Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

60 Diskusjon………………………………………………………………………….. 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5... 44 Ved diskursens randsoner ……………………………………………………….. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk………………………………………………………....…………………………………………………….76 Den anarkistiske kopist …………………………………………………………... 74 Litteraturens potensial……………………………………………………………. 45 Kapittel 4. 54 Arkitekturens verk…. 58 Organismens metamorfose………………………………………………………. 56 Menneskets arkitektur…………………………………………………………….....70 Dødens innsiv……………………………………………………………………. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ………………………………………………... 71 Blanchot og Guds død……………………………………………………………..85 Steget ut i rommet…………. Blanchot…………………………………………………………………. 84 Spektakulær undertrykkelse……………………………………………………….. Bataille………………………………………………………………………. 52 Heterogene utbrudd……………………………………………………………….. 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien…………………………………………. ……………………………………………………………. 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt…………………………………………………. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? ……………………...... Nietzsche………………………………………. 53 Duellen med Hegel………………………………………………………………... 88 iii .. 86 Hegel XP…………………………………………………………………………. 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6..Kapittel 3. 78 Diskusjon…………………………………………………………………………. 51 Dépense og den generelle økonomien……………………………………………. 49 Transgresjonspolitikken………………………………………………………….72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs...

.......... Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering ………………………………………………………………….. Virilio………………………………………………………………………... 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ……………………………………………………………………………….......... 91 Den suicidale staten………………………………………………………………. 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………...123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………...... 119 Verdien av nihilismen ……………………………………………………………........ 104 Diskusjon…………………………………………………………………………......... 99 Byen: den moderne bunkeren?... 90 Virilios blikk for Utviklingen…………………………………………………….... 96 Kroppens bortføring………………………………………………………………....Kapittel 7. 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet……………………………………………….... 100 Verdensbyens larm ………………………………………………………………. 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ……………………………………………….... 125 Avslutning ……………………………………………………………………….......... 94 Kan fremskrittet overskrides? …………………………………………………….. 137 iv . 105 Avslutning ……………………………………………………………………….....107 Kapittel 8..111 Kroppens uteseing ……………………………………………………………….. 109 Forvisningen av døden……………………………………………………………......... 120 Dårlig uendelighet………………………………………………………………........98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos………………………………….. Baudrillard…………………………………………………………………. 108 Den symbolske utveksling ……………………………………………………….122 Forførelsens kall ………………………………………………………………….......123 Den store illusjonen: realitetens eksess …………………………………………..127 Kapittel 9.. 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot ………………………………………………….......

(2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. lik havets skylling over jorden. Slik vises overskridelsens rolle før og nå. strukturer og faste former. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-). Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse. Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900). Georges Bataille (1897-1962). som enkelte betegner som antimodernisme. Det har ikke alltid vært slik. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav. må den forstås i relasjon til grenser. Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk.Kapittel 1. Maurice Blanchot (1907-2003). for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område. De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt.

The Order of Things. Practice. 1999/2000. Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. Language. New York: Cornell University Press. Det moderne. s. 4 Jürgen Habermas. Alan Sheridan. s. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé. Originaltittel: Les Mots et les choses. 29-52. ss. “Modernity – An Incomplete Project”. men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned. Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form.).er død. ss. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet. 3-15. 1970/1994. 1966. har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. Postmodern Culture. tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake.til Georges Bataille ved hans død. for tenkningen og eksistensens utfoldelse. 2 Michel Foucault. Oslo: Gyldendal. århundret. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse. 387. ”A Preface to Transgression”. og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne. London: Pluto Press.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. (Ed. inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering. 1 2 . 1981. i Donald F. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983).). New York: Vintage Books. 11). Originaltittel: Préface à la transgression. 1963. etter at universets garantist – Gud . spør Foucault. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. overs. fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. Bouchard. For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. 1977/1980. 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster.2 Formen Menneske overskrides og utviskes. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. Counter-Memory. 1983/1985.1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei. i Hal Foster (Ed. en type etos.

inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos. 9. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. s.7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot.på utvikling av en objektiv vitenskap. s. Frederick Lawrence. Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. 14. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet. De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske.. universell moral og lov. århundret. 3 . som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense). Foucault og Jacques Derrida. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes. 1985. I sine forlesninger om modernitetens diskurs. erfaringen og emosjoner. 1987. De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). 7 Jürgen Habermas. s. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister. vilje til makt.6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos. Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé. overs. 97. forestillingsevnen. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden. The Philosophical Discourse of Modernity. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard. som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. Cambridge: Polity Press.. Ibid.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen.

Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. 1995. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade. s. og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet. upløyd mark. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive. Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial. 20.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne. overs. Trond Berg Eriksen. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud. s. Barnhart (Ed. et sted hvor terrenget ikke er utformet. Robert K.. 11 Mircea Eliade. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi.). 1190. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen. Oslo: Gyldendal. New York: The H. 10 Emile Durkheim. overs. 9 8 4 . Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. menneskeskapte symbolske handlinger. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos. vil derfor nå gis en kort presentasjon. 87. 1969/1997. Wilson Company. Den arkaiske samfunnsorganisering. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. Det hellige viser seg ved en Ibid. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter. 1988. 1957. Karen E. 1912. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet. og er en konstituering av en verden. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. The Elementary Forms of Religious Life.W.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige. New York: The Free Press. s. og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne. The Barnhart Dictionary of Etymology. Fields. Det hellige og det profane.

”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene. 1959. 24. en åpen eksistens. eller verdens hellighet. 1950. overs. Man and the Sacred. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene.14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle. 8. 15. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon. Originaltittel: L’homme et le sacré. palasset. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. 15 Ibid. en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene.. huset eller kroppen.15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn. Glencoe. og er selv ”åpent”.hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. s.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i. s. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid. Festivalen er en hellig tid... som det nå skal handle om. 14 Roger Caillois. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden.12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. Ibid. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. Meyer Barash. Illinois: The Free Press. Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske. s. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos. Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. 103. I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet. 5 . s.

s.18 Festivalen presenteres som universets første dager. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering. 23. 1996. overs. 6 . Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde.periodisk fornyelse. 18 Ibid. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen. 32. 103. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder.en midlertidig oppløsning. 19 Eliade. i særlig grad flodmyten. Ibid.. kreativ tid hvor alle objekter. 59. s. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. en gjenskapning av dens Urzeit. Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. 16 17 Ibid. Lincoln: University of Nebraska Press. Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen. 1958. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Det hellige og det profane. Rosemary Sheed.16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året. s. en overflod av skaperkraft. s.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet..20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny. s. og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen. en grunnleggende.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige.. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket. 20 Mircea Eliade. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade. Patterns in Comparative Religion. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller. 212.

og det førformelige. 25 Eliade.22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos. den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn. Vannets utslettende. det uttrykker seg aldri i form. 359. Alt som har form er manifestert utenfor vannet. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. Den sakte regresjonen til degenererte former. 1997. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden. 23 Eliade. 22 21 7 . s. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse.. vil de skrumpe inn. 79.). Niels Henningsen. ”et reservoar for eksistensens muligheter. utg.21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial. men nødvendige og helbredende kraft synes borte. opphever former og vasker bort synden. Den muntre videnskab. identitet og faste former.23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. 211 24 Friedrich Nietzsche. Den går forut for skapelsen. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde. §125. og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. den renser og gir nytt liv. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. s. 1993. Fremmedordbok 15. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid. og havets potensial synes opptørket. 1882. overs. Frederiksberg: Det lille forlag.. en grunnleggende ny start i en ny tid. Det hellige og det profane. for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. den trer inn i historien. svak og steril i degenererte former. s. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. Patterns in Comparative Religion. Oslo: Kunnskapsforlaget. 212. I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke. Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket.”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. s. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. s. og landjorden med stabilitet. 125.

§4. §74. Moderniteten. Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse. og hegelianismen.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. overs. s. 56). J. 9..fraværet til den kollektive overskridelsen.29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den. Hollingdale. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen. sier Nietzsche. men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. en verden av kaos. 29 Ibid. 48. 48. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig. Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt. 27 Friedrich Nietzsche. Det hellige og det profane. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade. 28 Ibid. Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn). Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse. The Will to Power. 8 . Når balansen av periodisitet forrykkes. ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse.27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten.. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet. ikke som en kritikk av fremskrittet per se. Walter Kaufmann & R. New York: Vintage Books. Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven.28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten. s. §72. s. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse. 1967/1968. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse. s.

denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. ss. 15-16. s. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende. 32 Friedrich Nietzsche.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt. 1883-1885. Amund Hønningstad. 1974. cit. New York: Gordon Press. i det 20.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske. Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid. 31 Caillois. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche. århundret.33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. Originaltittel: Der Fall Wagner. 194. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden). Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger. op. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her. Oslo: Gyldendal. 1962/1999. overs. som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. s. Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. 120. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne. 12-14. 33 Ibid. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle. 9 . men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. 1888. Anthony M. En hybris for å reversere en annen hybris. ss. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge.. overs. Slik talte Zarathustra.. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med.begynnelse. The Case of Wagner. jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. endringer og det nye. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. løvestadiet og barnets stadium. Ludovici. Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form. symbolisert av kamelstadiet.

kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft. Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet).34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker. som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene. Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes.I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. Thomas the Obscure. blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken. og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. Robert Lamberton. New York: Station Hill Press. Bataille søker en transgresjonspolitikk. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. 1973/1988. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten. utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. overs. som bare driver den videre. 1941. Originaltittel: Thomas l’obscur. Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. blant annet i krigen. Den hegelske konsepsjonen om vekst. 10 .

s. Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn. århundret. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. Alt er ikke tillatt. Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. i sin opptegnelse over det moderne.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær. Habermas uttrykker.35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. 2005. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. ”Modernity – An Incomplete Project”. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. som ”overskrider grænser”. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen. 36 35 11 . Kritik af den negative opbyggelighed. 14-15. bakside. København: Vindrose. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. ss. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet.

Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. himmel. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. den blir en negativ horisont. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. Vi har forlatt havet for godt. men beslektede varianter av modernitetskritikk. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. Horisonten slår ikke bare sprekker. 12 . kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. som er det samme. men som en villet. men ikke som en blind og ukontrollert undergang. noe som kanskje har vært målet hele veien. Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen. Man søker det nye eller det genuint andre. men en sakte forsvinning.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt. Problemet kan forstås som et toveis problem. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid. Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt.

cit.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade.. å gå hinsides noe. s. transgresjon. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak). på den andre siden) og gredi (å gå).38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt. op.40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede. detaljert beskrivelse av større el. transmigrasjon. Dette momentet diskuteres i avslutningen. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes. men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt. “Transgression and Its Itinerary”. terrengforhold i et bestemt område)”. overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom. 38 Barnhart (Ed. Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan.sunysb. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene. s. en annen flate (f.37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler.htm [2005. Tilgjengelig: http://www. mindre område av jordoverflaten el. 357. cit. som naturligvis må tilhøre et objekt eller område. s.39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form. juni]. men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham.Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot. 2005. 1. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. 37 13 . Topografi er en ”stedbeskrivelse. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon.eks.). Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven. 1.). 40 Berulfsen & Gundersen (red.. Allison. op. en bruddflate. 1160. og pseudotransgresjon. Aufhebung. 39 David B. SUNY [Online]. men noe forskjellige bevegelser.

The Metamorphoses of the Circle. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum. Skillet det profane og det hellige. som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten. s. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann. kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne. Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi. ss. overs. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. 1994/2006.. Simulacra & Simulation. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. overs. 357. gradvis tilstiver i sine posisjoner.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser. Jean Baudrillard. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke. Disse skillene har materielle konsekvenser. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur. Originaltittel: Simulacres et simulation. selv om det er skiftende grenser. Sheila Faria Glaser. 1981. 1-2. Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. 14 .søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap.”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. 1961. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. Med tabuet som grense for uforenlige sfærer. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser. s. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Baltimore: The Johns Hopkins Press. 1966. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet. 43 Georges Poulet. Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. Carley Dawson & Elliott Coleman. xi. strukturer og former. Ann Arbor: The University of Michigan Press.

