California Press. Oslo: Gyldendal. 1989/1992. Löwith. 1947. Lukacher. Tragediens fødsel. ss. Ithaca: Cornell University Press. Heidegger.. Introduction to the Reading of Hegel. Klossowski. Nietzsche. James H. 59-73. Abridged Edition. Niels Henningsen. overs. 1981. Kevin. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. James L. Bataille: A Critical Reader. 45-67. ss. 1997. Jarrett. Karl. New Jersey: Princeton University Press. 1956. 1853/1990.Hart. Betsy Wing. Linjen. Amund Hønningstad. Kojève. Chicago: The University of Chicago Press. Slik talte Zarathustra. Durham: Duke University Press. 1993. 1974. 1872. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. 1997. 1997. Alexandre. 141 . The Dark Gaze. 1969. 1996.. 1935.). Originaltittel: Also sprach Zarathustra. Nietzsche. 2004. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. (Ed. 1969/1980. Oslo: Pax. Melville. ”Om varafrågan”. Hollier. 1969/1993. Maurice Blanchot and the Sacred. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. overs. overs. J. Heidegger – The Man and the Thinker. Frederiksberg: Det lille forlag. 49-87. New York: Dover. Friedrich. Daniel W. ss.

Friedrich. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. New York: Princeton Architectural 142 . Georges. Helge. la mort à l’æuvre. ”The fall of the House of Usher”. Project Gutenberg [Online]. 1967. 19271939. Tilgjengelig: http://www. Visions of Excess. 17. Ecce Homo. mars]. Vaneigem.Nietzsche. Søren Ulrik. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. The Revolution of Everyday Life. 2004.gutenberg. The Will to Power. Friedrich. Oxford: Blackwell. ”Introduction”. On the Genealogy of Morals. 2001. Virilio. Stoekl. Friedrich. 1972. Edgar Allan. København: Vindrose. Ludovici. Paul. Raoul. Oslo: Spartacus. Kritik af den negative opbyggelighed. [DVD. 2002. Originaltittel: Ecce Homo. 2005. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Lincoln: University of Nebraska Press. overs. Nietzsche. Smock. ix-xxv. An Intellectual Biography. 1967/1968. Selected Writings. Frederik & Thomsen. Surya. Ann. Nietzsche. overs. Minneapolis: University of Minnesota Press. New York: Vintage Books. Solaris.). Produsert av Mosfilm Studio. Tarkovskij. 1982/1989. 1970/1999. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson.org/etext/932 [2006. George Collins. Walter Kaufmann & R. London: Verso. ss. 1998. Anti-Krist. i Maurice Blanchot. 1968. 1983/2003. Georges Bataille. London: Rebel Press. Originaltittel: Georges Bataille. 1839. Donald Nicholson-Smith. Nietzsche. The Space of Literature. 1888. Originaltittel: Der Antikrist. overs. Oslo: Gyldendal. Bunker Archeology. 1992. London: Artificial Eye. overs. ss. Poulet. ss. 1887. “Translator’s Introduction”. Originaltittel: Der Fall Wagner. overs. Sollers. The Case of Wagner. i Allan Stoekl (Ed. The Metamorphoses of the Circle. overs. Bjørn Christian Grønner. Allan. 1-15. 1985/1999. Andrej. overs. Carley Dawson & Elliott Coleman. New York: Gordon Press. Friedrich. Baltimore: The Johns Hopkins Press. Oxford: Oxford University Press. Friedrich. 1895. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle.). overs. 74-101. 1961. overs. Vinden fra utsiden. 1974. M. 2003. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. Douglas Smith. Stjernfelt. Pettersen. Fluch auf das Christenthum. Spillefilm]. Georges Bataille. Bergen: Filosofisk institutt. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Philipe. 1966. 1996/1998. Bataille: A Critical Reader. Michel. Trond Berg Eriksen. Nietzsche. 1908. Hollingdale. J. Anthony. Poe.

i James Der Derian (Ed. Originaltittel: L’Horizon Negatif. ss. 1998. The Virilio Reader. 1998. Originaltittel: Vitesse et Politique. Oxford: Berg. Paul. London: Continuum. 117-133. Virilio. Virilio. Virilio. “The Suicidal State”. Dag. 2000. War and Cinema. Negative Horizon. 1999. Originaltittel: L’Inertie polaire. Chris Turner. The Virilio Reader. ss. 29-45. 1998. 46-57. Virilio. 2004. Oxford: Blackwell. overs. Strategy of Deception. overs. 58-72. overs. Virilio. Virilio.). Det moderne. Paul. Originaltittel: Ville Panique. Julie Rose. London: Verso. 1984. i James Der Derian (Ed. overs. Paul. Paul. ss. Originaltittel: Bunker Archéologie. Oxford: Blackwell. “The State of Emergency”. 1976. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I.). Patrick Camiller. Paul. Originaltittel: L’État suicidaire. Østerberg. The Logistics of Perception. 2005. 1984. Virilio. London: Verso. 143 . “Polar Inertia”. ss. City of Panic. Virilio. Paul.). 1989/1996. Oxford: Blackwell. 2005. 1984. Oxford: Blackwell. 1999/2000. Originaltittel: Stratégie de la déception. 1998. Originaltittel: L’Espace critique. i James Der Derian (Ed. Paul.). Paul.Press. The Virilio Reader. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. 1975/1994. The Virilio Reader. Oslo: Gyldendal. 1990. Michael Degener. 1977. “Critical Space”. 1975. i James Der Derian (Ed.

Master your semester with Scribd & The New York Times

Special offer for students: Only $4.99/month.

Master your semester with Scribd & The New York Times

Cancel anytime.