1969. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne. overs. 45 Lewis Carroll. 44 15 . The Hunting of the Snark. 1876/1995. Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere. Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt. London: Penguin. da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre. Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”. 1958.44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. The Poetics of Space. Maria Jolas. hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle. Originaltittel: La poétique de l’espace. Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi). hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil. Boston: Beacon Press. men det skal få ligge i denne omgang. Gaston Bachelard.

men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. 16 . Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær. The Philosophical Discourse of Modernity. 83-105. Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven. ss. Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. det vil til slutt falle.46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. Ja visst er man kritisk til det moderne.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften. men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid. I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant. Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. 47 Habermas. Habermas. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser.

er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. Chris Turner. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. 1999. 1993. ”Om varafrågan”. The Infinite Conversation. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Det hellige og det profane. moderne mennesket. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. 2000. Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. Originaltittel: Stratégie de la déception. overs. 58. Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her. London: The Athlone Press. Minneapolis: The University of Minnesota Press. 1969. overs. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap. 49-87. 1969. som forvitrer gjennom Guds død. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. overs. Kapittel 2. 17 . s.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall. Malmö: Kykeon. Nietzsche and the Vicious Circle. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering. 127. Linjen.49 Nihilismen er aktuell også i dag. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. 1956. London: Verso. ss. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet. Det er en viktig distinksjon. Originaltittel: Zur Seinsfrage. s. 1993/1999. psykologer og teologer. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss. Originaltittel: L’Entretien infini. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp. 50 Eliade. Daniel W. Smith. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. Paul Virilio. Det samme gjelder likhetskriteriet. 1997. Strategy of Deception. Maurice Blanchot. århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. Pierre Klossowski. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Susan Hanson.og verdikrise hvor kursen må legges om.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. ss. nå oppleves det som et rom av intet. On the Genealogy of Morals. David Mclintock. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. New York: Penguin. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne. overs.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme. men engang var kjent. Originaltittel: Das Unheimliche. Den muntre videnskab. §125. Ettersom mennesket. Dette er kanskje massekulturens forhold til den. s. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. The Uncanny. 9. 1887.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. 64 Friedrich Nietzsche. hvis den ledes riktig vei. §3. 65. 65 Nietzsche. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass. Oxford: Oxford University Press. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. overs. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. 125-126. menneskeliggjør Gud. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. De vet ikke at Gud er død. Skillet mellom livet og døden blir da større. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft. The Will to Power. 9. 1919. passiv og ekstrem nihilisme. s. 2003. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. §3. The Will to Power. 63 Nietzsche. som det fortvilte mennesket uttrykker det.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”. bare i døden overskrider man (til slutt) de. Formen den tar. 61 21 . utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer. 62 Nietzsche. 1996/1998. s. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. Douglas Smith. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss.

22 .66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende. 113. som en monstrøs hydra. Oslo: Gyldendal. forklare. Problemet var ikke 66 67 Allison. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. On the Genealogy of Morals. Trond Berg Eriksen.. 149. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring. op. Originaltittel: Ecce Homo. s. kulturen. 1970/1999. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. s. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908).oppsett. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. 69 Friedrich Nietzsche. led hun fra problemet om denne meningen. Klossowski. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft. for å tillate friheten til deres sjeler. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende. 68 Nietzsche. 8.69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv. s. Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull. s. Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. eller som reaktive og destruktive avdannelser. ”havet”. 74. Ecce Homo. overs. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. eller bekrefte seg selv gjennom. cit.68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud. men som forurensende. Reading the New Nietzsche.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep). 1908.

71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. Menneskene spant Gud så lenge. Det som var en hellig sfære av dyr. Bjørn Christian Grønner. det hinsidige og etterlivet. Dette virkelighetsskinnet. Havet.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer. en ren ånd. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte.lidelsen selv. Originaltittel: Der Antikrist. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. flyttet ut i periferien til himmelen. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. 1895. 2003. Oslo: Spartacus. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. Anti-Krist. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. Gud blir et ideal. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. et absolutt. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer. Gud ble selv en metafysiker. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening. Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. at Gud selv ble en edderkopp. Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. Friedrich Nietzsche. kommenterer Nietzsche. potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. 23 . Fluch auf das Christenthum. 59-60. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv. ss. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. overs. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den.

lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse. I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet. rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. I Gud ble intet guddommeliggjort. Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse. Genesismytens livsrom rommer tre nivåer. men dermed også skylden. Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. med sine løgner om det hinsidige. Men målet for 24 . Gud utartet til en motsigelse mot livet. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. og smerte og lidelse. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni.

og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime). et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien. s. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse. The Golden Bough. 1962. 1890/1998.73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. En regenerering av menneskeheten i floden. inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. Nietzsche and Philosophy. Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Nietzsches kultur. London: Continuum. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk. Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag.Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning. nemlig etterlivet. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. 25 . én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål. Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. overs. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål. Oxford: Oxford University Press. 1983/2002. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig. varianter over det hinsidige (målet). Dette kan illustreres lineært. Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. lineær tid. 159. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt. 73 James George Frazer. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. Hugh Tomlinson.

74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. s. 1. Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt. noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19. op. For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse. I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder.. cit. Det er dens store grensens fall. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt. 26 . 74 Deleuze. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers. ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen.at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne.

venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. men makter å utvide skallet. innretningene forblir de samme. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside.ding-an-sich og Gud for Kant. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden. 1985/1999. cit. Kristendommen funderer en historieteologi.). Minneapolis: University of Minnesota Press. 20-21. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. uten noen gang å sprenge grensene. Historien blir hellig historie. Fra: Oeuvres Complètes. Med Kant skjer det en forskyvning. her sitert fra Klossowski.. det befinner seg på innsiden.77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser. Selected Writings. ss. utover i en historisk dialektisk bevegelse. 77 Georges Bataille. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. men det vokser seg ikke ut av skallet. Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær. Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi. s. Nietzsche. For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser). §30. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. s. ss. 219. Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens. over hva det kan vite.76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. The Will to Power. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving. 7. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. 27 . Visions of Excess. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. men simpelthen gradvis skyve de utover. 213-222. 1927-1939. op.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. I-IX. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden.

Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel.78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. opplever det fortvilte mennesket.frelse. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste. Gud er død. men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs. Historismen er. mennesket på vei til å bli Gud. ss. ifølge Eliade. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes. Gud utestenges (midlertidig). Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. Det hellige og det profane. Gud har blitt menneske. Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. Historien blir i sin totalitet til en teofani. mennesket har blitt Gud. 69-70. Stanford: Stanford University Press. Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. 28 . 1991). Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. lammet av nihilismen. skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud). Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre. I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner. om ikke bare å kritisere kulturen. men vi møter ham igjen ved historiens slutt. et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse). overs. 1986). Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. havet som inntørket. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). og det finnes de som mener den må det. Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. Seán Hand. Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden. men å endre dens organisering av eksistensen. Nietzsche Body and Culture. mens den utvider grensene.79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture.

81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. s. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering. og som regnes for virkelig tale. §417. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet. cit. 29 .. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap. 224. 83 Nietzsche. s. 2. The Will to Power. På innsiden finnes identitetsprinsippet. s. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft.80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. xviii.. 82 Ibid. op. I sought a new center. i overensstemmelse med realitetsprinsippet.organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. Impossibility of this endeavor recognized. 5. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. Ibid. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality. Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte. praksiser.

§341. 224-225. En evig tilbakekomst av tilblivelse. Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. ss. Nietzsche. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. 86 Nietzsche. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp. dette systemets røtter. Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens. som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling. hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet.84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. hvor viljen er forløst. s.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. Den muntre videnskab. 192-193. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere. men som når den får tak over henne. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. ss. The Case of Wagner. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. Systemet. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. 49. §418. The Will to Power.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. 30 . Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. det kristenplatonske verdigregimet. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden.

87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige. transe. Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn. Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen. overs. Bevisstheten er skapt av kroppen. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. besvimelse. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter. Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Berkeley: University of California Press. 1935. Foreløpig. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. Harvey Lomax. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”.bevisstheten og fornuftens styrker. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen. Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. J. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå. 1997. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé. 31 . Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. meditasjon eller syn.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp. Bevissthet er 87 Karl Löwith. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte. Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften. og noe forenkelt. Men når vi leser demonen si dette. og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg. svanger i kroppens ubevisste.

det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. viljens problem. 32 . en bevissthet involvert i hele livet og viljen. 92 Nietzsche. On the Genealogy of Morals. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. 174. Et sykt. 39-76. s.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). Eliade. The Will to Power. men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. §1067.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk. ss. 549-550. Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen. Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel. om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. 93 Nietzsche. ss. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. begge som sentre for vår orientering i verden. 91. Det hvite skummet. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg. i alt som forgår. å låse opp en port med en nøkkel. en ånd eller Gud. Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. s. 103. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. s. §310. for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. som krefter i stadig bevegelse. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. Slik talte Zarathustra. 91 Nietzsche. Den muntre videnskab. Det hellige og det profane. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen.

selv er sin egen fiende. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. en bitterhet over fortiden. 91-95.. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid. Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen. Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. Og det er nok riktig. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper. jorden og 94 Ibid. Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem. 33 . det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv. som et forbindelsessenter. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med. i bevisstheten. Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. ss.

The Secret History of Eternal Recurrence.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse. Verdandi og Skuld som betyr fortid. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse. porten. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition.97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd.helvete. 101 Se Nietzsche. 99 Caillois. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. en dverg på hans skuldre.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. 103.99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt. ss. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd. cit. og selve viljens låste posisjon i bevisstheten. 95 34 . Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom. 96 Ned Lukacher. Slik talte Zarathustra. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. 53-55. 103.. s. sine minner av bitterhet. 79. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg. overs. 12. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste).95 Bildet Nietzsche maler av broen. fortiden. 97 James L. Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd. s.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. 31. 1954. Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. 98 Eliade. Trask. s. Durham: Duke University Press. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. Willard R. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. New Jersey: Princeton University Press. s. Jarrett (Ed. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. New York: Pantheon Books. nåtid og fremtid. The Myth of the Eternal Return. s. 1998. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates. Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade. Det hellige og det profane. ‘På de lykksaliges øier’. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme).. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer. Princeton. Time-Fetishes. Abridged Edition. 1998.). Det som lenge var umulig. 14. op. s. 1949. er her nå oppnåelig. 100 Ibid. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet.

sirkelens slutning. Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen). Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid.og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham. Reading the New Nietzsche. sirkelens fullendelse. Kristendommens tids. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra. Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. men dens (aktive) vitne. og fornekteren av døden.102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen. Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste. mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen. 164. Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). Grensene mellom liv og død. s. hvis veier leder til fortid og til fremtid. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. 35 . men må skapes vevd i hverandre.

”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”.).106 103 104 Nietzsche.103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr. s. mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. 5. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen. Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”. Slik talte Zarathustra. men tar opp og lager (om). Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste.. baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på. Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen. symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet. Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. bevissthetens irrganger. s. 106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides. s. cit. 94.105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. s. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen. Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’).104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste. Grensene må åpnes. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv). Bachelard. 105 Nietzsche. op. Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. Slik talte Zarathustra. Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet.. 105.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen. Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen. 13. En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid. 36 .

men bare en bestemt organisering (av mange mulige). hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending. Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. s. cit. bølgetoppen. 9. det er ikke noe koherent. 62. op. Men flyktighetens intensitet. hevder Klossowski. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler).Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. s. Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson. i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene.. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter. nettopp fortiden blir avgjørende. cit. op.108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig. Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene. men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. Klossowski. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks. og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet. 37 .. Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket).

er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. en abstrahering. 38 . Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte. Gud/mennesket og kultur/natur. On the Genealogy of Morals. Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden. En fatal todeling mellom kropp og sjel. oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier. og isteden blir reaksjoner. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. hukommelse og magasinert viljespotens. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet. Ibid. Det vi innledningsvis kalte for imago mundi.tilblivelse ikke har noe form. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. basert på en misforståelse. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides. det bevisste/ubevisste.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. men er potensialet som lar seg utforme. En indre verden av forestillingsbilder. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren. Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi. samfunnet og eksistensens mål. forestillingsbilder og fornuft.

kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt. §1020. 114 Nietzsche. 113 Ibid. cit. men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates. op. s.. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens. 146. Slik talte Zarathustra. Nietzsche. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning. s. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet.. it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon. men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel. §469. 262. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom. s.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. blindsporet den vestlige kultur er inne på.111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling. 528.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. ikke forsvinner 111 112 Bachelard. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. 39 . The Will to Power. 17. s. En kontaminert konteiner av vilje. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth.

Ibid. en hermes opp.118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede. s. noe som ble kalt hermai. 149).122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid.119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former. 118 Jarrett (Ed. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus. 122 Ibid. var egentlig en steins teofani.120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus.. 233. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. Ecce Homo. s. s. tanken om den evige tilbakekomst. 40 . Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte.117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. 93. menneskets fattighet og fengsel.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. 234. Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene. Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. omgitt av bevissthetens klare landstrukturer. ”det var” som den ikke kan forløse. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode. 231. som et bilde på en gud. 117 Nietzsche. op. cit. s. s.. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter. 85. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”. 119 Eliade. 235.115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute. Patterns in Comperative Religion. i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. s. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur... sier Eliade. 121 Ibid. Skjebneveven. 14. vil vende tilbake. som beskyttelser og innhegninger. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej.av seg selv.. 120 Ibid. s. Men hva kan denne klippeblokken ha representert.).”116 Viljens problem er mennesket.. s.

Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. s. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes. Oslo: Pax. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. nemlig drømmen. Reading the New Nietzsche. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. 228. Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid. s.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i. 1872. her sitert fra Allison.. Slik talte Zarathustra. s. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen. I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer. men en sabotør som man bør heie på. er ikke uvesentlig her. 1969/1993. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft. 235.124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. s. Tragediens fødsel. Arild Haaland. 124 123 41 . Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening. Patterns in Comperative Religion.123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. 126 Nietzsche. 294. Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på. Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. 127 Nietzsche. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Nietzsche. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm. 53. overs. 125 Eliade.

billedet av mine billeder. 131 Ibid. Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv. 220-231. s. i stenen ser jeg et sovende billede. ss. I mennesker. Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut. 55. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. 128 129 Nietzsche. Akk. Gåten mennesket lar seg ikke forløse. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra.. bare (som) en Annen. at det må sove i den hårdeste. Steinen blir et bilde på viljens avmakt.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. 42 . 54. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom. 130 Ibid. s. kan ikke skje i ham selv. Nietzsche. Slik talte Zarathustra..128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus. hesligste sten. hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse. Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. samtidig som det er et tomt mål.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. man ser ikke forbi mennesket.en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn. forestillingsbilder. Ecce Homo. der mennesket igjen forlater sitt bilde. s. 96. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet.

Klossowski.. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. 36.133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket. om de knuses eller forvandles. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra. ss. men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. de begrep ikke gjenkomsten. 132 43 . menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. her sitert fra Klossowski: ”In truth. Kapittel 3.Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. Deg selv kastet du høyt. s. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt.132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde. Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane. 103. op. ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang. 134 Ibid.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. s. 230-231. cit. lik en vaksinering mot en kommende pest. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn.. alle ”steiner” må til slutt falle. Slik talte Zarathustra. 133 Nietzsche. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. ei funnet sine rette mennesker. Zarathustra har ikke blitt forstått. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten. For mennesket vil ikke forlate sin plass. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. det gjelder å gjøre det i en villet undergang.

den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. Oslo: Pax. Agnete Øye. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden. tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. Hans eneste overskridelse vil være døden. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. Aufhebung. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen. Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. 135 44 . Trellen har. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. ikke herren sin vilje. overs. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn. s. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri. uten selv å vite det. Introduksjon til lesningen av Hegel. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. 1947. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv.137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. Hos ham er intet fast. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. 1996. som han ikke kan overgå. 137 Alexandre Kojève. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert.Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939. 33.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid.

overs. som den må kjempe mot for å eksistere. Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile. Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte. I den hegelske dialektikken. 23. 45 . slik den er presentert av Kojève. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. 1979. mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. Vincent Descombes. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. M. Leslie Anne Boldt. Originaltittel: L’experience interieure. Dette er negativiteten. dialektikkens drivmotor. Inner Experience. 1980/2001. Harding. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. Originaltittel: Le Même et L’Autre. 27. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten. legemliggjort i herren. i ønsket om forandring. Det andre truer hele tiden det samme. samtidig higer han etter selvstendigheten.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen. den moderne psykens fødes med dette. 140 Georges Bataille. 108-109. 1954. Modern French Philosophy. Scott-Fox & J. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. s.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres.. 1988. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. overs. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling. ss. s. Cambridge: Cambridge University Press. fast verd(i)satte. overskridelse og forvandling. er det trellens livsbetingelser som dikterer. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. L. New York: SUNY. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt.

Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død. Originaltittel: L’érotisme.146 Gerald L. ss. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. kroppslige betoning. I-IX. Visions of Excess. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen.. for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. 142 Ibid. 145 Georges Bataille. 342. and nothing less. 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille. Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter. overs. erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler. Originaltittel: La Historie de l’oeil. Oslo: Spartacus. Minneapolis: University of Minnesota Press. som i virkeligheten er noe innsidig. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)). Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall. 1927-1939. 144 Georges Bataille. overs. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. I introduksjonen til Man and 141 46 . i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. 79-90. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden. “The Pineal Eye”.disse nær og beherske de. arbeid. ss. Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet.144145 Kapittel 4. The Order of Things. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. 122-144. xi. s. eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). Oslo: Pax. 143 Foucault. kulturer og historiens slutt.). Agnete Øye. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. 1997/2005.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker. Thomas Espedal. 2002. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket. Erotismen. Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. 1985/1999. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. Døden. than the unfolding of a space in which it is once more possible to think. Fra: Oeuvres Complètes. Selected Writings. i Allan Stoekl (Ed. Historien om øyet. 1957). 1996. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer. Bruns. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. 1928. s.

Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. 47 . s. må ikke noe fylle deres viktige plass. dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. op. 99. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse. Den fragmenterer isteden for å forene. hvor eksess.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse. Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. vold. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. 163-180. 147 Caillois. ss. nemlig krigen. dens utvidelse av tid og rom.. jo større sjanse har krigen til å forføre. en kontrollert. Caillois antyder at krigens omfang.147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter. 180). Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid. ødsling. i dens totale natur.. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne. cit.. men dette tar krigen igjen i omfang. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet. Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. hevder Caillois.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket. s. Den moderne ferien er individuell og perifer. Krigen innehar alle festivalens krefter. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid. en tid utenfor tiden. men bruker de i motsatt retning. Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid. Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde. den inneholder eksess. som regenererte og fornyet samfunnet. 149 Ibid.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor.

for å beskytte det mot effektene av tidens tann. s. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt. 176. Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår. hevder Caillois.152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos. 171. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos. perioden med guddommelig tid.. Ibid. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt. 170. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid. i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen. Alt skapes av krigen. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår. og får dermed en religiøs verdi. Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst.. i en åpning av grensen mellom sfærene. I det moderne konstitueres grensene av krigen. s. Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. 152 Ibid. s.hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet.. men kilden til sivilisasjonens utvikling. Krigen blir selve historiens beveger. Det er ikke overraskende. Ikke lenger barbari. freden forårsaker alle tings sakte forfall. hevder Caillois. 48 .

vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse. ss. med avgjørende ulike konsekvenser. 23-24.. 156 Ibid. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden. 1973. Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener. New York: Zone Books. dets arkitektur.153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet. Theory of Religion. Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. søken etter en tapt intimitet og suverenitet.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge. 49 .155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. overs.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer. 21. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur. Erotismen. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. Robert Hurley. Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg. ss. En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt. 154 Ibid.. 155 Bataille. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. 1992/2001. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. ikke en åpning. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen. Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt. Kontinuitet og død er derfor samme sak. 23-25. s. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden. Originaltittel: Théorie de la Religion.

Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige.). i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer. Grensen mellom disse sfærene vil.157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. 65. 50 .. Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. Denis Hollier. ss. 159 Ibid.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. 1967. er grensene som hele veien produseres. Oxford: Blackwell.158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn. 38. s. s.mennesket tilhører som definerte individer. Det homogene representerer det assimilerbare. s. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking. Det hellige gis mange navn som Gud. 66. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene.. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet. 1998. Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet. men mer viktig enn det transcendentale elementet. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. s. Med døden 157 158 Ibid. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. Staten. 160 Bataille. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet. Døden manifesterer værens kontinuitet. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. Bataille: A Critical Reader. 59-73. 30. eller det totale mennesket.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer. Theory of Religion.og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme.

Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. hevder Bataille.164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken. er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. New York: Zone Books. Bataille. Men feilgrepet til de fleste religioner. 1991/2002. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket. nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. 163 Bataille. s. ikke lenger er gitt.162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell. s. 51. er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. s. Erotismen. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille. Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. 51 . 56.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv. The Accursed Share Volume I. overs. s.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret. 1967. 40. Robert Hurley.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen. Theory of Religion. Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige. Originaltittel: La Part Maudite. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. 129. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene. 164 Georges Bataille. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt. ikke kroppslig og kollektiv. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. Erotismen.

hevder Bataille. Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling. 168 Helge Pettersen. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet. Oxford: Blackwell.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet. 75. Gjennom hele menneskehetens historie. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). Ibid. 161. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. 74-101. 69. 2004. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense. 1968. Grensen er imidlertid ikke helt lukket.. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. 73.168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige. 1998. 21.166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet. s.). Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv. Bergen: Filosofisk institutt. s. Vinden fra utsiden. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille. heltmodig eller katastrofalt.169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering. 161. Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi. De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre. det finnes en åpning. The Accursed Share Volume 1. 52 . s. s.. men noe som overskrider og kompletterer det. Bataille: A Critical Reader. 170 Bataille. 167 Philipe Sollers.170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet. s. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det. Georges Bataille. Erotismen. s. 169 Ibid. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover. ss. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.

Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet. i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet.nok energi og overskudd som har vært det sentrale. Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente. Minneapolis: University of Minnesota Press. s.. men hvordan man blir av med det. anarkistiske og revolusjonære karakter. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid. som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss.172 Om vi ikke ødelegger energien. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt. Fra: Oeuvres Complètes. overskudd. 172 171 53 . I-IX. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. Visions of Excess.174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive. Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet. heterogene natur. delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane. 173 Ibid.. 175 Ibid.175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet. ss. Selected Writings. 137-160. Fascismebevegelsens vold. Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte). 1985/1999. s. 41.). 23. Ibid. i Allan Stoekl (Ed. 141.. hverdagslige verden av homogen realitet. Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære. s. Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle. ”The Psychological Structure of Fascism”. risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss. 174 Georges Bataille. 1927-1939.

Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. Det som skjer i Guds fravær. Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner. Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 . De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges. former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. gjennom hans overskridelse i negasjonen. Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken). Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener.oppleves som smått guddommelige og forenende. Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover. nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet. er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider. Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet.

men som til tider lukker seg selv i et system. 203-205. Han har konstruert verden. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Evigheten. ikke gjøre noe nyttig. enhet). 178 Blanchot. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. men å redusere seg selv til Jacques Derrida. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten. s.176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien. The Infinite Conversation. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. 1998. men å mislykkes. 177 Bataille.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken. 128. Men det er ikke nok. og i disse tilfellene oppløser seg selv. som en umulig autoritet i frelsens fravær.) Bataille: A Critical Reader. skjer en åpning mot ødslingen. men skulle det mot formodning gjøre det. bekreftes. 206. Oxford: Blackwell. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige.179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. Inner Experience. 102-138.177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden. en negasjon som har intet mer å negere. Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. s. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. 1967. En oppgivelse av alt håp. det ukjente i seg selv. det gode.. ikke produksjon. og blitt en produsent. en selvprodusent. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites. ikke å lykkes. s. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud. Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. 179 Ibid. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Som oftest merkes ikke dette. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill. ss. ss. 108. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. satt seg til arbeid og blitt en produsent. 176 55 . væren. Det er del av en contesterende (bestridelse.

Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten. s. og ikke gjøre noe forskjell.det unyttige. de uttrykker samme organisering. gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes.180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden. Det skitne ville erstatte Gud. Originaltittel: La Prise de la Concorde. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. Betsy Wing. en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. 205-206. 56 . Arkitekturen representerer det tause. 180 181 Ibid.181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk. s. ss. en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929). 19. Erotismen.182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur. 1989/1992. Massachusetts: The MIT Press. overs. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden). Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives. 182 Denis Hollier.. 45. homogene. 1974. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. Cambridge. Bataille.

det truer diskursens meningsfelt. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego.. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet. Ibid. teologien. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. og skal ikke være en del av bevisstheten. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13. s. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake. s. Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden. hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler.. 185 Ibid. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse.184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn. Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. xiii. 51.. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden.for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. s.183 Dette kan forstås som at døden. 38.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet. Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. nemlig menneskets form. Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid.186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. ix. fortrengingen og glemselen. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde. 186 Ibid.. 57 . s. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter. Det er det ukjente. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet. det andre til det som er kjent. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter.

Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem. Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen. den har ingen annen plass enn utsiden. Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form. og organisering av Mennesket. Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding.mer dominante. xi. s. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp. og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid. Annetheten ekskluderes. 58 .. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig. den ”andre” stemmen lar seg ikke høre. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured. Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den. Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). xii.. Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel). 35. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen. et ønske om å styrte samfunnets organisering.. det har bare en stemme. Mennesket låses i seg selv. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art.187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. Ibid. Dette systemet er monoteistisk. 189 Ibid.188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden. s. og miste hodet. Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv. s.

. opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet). og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. det som er hinsides det.190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke.192 Huset og templet var opprinnelig hule. den absolutte forener av menn. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis. Det vises også i den hegelianske arkitekturen. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker. s. 87. da den ikke har noe innhold. den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. det blinde punktet er der. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori. 190 191 Ibid. Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen..193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden. 3-13 193 Ibid. s. Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss. forestillinger og guder. er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred. dets fravær. problemet med å erstatte det høye med det lave).. Ibid. s. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham.. Den internaliserer selv dens utside. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel. uansett innhold. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen. 59 . ss. bare kan uttrykkes på eksternt vis. 88. Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute. Hollier viser hvordan huset eller tempelet. som er assimilasjon av det andre. 192 Ibid. 12. Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles. Dette kan forstås som en tings revne av identitet. Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden.forandre (jfr. I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss. det som overskrider det.

det moderne borgerlige samfunnet. 60 . Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet). Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter. Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. “The Pineal Eye”. Ibid. Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer. antok Descartes var senteret for bevisstheten..Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs.194 Epifysen. 82. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille. 196 Ibid. Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form). nemlig døden. Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om. s. Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet. Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess.

An Intellectual Biography. xii. s. London: Verso. 1927-1939. is nothing other than the celestial eye it lacks.inversion. den har potensial til å forvandle eksistensen. Selected Writings. Visions of Excess. 201 Michel Surya.201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle. men den utestenges av det moderne. 2002. 1927-1939. kommenter Bataille. Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison. materielle annethet. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om. den absolutte ånds. Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. overs. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. ikke himmelens. Døden er her jordens død. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. ss. Minneapolis: University of Minnesota Press. her sitert fra Allan Stoekl. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med. Against Architecture. 198 197 61 . 89-90. xx. Visions of Excess. 223-234..”197 En anamorf form.). . i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret. a creature who. 199 Bataille. Fra: Oeuvres Complètes. ”The Sorcerer’s Apprentice”. som er tragisk for alle. ss. s. ss.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse..198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite.. 232-233. 200 Hollier. Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø. Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. s. å miste hodet. 1985/1999.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. I-IX. ss. i Allan Stoekl (Ed. Georges Bataille. Selected Writings. 236. 1985/1999. Døden må her tenkes som bevisstheten om døden. Georges Bataille. la mort à l’æuvre. Originaltittel: Georges Bataille. i Allan Stoekl (Ed.). realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død. Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning. ”Introduction”. under a sick sun. som Bataille søker et kollektiv rundt. Minneapolis: University of Minnesota Press. ix-xxv. 1992.

under Ibid. 204 Ibid.destruksjon og død (som fascismen). Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene.. 203 202 62 . 1992.207 Religionen.202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet. 39. vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser.. 253. s. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier. s. 206 Hollier. Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. 205 Georges Bataille. On Nietzsche.. Paul. Bruce Boone. s. 31. St. Ibid. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion. overs.203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir. 24..208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille. s. Against Architecture. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen. Guds hus. 1945. 208 Ibid. som ikke svarte til et navn. Dette representerer en dobbel låsing. 44. s. Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. 207 Ibid.205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket. s. Originaltittel: Sur Nietzsche. som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø. Minnesota: Paragon House. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet. s. Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt. Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt. Og om det i det hele tatt var en realitet. 245. 250. og ikke bare endrer meningsinnholdet..

63 . På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. i likhet med Nietzsches. Og om festivalen ikke lenger er en realitet. Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser. Inner Experience. ikke kollektivet. Gud blir nå det hellige. Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. Batailles prosjekt. 154. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet.koloniseringens tid. men gjennom en diffus personlig intimitet. Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. s. Religionen blir universell og personlig. i kristendommens Gud. en mektig bevarer av den universelle orden. Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer. Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene. men denne veien inn er vesentlig annerledes. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen).

hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige. The Accursed Share Volume 1. Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens. Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. cit. 212 Bataille. For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig. s. Guds død. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. Nietzsches søken er grenseløs. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. 64 .210 mellom homogenitet og heterogenitet. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse. Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. 78. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting.eksistensen.211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille.. op. En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer. Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk). for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse. s. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates. Batailles søken er grenseoppsøkende. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si. Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet. 189. Sollers. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag.

cit. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt. Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse. ss. men som innriss.egentlig er innenfor. Surya. 95. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden.. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan. men gjennom kroppen. 215 Bataille. kommenterer Bataille. op. Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør.. 65 . 85. Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. I en perfekt kontrast. her sitert fra Surya. cit. s. men det finnes glimt.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. 93-95. Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. op. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element. s. ikke som substans. cit.. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. op. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag. En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes.

men ikke som et helhetlig radikalt omkast. En bestridelse av helheten. og må begynne på nytt. Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne. som tilsvarer transgresjon hos 66 . Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot. ventingen. Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. men som drypp av annethet. Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av. men ikke som suveren kontinuitet. men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder. Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. døden og eksilet.som en kumulativ progressiv prosess videre. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. Kapittel 5. men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. Grensen mot utsidigheten kan erfares. i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden). Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det.

1987/1997. s. New York: Zone Books. 67 . Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling.. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966). Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken. Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot. 7-58. Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni..218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. s.Bataille: den mest rene. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten. Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring.216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden. 21. og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). ss. som ikke forflater den gjennom å konservere den. diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den.217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. 1966. primært i litteraturens rom. i Foucault|Blanchot. 21. Originaltittel: La pensée du dehors. s. 216 Michel Foucault. 218 Ibid. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken. med den evige gjenkomst som middel i denne kampen. 217 Ibid. 27. Innledning I en artikkel om Blanchot. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær. nakne erfaringen av utsiden.

Maurice Blanchot and the Sacred.222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret. 9. 1-15. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot. s. “Translator’s Introduction”. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel.I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot. 223 Ann Smock. Chicago: The University of Chicago Press. Lincoln: University of Nebraska Press. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. 11.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien.. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker. 222 Hart. op. men ikke som teori. op. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. Hva så når denne perfekte. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig. i Maurice Blanchot. s. 350. The Space of Literature.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. op. Kevin Hart. 1. s. 2004. The Dark Gaze. Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom. cit. 224 Hart.. 1982/1989.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av. cit. s. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen. 221 Blanchot. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av.224 Han Bruns. cit. 1. melder seg raskt. 220 219 68 . s. 5. ss. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. s. The Infinite Conversation.221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei..

et nærvær uten presens. fremmed for alt visuelt og alt usynlig. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter. cit. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking. s. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet. tar alt bort bortsett fra mitt vesen.229 Talen. og peker på dislokalisert tid så vel som rom. Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet. 302. op. istedenfor et sirkulært rom. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze. For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. 300. Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. s.. 228 Bruns. s. 229 Ibid. cit. et mennesket ved sitt vesens grense. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig.. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. og blir her omtalt som litteraturens intervall. op. et hyperbolsk. Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter.. 69 . ss.227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. xi-xxvi). det er en Utside – et fullstendig åpent plan. uten synet. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres. 6.. det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter.228 For Blanchot er mennesket uten horisont.. dimensjoner og andre topografiske trekk. 5. op. 226 Hart. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden. og er aldri videre opptatt av det profane.. cit.225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid. s. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden. 7.omtaler primært det hellige fremfor religion. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet. 227 Ibid. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid. s. ikke lenger vår. vår erfaring.

op. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien). s. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen. s. 5.235 Innsigelsen mot diskursen. 233 Bruns. er også en bestridelse av kulturens ideal. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling.. cit. 235 Bruns. op. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen. xi.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke.. kulturer og historiens slutt. xxiii. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss. 131. i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. xii. på utsiden av språket.231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien. sirkelens sirkler. 234 Blanchot. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. s. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake. arbeid.. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. cit.erfaringen.234 Skrivingen blir det som overskrider loven. Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet. s. 231 230 70 . The Infinite Conversation. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid. men ikke som et tilbakelagt mørke.. s. og en legitim filosofisk posisjon. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk. Ibid. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer.

).stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag). men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting. ”Waiting”. den er et intet som overskrider alt. riktignok i karakter av sin fraværenhet. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. betraktet som en påventet hendelse.236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende. i Michael Holland (Ed. ss. i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. bare utsettende. Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. 29. Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. Originaltittel: L’instant de ma mort. utsettelse og sigende forsvinning. Oxford: Blackwell. 1994. Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). s. En venting på intet.. 170). 276. s. Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. Oslo: Aschehoug. og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening). Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. 272-278. Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. The Infinite Conversation.). er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. møysommelig bygger. 1959. i Blanchots verker. 239 Ibid. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. ss. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides. Originaltittel: L’Attente. Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet. Og døden vil ikke la ham vente. Essays i utvalg.239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger. s. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. 1996. The Blanchot Reader. 168-171. 237 236 71 . Innriss. 1995. så venter vi på det uten å bekrefte det. Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot. Han bærer ventingen inn i døden. og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende. 238 Maurice Blanchot. Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot. Døden.

Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser.novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. 72 . Tilgjengelig: http://www. nemlig idealer. 1839. Project Gutenberg [Online]. Negasjonen av Gud. uansett hvor godt vi forsøker begrave det. 17. Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. Nihilismen tenkt til ende. mars].gutenberg. som hos Nietzsche ifølge Blanchot. men en ikke-positiv affirmasjon. The Infinite Conversation. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss. ”The fall of the House of Usher”. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs. riktignok uten å nevne Hegel. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. 149. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud.org/etext/932 [2006. en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der. annerledes enn noe som erstatter noe annet. Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen.241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. s. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. 241 Blanchot. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens.

eller uendeligheten av et sentrum. spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen.. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter. ss. og i denne revnen etablerer en Gud med feil.gjenkomst svarer til denne bevegelsen. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. s. 273-274. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den. 277. 275. eller det Enes opprinnelighet. 275. Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens. Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den.. Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg.242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. eller helheten. 73 . men isteden det’et som returnerer. såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler). s. Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. s.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form. 245 Nietzsche.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. hvor lukning og bruddet sammenfaller. Dermed markeres punktet for disjunksjon. Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur. svarer han. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg... som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den. hevder Blanchot. 244 Ibid. her sitert fra ibid. Nietzsches identitet selvdestrueres. Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. Ibid. returen returnerer (som nøytral. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling.

Dette betyr at man er uskyldig. 1970. 279-280.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld. Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence. s.ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. det ordet som bærer det. 279-280. ”The Exigency of Return”. som snur deg vekk fra deg selv. The Infinite Conversation.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv. 248 Ibid.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt. Ibid. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon.”250 Tro. i Michael Holland (Ed. må ikke tas alvorlig. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche.). The Blanchot Reader. Blanchots sjakkspill: Hegel vs. 247 246 74 . det må alltid være utflyttende og utslettende. 290-297. 279. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt. selv om det er et deg. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”. Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst. likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. That is its sole guarantee.. s. 1995. gjennom denne uskylden. så er det ingenting i deg som er deg. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg. du er derfor ikke engang uskyldig. utsatt i grenseerfaringen. men feilen ligger i om man blir berørt av dette.. ss. da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. ss. Originaltittel: L’exigence du retour. hvis det må være en. mener Blanchot.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. 280-281. 251 Ibid. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig. ss. its ’verification’. deg selv. selv ikke en holdning som absolutt alvor.251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. 249 Ibid.. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. og enda mer. ss. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. 250 Maurice Blanchot. Oxford: Blackwell. Vilje. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv. 294. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake.

men tegnes stadig på ny. men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt. 252 75 . Ithaca: Cornell University Press. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. 1947. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær.252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid. men som motsatte bevegelser. som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen. Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges. en bevegelse som er selvekskluderende. 105). Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. s. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser. De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. overs. Nichols jr. 1969/1980. Skjematisk kan vi sette det opp slik: . og er selvinkluderende. James H. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger).. som navn på gjenkomstens lov. Hos Nietzsche gjentar alt seg.fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den. tenker den tid som uendelig. Hos Hegel utvikler alt seg. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens. Hegel bekrefter alt og oppbygger alt.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. Introduction to the Reading of Hegel.Hegel .

1995.). ss. op. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst. cit. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi. 143-150.. 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet.. i et samfunn. men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre. ss.254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. s. cit. ikke ulikt poesiens annethet. ”The Exigency of the Return”. 255 Emerson. i Michael Holland (Ed. eller fremtid. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen. The Blanchot Reader. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. op. ”The Pursuit of the Zero Point”. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden. 295. uavhengig av språket.av tid tilsier utelukking av et nærværende presens. ikke-forholdbar. Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den. Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden. 1953.253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes. s. 254 253 76 . Ibid. Oxford: Blackwell. 256 Maurice Blanchot. så må den allerede være på utsiden. Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. som alltid allerede er krysset. 6. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges. fylt opp av Blanchot. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. 292-293. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss.. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten). s. 148. Enten en fortid. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass.256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter. 212-227. Bruns. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. ss.

å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). s. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. ss.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet. 262 Foucault.. fiction consists not in showing the invisible. at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet. 150. Ibid. men som igjen og igjen tales på ny. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige.259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore.. hele filosofihistorien.261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form.intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale. 260 Ibid. s. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det. 148. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. som ikke fryses inn meningsidentiteter. 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om.. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente.262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre. 261 Ibid.. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen. 264 Ibid. et utvendig forhold til det kjente språket. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny). 24. ”The Pursuit of the Zero Point”. 77 . mens talen utvendiggjør og ekskluderer. 13). Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder.”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner. 12. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner.. s. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen. Foucault forklarer 258 259 Blanchot. s. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’. Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass. (Ibid. det er selve skrivingen ved origopunktet. ”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken. 147. s.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer. s. Talen om talen derimot leder oss. 147-148. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot.

267 Ibid. 52. fritt for et senter. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon. eller evighet eller mennesket. The Writing of the Disaster.265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”. som en utside som taler til oss. men alltid den uferdige formen til utsiden. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer. Lincoln: The University of Nebraska Press. 1995.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro. representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon. s. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen.nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv.. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake.. eller er knyttet til en plass. 25. den pakker seg ikke inn i indregjøring. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. overs.. 78 . det er ikke en resignert immobilitet. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. s. men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse.267 Språket er ikke sannhet eller tid.266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. s. Ibid. 1980. muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. 268 Maurice Blanchot. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder. Ventingen som ikke er rettet mot noe. alt faller til utsiden. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. 56. Ann Smock.

op. av tenkning. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene. benektning som ikke støtter seg på nektelsen.272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig. han forlater ikke sin arbeidsplass.. han befinner seg på utsiden av dialektikken. 272 Bruns.handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby. Bartleby and Benito Cereno. op. at han til slutt må avskjedige Bartleby. Ibid.269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. 158. 269 270 Herman Melville.. cit.. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. s. 1853/1990. og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver. Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse. hvor selve loven kollapser. ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping. Han blir. det vil si. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres. den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg). En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter. en kort stund. men tapet av vesen. 79 . Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. New York: Dover. s. 271 Lukacher. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i. et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning. s. og at senteret dermed tvinges til å flytte. som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. et avkall på identitet. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao). 33. 33.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm. cit.

1992. s. innenfor en passiv. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. Maurice Blanchot. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. overskridende. i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”. The Infinite Conversation. 158.. er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. Lycette Nelson. 1973. da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. forsvinnende. The Step Not Beyond. New York: SUNY. Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”. transmigrasjon. op. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. 275 Blanchot. 272. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). på engelsk The Step Not Beyond.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. 274 Lukacher. Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke. 273 80 . hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren. overs. cit. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den. s.

Originaltittel: L’Espace littéraire. for Blanchot. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. erstatter lineær tid. fordi det utfordrer identitet til væren. 276 81 . cit. overs. ss. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. men mer pressende.277 Senteret er ikke satt.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt.279 Hos Bataille Maurice Blanchot. Decadence Of The Nude. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver. 278. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. ss. dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult.). x. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter. 277 Maurice Blanchot. uten fornuften eller guddommens opplysende optikk. 1982/1989. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon. 279 Hart. Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. London: Black Dog Publishing. 278 Blanchot. ikke ulikt Orfeus blikk.. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. 25-26. hvor endelig det ikke lenger er en original. The Space of Literature. s. 1955. skriver Blanchot. ”Waiting”. i Sarah Wilson (Ed. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom. tiden for frelse og progresjon. er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. ss.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke. i fraværet av et senter. Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. Lincoln: University of Nebraska Press. 2002. Ann Smock. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. s. mer usikkert. Originaltittel: Le rire des Dieux. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen. 161-191. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. “The Laughter of the Gods”. en forbannelse som reverserer seg selv som glede. op. 1965. 186-187.

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting. men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres. s. s. s. 76. Ibid. bruk av diverse narkotika. 77. The Revolution of Everyday Life. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier. 85 . I denne konteksten. 293 Ibid.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel. s. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. søken tilbake til naturen. 224. London: Rebel Press.sfære ifølge Sollers.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde. Donald Nicholson-Smith.. 1967. mulighetene legges i rør. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. overs. krav om fritid.. 76. Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret. 1983/2003. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen. fungerer som en maskering av undertrykkelse. modellert på religion som opium for folket. fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget. som i den seksuelle frigjøringen.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd. 294 Raoul Vaneigem..

1995/2004. s. Originaltittel: La société du spectacle. overs. Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. 120.. 1967. The Society of the Spectacle. Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere. Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele.ren representasjon. 12. Donald Nicholson-Smith.297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid.296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser.og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn. 296 Ibid. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. blant annet Heidegger og Blanchot. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk.. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet. s. 86 . Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet.295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet. et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv. 93. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie. 297 Ibid. s. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. New York: Zone Books. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet. Flere.

fremtidsoptimisme. i Michael Holland (Ed. The Blanchot Reader. 56. ss. Chicago: Precedent Publishing. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten. but a man with no horizon. 1964. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. [DVD. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel.”299 Er intetheten.). For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende. Fra det Martin Heidegger. samtidig tynget ned av sin egen drakt. Heidegger – The Man and the Thinker. 2001. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn. 269-271. s.”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. 1972. fri fra gravitasjonskraften. Solaris. 269. Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten.. 300 Ibid.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman. vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet. 1976. Originaltittel: La conquista dello spazio. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man. som en hjelpeløs. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett.298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel.). i Thomas Sheehan (Ed. ”The Conquest of Space”. Produsert av Mosfilm Studio. 298 87 . London: Artificial Eye. Spillefilm]. s. som normalt er situert på utsiden. 1981. I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. 299 Maurice Blanchot. 1995. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Oxford: Blackwell. 301 Andrej Tarkovskij. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. flyttes ut i verdensrommets mørke. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. 270. ss. 45-67. s.

sier Baudrillard. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene. en større viten osv.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning. 60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. men skallet har vokst. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. London: Verso. 88 . Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. Det er spørsmålet vi nå må stille. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen. så begynte vi å sirkle rundt oss selv. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme.302 Den planetariske æra er over oss. s. Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”. The Transparency of Evil. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. James Benedict. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. stadig bedre liv. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. som både er en videreføring av Batailles ideer.. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret. 29. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi. Kapittel 7. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. overs. 1990. 1993/2002.

deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi. 174. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont. 89 . har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen. s. Krigen gjennom det 20.grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid. mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen. liksom real time har prioritet over rommet. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i. krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. men lynrask Utvikling. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære. En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. I 303 Caillois. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til.. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen. op. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder. cit. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres.

og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning. er rom. s. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres. Begrep som Paul Virilio. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling. 1975/1994. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. Den totale krig er grenseløs i sin form. 40. Originaltittel: Bunker Archéologie.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner. Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen. 14. som også Caillois var inne på. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet. Den totale krigen. 304 90 . I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter. Bunker Archeology. Det skal det nå gis noen eksempler på. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme. New York: Princeton Architectural Press. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning. overs. 305 Ibid. Stedet og rommets implodering. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning. 1975. og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. George Collins. s..

og rommet sin tomhet. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. s. 1977. 46-57. alt kan flytte seg. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. 307 Virilio. Oxford: Blackwell. men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. The Virilio Reader. En banebrytende teknologi som Paul Virilio. ”The State of Emergency”. s. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten. men et gravitasjonssenter. Noen slike observasjoner skal derfor vises. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser. men flyter på grunnen.).307 Tomrommet eksisterer ikke lenger. komme og gå. mens han stirrer angstfylt mot horisonten. det produserer også sin egen atmosfære. det siste krigsspillet. Bunker Archeology.’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. i James Der Derian (Ed. en sammenblanding av det militære og det sivile. Total fred er krig i fredstid. 43.306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen. en konstant fare overalt. konfliktens homogenisering. men overlasset i sin oppmerksomhet. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. Låst i sin posisjon. et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret. 1998. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen. Originaltittel: Vitesse et Politique. Jorden har mistet sin materialitet. der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. skillet fredstid og krigstid opphører. ss. Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. 306 91 . eller degenereringer. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet. Bunkeren er ikke fundert. 51.

slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. The Logistics of Perception.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive. Reaksjonstid ble altomgjørende. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. eller som varsling over eteren. War and Cinema. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene. I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. 1989/1996.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. overs. 1. s. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning. Patrick Camiller. artilleriet var ikke lenger blindt. som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem. 92 . 1984. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen. viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. men kunne se hva som ville komme. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende. London: Verso. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige. Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid.

og tiden erstatter rommet. Originaltittel: L’Horizon Negatif. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. sier Virilio. overs. London: Continuum. War and Cinema. Det er forskjellen i tid. Negative Horizon. 1984. som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre. Michael Degener. hevder Virilio. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. 309 93 . 46. 41. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. men i forskjellig enhet av tid.kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet). Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. Forestillingsbildet erstatter objektet. s. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte.309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. Denne teknologiske utviklingen. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet. politiske og økonomiske situasjonen. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta. Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. s. hurtigheten til erobrerne. Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene. foreviggjøre det. Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). 2005. 310 Virilio. Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. det Virilio kaller dromologi. Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall.

59. ikke bare jordbunnen.311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. 313 Ibid.). 311 94 . alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. 29-45. men til hele realitetens sfære. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser.. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio. 315 Ibid.314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. 40. Dessuten har det et psykologisk aspekt. 40. absolutt krig blir en realitet. s. Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted. s. Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt. 1976. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse. farkoster. Oxford: Blackwell. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold. Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. 1998. i James Der Derian (Ed.. erstattes av krigen i virkelig tid. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk. 205. ss. Originaltittel: L’État suicidaire. ”The Suicidal State”. Bunker Archeology. For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon.moderne. 31. Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene..313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. 312 Virilio. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid. s. The Virilio Reader. s. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. alle sfærer. s. 314 Ibid.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet.

eller mangel på holdning som sådan. s. ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som.. Virilio. Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter. 318 Ibid. I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold. århundres diverse europeiske kriger. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio. som begge skyldes den samme holdningen. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid. s. Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. skal også blikket vendes mot en nåtidig krig. s. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler. siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. 319 Virilio. Strategy of Deception. Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening. men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. her sitert fra Virilio. men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet.317 Land. med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter.psyke. 17. 95 . Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat. s. 32. Bunker Archeology. I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien. og endringene startet med det 16. Bunker Archeology. 81. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen). 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene. som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). 18.

eller formenes skygge kunne vi kanskje si. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden. At Gud er død.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. i James Der Derian (Ed.321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. 64.320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket. 322 Virilio. “Polar Inertia”. Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen. Har dette hierarkiet alltid eksistert. 1998. som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. Antiform kan kanskje forstås som motform. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. Oxford: Blackwell. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person. et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt.). 1990. s. Originaltittel: L’Inertie polaire. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig. ss. Negative Horizon. 117133. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille. og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder. s. The Virilio Reader. 32. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. grensene og forskjellen.. Paul Virilio. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt. gjennom gruppen eller Ibid. 321 320 96 . fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen. Uansett hvor hardt vi prøver.

spør Virilio seg. s.. Ibid. mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid.. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid. Denne reduksjonen danner våre vaner. 97 . hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld. det er vår arkitektur. på samme vis som vi oppfant soluret og klokken. Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til. en regel for persepsjonen. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse. eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. rommet har blitt målt og kartfestet. men allerede gjenseere.tidligere samfunn. Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos). s. tiden har blitt klokketid. til sin egen.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. 326 Ibid. Virilio gjør maksimen. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk. på grensen. fornyelsens fluks. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder.. Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen.og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”. 35. s. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker. men gradvis utviklet de en logikk. s. 36. forandringen av former. ”One only really sees what one already has in mind”. 325 Ibid. nye former.. 34. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. 34. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden.

Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten. 146. den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen. 21-22. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. selv ikke avgrunnen. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter. Virilio. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover.. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. men i reguleringen av bildene. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. 330 Virilio. 98 .330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi. Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). ikke som en Gud. men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet. som loven om eierskap og bruken av landområder.skaperkraft. 13. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder. Negative Horizon. s. s. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet. det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger. ss. 43. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv.. For å føle 327 328 Ibid. er erfaringen av kroppens endring. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom. Strategy of Deception. 329 Ibid.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet. s. Lover tradisjonelt bundet til jorden.

Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. 333 Ibid. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. s.. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse. hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. 119.335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær.. s. det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier. slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen. I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. noen ganger her. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet. andre ganger der. 121.331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten..332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk. 43. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet. 99 . here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. ”Polar Inertia”. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. 129. Virilio. s. s. 334 Ibid. et mentalt bilde. 335 Ibid. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her.

Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. Allerede kan man ha sex via skjermen. i urørligheten. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. en plass for all fremtid. Originaltittel: Ville Panique. hvor et av temaene er bunkerifisering. 2004. s. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid. 12. Tre tiår senere ser vi resultatene. 16. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. cit. Slik talte Zarathustra. 339 Handberg. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse. 2005.338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid. Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. en seksualitet som dermed utøves over distanse. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand. man kan drepe fra distanse. s. skriver Virilio. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok. 7-18.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. s. 338 Paul Virilio. ss. 6. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. Se Nietzsche. Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. op. uten øyensynelig håp om endring. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom. Det samme gjelder for døden. 1996. ”Förord”. Ibid.336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats. Julie Rose. Försvinnandets estetik. Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. i Paul Virilio. 100 . s. ss. Bokförlaget Korpen. i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”. 15. 8. Oxford: Berg. det Virilio kaller negativ horisont. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere. 214-218. Hastigheten har etablert seg som et absolutt.. og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro. City of Panic. overs..

gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. men som utformingens utflatning. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. s. med satellittbeltet i bane rundt Jorden. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. 11. det vil si en felles kollektiv erfaring. Med det geostratiske omslaget. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol.og høydemetaforikkens forsvinning. s. City of Panic. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes... et tårn eller en kirke/katedral. 342 Ibid. ikke som potensial. 70. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom. Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying. 130.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything. 101 .”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen. s. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk. Ibid. som så man vendte overskridelsen mot. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. en form for opphøyd horisont. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp.topografi er både lik og ulik bunkeren. hinsides rom og tid. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde. Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering.

Og hvis det er slik at fullendelse er en grense. det vil si hele tiden utvekselbare. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding. oppe som nede. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise.347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. Ibid. s. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden. s. 191. her eller der.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet. men holomorfe. 345 Ibid. Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden.. Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden. 347 Virilio. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform. 139. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen. 22. 76.346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter). Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner.344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig... i Østen som i Vesten. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon. mens det lokale utgjør utsidens periferi. s. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen. 346 Nietzsche. Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. Negative Horizon. s. Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv. 76. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. her sitert fra Virilio.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. Negative Horizon. 102 . s. Alt som skjer. så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte.

legger han til. Endringer. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid. danner jeg meg et forestillingsbilde.348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt.kapitalen). Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet. det gis oss umiddelbart av fjernsynet. USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing. 103 . i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. “Critical Space”. som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. 59.. s. s. 39.350 Men i dag. City of Panic. 44. City of Panic. Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte. Originaltittel: L’Espace critique. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. 58-72. Oxford: Blackwell. 103.349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang. 91. s. s. 85. 1998. s. medfører endringer for den menneskelige bevissthet. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk. i og med grensenes og horisontens sammensmelting. noe Virilio kaller for stereorealitet.). oppkastet av et siste 348 Virilio..”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’. 1984. i James Der Derian (Ed. er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde. i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present.352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby). En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. 350 Ibid. Paul Virilio. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding. s. The Virilio Reader.. 351 Ibid. ss. 352 Ibid. 349 Virilio.

det nåtidige.co. 43. 1990. men paradoksalt nok med nøye kontroll. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde. Otaku betyr ditt hjem. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. Ibid. op. i synkroniseringen av emosjonene. s. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer. Hovedkvarteret for operasjonene. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. april]. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. but not lonely”.uk/v4/articles/otaku. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi.356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er. but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. The Lazarus Corporation [Online]. terrorens spatiotemporale amplitude. et ikonodulsk delirium. 2.. den globale landsbyen. s. 355 Bachelard. 357 Ibid.354 Punktet. linjen. 13. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten. cit. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom. påtvinges hver og en av oss. En hel generasjon unge japanere. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. s.357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid.. Tilgjengelig: http://www. 51.php [2006. Dette kan høres vel ekstremt ut. 104 .lazaruscorporation. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk. av kosmos regler. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet. 356 Volker Grassmuck. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. ”I’m alone. eller deliriet av mange forskjellige. i et evig presens. “I’m alone. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate. umiddelbart realtime.Babelstårn.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme.

361 Ibid. De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt. og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel. ss. s. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom. s.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger. 16-21. det som pleide å skje ved de lineære frontene. Oxford: Blackwell. The Virilio Reader.). s. teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt.moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. 86.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”. 21. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø. i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. 360 Virilio. 85. 20. men en hybris som faktisk ”lykkes”.. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle. City of Panic.. Lykkes i den forstand at straffen er latent. Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian. 358 105 . i James Der Derian (Ed. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer. født av frykten for rommet. fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. s.”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det. skjer nå i det indre. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss. en hybrid. 359 Ibid. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. 1998.

Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. 364 Virilio.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. en voldsom ekspansjon av kraft og energi. selve koloniseringsiveren. s.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom. som en offensiv. som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. Ibid. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten. s. s. 35. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans.. Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder. 40. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses. Staten degenererer og blir suicidal. City of Panic. som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien. 77. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner. ”The Suicidal State”. 106 . Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall.362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. En hybris utover elementenes harmoni. Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. som fungerte som innrammende konteinere.

Den som fryktet himmelens fall. Umiddelbarhetens utstrakthet. 366 365 107 . opphøyninger og grenser eroderes bort.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil. Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder. s. Negative Horizon. minner han om Blanchots posisjonering ved grensen. Dromokratiet. men et intetsted. selv avgrunnen er ingen steder. cit. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning. between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. bare fortsette. op. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien.”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. men ikke som et intet. Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. 18). det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus. men det er kanskje noe av Virilios poeng. 38. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. Dette Virilio. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. som ikke kan reverseres.366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert. Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt. between the gaseous and mineral. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt.. om vi skal ta Virilio på alvor. den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid. en aksjon. s. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon.

er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen.367 En fylde av tomhet. blir til slutt også virkeligheten grenseløs. av uprosessert tid. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen. På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren. En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt. Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. City of Panic. som denne raske 367 368 Virilio. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. s. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard. ”The Suicidal State”. 76. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. et ubevisste. Virilio.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet.368 I den moderne byen. Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. tomrommet. Kapittel 8. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. et kaos. av en endeløs strøm av bilder. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som. s. 108 . glimtet av intet. 43.

Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp. Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. Dette er beklagelig. Symbolic Exchange and Death. men i en annen utgave. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. London: Sage. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. overs. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem. fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). 370 Baudrillard. 1976.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil. 369 109 . Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke.370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep. Iain Hamilton Grant. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon. men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret. eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser. men i forsterkende paradoksale intervensjoner. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. s. Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon). men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. ikke ulikt en spiral. ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. 371 Jean Baudrillard. 1993/2002. Simulacra & Simulation. som virker undertrykkende. De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot. 1.

virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet). Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til. blir selve referansene som sannhet. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier. s.373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert. ss. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. 110 . Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven.. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. Symbolic Exchange and Death. s. 374 Baudrillard. s. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. 50.. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd). 9. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon. Sammenlignet med Nietzsche. 9. Finnes det en genuin verdilov. hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. Og koden genererer bare bestemte tegn. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode.372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i.Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra. som styres av koden. Mike Gane. London: Routledge. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres. 1991. 97-98. som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. 375 Ibid.

men simulasjonen. 2. Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. s. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder. 60. revolusjonen selv. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død. i dette tegnspillet. Disse mytene kortsluttet. medgir Baudrillard. men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse. 60. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet. reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. 380 Ibid. og dette var kapitalens virkelige vold. og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten. Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon. s. Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende.. 2. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. Symbolic Exchange and Death. 377 376 111 . Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig. hevder Baudrillard. s. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende..378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner). Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser.379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon.av reversering. fn. 378 Baudrillard. Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial. 5. Når så den ene part.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte.377 Det som ikke er i dens makt. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). og ble selv en sosial genetisk kode. s. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier.. Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake. 379 Ibid. Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid.

Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien. Det symbolske krever en forløsende reversibilitet. man and nature.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon.”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. In the symbolic operation.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. 383 Ibid. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard.. the two terms lose their reality. Simulasjonen må gå lenger enn systemet. 133. Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn. Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid. strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon. 126. the real and the non-real. Ibid. 384 Ibid. s. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det. Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden. 4.simulasjon som vi aldri kan reversere. s. Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden. birth and death.. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering.. og ut av vår bevissthet.. hevder Baudrillard. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms. Potensialet er derfor i tautologien. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien. 112 . s. Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene.384 Døden er absolutt uorden. s. 187. It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body. ettersom den ikke kan utveksles symbolsk. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet.

387 Ibid. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten.388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om.. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt. 166. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse. 385 386 Ibid. 113 . Ikke ulikt Bataille. og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet. lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære. s. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket. spekulasjoner om døden.. Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”. i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen. ligner ikke mennesket lenger noe.avstanden til hva som forsøkes skjules. 5. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. s.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. og døden som utestående betaling. økt. 388 Ibid. s. 145.. s. Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den. eller om vi forsterker den mot dens undergang. Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. Ibid. Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på. Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det..387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen. 187.386 Når Gud begynner å minne om mennesket.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

s. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. igjen i en endimensjonalitet. men som enorm fragmentering. Denne teknologiens nye maskiner. I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to. ikke lenger forestiller seg. men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre. i teateret. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand. kontinuitet og nettverk. innside og utside. 55. i vår innordning i den integrerende krets.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. med interface. som oppleves forlokkende og integrerende. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. Det er et telebilde.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme. med blikket utspredd utover forestillingsbildet.. s. 403 404 Ibid.tenkningen selv. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel.. objekt og subjekt innen den samme spiralen. Tragediens fødsel. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. 56. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. symbolsk skapelse. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk. 405 Baudrillard.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han. i Annetheten og i fremmedgjøringen. en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen. Vi dras stadig nærmere skjermens overflate. 406 Ibid. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer. The Transparency of Evil. s. 117 . Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen. Nietzsche. en immanens. men forsvinning. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om. 51.

den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte. 10-11. s. s.410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). 118 . informasjon). Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig. ss. 409 William Bogard. de er innsatt i baner over våre hoder.). skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi). eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt. Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. Oxford: Blackwell. baner som unnslipper vår kontroll. 27.409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden. Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom. 32. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot). and the End”. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. uten noen klar begynnelse eller slutt.Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet. 321. s. men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. “Baudrillard. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted. Baudrillard: A Critical Reader.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel. 1994/1995.. Time. skriver Baudrillard. bilder.. Ibid. en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier. 313-333. ofte misforståtte. i Douglas Kellner (Ed.407 Energiens form. den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt. The Transparency of Evil. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi). Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med. 410 Baudrillard. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). men som lar verden være i en tilstand av det samme. Sannsynligvis 407 408 Ibid. Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder. I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. ss.

det hyperutilitaristiske. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. det er et indre. som transgresjonspolitikken. låst rom. Ikke lenger en krise. men i et mer-enn-nyttig. mener Baudrillard.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen. Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet. s. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. 24. lik Bataille å leve hinsides nytten. uten rom for feil eller stans. s. Baudrillard..411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv. op. 324. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. i en suveren handling. som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen.vil det skje en sakte dekomprimering. Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. 191. Symbolic Exchange and Death. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. en reprodusent av koden eller systemet. Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). I dag er vi nedlasset til døden med nytte. Bartleby er som kjent kopist av yrke. en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. Stansen av helheten synes fjernere og fjernere. 119 . men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film. fn. fungerer i en perfekt uavbrutt krets. cit. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket. Men det er ikke nok å forsøke. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål.

gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv. 120 . til det formløse. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon. men til motgaven. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). s. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende. Oxford: Blackwell. og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. s. Bataille har feillest Mauss. Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt. 24. til ”vannet”.en transgresjon. Bataille: A Critical Reader. 89.414 Det er den virkelige symbolske prosessen. 13. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. Dagens nihilisme er gjennomsiktig. 415 Jean Baudrillard. spør Baudrillard. 1976. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. en syklisk revolusjon. sier Baudrillard. Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. 416 Eliade. 191. 1998. 417 Baudrillard. London: Verso. s. Fatale Strategies. Hva skal du gjøre etter orgien?. 194. s. 418 Nietzsche. 1987. 9. ss. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. Jean Baudrillard. Cool Memories.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. s. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. 5. overs. 1990. Det hellige og det profane.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). hevder Baudrillard. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. s.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon. The Will to Power §2.415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium. 191-195. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet.). På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er.. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. men en reversering. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi. Chris Turner. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. ikke som individuell ekstase. fn.

Symbolic Exchange and Death. Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. Simulacra & Simulation.. s. Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud. 121 . Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden. 424 Nietzsche. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt.. s. De fangede formene vokser til det groteske. 422 Ibid. fantes det en Nietzsche til å si det. selv det som benekter det til ubetydeligheter. 159. 4. s. xv.kritisk enn sine tidligere former/utgaver. kommenterer Baudrillard. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. s.423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. Simulacra & Simulation.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven. her sitert fra Baudrillard. Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring. fn. Ibid. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing. en tenkning til ende. sier Baudrillard. s.419 Problemet er at myten eller dens scene mangler. 159. immobiliserte i sin utvekst. i den høyere orden av simulacra. Når Gud døde. en Weltanschauung om katastrofen. 2. Den radikale.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden. en forestilling om en slutt. 157. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå. aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt. 5. en hypertele (sykelig overvekst). som noe som står på spill.. s. 423 Ibid. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt. 421 Baudrillard.

425 Baudrillards posisjon er antihegelsk. Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie.tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. cit. men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. ved perfeksjonen av dens teknologi. 328. Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet.. Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. 427 Ibid. men ribbet for suverenitetens ”frelse”. 328. op. Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. bare programmert variasjon og repetisjon. Bataille og Debord.427 Der hvor Hegel når frem/ender. da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. forstått som forførelse og reversering. hvis destinasjon er lukket. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). ingen syntese eller transcendens. den 425 426 Bogard. filosofien slutt. som man bare når i simulasjonen. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche.. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse. Ibid. står det simulerte Absolutte subjektet. kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. 122 . Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå.426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi). Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling). s. vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom. s. Ved ”slutten” til den simulerte historien. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk.

Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps. alt er mulig. her oversatt med ’forførelse’. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers. 330. s. Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet..simulerte suvereniteten. Martin’s Press. som anatomiens radikale motsats. 2. ingenting er forbudt.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. Originaltittel: De la séduction. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. som ren bevegelse uten bruk av energi. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige. New York: St. en figur hinsides systemet for utveksling. Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers. Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). Baudrillards begrep om séduction. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess. 1990. men i et hypervirkelig univers.431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen). Den seksuelle revolusjonen Ibid. kan bety både forførelse og forledelse. 329. Brian Singer. s. 429 428 123 . s. finnes ingen grenser. omnipotens og totale nærvær. Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen. Crash). Seduction. Ibid. Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. det Absolutte i cyberspace. 1979. Men er hegelianismen virkelig fullendt. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. for å gjøre ende på simulasjonen. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden.. 430 Séduction. 431 Jean Baudrillard. overs. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det. her oversatt som forførelse.

Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne. s. Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur. det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard. 124 .. fordi det er overladet og merket med mening. s. Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett. s. Anatomi (den falliske) er skjebne.433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt. lik alle produktive krefter. 26. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs. 435 Ibid. Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom. Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen. Ibid. 37. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne. forbudets og grensenes utdrivelse. mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer. s. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann.. Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet.. men det omvendte forhold. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt.. fordi seksualiteten er vår nye moralitet. Den seksuelle revolusjonen.Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt. forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets.434 Ikke ulikt døden. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato. 434 Ibid. er en potensielt grenseløs bevegelse. Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet. merker Baudrillard seg. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter. 13.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for). 47.

441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate. 439 Blanchot. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten. såkalt postmoderne teori. The Space of Literature. 440 Ibid. 437 436 125 . nemlig døden. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her. 135-144. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility. 263.439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet. Siden Se eksempelvis Baudrillard. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. 441 Ibid.”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder. død. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt). henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. som vist i eksemplet med det feminine. Forførelsen. hvor bevisstheten skapes av bildet. intet). ss. Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den. i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. s. 438 Baudrillard.436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. tar noe bort fra det visuelle. og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden. men bruken av begreper som svart magi. men setter seg i Annethetens mening. Baudrillard. Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard.. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). 260. Det skjer primært som visualisering. s. Seduction.. som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort. s. er realitetens eksess. Mening har ikke lenger behov for utvikling. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. 262. Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering.Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet. Symbolic Exchange and Death. i motsetning til simulasjonen.440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall. jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. ss. 29-30.

Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større.442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”. mellom skapelse og utslettelse. sier Baudrillard. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. subjektet transformeres. Derfor motarbeides forførelsen aktivt. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv. The Space of Literature. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside. men aldri gå forbi. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten. det er en overflate som absorberer og forfører ham. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. s. 67-71. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. som han kan tilnærme seg. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen. et univers uten horisonter. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum.. 259. hevder Baudrillard. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra. bevissthetens scene.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham. Seduction. 32. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse. 126 . Virkeligheten. Ibid. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft. ss. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. s. 444 Blanchot.

65-66. Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt. s. Ibid. kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske. sier Baudrillard.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen. Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet.. som vi engang drømte om. Avgrunnens forførelse. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard. et ”hull” i realiteten. The Transparency of Evil. hevder Baudrillard. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. for Baudrillard. seksuelt eller politisk. 69. 447 Baudrillard. 10. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn. Seduction. Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. enten det er estetisk. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. mens de egentlig bare er grunne. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi.mørke. ss. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. s. 127 . men en simulasjon. avgrunnen. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet. Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen. ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser.

dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser. 128 .448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. op.som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt. Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. Blanchot viser oss rommets fangenskap. cit. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet. Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. det lille mennesket vil vende tilbake. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. produksjon og destruksjon. synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. s. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. enn skjebnen.på alvor. Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet. og dermed også forlokkende. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud). Kapittel 9. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. 148. Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi.. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død .

er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang. Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. bilder og virkelighet. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening. Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid. Overskridelsen. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. dens brytningspunkt. De intellektuelle byggverkene som 129 . Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon. Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden. Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd.

Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. Han er derfor utpreget ambivalent. Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot. Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. Problemet kan illustreres i en romlig metafor. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt.reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. Nietzsches transfigurasjon. og sakte. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . den tapte intimitet/kontinuitet. og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon. en bliven Gud. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. som en implosjon. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet.

Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering. er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. Against Architecture. tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening. Med andre ord denne verdens ende. 131 . modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen.tilintetgjørelse. s. 42. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. som stammer fra skolastikken.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det. Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst. Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending. For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. som en nødvendig 449 Hollier. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering. som tidligere nevnt. men ikke verdens ende. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse.

men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. men som et skrekkscenario av dette. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. Paradoksalt nok menneskets forsvinning. men selve grunntilstanden. overmenneskets degenererte mutant som otakuen. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. deretter slår den inn over det sivile liv. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 . Steinen som Nietzsche betraktet. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme.utslettelse og fornyelse av form. Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. lik en bølge over stranden. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. Grenseløsheten skjer først med krigen. En hybrid av det menneskelige. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen. Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene. som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte.

s. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. Avgrunnen er ikke borte. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. den er bare bedre skjult. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. Vil dette til slutt ende. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. 148. s. og overskredet. Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. 29. Smurt utover et immanent plan uten noen distanse. 133 . Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass. som en katastrofe i sakte film. men som dårlig virtuell uendelighet. den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans.uten tilsynelatende konsekvenser. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet. Slik talte Zarathustra. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid.450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. hevder Baudrillard. Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. Nihilismen er tema hos dem begge. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. men bevart. Baudrillard. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. Den skjer. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. Den absolutte suvereniteten er her. Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. men som egentlig skjuler den samme tomheten. stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse. kan ha risikert å ha blitt en ørken. og en annerledes tid. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. Cool Memories. gjenkomstanken og forførelsen.

Gud som Internett. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner. en virtuell nihilisme. but not lonely”. 134 . som man riktignok aldri kan falle ned i. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. s. s. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere.. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk. 180. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. 77. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi. Virilio. Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). Gud som den 452 453 Caillois. For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet. men han er overalt. City of Panic. oppfyltheten av omkretsene. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud. Gud er riktignok fragmentert. ”I’m alone. Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen.453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. skjedde på grunn av overskudd av fylde. Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets. det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant). Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. op. cit. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. sier Virilio.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn.

s.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre. 135 . er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på. og ikke i noe Annet.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. speiles vi bare tilbake på oss selv. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. Cool Memories. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21. mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. bare den evige samme sirklingen. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn. Baudrillard. men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt. sier Baudrillard. En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns. 19. Sluttord 454 455 Baudrillard. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. århundre. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev). samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. hvis avbildingsobjekt: mennesket. hevder Baudrillard. Historien selv synes å gå i ring. billedstrømmen og skjermen. I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. s. Det er en tvetydighet ved dette bildet. Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet. Symbolic Exchange and Death.fragmenterte.og rekkevidde. 33.

Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. 16. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her. s. men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon. Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem. kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet. 136 ..Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist. Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei. i Franz Kafkas roman Slottet (1926). Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning. landmåler K. Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes. nok en gang!”457 456 457 Foucault. så vil vi likevel neppe finne den her.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag.

i Allan Stoekl (Ed. Originaltittel: La Part Maudite. G. Bataille. Bataille. Oslo: Spartacus. overs. 1927-1939. 1985/1999. 1967.sunysb. ss. New York: Picador. Fra: Oeuvres Complètes. Paul. Fra: Oeuvres Complètes. 223-234. Boston: Beacon Press. New York: Zone Books. 1927-1939. i Allan Stoekl (Ed. SUNY [Online]. Originaltittel: L’érotisme. The Barnhart Dictionary of Etymology. Selected Writings. New York: SUNY. 2005. ”The Psychological Structure of Fascism”. Agnete Øye.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. Minneapolis: University of Minnesota Press. Robert K. Originaltittel: L’experience interieure. 1945. i Allan Stoekl (Ed. Erotismen. Selected Writings. “The Pineal Eye”. 2001. J. I-IX. Minneapolis: University of Minnesota Press. 1928 Bataille. ss.. Gaston. Georges. (Ed. 1958. Georges. 1985/1999. Georges.). Barnhart. 7990. Leslie Anne Boldt. “Transgression and Its Itinerary”. 1985/1999. 1973/2006. Bataille.). overs. Allison. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. 1996. Visions of Excess. Wilson Company. Georges. Crash. Bataille. Bataille. St. Ballard. 213-222. 1969.. 1927-1939. Tilgjengelig: http://www. Originaltittel: La poétique de l’espace. Reading the New Nietzsche. Selected Writings. Originaltittel: Sur Nietzsche. Georges. Fra: Oeuvres Complètes. 1991/2002. ss.Referanser Allison. ss. Georges. Robert Hurley. The Poetics of Space. Visions of Excess. 1992. 1988.). Minnesota: Paragon House. I-IX. 1985/1999. Theory of Religion. overs.. I-IX. Georges. Maria Jolas. Historien om øyet. New York: Zone Books. 1957.). I-IX. 1988.W. Bataille. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. 2002. Oslo: Pax. On Nietzsche.htm [2005. Thomas Espedal. juni]. 1954. 137-160. Fra: Oeuvres Complètes. Georges. 137 .). David B. overs. Georges. Minneapolis: University of Minnesota Press. David B. overs. Bruce Boone. Robert Hurley. Bataille. Georges. ”The Sorcerer’s Apprentice”. New York: The H. Bataille. overs. Bachelard. Originaltittel: La Historie de l’oeil. Inner Experience. Visions of Excess. The Accursed Share Volume I. 1927-1939. Bataille. Selected Writings. Visions of Excess. overs. 1. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Blanchot. 1990. Baudrillard. 1955.). Fatale Strategies.). 1941. London: Verso. 1990. ss. Jean. The Space of Literature. 1953. i Michael Holland (Ed. Simulacra & Simulation. Martin’s Press. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. 1973. ss. Ann Arbor: The University of Michigan Press. New York: St. Thomas the Obscure. Baudrillard. overs. Baudrillard. The Blanchot Reader. Jean. Jean. Jean. Originaltittel: Simulacres et simulation. Oslo: Kunnskapsforlaget. overs. Robert Lamberton.). 1998. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. 143-150. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. overs. Originaltittel: Thomas l’obscur. Berulfsen. Maurice. Blanchot. ”The Conquest of Space”. Sheila Faria Glaser. 1993/2002. Originaltittel: Le rire des 138 . 1976. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985.). Niesluchowski. 272-278. Oxford: Blackwell.). Jean. ss. 269-271. overs. Jean. New York: Semiotext(e). 1982/1989. 1995. i Michael Holland (Ed. 161-191. Maurice. 1990. Maurice. Originaltittel: Les Strategies fatales. Baudrillard. Originaltittel: Théorie de la Religion. Maurice. Blanchot. overs. Lincoln: University of Nebraska Press. New York: Station Hill Press. Blanchot. Brian Singer. Decadence Of The Nude. Cool Memories. 1979. Philip Beitchman & W. Dag (red. utg. Jean. 1981. overs. Originaltittel: La conquista dello spazio. Iain Hamilton Grant. ”The Pursuit of the Zero Point”. Oxford: Blackwell. 1987.). The Blanchot Reader. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. London: Verso. London: Sage. Oxford: Blackwell. J. 1976. i Sarah Wilson (Ed. 2002. 1973/1988. “The Laughter of the Gods”.1992/2001. Blanchot. 1995. Baudrillard. ”Waiting”. Chris Turner.. Originaltittel: L’Attente. Seduction. 1990. Maurice. Originaltittel: L’Espace littéraire. The Transparency of Evil. Originaltittel: De la séduction. 1964. G. 1995. Bataille: A Critical Reader. ss. Baudrillard. ss. Maurice. 1993/2002. overs. 191-195. 1993. 1994/2006. 1959. Blanchot. i Michael Holland (Ed. Baudrillard. James Benedict. The Blanchot Reader. Bjarne & Gundersen. 1983. Fremmedordbok 15. Oxford: Blackwell. London: Black Dog Publishing. Symbolic Exchange and Death. overs. overs. Ann Smock.

Donald Nicholson-Smith. 1980. Cambridge: Cambridge University Press. 1998.) Bataille: A Critical Reader. 290-297. Derrida. Susan Hanson. Originaltittel: L’Entretien infini. “Baudrillard. Maurice. Jacques. 1980/2001. The Writing of the Disaster. 1965. Originaltittel: L’exigence du retour. i Douglas Kellner (Ed. Carroll. 1994. i Michael Holland (Ed. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. Ann Smock. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Vincent. Der Derian. overs. Oslo: Aschehoug. Innriss. James. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’homme et le sacré. Oxford: Blackwell. 1950. 1996. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. Gerald L. Baudrillard: A Critical Reader. ss. New York: Zone Books. Nietzsche and Philosophy. Harding. The Society of the Spectacle. 1997/2005. 1995. The Elementary Forms of Religious Life. Durkheim. 1991. Oxford: Blackwell. Caillois. Minneapolis: The University of Minnesota Press. 1876/1995. 1973. 1983/2002. Maurice. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. 16-21. New York: SUNY. Maurice. Descombes. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. Scott-Fox & J. Essays i utvalg. 1967. Guy. overs. Blanchot. Originaltittel: Le Même et L’Autre. 1994/1995. ss. Karen E.). Bogard. 313-333. overs. The Virilio Reader. Blanchot. 1962. Maurice. 1998. The Blanchot Reader. Glencoe. London: Penguin. 168-171. The Step Not Beyond. Man and the Sacred. Originaltittel: L’instant de ma mort. 1995. William. Emile. Eric.). New 139 . 1986. 1970. London: Continuum. 1995/2004.. ss. M. Lycette Nelson. overs. overs. Meyer Barash. Oxford: Blackwell. Originaltittel: La société du spectacle. Stanford: Stanford University Press. Gilles. Debord. Bruns.Dieux. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 1969. 1959. Deleuze. 1967. L.). Time and the End”. overs.). Blanchot. 1979. i James Der Derian (Ed. 1993/1999. overs. overs. “The Exigency of Return”. 102-138. Lincoln: The University of Nebraska Press. overs. Illinois: The Free Press. ss. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. 1992. Hugh Tomilinson. Fields. The Hunting of the Snark. Lewis. Nietzsche: The Body and Culture. Blanchot. Modern French Philosophy. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. Roger. Blanchot. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. Maurice. Seán Hand. ss. Blondel. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. The Infinite Conversation.

Frazer. Willard R. Alan Sheridan. Det hellige og det profane. “I’m alone. Originaltittel: Das Unheimliche. Counter-Memory. ”Circles”. Ralph Waldo. 1969/1997. 1977/1980. Bokförlaget Korpen. ”Förord”. Volker. Tilgjengelig: http://www. 1987/1997. 1996. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Foucault. i Bouchard. The Golden Bough. Grassmuck. 1954. overs. Tilgjengelig: http://www. Habermas. Peter. James George. 1990. januar].York: The Free Press. Mircea. London: Routledge. Sigmund. The Philosophical Discourse of Modernity. 1981.uk/v4/articles/otaku. Eliade. 2003. The Order of Things. ss. Michel. 1958. ”A Preface to Transgression”. Language. i Hal Foster (Ed. Eliade. i Foucault|Blanchot. 22. Trond Berg Eriksen. 1983/1985. 1966. The Uncanny. Originaltittel: Les Mots et les choses. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. Freud. ss. Practice. Oxford: Oxford University Press. Mike. 1970/1994. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”.lazaruscorporation.php [2006.org/dirs/etext01/1srwe10. overs. Michel. The Myth of the Eternal Return. 1985. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. 1890/1998. 13. London: Pluto Press. april]. Trask. New York: Penguin. Cambridge: Polity Press. New York: Pantheon Books.co.). 1841. 7-58. Frederick Lawrence. ss. Rosemary Sheed. 2952. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. 1912. 1919. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Mircea. New York: Vintage Books. Originaltittel: Préface à la transgression. 1966. overs. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. 1987. 3-15. Försvinnandets estetik. Handberg. Jürgen. (Ed. overs. Mircea. 7-18. Oslo: Gyldendal. The Lazarus Corporation [Online]. but not lonely”.gutenberg. overs. Project Gutenberg [Online]. i Paul Virilio. Foucault. ss. 1991. overs. 1963. Postmodern Culture. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. Originaltittel: La pensée du dehors. Jürgen. Habermas. Michel. Foucault. New York: Zone Books. Patterns in Comparative Religion. New York: Cornell University Press. 140 . Lincoln: University of Nebraska Press. 1995. Eliade. Emerson. “Modernity – An Incomplete Project”. Donald F. David Mclintock. 1957.). 1996.txt [2006. Gane. 1949.

Daniel W. Harvey Lomax. Chicago: The University of Chicago Press. Frederiksberg: Det lille forlag. 1853/1990. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. 141 . ss. ss. Alexandre. Nietzsche. Amund Hønningstad. Hollier. Den muntre videnskab. Princeton. Bartleby and Benito Cereno. Maurice Blanchot and the Sacred. 1993. Nietzsche. Introduction to the Reading of Hegel. Introduksjon til lesningen av Hegel. 1997. 49-87. overs. Heidegger. Heidegger – The Man and the Thinker. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Denis. overs. 1969/1980. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Oxford: Blackwell. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Oslo: Pax. Bataille: A Critical Reader. Berkeley: University of California Press. Friedrich. Nietzsche and the Vicious Circle. Friedrich. Jarrett. Chicago: Precedent Publishing. Kojève. Betsy Wing. ss. James L. James H.). Melville. 1969/1993. 1947. The Dark Gaze. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Oslo: Pax. 1989/1992. 1967. overs. 1956. overs. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. Time-Fetishes. Niels Henningsen. Hollier. Durham: Duke University Press. New York: Dover. 45-67. Klossowski. 1947. 1872. 1998. 1997. Heidegger.Hart. Denis. 1974. Kevin. 1976. Nichols jr. New Jersey: Princeton University Press. Smith. 1981. 1962/1999. J. Abridged Edition. Oslo: Gyldendal. 1882. overs. London: The Athlone Press. Friedrich. 1997. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”.. 59-73. Herman. 1935. Ned. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. 2004. 1883-1885. 1969. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Ithaca: Cornell University Press. Nietzsche. Pierre. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Originaltittel: La Prise de la Concorde. Martin.). Tragediens fødsel. ”Om varafrågan”. Martin. Lukacher. Alexandre. Malmö: Kykeon. Linjen. Löwith. 1996. i Thomas Sheehan (Ed. (Ed. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. Cambridge. overs.). overs. Massachusetts: The MIT Press. Slik talte Zarathustra. Kojève. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. overs.. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Arild Haaland. 1998. Agnete Øye. The Secret History of Eternal Recurrence. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. 1998. Karl.

Kritik af den negative opbyggelighed. Visions of Excess. The Revolution of Everyday Life. Raoul. 2004. 19271939. 2001. 1974.). On the Genealogy of Morals. Spillefilm]. Originaltittel: Der Antikrist. 74-101. Frederik & Thomsen. The Will to Power. Project Gutenberg [Online]. overs. New York: Princeton Architectural 142 . Søren Ulrik. overs. Pettersen. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. 17. Edgar Allan. overs. overs. Minneapolis: University of Minnesota Press. An Intellectual Biography. 1967. 1966. Smock. Oslo: Gyldendal. Virilio. 1970/1999. Friedrich. 1982/1989. Helge. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. The Metamorphoses of the Circle. overs. Oslo: Spartacus. Selected Writings. Trond Berg Eriksen. Georges Bataille. Solaris. Nietzsche. Anti-Krist. Tarkovskij. Stjernfelt. Carley Dawson & Elliott Coleman. i Maurice Blanchot. 1839. “Translator’s Introduction”. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Ecce Homo. M. 2002. Vaneigem. Nietzsche. London: Rebel Press. Originaltittel: Der Fall Wagner. Ludovici.gutenberg. J. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. Bjørn Christian Grønner. Vinden fra utsiden. ss. Paul. 1887. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. Georges. Poe. la mort à l’æuvre. Baltimore: The Johns Hopkins Press. ”Introduction”. London: Artificial Eye. Friedrich. 1996/1998. 1961. Oxford: Blackwell. Philipe. Nietzsche. ss. The Space of Literature. Bergen: Filosofisk institutt.Nietzsche. 1972. New York: Vintage Books. ”The fall of the House of Usher”. Friedrich. overs. 1985/1999. Bataille: A Critical Reader. 1992. 1968. 1983/2003. Sollers. Surya. Poulet. 2005. 2003. Douglas Smith. The Case of Wagner. Lincoln: University of Nebraska Press. Allan. [DVD. George Collins. Stoekl. overs. Hollingdale. Anthony. Friedrich. ss. 1-15. Originaltittel: Georges Bataille. Ann. 1888. 1895.). overs. Originaltittel: Ecce Homo. 1908. Oxford: Oxford University Press. London: Verso. New York: Gordon Press. mars]. Michel. Walter Kaufmann & R. Georges Bataille. Andrej. Produsert av Mosfilm Studio. Friedrich. i Allan Stoekl (Ed.org/etext/932 [2006. overs. Fluch auf das Christenthum. Bunker Archeology. 1998. Nietzsche. ix-xxv. Donald Nicholson-Smith. 1967/1968. København: Vindrose. Tilgjengelig: http://www. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.

1998. ss. London: Continuum. Originaltittel: Stratégie de la déception. Strategy of Deception. 29-45.). “Critical Space”. ss. 1998. London: Verso. Paul. London: Verso. Virilio. 1989/1996. Det moderne. The Logistics of Perception. Virilio. 1975. i James Der Derian (Ed. Paul. The Virilio Reader. Negative Horizon. ss. Oxford: Berg. Paul. Paul. The Virilio Reader. Michael Degener. The Virilio Reader. Patrick Camiller. Originaltittel: Bunker Archéologie. Virilio.). 2000. 2005. 117-133. overs. Originaltittel: Vitesse et Politique. Virilio. Østerberg. Virilio. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. 1998. Paul. 1990. Originaltittel: Ville Panique. War and Cinema. 1975/1994. Originaltittel: L’Inertie polaire. City of Panic. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Julie Rose. 46-57. Oslo: Gyldendal. Dag. overs. i James Der Derian (Ed. Paul. 2005. 58-72. Paul. 1977. overs. Chris Turner.). Oxford: Blackwell. i James Der Derian (Ed. 1999. Virilio. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’État suicidaire. 143 . “The Suicidal State”. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’Horizon Negatif. 1998. 1999/2000. “The State of Emergency”. 1984. ss. Virilio. 1984. The Virilio Reader. “Polar Inertia”. 1976. 2004. Originaltittel: L’Espace critique. overs.). 1984. Oxford: Blackwell. Virilio.Press. i James Der Derian (Ed. Paul.

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful