Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs.. 49 Transgresjonspolitikken…………………………………………………………... 45 Kapittel 4.. Nietzsche………………………………………..... 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt…………………………………………………... 78 Diskusjon………………………………………………………………………….. 51 Dépense og den generelle økonomien…………………………………………….. 58 Organismens metamorfose………………………………………………………... 56 Menneskets arkitektur……………………………………………………………... …………………………………………………………….85 Steget ut i rommet…………..…………………………………………………….Kapittel 3. 53 Duellen med Hegel………………………………………………………………. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk………………………………………………………... 52 Heterogene utbrudd……………………………………………………………….. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ………………………………………………. 44 Ved diskursens randsoner ………………………………………………………..76 Den anarkistiske kopist …………………………………………………………... 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien…………………………………………. 88 iii . 54 Arkitekturens verk…. 71 Blanchot og Guds død…………………………………………………………….70 Dødens innsiv…………………………………………………………………….. 86 Hegel XP…………………………………………………………………………. Bataille………………………………………………………………………. 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? ……………………. 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6.. 84 Spektakulær undertrykkelse……………………………………………………….. 60 Diskusjon…………………………………………………………………………. Blanchot…………………………………………………………………... 74 Litteraturens potensial……………………………………………………………..

......123 Den store illusjonen: realitetens eksess ………………………………………….. 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ………………………………………………. 105 Avslutning ………………………………………………………………………. 137 iv ..107 Kapittel 8...123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………....111 Kroppens uteseing ……………………………………………………………….. 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet………………………………………………...... 94 Kan fremskrittet overskrides? ……………………………………………………. 108 Den symbolske utveksling ………………………………………………………. 90 Virilios blikk for Utviklingen……………………………………………………...122 Forførelsens kall …………………………………………………………………...... 125 Avslutning ………………………………………………………………………...Kapittel 7....... Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering ………………………………………………………………….. Baudrillard………………………………………………………………….. 120 Dårlig uendelighet………………………………………………………………..127 Kapittel 9............. 104 Diskusjon…………………………………………………………………………...... 91 Den suicidale staten………………………………………………………………....... 99 Byen: den moderne bunkeren?......... 100 Verdensbyens larm ………………………………………………………………........... 96 Kroppens bortføring………………………………………………………………... Virilio………………………………………………………………………... 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………. 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot …………………………………………………...98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos…………………………………......... 109 Forvisningen av døden……………………………………………………………... 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ……………………………………………………………………………….......... 119 Verdien av nihilismen ……………………………………………………………..

Kapittel 1. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900). Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse. Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. Maurice Blanchot (1907-2003). (2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. må den forstås i relasjon til grenser. Slik vises overskridelsens rolle før og nå. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk. Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt. for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. som enkelte betegner som antimodernisme. Georges Bataille (1897-1962). Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. lik havets skylling over jorden. Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-). Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over. strukturer og faste former. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav. Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. Det har ikke alltid vært slik.

i Donald F. Originaltittel: Les Mots et les choses. i Hal Foster (Ed. 1 2 .til Georges Bataille ved hans død. 1983/1985. 1970/1994. 29-52.1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei. s. og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne. 1963. etter at universets garantist – Gud . 11). fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. ss. “Modernity – An Incomplete Project”. s. 1981. 387. Language. Alan Sheridan. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse. 2 Michel Foucault. Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. overs.2 Formen Menneske overskrides og utviskes. Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form. ss. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Oslo: Gyldendal. Bouchard. New York: Cornell University Press. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16. Postmodern Culture. London: Pluto Press. tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake. en type etos. The Order of Things. For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne. har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. Counter-Memory. 1966.). Originaltittel: Préface à la transgression. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet.er død. 3-15.). men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. 1977/1980. spør Foucault. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. 4 Jürgen Habermas. New York: Vintage Books. 1999/2000. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. (Ed. Det moderne. ”A Preface to Transgression”. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983). 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster. for tenkningen og eksistensens utfoldelse. århundret. Practice.

s. Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. 7 Jürgen Habermas. erfaringen og emosjoner. Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille. 9.6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos.7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot. som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense). 14. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden. universell moral og lov. Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid.på utvikling av en objektiv vitenskap. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. 1987. 97. Foucault og Jacques Derrida. Cambridge: Polity Press. Frederick Lawrence. I sine forlesninger om modernitetens diskurs. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes. The Philosophical Discourse of Modernity. s. forestillingsevnen. men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet.. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet. inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos. 3 . som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. overs. vilje til makt.. Ibid. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard. århundret. s. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister. 1985.

et sted hvor terrenget ikke er utformet. og er en konstituering av en verden. 9 8 4 .. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade. Barnhart (Ed. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi. Fields. Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. s. og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. Wilson Company. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som. The Elementary Forms of Religious Life. Det hellige viser seg ved en Ibid. menneskeskapte symbolske handlinger.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige. vil derfor nå gis en kort presentasjon. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. The Barnhart Dictionary of Etymology. 1190. Det hellige og det profane. s. Oslo: Gyldendal.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud. upløyd mark. Trond Berg Eriksen. og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet. 1912.W. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos. 11 Mircea Eliade. overs. Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen.). s. 1995. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. 1988. Den arkaiske samfunnsorganisering. 1957. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive. Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. 10 Emile Durkheim. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. 87. New York: The Free Press. Karen E. Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. 20. New York: The H. overs. 1969/1997. Robert K.

imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. Glencoe. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse. Meyer Barash. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon. overs. I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden. 8.hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden. eller verdens hellighet. som det nå skal handle om. 1959. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos. Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. s. en åpen eksistens. 103. 14 Roger Caillois. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. s. Ibid. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene. 1950. Festivalen er en hellig tid. og er selv ”åpent”. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn.. 15 Ibid. s.15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke.14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle. 24. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. Originaltittel: L’homme et le sacré. Illinois: The Free Press. palasset..12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. huset eller kroppen. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i. 5 . 15. Man and the Sacred. ”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene.. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. s. Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske.

. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Lincoln: University of Nebraska Press.en midlertidig oppløsning. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny. 32. Ibid. og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen. Det hellige og det profane. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form. s. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. 20 Mircea Eliade. Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde. 23. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering. 1958.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk. 16 17 Ibid. 212. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder. s.20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. 18 Ibid.18 Festivalen presenteres som universets første dager. i særlig grad flodmyten. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade. en gjenskapning av dens Urzeit. 1996. en overflod av skaperkraft. s.16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året. kreativ tid hvor alle objekter. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet. 103. 59. Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen. en grunnleggende. 6 .periodisk fornyelse. overs.. s.. Patterns in Comparative Religion. Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige. 19 Eliade. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller. Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen. Rosemary Sheed. s.

22 21 7 . for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig. §125. Den går forut for skapelsen. overs. 359. opphever former og vasker bort synden. Den muntre videnskab.21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. Fremmedordbok 15. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde. Den sakte regresjonen til degenererte former.. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden. s. 125. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. identitet og faste former. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. 211 24 Friedrich Nietzsche. den trer inn i historien.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. vil de skrumpe inn. s. s. ”et reservoar for eksistensens muligheter. Frederiksberg: Det lille forlag. Alt som har form er manifestert utenfor vannet. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. Vannets utslettende. den renser og gir nytt liv. Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket. 79. s. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red.22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos. 212. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø.23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner. s. en grunnleggende ny start i en ny tid. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. Patterns in Comparative Religion. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1997. 1993. det uttrykker seg aldri i form. men nødvendige og helbredende kraft synes borte. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Det hellige og det profane. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. 23 Eliade. svak og steril i degenererte former. 1882..”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. utg. 25 Eliade. og havets potensial synes opptørket. Niels Henningsen. den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn.). Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. og det førformelige. I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke. og landjorden med stabilitet. og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial.

§4. ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller. 9. sier Nietzsche. Walter Kaufmann & R. 27 Friedrich Nietzsche.. overs. 29 Ibid. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse.29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den. Det hellige og det profane. §74. 28 Ibid. 1967/1968. ikke som en kritikk av fremskrittet per se. Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse.fraværet til den kollektive overskridelsen. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener. og hegelianismen.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade.27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten. Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. en verden av kaos. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen. 8 . men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. s. Moderniteten. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn). Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial. J. s. Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse.28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten. 56). s. 48. 48. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig. §72. Når balansen av periodisitet forrykkes. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse.. Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. New York: Vintage Books. Hollingdale. The Will to Power. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt. s.

12-14. århundret. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud. Amund Hønningstad. Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. 1888. En hybris for å reversere en annen hybris. s. Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form.begynnelse. Anthony M.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt. 1974...33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. Slik talte Zarathustra. Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger. 1962/1999. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge. 33 Ibid. men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. 15-16. s. 9 . cit. New York: Gordon Press. overs. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende. Oslo: Gyldendal. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid. overs. i det 20. denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. 32 Friedrich Nietzsche. ss. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her. 194. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. 120. symbolisert av kamelstadiet. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche. op. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden). som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne. jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. løvestadiet og barnets stadium. Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med. Originaltittel: Der Fall Wagner. 31 Caillois. The Case of Wagner.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske. endringer og det nye. Ludovici. ss. 1883-1885.

Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. blant annet i krigen. som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. som bare driver den videre. kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten. Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. Thomas the Obscure. og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. Bataille søker en transgresjonspolitikk. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft. utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. Den hegelske konsepsjonen om vekst. Originaltittel: Thomas l’obscur. 1973/1988. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken.34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes. Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. overs. 10 .I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet). New York: Station Hill Press. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. Robert Lamberton. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet. Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. 1941. en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene.

århundret. ss. som ”overskrider grænser”. bakside. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche. og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling. 2005. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. Habermas uttrykker. s. Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn. en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. ”Modernity – An Incomplete Project”. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet. Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. Alt er ikke tillatt. Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører. 36 35 11 . Kritik af den negative opbyggelighed. 14-15. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20. i sin opptegnelse over det moderne. København: Vindrose.35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær.

men som en villet. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. Man søker det nye eller det genuint andre.Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. Problemet kan forstås som et toveis problem. som er det samme. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt. den blir en negativ horisont. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. 12 . Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt. Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. Vi har forlatt havet for godt. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. men en sakte forsvinning. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. himmel. hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås. noe som kanskje har vært målet hele veien. Horisonten slår ikke bare sprekker. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid. men beslektede varianter av modernitetskritikk. men ikke som en blind og ukontrollert undergang. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse.

37 13 . op. men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene. Topografi er en ”stedbeskrivelse.). overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet. Allison. detaljert beskrivelse av større el. Dette momentet diskuteres i avslutningen. Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan.). mindre område av jordoverflaten el. og pseudotransgresjon.39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form. 1.htm [2005. Tilgjengelig: http://www.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. 39 David B.. 40 Berulfsen & Gundersen (red. s. transmigrasjon. terrengforhold i et bestemt område)”. som naturligvis må tilhøre et objekt eller område. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt. å gå hinsides noe. 1. men noe forskjellige bevegelser. s. SUNY [Online]. cit. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes.38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler. transgresjon.eks.37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak).. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk. juni]. men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt. 1160. en bruddflate. op. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. cit. s. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon.sunysb. Aufhebung. på den andre siden) og gredi (å gå). en annen flate (f. “Transgression and Its Itinerary”.40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede. 2005.Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot. 357. 38 Barnhart (Ed. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven.

ss. Originaltittel: Simulacres et simulation. xi. 1-2.”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. selv om det er skiftende grenser. Jean Baudrillard. Simulacra & Simulation. Skillet det profane og det hellige. kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne. 1994/2006. som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser. gradvis tilstiver i sine posisjoner. Carley Dawson & Elliott Coleman. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra. s. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur. strukturer og former. 1981. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum. overs. overs. Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. Sheila Faria Glaser.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. Med tabuet som grense for uforenlige sfærer. Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt.. 1966. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet. 1961. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. Baltimore: The Johns Hopkins Press.søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap. s. The Metamorphoses of the Circle. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. 14 . Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke. Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. 43 Georges Poulet. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Disse skillene har materielle konsekvenser. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser. 357.

The Hunting of the Snark. Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer. Gaston Bachelard. Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt. da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. Maria Jolas. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil. Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. 45 Lewis Carroll. Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. 1958. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”. hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere. Originaltittel: La poétique de l’espace.44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. 1969. Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle. London: Penguin. med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). Boston: Beacon Press.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi). The Poetics of Space. 44 15 . en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre. men det skal få ligge i denne omgang. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne. overs. 1876/1995.

46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. Ja visst er man kritisk til det moderne. men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig. Habermas. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. 16 . Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven. 83-105. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. 47 Habermas. ss. The Philosophical Discourse of Modernity. Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende. I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant. Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. det vil til slutt falle. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne.

er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her. Susan Hanson. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. i Ernst Jünger/Martin Heidegger.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. 1969. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. 2000. 1969. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. 1993/1999. Det er en viktig distinksjon. Paul Virilio. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap. overs. 58. 49-87. 50 Eliade. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. s. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss. og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. The Infinite Conversation. 127. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. ”Om varafrågan”. Originaltittel: L’Entretien infini. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin. Daniel W. s. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet. ss. Malmö: Kykeon. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. 17 . overs. overs. århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp. Linjen. Pierre Klossowski.49 Nihilismen er aktuell også i dag. Smith. Maurice Blanchot. 1993. 1956. Originaltittel: Stratégie de la déception. Det samme gjelder likhetskriteriet.og verdikrise hvor kursen må legges om. London: The Athlone Press.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall. som forvitrer gjennom Guds død. Det hellige og det profane. 1999. Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. London: Verso. Nietzsche and the Vicious Circle. psykologer og teologer. 1997. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. Kapittel 2. Strategy of Deception. moderne mennesket. Chris Turner. Minneapolis: The University of Minnesota Press. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

overs. The Will to Power. The Uncanny.61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. 65. menneskeliggjør Gud. blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. 61 21 . s. Douglas Smith.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. nå oppleves det som et rom av intet. 62 Nietzsche. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn. men engang var kjent. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt. 1919. 2003. §3. De vet ikke at Gud er død. §125. Ettersom mennesket. Formen den tar. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss. ss. 1996/1998.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft. s. hvis den ledes riktig vei. 1887. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. §3. 9. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne. The Will to Power. David Mclintock. Skillet mellom livet og døden blir da større.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. s. New York: Penguin. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. Oxford: Oxford University Press. 125-126. 64 Friedrich Nietzsche. 65 Nietzsche. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist. Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme. Den muntre videnskab. passiv og ekstrem nihilisme. 63 Nietzsche. Dette er kanskje massekulturens forhold til den. On the Genealogy of Morals. som det fortvilte mennesket uttrykker det. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. 9. må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. Originaltittel: Das Unheimliche. bare i døden overskrider man (til slutt) de. utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. overs. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass.

”havet”. Originaltittel: Ecce Homo. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. s. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt. cit. Trond Berg Eriksen. 1970/1999. overs. eller som reaktive og destruktive avdannelser. On the Genealogy of Morals. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring.69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv. Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen. s. s.. 22 . Reading the New Nietzsche. Ecce Homo. for å tillate friheten til deres sjeler. 68 Nietzsche. led hun fra problemet om denne meningen. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908). kulturen. 1908. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft.66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende.oppsett. Oslo: Gyldendal. eller bekrefte seg selv gjennom. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep). Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet.68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. men som forurensende. 69 Friedrich Nietzsche. s. forklare. 8. 74. Klossowski. 149. Problemet var ikke 66 67 Allison. som en monstrøs hydra. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. op. 113.

59-60. Gud blir et ideal. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien.71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere. Oslo: Spartacus. Det som var en hellig sfære av dyr. en ren ånd. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. ss. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. et absolutt. Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. det hinsidige og etterlivet. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. overs. Havet. 23 . Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. Menneskene spant Gud så lenge. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. Originaltittel: Der Antikrist. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den. Friedrich Nietzsche. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv. flyttet ut i periferien til himmelen. 2003. Fluch auf das Christenthum. Anti-Krist. Bjørn Christian Grønner. Gud ble selv en metafysiker. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer.lidelsen selv.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. 1895. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. kommenterer Nietzsche. at Gud selv ble en edderkopp. potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. Dette virkelighetsskinnet.

Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet. Genesismytens livsrom rommer tre nivåer.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål. med sine løgner om det hinsidige. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse. men dermed også skylden. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. Gud utartet til en motsigelse mot livet. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. Men målet for 24 . Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen. som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. I Gud ble intet guddommeliggjort. og smerte og lidelse. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja. Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni. Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles.

Nietzsches kultur. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål. Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime). varianter over det hinsidige (målet). I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. 25 . 159. s. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse. én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. Oxford: Oxford University Press. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for. Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. Nietzsche and Philosophy. Dette kan illustreres lineært.73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. The Golden Bough. lineær tid. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning. London: Continuum. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger. nemlig etterlivet. Hugh Tomlinson. En regenerering av menneskeheten i floden. 1890/1998. Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. 1983/2002. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål. et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien. 73 James George Frazer. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk.og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt. Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag. Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen. 1962. overs.Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”.

26 . Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder. Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. cit. Det er dens store grensens fall. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse. Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. 1. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19. 74 Deleuze. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå. For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt.at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne.74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. op.. Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. s. noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur.

77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. her sitert fra Klossowski. s. Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant. men makter å utvide skallet. Selected Writings. §30.ding-an-sich og Gud for Kant. Fra: Oeuvres Complètes. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. ss. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. Visions of Excess. 20-21.). ss. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. Nietzsche. 1985/1999. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside. Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. men det vokser seg ikke ut av skallet. 7.76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. Kristendommen funderer en historieteologi. Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. innretningene forblir de samme. utover i en historisk dialektisk bevegelse. uten noen gang å sprenge grensene. cit. 1927-1939. 213-222. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden.. s. Historien blir hellig historie. Minneapolis: University of Minnesota Press. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser). The Will to Power. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving. Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. det befinner seg på innsiden. venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. men simpelthen gradvis skyve de utover. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær. 27 . 219. over hva det kan vite. 77 Georges Bataille. Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens. I-IX. op. Med Kant skjer det en forskyvning.

men å endre dens organisering av eksistensen. Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. lammet av nihilismen. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. mennesket på vei til å bli Gud. og det finnes de som mener den må det. 1991). I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner. opplever det fortvilte mennesket. Historismen er. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud).79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade.frelse. 69-70. Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. overs. Stanford: Stanford University Press. Seán Hand. et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse). om ikke bare å kritisere kulturen. Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre. Gud har blitt menneske. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste. Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. mennesket har blitt Gud. Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden. Gud er død. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes. ss. Gud utestenges (midlertidig). Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. 28 . men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs. mens den utvider grensene. Historien blir i sin totalitet til en teofani. men vi møter ham igjen ved historiens slutt. havet som inntørket.78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. 1986). Det hellige og det profane. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). Nietzsche Body and Culture. Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel. ifølge Eliade.

. 224.81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. cit. xviii. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. 83 Nietzsche. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. 29 . s. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet.. i overensstemmelse med realitetsprinsippet.organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality. Impossibility of this endeavor recognized. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte.80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. Ibid. og som regnes for virkelig tale. s. op. Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. 2. På innsiden finnes identitetsprinsippet. §417. praksiser. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap. I sought a new center. 5. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i. The Will to Power. 82 Ibid. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1. s.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski.

som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling. 192-193. En evig tilbakekomst av tilblivelse.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. ss. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. Nietzsche. hvor viljen er forløst. 86 Nietzsche. men som når den får tak over henne. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon. hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet. Systemet. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet.84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. §341. dette systemets røtter. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden. Den muntre videnskab. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. §418. det kristenplatonske verdigregimet. 224-225. 30 . Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. The Will to Power. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. ss. 49. Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem. s. The Case of Wagner.

Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé. Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. Bevissthet er 87 Karl Löwith. overs.87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige.bevisstheten og fornuftens styrker. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter. og noe forenkelt. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn. 31 . Berkeley: University of California Press. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. Men når vi leser demonen si dette. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av. J. Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. 1997. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp. Bevisstheten er skapt av kroppen. Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften. Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. svanger i kroppens ubevisste. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå. besvimelse. transe. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. Harvey Lomax. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. meditasjon eller syn. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. 1935. Foreløpig. Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg.

Den muntre videnskab.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. Et sykt. å låse opp en port med en nøkkel. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk. s. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. som krefter i stadig bevegelse. 92 Nietzsche.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. Det hvite skummet. 32 . om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist. i alt som forgår. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra. begge som sentre for vår orientering i verden. 91 Nietzsche. §1067. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. 174. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. §310. Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser. The Will to Power. On the Genealogy of Morals. viljens problem. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. ss. Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial. 39-76. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. en bevissthet involvert i hele livet og viljen. ss. for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen. Slik talte Zarathustra. Det hellige og det profane. s. 93 Nietzsche. s. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg. Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen. Eliade. 91. 103. 549-550. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). en ånd eller Gud. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel.

. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. jorden og 94 Ibid. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper. 33 . Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid. Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen. en bitterhet over fortiden. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen. Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. Og det er nok riktig. det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. 91-95. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt. Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem. ss. men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. i bevisstheten.selv er sin egen fiende. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port. Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. som et forbindelsessenter. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi.

96 Ned Lukacher. 100 Ibid.helvete. 12. Det hellige og det profane. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. er her nå oppnåelig. Time-Fetishes. 103. s. Willard R. og selve viljens låste posisjon i bevisstheten. 79. ss. Jarrett (Ed. Princeton. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom. ‘På de lykksaliges øier’. Abridged Edition. New York: Pantheon Books. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates. Slik talte Zarathustra.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse. 1998. The Secret History of Eternal Recurrence. 1949. s. en dverg på hans skuldre. 98 Eliade. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme). 97 James L.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. Det som lenge var umulig. Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. porten. s. s.). Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade. fortiden.97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen. cit. 99 Caillois.. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. 53-55. s. 14. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste). 1998. 1954. 103. Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd. 101 Se Nietzsche. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. New Jersey: Princeton University Press. The Myth of the Eternal Return. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. nåtid og fremtid. Verdandi og Skuld som betyr fortid.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. Trask. 95 34 .99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt.. op. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. s.95 Bildet Nietzsche maler av broen. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse. overs. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. Durham: Duke University Press. sine minner av bitterhet. 31.

mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid. Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste. Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden. Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. 35 . Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. Grensene mellom liv og død. men må skapes vevd i hverandre. hvis veier leder til fortid og til fremtid. sirkelens slutning. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen). Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. Kristendommens tids. og fornekteren av døden. Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra.102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. Reading the New Nietzsche. I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham. s. sirkelens fullendelse. men dens (aktive) vitne. Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død.og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). 164.

mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”. 94. Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste.). husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. 105.. Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet. Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering. 105 Nietzsche. 106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv). s. 36 . Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen. og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. Slik talte Zarathustra. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen. men tar opp og lager (om). Bachelard. 5.104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste.103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. 13. cit. Grensene må åpnes. symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet.105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen. baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på.. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. s. s. bevissthetens irrganger. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen. ”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”. op. og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid. En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer.106 103 104 Nietzsche. Slik talte Zarathustra. s.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’). Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides. Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje.

op. det er ikke noe koherent.. cit. Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. s. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig. bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler). og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet.. men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. 9.Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks. men bare en bestemt organisering (av mange mulige).108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke. Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson. Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter. cit. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. hevder Klossowski. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. s. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket). Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene. nettopp fortiden blir avgjørende. op. bølgetoppen. Men flyktighetens intensitet. hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending. 62. Klossowski. 37 . i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene.

er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier. Det vi innledningsvis kalte for imago mundi. men er potensialet som lar seg utforme. On the Genealogy of Morals. hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur. og isteden blir reaksjoner. det bevisste/ubevisste. Ibid. Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden.tilblivelse ikke har noe form. samfunnet og eksistensens mål. hukommelse og magasinert viljespotens. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. en abstrahering. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. Gud/mennesket og kultur/natur.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. En indre verden av forestillingsbilder. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. forestillingsbilder og fornuft. basert på en misforståelse. oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet. 38 . Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. En fatal todeling mellom kropp og sjel. Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet.

s. blindsporet den vestlige kultur er inne på.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre. en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel. men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. §469. 114 Nietzsche. The Will to Power. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens. det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. 17. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet. ikke forsvinner 111 112 Bachelard. s. 146. 262. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. s.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom. Nietzsche. kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth.111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling. cit. 528. op.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning. §1020. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som. s. it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination.. Slik talte Zarathustra. men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. 113 Ibid. En kontaminert konteiner av vilje. 39 ..

i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus.). 231.av seg selv. 122 Ibid. menneskets fattighet og fengsel. Ibid.. Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. Men hva kan denne klippeblokken ha representert.. s. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter.115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute.118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede. 235. tanken om den evige tilbakekomst. 14. 149). ”det var” som den ikke kan forløse. s. 85. noe som ble kalt hermai. s. cit. 119 Eliade. Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. 118 Jarrett (Ed. omgitt av bevissthetens klare landstrukturer. 233. 40 .117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode.. Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte. Skjebneveven. vil vende tilbake. 93. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene. som beskyttelser og innhegninger.120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus.. s. 117 Nietzsche.122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur. var egentlig en steins teofani. som et bilde på en gud.”116 Viljens problem er mennesket..119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former. sier Eliade. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”. 121 Ibid. Patterns in Comperative Religion. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. 120 Ibid. s. s. en hermes opp. 234.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. Ecce Homo.. s. s. op.

I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer. 1872. Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på. overs..123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. Reading the New Nietzsche. Tragediens fødsel. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. 294. Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. er ikke uvesentlig her. Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid. Patterns in Comperative Religion. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. 53. Oslo: Pax. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm.124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. 126 Nietzsche. men en sabotør som man bør heie på. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten. s. 124 123 41 . s. nemlig drømmen. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft. Arild Haaland. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. s.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening. Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i. Nietzsche.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn. Slik talte Zarathustra. Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer. s. 228. 1969/1993. 235. 127 Nietzsche. 125 Eliade. her sitert fra Allison. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes.

Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut. man ser ikke forbi mennesket. der mennesket igjen forlater sitt bilde. Steinen blir et bilde på viljens avmakt. 96. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang. 54. s. kan ikke skje i ham selv. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål. billedet av mine billeder. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel. Gåten mennesket lar seg ikke forløse.. 42 . Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje. ss. 220-231. 130 Ibid. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk. 55. samtidig som det er et tomt mål. s. 128 129 Nietzsche. bare (som) en Annen. 131 Ibid.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv.en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche. at det må sove i den hårdeste. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom. et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet.128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. s. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden. i stenen ser jeg et sovende billede. hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse. Ecce Homo. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. forestillingsbilder. Nietzsche. Akk. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn. I mennesker. hesligste sten. Slik talte Zarathustra.. Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv.

menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. Kapittel 3. Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. s.Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. alle ”steiner” må til slutt falle. Deg selv kastet du høyt. cit. For mennesket vil ikke forlate sin plass. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos. 230-231. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt. 134 Ibid. 36. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra.. lik en vaksinering mot en kommende pest. om de knuses eller forvandles. s. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane. ss. Slik talte Zarathustra.133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket. Zarathustra har ikke blitt forstått. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten. Klossowski. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. her sitert fra Klossowski: ”In truth. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. 133 Nietzsche. ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang.132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. de begrep ikke gjenkomsten. op. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. 103.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. det gjelder å gjøre det i en villet undergang. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde. 132 43 .. ei funnet sine rette mennesker.

ikke herren sin vilje. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. Oslo: Pax. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep.Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. 1947. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. Hos ham er intet fast. tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. 137 Alexandre Kojève. Trellen har. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. 135 44 . Introduksjon til lesningen av Hegel. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden. den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen. Agnete Øye.137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. som han ikke kan overgå. Aufhebung. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv. Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert. overs. 1996. Hans eneste overskridelse vil være døden.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. uten selv å vite det. 33. s. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden.

mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. overs.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres. Originaltittel: Le Même et L’Autre.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen. Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile. samtidig higer han etter selvstendigheten. fast verd(i)satte. legemliggjort i herren. Originaltittel: L’experience interieure. 1979. 108-109. M. New York: SUNY. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille. 1954. 140 Georges Bataille. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling. 1988. s. slik den er presentert av Kojève. er det trellens livsbetingelser som dikterer. Cambridge: Cambridge University Press. s. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. overskridelse og forvandling. I den hegelske dialektikken. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. dialektikkens drivmotor. Inner Experience. Leslie Anne Boldt. Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte. 27.. som den må kjempe mot for å eksistere. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten. overs. ss. 45 . Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. Vincent Descombes.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. Modern French Philosophy. Dette er negativiteten. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv. Det andre truer hele tiden det samme. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden. 1980/2001. Harding. L. den moderne psykens fødes med dette. 23. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. i ønsket om forandring. Scott-Fox & J.

79-90. Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. The Order of Things. kulturer og historiens slutt. 143 Foucault. xi. and nothing less. 1997/2005. 2002. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket. Originaltittel: L’érotisme. 142 Ibid. s. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall. Agnete Øye. I introduksjonen til Man and 141 46 . for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. kroppslige betoning. Visions of Excess. Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. som i virkeligheten er noe innsidig. ss. than the unfolding of a space in which it is once more possible to think. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler. 1957). Erotismen.disse nær og beherske de. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. Døden. Minneapolis: University of Minnesota Press. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. 145 Georges Bataille. 1927-1939. overs. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden. 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter.. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død. Oslo: Spartacus. i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. Fra: Oeuvres Complètes. i Allan Stoekl (Ed. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. 144 Georges Bataille. 1985/1999. Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle. ss. 1996. s. Bruns. Oslo: Pax. Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden. 342.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker.). Thomas Espedal.144145 Kapittel 4. I-IX. overs. arbeid. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. 1928. “The Pineal Eye”. Historien om øyet. Selected Writings.146 Gerald L. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)). eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer. 122-144. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. Originaltittel: La Historie de l’oeil.

nemlig krigen. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid. Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. ødsling. Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. jo større sjanse har krigen til å forføre. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. 47 . Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. 147 Caillois. den inneholder eksess. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden.. Den fragmenterer isteden for å forene. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. op. s. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne. hevder Caillois. 149 Ibid. cit.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid. som regenererte og fornyet samfunnet.147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter.. ss.. dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. 99. Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. Krigen innehar alle festivalens krefter. Caillois antyder at krigens omfang. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. 163-180. Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor. Den moderne ferien er individuell og perifer. en tid utenfor tiden. s. 180). orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. men dette tar krigen igjen i omfang. Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne. vold. men bruker de i motsatt retning. må ikke noe fylle deres viktige plass. i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. dens utvidelse av tid og rom.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse. i dens totale natur. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid. hvor eksess. Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde. en kontrollert. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet.

Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. hevder Caillois. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. 152 Ibid. freden forårsaker alle tings sakte forfall. Alt skapes av krigen. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. Ibid. Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. s. og får dermed en religiøs verdi. Det er ikke overraskende.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst.hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi. 171. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden. hevder Caillois. Ikke lenger barbari.. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår.. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos. perioden med guddommelig tid. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt. for å beskytte det mot effektene av tidens tann. men kilden til sivilisasjonens utvikling. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon. 176. Krigen blir selve historiens beveger. 48 . 170. i en åpning av grensen mellom sfærene. s. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid. Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. I det moderne konstitueres grensene av krigen. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt.152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos. s. i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen..

vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse. med avgjørende ulike konsekvenser.155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. ss. 21. 154 Ibid. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. ss. 1992/2001. 49 . Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet. Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. 156 Ibid. søken etter en tapt intimitet og suverenitet. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen. 155 Bataille. Kontinuitet og død er derfor samme sak. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer. Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur.. ikke en åpning.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. Erotismen. 23-25. Theory of Religion. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg. Robert Hurley. New York: Zone Books. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet..153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet. 23-24. s. dets arkitektur. Originaltittel: Théorie de la Religion. En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt. Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. overs. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet. 1973. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen.

Staten. er grensene som hele veien produseres. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. 30. men mer viktig enn det transcendentale elementet. Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører. s. Det homogene representerer det assimilerbare. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. Grensen mellom disse sfærene vil. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking. s. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet. 66. 59-73. 1998. 159 Ibid. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør.og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme. Det hellige gis mange navn som Gud. Med døden 157 158 Ibid. Bataille: A Critical Reader. 1967. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene.158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer.157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige.. Døden manifesterer værens kontinuitet.). ss. Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. 160 Bataille. Theory of Religion. Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 50 . “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. 38. s. 65. s. Denis Hollier. eller det totale mennesket. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten.mennesket tilhører som definerte individer. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. Oxford: Blackwell.. i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer.

129. s. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv. Erotismen. 164 Georges Bataille. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene. New York: Zone Books.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige. Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. Robert Hurley. Men feilgrepet til de fleste religioner. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). 1991/2002. 51. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket. Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige. ikke kroppslig og kollektiv. 40. Bataille. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt. s. overs. nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. 51 .164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken. ikke lenger er gitt. s. The Accursed Share Volume I. s. Originaltittel: La Part Maudite.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden. 1967. 56. er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. 163 Bataille. Erotismen. Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret.162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell. hevder Bataille. er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. Theory of Religion.

The Accursed Share Volume 1. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet. 74-101. 73. s. 69. Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet. 2004. Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv.. Bergen: Filosofisk institutt.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet. 52 . i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. heltmodig eller katastrofalt. Bataille: A Critical Reader. s. 170 Bataille. 161. 168 Helge Pettersen. 21.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover. 169 Ibid. s. Ibid. Erotismen. 75. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet. Oxford: Blackwell. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense.166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi. det finnes en åpning. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet. Grensen er imidlertid ikke helt lukket. hevder Bataille. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille. 161. men noe som overskrider og kompletterer det. s. 167 Philipe Sollers. s. Gjennom hele menneskehetens historie. 1998. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse.169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering. Georges Bataille. De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre. Vinden fra utsiden.168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige. ss. s.).170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet. 1968..

175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet.. som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring. I-IX. Minneapolis: University of Minnesota Press. Fascismebevegelsens vold. i Allan Stoekl (Ed. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid.. men hvordan man blir av med det. Ibid. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle. Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære. Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet. 137-160. 1927-1939.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet. s. hverdagslige verden av homogen realitet. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. 1985/1999. Fra: Oeuvres Complètes. heterogene natur. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. ss.172 Om vi ikke ødelegger energien.. Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. Selected Writings. 41. 174 Georges Bataille. s. 175 Ibid. overskudd. s. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss. 172 171 53 . i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet. Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet. 173 Ibid. 23. anarkistiske og revolusjonære karakter. ”The Psychological Structure of Fascism”. Visions of Excess. 141. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt.nok energi og overskudd som har vært det sentrale.174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive. Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke. delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane.). risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss. Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille. Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte).

Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover.oppleves som smått guddommelige og forenende. Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet. men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener. Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider. Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet. For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. Det som skjer i Guds fravær. former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken). gjennom hans overskridelse i negasjonen. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner. Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 . De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges.

Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. Som oftest merkes ikke dette. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud. Men det er ikke nok. og blitt en produsent. s. ikke å lykkes. en negasjon som har intet mer å negere. The Infinite Conversation. 128. men skulle det mot formodning gjøre det.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten. men som til tider lukker seg selv i et system. 1998. Inner Experience. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. 203-205. Det er del av en contesterende (bestridelse. ss. ikke gjøre noe nyttig. og i disse tilfellene oppløser seg selv. skjer en åpning mot ødslingen. s. det gode. 176 55 . “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Evigheten..177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. ss. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill.176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig. 102-138.179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige. det ukjente i seg selv. en selvprodusent. En oppgivelse av alt håp. 177 Bataille. væren. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. enhet). 108. ikke produksjon. 178 Blanchot. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. som en umulig autoritet i frelsens fravær. 1967. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse. bekreftes. satt seg til arbeid og blitt en produsent. 206.) Bataille: A Critical Reader. Oxford: Blackwell. s. men å redusere seg selv til Jacques Derrida. Han har konstruert verden. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken. 179 Ibid. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. men å mislykkes. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites.

Erotismen. 1974.. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. Arkitekturen representerer det tause. 1989/1992. s.182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929). Originaltittel: La Prise de la Concorde.180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten. og ikke gjøre noe forskjell. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. homogene. Bataille. en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. 180 181 Ibid. ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille. 19. Det skitne ville erstatte Gud. Cambridge. de uttrykker samme organisering.det unyttige. overs. Massachusetts: The MIT Press. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. 205-206. 45. 56 . Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes. s. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden). Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden.181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. ss. 182 Denis Hollier. Betsy Wing. Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives.

Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse. det andre til det som er kjent. s. hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler.. Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. 186 Ibid.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet. Det er det ukjente. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter. ix..184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr. xiii. 38.. s. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter.for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske. det truer diskursens meningsfelt. Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen. Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. og skal ikke være en del av bevisstheten. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep.. nemlig menneskets form. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. teologien. 185 Ibid. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde. århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. s. s.183 Dette kan forstås som at døden. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden. 57 . Ibid. fortrengingen og glemselen. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego.186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. 51.

et ønske om å styrte samfunnets organisering. xii.. 35.187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form. Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen. hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den. den ”andre” stemmen lar seg ikke høre.188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. s. 189 Ibid.. Mennesket låses i seg selv. og organisering av Mennesket. s. Ibid. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem. xi. s. og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. 58 . Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured. Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp.. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). det har bare en stemme. den har ingen annen plass enn utsiden. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen. Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori.mer dominante. Dette systemet er monoteistisk. En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe. Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form. og miste hodet. Annetheten ekskluderes. Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel). Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv.

det blinde punktet er der. Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori. bare kan uttrykkes på eksternt vis. I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss. Dette kan forstås som en tings revne av identitet.190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke. forestillinger og guder. Den internaliserer selv dens utside.192 Huset og templet var opprinnelig hule. 88. Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles. dets fravær. 12. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel. det som er hinsides det. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker. og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. s. 192 Ibid. 59 . Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt. den absolutte forener av menn. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet). s. Hollier viser hvordan huset eller tempelet. ss. opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. 87. som er assimilasjon av det andre.forandre (jfr. s.. uansett innhold. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset. da den ikke har noe innhold. Ibid.193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen.. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis. er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred. den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham.. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt. problemet med å erstatte det høye med det lave). Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. det som overskrider det. Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden. Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute. Det vises også i den hegelianske arkitekturen. 3-13 193 Ibid. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss.. 190 191 Ibid.

Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus. Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet).. Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. s. Ibid. En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer. antok Descartes var senteret for bevisstheten. det moderne borgerlige samfunnet. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. “The Pineal Eye”. på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille.194 Epifysen. Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form). 60 . 196 Ibid. Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet.Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet. Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse. 82. nemlig døden.

Minneapolis: University of Minnesota Press.). overs. 1985/1999. s. 1927-1939.). 236. a creature who. 2002. Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet. . Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. Georges Bataille. den har potensial til å forvandle eksistensen. 201 Michel Surya.198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite. xii.. realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død. xx. ss. ”Introduction”. la mort à l’æuvre.. å miste hodet. 89-90. Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning. som Bataille søker et kollektiv rundt. materielle annethet. ikke himmelens. Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. Minneapolis: University of Minnesota Press. I-IX. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med.inversion. 1985/1999. Georges Bataille. Against Architecture. Visions of Excess. i Allan Stoekl (Ed. ss. 198 197 61 . Selected Writings. den absolutte ånds. 1927-1939. 199 Bataille. men den utestenges av det moderne. kommenter Bataille. is nothing other than the celestial eye it lacks. ”The Sorcerer’s Apprentice”. Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. som er tragisk for alle. Døden er her jordens død. 232-233. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om. An Intellectual Biography. Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. 223-234. i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv. her sitert fra Allan Stoekl.”197 En anamorf form. Selected Writings. 200 Hollier. ix-xxv. s. i Allan Stoekl (Ed. ss. ss. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret. s. 1992.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. Originaltittel: Georges Bataille. Døden må her tenkes som bevisstheten om døden. London: Verso.. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. under a sick sun. Fra: Oeuvres Complètes. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison.201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. Visions of Excess.

Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. s. Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker. 44. Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene. s.. Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. St. Og om det i det hele tatt var en realitet.. s..205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier. Paul.202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. under Ibid. 208 Ibid. 250. vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser.208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi. 204 Ibid.207 Religionen. Ibid. 245.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille. Bruce Boone.destruksjon og død (som fascismen).. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen. som ikke svarte til et navn. 24. Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt. Against Architecture. 1945. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet. 206 Hollier. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle. Originaltittel: Sur Nietzsche. 203 202 62 . 1992. 39. Guds hus.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. 207 Ibid. 253. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv. s. og ikke bare endrer meningsinnholdet. 31. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion. On Nietzsche. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt. som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø.. 205 Georges Bataille. Dette representerer en dobbel låsing. Minnesota: Paragon House.203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir. overs. s. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet. s. s.

Og om festivalen ikke lenger er en realitet. Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. men gjennom en diffus personlig intimitet. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser. s. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. 154. en mektig bevarer av den universelle orden. Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. i likhet med Nietzsches. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. men denne veien inn er vesentlig annerledes. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen). Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker. Gud blir nå det hellige. Religionen blir universell og personlig. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer. 63 . mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert. ikke kollektivet. Inner Experience. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse. Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. Batailles prosjekt. i kristendommens Gud. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft. Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon.koloniseringens tid. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet.

For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si.eksistensen. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. cit. 212 Bataille. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates. 78. Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet. 189. Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi. The Accursed Share Volume 1.. 64 .211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille. s. hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige.210 mellom homogenitet og heterogenitet. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. Nietzsches søken er grenseløs. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag. Guds død. Sollers. Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk). for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse. Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. Batailles søken er grenseoppsøkende. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse. En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld. Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche. op. s.

Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse.. 215 Bataille. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet. s. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt. op. s. op. En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. cit. Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. cit. Surya. 95. 93-95.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. cit. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag. kommenterer Bataille. 85.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden. men gjennom kroppen.. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers. ikke som substans. ss. men som innriss. Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis. 65 . Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør.. op. I en perfekt kontrast. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt. her sitert fra Surya.egentlig er innenfor. men det finnes glimt. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet.

Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. ventingen. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne. Kapittel 5. Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av. Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder. men som drypp av annethet. Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden).som en kumulativ progressiv prosess videre. Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. som tilsvarer transgresjon hos 66 . Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. men ikke som et helhetlig radikalt omkast. Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. Grensen mot utsidigheten kan erfares. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. døden og eksilet. men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det. En bestridelse av helheten. men ikke som suveren kontinuitet. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). og må begynne på nytt. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot.

diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966). s. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær.. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne.Bataille: den mest rene. Originaltittel: La pensée du dehors. New York: Zone Books. s. er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken.216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden. Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. 27. Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten. 7-58. Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring. og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). 1966. s. Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken.. Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling. 21. 21.218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den. Innledning I en artikkel om Blanchot. 218 Ibid. Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot.217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). 1987/1997. 67 . nakne erfaringen av utsiden. i Foucault|Blanchot. 216 Michel Foucault. med den evige gjenkomst som middel i denne kampen. ss. 217 Ibid. som ikke forflater den gjennom å konservere den. primært i litteraturens rom.

cit.. men ikke som teori. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av.224 Han Bruns. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. s. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. op. The Dark Gaze. The Infinite Conversation. Kevin Hart.221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei. 220 219 68 . Maurice Blanchot and the Sacred. 1. 1-15. melder seg raskt. s. 5. Chicago: The University of Chicago Press. 1982/1989. cit. 11. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker. Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom. 2004. ss. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. The Space of Literature. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot.. Lincoln: University of Nebraska Press.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. s. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av. i Maurice Blanchot. 224 Hart.. 223 Ann Smock. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen. 9. Hva så når denne perfekte. 222 Hart.222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret. op. s.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien.I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot. s. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. 350. cit. s. op. “Translator’s Introduction”. 1. 221 Blanchot.

Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden. 229 Ibid. 69 . op. 5. 302. et nærvær uten presens.229 Talen. 227 Ibid. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om. det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter.. For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen. 226 Hart. cit. 300. s.. s. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid. det er en Utside – et fullstendig åpent plan. istedenfor et sirkulært rom. 7. og peker på dislokalisert tid så vel som rom... Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. vår erfaring. og blir her omtalt som litteraturens intervall. et mennesket ved sitt vesens grense.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. ikke lenger vår. op. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking.225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt.228 For Blanchot er mennesket uten horisont.227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. et hyperbolsk. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden.. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. s. cit. 6. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet. s. xi-xxvi). uten synet. s. cit. 228 Bruns. og er aldri videre opptatt av det profane. tar alt bort bortsett fra mitt vesen. ss. dimensjoner og andre topografiske trekk. op. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres. Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet. fremmed for alt visuelt og alt usynlig.. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet.omtaler primært det hellige fremfor religion.

235 Bruns. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke. s. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. Ibid.. og en legitim filosofisk posisjon. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. s. Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten. 131. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke. xxiii. The Infinite Conversation.234 Skrivingen blir det som overskrider loven. 233 Bruns. s. xii. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien.. cit. er også en bestridelse av kulturens ideal.. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken. kulturer og historiens slutt. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk. cit. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i.235 Innsigelsen mot diskursen. i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss. s. arbeid. 231 230 70 . på utsiden av språket. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. op. sirkelens sirkler.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake.. xi.erfaringen. 5. op. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid. s.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter. 234 Blanchot. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien).231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass. men ikke som et tilbakelagt mørke.

Og døden vil ikke la ham vente. Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. The Blanchot Reader. riktignok i karakter av sin fraværenhet. 168-171. 239 Ibid. men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter. 276. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. 1996. 237 236 71 . The Infinite Conversation.). Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden. Originaltittel: L’Attente. ”Waiting”.). Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot. s. den er et intet som overskrider alt. 170). 1959. s. i Blanchots verker. og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende.. Oslo: Aschehoug.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. Døden. Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot. og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening).236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende. møysommelig bygger. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. ss. Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. i Michael Holland (Ed. bare utsettende. s. Originaltittel: L’instant de ma mort. betraktet som en påventet hendelse. Essays i utvalg. En venting på intet. ss. 238 Maurice Blanchot. 272-278. Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet. Oxford: Blackwell. Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen.239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger. Han bærer ventingen inn i døden. 29. 1994. 1995. utsettelse og sigende forsvinning. så venter vi på det uten å bekrefte det. Innriss.stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag).

17.gutenberg. men en ikke-positiv affirmasjon. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der. 1839. Tilgjengelig: http://www. Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud. The Infinite Conversation. Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. 149.org/etext/932 [2006.novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. som hos Nietzsche ifølge Blanchot. Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen. riktignok uten å nevne Hegel.241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes. uansett hvor godt vi forsøker begrave det. Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. s. annerledes enn noe som erstatter noe annet. Nihilismen tenkt til ende. mars]. ”The fall of the House of Usher”. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt. 241 Blanchot. Project Gutenberg [Online]. nemlig idealer.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. 72 . Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser. Negasjonen av Gud.

spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke. returen returnerer (som nøytral. 273-274.. eller det Enes opprinnelighet. eller uendeligheten av et sentrum. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen. s. Dermed markeres punktet for disjunksjon. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). Ibid. svarer han. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter. 245 Nietzsche. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur.. 244 Ibid. Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. eller helheten. 275. s. såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler). 73 .. Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. og i denne revnen etablerer en Gud med feil. 277.gjenkomst svarer til denne bevegelsen. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den.. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg. ss. Nietzsches identitet selvdestrueres. Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den. men isteden det’et som returnerer. her sitert fra ibid. hvor lukning og bruddet sammenfaller. Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond. 275.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form.242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. hevder Blanchot. så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen. s. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden.

its ’verification’. 247 246 74 . gjennom denne uskylden. 279. 279-280. ss. mener Blanchot. 251 Ibid. da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. s. utsatt i grenseerfaringen. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv. 290-297. deg selv. ss. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv.). That is its sole guarantee.. så er det ingenting i deg som er deg. Ibid. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. Originaltittel: L’exigence du retour. ss. som snur deg vekk fra deg selv. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig. 1995.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld.”250 Tro. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. i Michael Holland (Ed. Vilje. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri. Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst. og enda mer.. hvis det må være en. 250 Maurice Blanchot. 294. 248 Ibid.. s. The Infinite Conversation. ss. 279-280. Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence. 1970. 249 Ibid.251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. Dette betyr at man er uskyldig. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon. selv ikke en holdning som absolutt alvor. Oxford: Blackwell.ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. du er derfor ikke engang uskyldig. det må alltid være utflyttende og utslettende. selv om det er et deg. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg. Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. ”The Exigency of Return”. men feilen ligger i om man blir berørt av dette. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt. The Blanchot Reader.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake. det ordet som bærer det. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. 280-281. må ikke tas alvorlig.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. Blanchots sjakkspill: Hegel vs.

1969/1980. Hegel bekrefter alt og oppbygger alt. en bevegelse som er selvekskluderende. som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen. 105). 1947. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). men tegnes stadig på ny. Introduction to the Reading of Hegel. og er selvinkluderende. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid. James H. overs. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. Skjematisk kan vi sette det opp slik: . 252 75 . Ithaca: Cornell University Press.252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève. uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær. De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. men som motsatte bevegelser.fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens.Hegel .. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid. tenker den tid som uendelig. Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover. Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger). som navn på gjenkomstens lov. Hos Hegel utvikler alt seg. s. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser. Nichols jr. Hos Nietzsche gjentar alt seg.

op. 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet. ”The Exigency of the Return”. op. 212-227. Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden. 292-293. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten). 295. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi. The Blanchot Reader. Oxford: Blackwell. ss. cit.254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den. Enten en fortid. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges. så må den allerede være på utsiden. cit. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss. Ibid. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. 6.). 1953. men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre. s. ss.. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden. eller fremtid. i et samfunn. fylt opp av Blanchot. 1995. s. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. 256 Maurice Blanchot. Bruns. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst.256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter.. ikke-forholdbar. Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. i Michael Holland (Ed. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen. 148. 143-150.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås. 254 253 76 . som alltid allerede er krysset. ss..av tid tilsier utelukking av et nærværende presens. ”The Pursuit of the Zero Point”. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass. uavhengig av språket. ikke ulikt poesiens annethet. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’.253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes. s. 255 Emerson.

261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente. hele filosofihistorien. 148. ss. (Ibid.. 150. Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass. Talen om talen derimot leder oss. delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore. ”The Pursuit of the Zero Point”.259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. Ibid. s. 13). hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny). Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen. men som igjen og igjen tales på ny. å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). 147-148. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner. 264 Ibid. s. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot. s.262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre. 262 Foucault. 77 . 12. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige. 261 Ibid. s. 24. Foucault forklarer 258 259 Blanchot. 260 Ibid.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale. at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet.”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. s. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. 147. s. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet.. 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om. som ikke fryses inn meningsidentiteter. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner.. ”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer. det er selve skrivingen ved origopunktet.intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. fiction consists not in showing the invisible.. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. et utvendig forhold til det kjente språket. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”.. mens talen utvendiggjør og ekskluderer.

nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv. muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. Ventingen som ikke er rettet mot noe. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer. Ibid. 78 . men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse..267 Språket er ikke sannhet eller tid. 268 Maurice Blanchot. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro.. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer. eller er knyttet til en plass. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen. men alltid den uferdige formen til utsiden. 25. representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon. 52. 1980.. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder. som en utside som taler til oss. Lincoln: The University of Nebraska Press.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid. 1995. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. The Writing of the Disaster. den pakker seg ikke inn i indregjøring.266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. 56. det er ikke en resignert immobilitet. s. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon.265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”. fritt for et senter. s. s. eller evighet eller mennesket. Ann Smock. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. alt faller til utsiden. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake. overs. 267 Ibid.

269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse. og at senteret dermed tvinges til å flytte. Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter. 269 270 Herman Melville. det vil si. Ibid. 1853/1990. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer. den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg).handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene. Bartleby and Benito Cereno. men tapet av vesen. benektning som ikke støtter seg på nektelsen. en kort stund. op. og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold. som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig. cit. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. han befinner seg på utsiden av dialektikken. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning. En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping. av tenkning. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao). ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. s. et avkall på identitet. han forlater ikke sin arbeidsplass. 158. op. New York: Dover..272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. s. hvor selve loven kollapser. s. et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. 33. 271 Lukacher. Han blir.. cit. 79 . Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. 272 Bruns.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke. at han til slutt må avskjedige Bartleby.. 33.

overskridende. overs. Lycette Nelson. Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. på engelsk The Step Not Beyond. transmigrasjon. 158.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. 274 Lukacher. 1973. innenfor en passiv. hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. The Step Not Beyond. Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke. cit. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. forsvinnende. s. op. 273 80 . Maurice Blanchot. nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren.. s. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. The Infinite Conversation. I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig. 1992. 275 Blanchot. New York: SUNY. 272. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt. Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”.

overs. fordi det utfordrer identitet til væren. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. 161-191. 278 Blanchot. s. cit. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen. 278. for Blanchot. erstatter lineær tid. dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. 1955. i Sarah Wilson (Ed. Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom. Ann Smock. Originaltittel: Le rire des Dieux.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter. uten fornuften eller guddommens opplysende optikk. Lincoln: University of Nebraska Press. ss. Originaltittel: L’Espace littéraire. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon. s. 186-187. en forbannelse som reverserer seg selv som glede. 276 81 . 1965.). Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. ”Waiting”. men mer pressende. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke.277 Senteret er ikke satt. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. Decadence Of The Nude. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. ss. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. hvor endelig det ikke lenger er en original. The Space of Literature. 277 Maurice Blanchot. er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet. 279 Hart. skriver Blanchot. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot. ss. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. 25-26. 1982/1989.. London: Black Dog Publishing. x. op. ikke ulikt Orfeus blikk. i fraværet av et senter. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. mer usikkert.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt. tiden for frelse og progresjon. “The Laughter of the Gods”. 2002.279 Hos Bataille Maurice Blanchot.

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

I denne konteksten. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. søken tilbake til naturen. The Revolution of Everyday Life... 1983/2003. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres. krav om fritid. fungerer som en maskering av undertrykkelse. fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget. Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid. mulighetene legges i rør. bruk av diverse narkotika. overs. som i den seksuelle frigjøringen. modellert på religion som opium for folket. men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. s. s. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon.sfære ifølge Sollers. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier. 76. 224. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen. 77. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære. London: Rebel Press. Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. 293 Ibid. 76.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde. s.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. 1967. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting. 294 Raoul Vaneigem.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende. s.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel.. Donald Nicholson-Smith. 85 . Ibid. Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv.

Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk. Donald Nicholson-Smith. 296 Ibid. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. 93. 120. New York: Zone Books. overs. Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger. s. 297 Ibid. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie.297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid. 1995/2004. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet. Originaltittel: La société du spectacle. 12.ren representasjon. Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet. Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere. 86 .295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet. 1967. blant annet Heidegger og Blanchot. Flere. s. et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv.296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser. The Society of the Spectacle..og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet.. s.

i Michael Holland (Ed. flyttes ut i verdensrommets mørke. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel. Fra det Martin Heidegger. s. 269-271. London: Artificial Eye. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. samtidig tynget ned av sin egen drakt. 270.fremtidsoptimisme. Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man. s. [DVD. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet..298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel.). vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman. 298 87 . I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. 300 Ibid. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende. 1976. ss.”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. 269. 301 Andrej Tarkovskij.). som normalt er situert på utsiden. Heidegger – The Man and the Thinker. Originaltittel: La conquista dello spazio. s. Produsert av Mosfilm Studio. 2001. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn. 299 Maurice Blanchot. ”The Conquest of Space”. but a man with no horizon. Spillefilm]. i Thomas Sheehan (Ed. 1964. fri fra gravitasjonskraften. 56. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett. Solaris. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død. 45-67. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”. som en hjelpeløs. ss. 1995. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. 1972. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”.”299 Er intetheten. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. Oxford: Blackwell. Chicago: Precedent Publishing. 1981. The Blanchot Reader.

Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”. 1993/2002.302 Den planetariske æra er over oss. 29. som både er en videreføring av Batailles ideer.. The Transparency of Evil. James Benedict. Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene. stadig bedre liv. s. Kapittel 7.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret. Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. Det er spørsmålet vi nå må stille. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. 1990. London: Verso. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden. sier Baudrillard. så begynte vi å sirkle rundt oss selv. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen. 88 . Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. overs. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. 60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme. men skallet har vokst. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. en større viten osv.

En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen. er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel.grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til.. har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen. I 303 Caillois. deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. cit. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. 174. men lynrask Utvikling. mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. liksom real time har prioritet over rommet. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i. En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid. 89 . s. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal. Krigen gjennom det 20. op. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont.

Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres. 40. Den totale krigen. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket. Begrep som Paul Virilio. Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. 14.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. 305 Ibid. er rom. 304 90 . men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner. og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. George Collins. 1975. I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen. s. Originaltittel: Bunker Archéologie. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme. New York: Princeton Architectural Press. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. Bunker Archeology.og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting.. 1975/1994. som også Caillois var inne på. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. s. Stedet og rommets implodering. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. Den totale krig er grenseløs i sin form. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning. overs. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling. Det skal det nå gis noen eksempler på. Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet.

1998. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. men overlasset i sin oppmerksomhet. 51. konfliktens homogenisering. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn.’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. det produserer også sin egen atmosfære. eller degenereringer. The Virilio Reader. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. men et gravitasjonssenter. men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. skillet fredstid og krigstid opphører. ss.306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. En banebrytende teknologi som Paul Virilio. ”The State of Emergency”. i James Der Derian (Ed. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. 1977. men flyter på grunnen. en konstant fare overalt.). 43. Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen. Bunker Archeology. Oxford: Blackwell. komme og gå. s. mens han stirrer angstfylt mot horisonten. det siste krigsspillet. Bunkeren er ikke fundert. s. Noen slike observasjoner skal derfor vises. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. 306 91 . et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret. en sammenblanding av det militære og det sivile. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig. Total fred er krig i fredstid. Låst i sin posisjon. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. og rommet sin tomhet. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet. Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. Originaltittel: Vitesse et Politique. der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. Jorden har mistet sin materialitet. 307 Virilio. alt kan flytte seg.307 Tomrommet eksisterer ikke lenger. 46-57.

I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. 1. London: Verso. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. 1984. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket. 92 . Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. 1989/1996. viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene. War and Cinema. slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. overs. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget. men kunne se hva som ville komme. The Logistics of Perception. s. Patrick Camiller. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive. Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende. artilleriet var ikke lenger blindt. Reaksjonstid ble altomgjørende. som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. eller som varsling over eteren. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt.

Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. Denne teknologiske utviklingen. Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. Originaltittel: L’Horizon Negatif. 41. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta. Forestillingsbildet erstatter objektet.kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte. overs. Det er forskjellen i tid. London: Continuum. Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. foreviggjøre det. Michael Degener. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. politiske og økonomiske situasjonen. 2005. Negative Horizon.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene. 310 Virilio. som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet). s. hurtigheten til erobrerne. 46. det Virilio kaller dromologi. men i forskjellig enhet av tid. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. hevder Virilio. Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre.309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. sier Virilio. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. 1984. Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. og tiden erstatter rommet. 309 93 . War and Cinema. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. s.

. 312 Virilio. 29-45.moderne.313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. The Virilio Reader. 1998. 59. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal. Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene. 313 Ibid. s.. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk. ”The Suicidal State”. 205. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt. Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. s. farkoster. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. ss. ikke bare jordbunnen. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse. s. Dessuten har det et psykologisk aspekt.314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. s. Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. erstattes av krigen i virkelig tid.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet. Oxford: Blackwell. Bunker Archeology. i James Der Derian (Ed. 31. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold. absolutt krig blir en realitet. 40. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet.311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. 311 94 . For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon. 1976. alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio.). Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt.. alle sfærer. 315 Ibid. 314 Ibid. Originaltittel: L’État suicidaire. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid. 40. men til hele realitetens sfære. s.

Bunker Archeology. men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat.psyke. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott. Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio. Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. Strategy of Deception. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen). hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. 318 Ibid. som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid. eller mangel på holdning som sådan. Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter. Virilio.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet. 17. århundres diverse europeiske kriger. men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet. her sitert fra Virilio. 319 Virilio. og endringene startet med det 16. med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter. 95 .. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. som begge skyldes den samme holdningen. I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner. siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. Bunker Archeology. 81.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). skal også blikket vendes mot en nåtidig krig. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. 18. ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som. s. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler. s. 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene. s. 32. s.317 Land. I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold.

320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. s. Uansett hvor hardt vi prøver. 321 320 96 . som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer. Negative Horizon. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv. 1998. et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. Paul Virilio. 64. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt.321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen. At Gud er død.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. Oxford: Blackwell. fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen.. Antiform kan kanskje forstås som motform. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille. grensene og forskjellen. eller formenes skygge kunne vi kanskje si. 32. ss. The Virilio Reader. 117133.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig. og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder. Har dette hierarkiet alltid eksistert. 1990. gjennom gruppen eller Ibid. I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person. 322 Virilio. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. i James Der Derian (Ed. s. Originaltittel: L’Inertie polaire. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere. “Polar Inertia”. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen.).

. s. men gradvis utviklet de en logikk. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos). ”One only really sees what one already has in mind”. Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen. en regel for persepsjonen. på samme vis som vi oppfant soluret og klokken. 34. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv.. 36. det er vår arkitektur. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse. tiden har blitt klokketid. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. fornyelsens fluks. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder. 34. på grensen. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt. 325 Ibid. spør Virilio seg. Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde. nye former. s. til sin egen.og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”. forandringen av former. hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld. s. eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. 97 . s. Denne reduksjonen danner våre vaner.tidligere samfunn. Virilio gjør maksimen. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk.. rommet har blitt målt og kartfestet. Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting. 35. 326 Ibid. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. Ibid.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. men allerede gjenseere.. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker. Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet.

s. Strategy of Deception. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen. Negative Horizon. s. 146.. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet. er erfaringen av kroppens endring. 329 Ibid. 21-22. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten.330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv. som loven om eierskap og bruken av landområder. men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet. Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). 13. Virilio. selv ikke avgrunnen. 330 Virilio. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover. det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering. ikke som en Gud. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom.skaperkraft. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten. den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen. For å føle 327 328 Ibid. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet. Lover tradisjonelt bundet til jorden.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder. s. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. men i reguleringen av bildene. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. 43. ss.. 98 .

hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær. 43. s. andre ganger der. ”Polar Inertia”.. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. 119. et mentalt bilde. Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres. det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring.335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. Virilio. s.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse. slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen.332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk. s. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet. 334 Ibid. 99 ..331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten. 129. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. noen ganger her. 333 Ibid. I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden. s. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde. 335 Ibid. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet.. 121.

Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. op. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand. en seksualitet som dermed utøves over distanse. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi. Se Nietzsche. 15. Bokförlaget Korpen. man kan drepe fra distanse. uten øyensynelig håp om endring. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom... 8. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. en plass for all fremtid. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. 7-18.336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. Försvinnandets estetik. 1996. Tre tiår senere ser vi resultatene. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro. og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv. 2004. City of Panic. i urørligheten. 6. s.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. 338 Paul Virilio. 2005. Julie Rose. skriver Virilio. Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. Oxford: Berg. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse.338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid. ss. 100 . i Paul Virilio. Ibid. Originaltittel: Ville Panique. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. 339 Handberg. cit. Slik talte Zarathustra. Hastigheten har etablert seg som et absolutt. 214-218. det Virilio kaller negativ horisont. s. ss. Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”. Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. s. s. hvor et av temaene er bunkerifisering. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. 16. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere. i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre. overs. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. Allerede kan man ha sex via skjermen. ”Förord”. 12. Det samme gjelder for døden.

s. 70. men som utformingens utflatning. med satellittbeltet i bane rundt Jorden. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom. 342 Ibid. s.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk.. For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen.topografi er både lik og ulik bunkeren. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering. en form for opphøyd horisont. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. s. Med det geostratiske omslaget. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp. Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form. 11.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn. som så man vendte overskridelsen mot.”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen.. det vil si en felles kollektiv erfaring. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes. hinsides rom og tid. ikke som potensial. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol. City of Panic. gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. 130. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying. et tårn eller en kirke/katedral. Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. 101 . Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre. Ibid. En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt.og høydemetaforikkens forsvinning.

Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden. Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise. homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen.344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig. så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte. 346 Nietzsche. s.. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. oppe som nede. det vil si hele tiden utvekselbare.346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter). s.. men holomorfe. Og hvis det er slik at fullendelse er en grense. s. 102 . Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk.347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven. 139. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie. her eller der. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon. 347 Virilio. 191.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. 76. 345 Ibid. s. s. Alt som skjer. mens det lokale utgjør utsidens periferi. Negative Horizon. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden.. 76. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen. Ibid. her sitert fra Virilio. Negative Horizon. 22. Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv. i Østen som i Vesten.

39. s. The Virilio Reader. s. i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. 91. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. s. danner jeg meg et forestillingsbilde. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby). s. 58-72.350 Men i dag.. i og med grensenes og horisontens sammensmelting.). 1998. Originaltittel: L’Espace critique.352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder. Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding. City of Panic. 351 Ibid. USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene. Oxford: Blackwell.kapitalen). Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte.349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang. det gis oss umiddelbart av fjernsynet. 352 Ibid. 85. legger han til. ss. s.348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt.. i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. “Critical Space”. i James Der Derian (Ed. oppkastet av et siste 348 Virilio. s. 349 Virilio. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde. 103 . 350 Ibid. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. 1984. noe Virilio kaller for stereorealitet. 59.. 103. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing. City of Panic. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid.”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’. En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. 44. Endringer. som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. Paul Virilio. medfører endringer for den menneskelige bevissthet. Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present.

but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto. et ikonodulsk delirium. The Lazarus Corporation [Online]. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire. men paradoksalt nok med nøye kontroll. i et evig presens. s. av kosmos regler.354 Punktet. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme. Ibid. i synkroniseringen av emosjonene. det nåtidige.356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. 2. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. s. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate.. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket. 1990. 13.php [2006. 355 Bachelard. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom. Hovedkvarteret for operasjonene. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. but not lonely”. 356 Volker Grassmuck.uk/v4/articles/otaku.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. påtvinges hver og en av oss. s. den globale landsbyen. 104 . Tilgjengelig: http://www. Otaku betyr ditt hjem. eller deliriet av mange forskjellige.Babelstårn. 43. ”I’m alone. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi. op.lazaruscorporation. april]. umiddelbart realtime. linjen. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket. cit.357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid. “I’m alone. 51.. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. Dette kan høres vel ekstremt ut.co. 357 Ibid. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. En hel generasjon unge japanere. terrorens spatiotemporale amplitude. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde.

s. det som pleide å skje ved de lineære frontene. 20. men en hybris som faktisk ”lykkes”. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom.. 21. 358 105 . 359 Ibid. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer.). en hybrid. Oxford: Blackwell.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske. og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”. Lykkes i den forstand at straffen er latent. 85. The Virilio Reader. 16-21. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle. s. 86. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss.”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det. ss. teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt. Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. City of Panic. Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian.. s.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger. fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. 1998. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig. født av frykten for rommet. i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. i James Der Derian (Ed.moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere. 361 Ibid. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø. 360 Virilio. skjer nå i det indre. s.

som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten. Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall. 364 Virilio. selve koloniseringsiveren. s.362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. 35.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak. En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. Ibid. Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. s. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom. City of Panic. Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder. s. En hybris utover elementenes harmoni. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner. ”The Suicidal State”. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien.. 40. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. 106 . som en offensiv. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. som fungerte som innrammende konteinere. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans. en voldsom ekspansjon av kraft og energi. Staten degenererer og blir suicidal. 77.

og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert. s. Dromokratiet. Dette Virilio. opphøyninger og grenser eroderes bort. 366 365 107 .366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. men ikke som et intet. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. Umiddelbarhetens utstrakthet. som ikke kan reverseres. Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. between the gaseous and mineral. en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus. om vi skal ta Virilio på alvor. Den som fryktet himmelens fall. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil. s.. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien. Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer. en aksjon. menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt. 38.”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet. cit. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon. selv avgrunnen er ingen steder. men et intetsted. minner han om Blanchots posisjonering ved grensen. op. er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder. bare fortsette. det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. men det er kanskje noe av Virilios poeng. 18). den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid. En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg. Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt. Negative Horizon.

Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet. av uprosessert tid. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard. 43. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. s. Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret. blir til slutt også virkeligheten grenseløs. av en endeløs strøm av bilder. City of Panic. Virilio. s. et kaos. Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. som denne raske 367 368 Virilio. Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som. En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. tomrommet. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. ”The Suicidal State”. ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. glimtet av intet. På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren.368 I den moderne byen. 76. Kapittel 8. 108 .367 En fylde av tomhet. et ubevisste. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet.

369 109 . Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp. 1976. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. men i forsterkende paradoksale intervensjoner. Symbolic Exchange and Death. Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling. 1993/2002. men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep. 371 Jean Baudrillard. Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. 1. fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon). De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser.370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. overs. men i en annen utgave. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon. Iain Hamilton Grant. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. Dette er beklagelig. s. ikke ulikt en spiral. Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke. Simulacra & Simulation. Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem. som virker undertrykkende. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil. London: Sage. 370 Baudrillard.

s. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier. 9. blir selve referansene som sannhet. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. 1991. Sammenlignet med Nietzsche. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. 110 . Og koden genererer bare bestemte tegn. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. 374 Baudrillard.. ss.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet). 9. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven.372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. Mike Gane. Symbolic Exchange and Death.. Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode. Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening. hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. s. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres. s. Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. 97-98. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til.373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert. Finnes det en genuin verdilov. virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid. 50. London: Routledge. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd). som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. som styres av koden. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. 375 Ibid.Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden.

Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. s. 60. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse.378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. medgir Baudrillard. 379 Ibid. 2. s. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende. og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten. og dette var kapitalens virkelige vold.377 Det som ikke er i dens makt. Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser. og ble selv en sosial genetisk kode. men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres. 380 Ibid. s.av reversering.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse. men simulasjonen. 377 376 111 . Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet. 5.. hevder Baudrillard.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte. i dette tegnspillet. Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial. Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig.379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død. Disse mytene kortsluttet. s. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss. Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid. 60. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende. Symbolic Exchange and Death. fn. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. 2. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner). Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon... Når så den ene part. reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. 378 Baudrillard. revolusjonen selv.

4. Simulasjonen må gå lenger enn systemet. s. 133. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering. Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene. the real and the non-real. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard.. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien. In the symbolic operation. 126.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. 187. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms.simulasjon som vi aldri kan reversere. Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn. Det symbolske krever en forløsende reversibilitet.. Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien.”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon. Potensialet er derfor i tautologien. s. Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden. Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden. strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon. the two terms lose their reality.. hevder Baudrillard. man and nature. og ut av vår bevissthet. Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). 383 Ibid. Ibid. ettersom den ikke kan utveksles symbolsk. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet.. Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden. 384 Ibid.384 Døden er absolutt uorden. s. birth and death. 112 . It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body. s.

Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse. Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det. Ibid.. 145. men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. ligner ikke mennesket lenger noe. Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”.387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om. 5. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen. 187. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden. 166. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud. Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. 385 386 Ibid. eller om vi forsterker den mot dens undergang. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten. Ikke ulikt Bataille. 388 Ibid.386 Når Gud begynner å minne om mennesket.. lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet. s. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse.. 113 . Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn..388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. 387 Ibid. Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære. i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen. og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet. s. s.avstanden til hva som forsøkes skjules. økt. og døden som utestående betaling. spekulasjoner om døden. s. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall.. igjen i en endimensjonalitet.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake. som oppleves forlokkende og integrerende. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. s. I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære.tenkningen selv. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel. med interface. med blikket utspredd utover forestillingsbildet.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han.. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk. 405 Baudrillard. Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to. 403 404 Ibid. Nietzsche. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv. en immanens. 117 . objekt og subjekt innen den samme spiralen. s. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. s. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. i vår innordning i den integrerende krets. 406 Ibid. 56. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer. The Transparency of Evil. men forsvinning. Vi dras stadig nærmere skjermens overflate. innside og utside. Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen. ikke lenger forestiller seg. Denne teknologiens nye maskiner. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om. Det er et telebilde. i teateret. 51. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre. Tragediens fødsel.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. kontinuitet og nettverk. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand. i Annetheten og i fremmedgjøringen. 55. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. men som enorm fragmentering. symbolsk skapelse.

men som lar verden være i en tilstand av det samme. ofte misforståtte. 410 Baudrillard.410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot). ss. I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder. den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte. Sannsynligvis 407 408 Ibid. Baudrillard: A Critical Reader. “Baudrillard. skriver Baudrillard. bilder. The Transparency of Evil. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. Oxford: Blackwell. Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med. som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden. eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt. skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi). i Douglas Kellner (Ed. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss. s. 27. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). Ibid.407 Energiens form.. ss. baner som unnslipper vår kontroll. and the End”. 321. 10-11. 409 William Bogard. Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. informasjon). men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). s. uten noen klar begynnelse eller slutt. 313-333. 32. Time. s. 1994/1995.. de er innsatt i baner over våre hoder. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi).Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet. Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel.409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted.). Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig. en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier. 118 . den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt.

Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. 119 . Stansen av helheten synes fjernere og fjernere. Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære.. fungerer i en perfekt uavbrutt krets.vil det skje en sakte dekomprimering. Symbolic Exchange and Death. men i et mer-enn-nyttig. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). en reprodusent av koden eller systemet. Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. det hyperutilitaristiske. fn. det er et indre. 191. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”. cit. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen.411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense. men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen. Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet. 324. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv. s. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. Ikke lenger en krise. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket. lik Bataille å leve hinsides nytten. mener Baudrillard. som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. I dag er vi nedlasset til døden med nytte. Bartleby er som kjent kopist av yrke. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. uten rom for feil eller stans. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. 24.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. Baudrillard. i en suveren handling. s. låst rom. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. op. som transgresjonspolitikken. Men det er ikke nok å forsøke. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål.

s. På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. til det formløse. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. 191. Hva skal du gjøre etter orgien?. 417 Baudrillard. 418 Nietzsche. spør Baudrillard. ikke som individuell ekstase. men til motgaven. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. Bataille: A Critical Reader.). Jean Baudrillard. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). en syklisk revolusjon. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. Fatale Strategies. 120 .414 Det er den virkelige symbolske prosessen. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet. overs. The Will to Power §2. s. Chris Turner. s. 194. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. hevder Baudrillard. 415 Jean Baudrillard. 13. 416 Eliade. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). 191-195.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid. 5. fn. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. Det hellige og det profane. 24. s. til ”vannet”. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi.. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon. s. 1990. Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt. men en reversering. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. 1976. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende. 9. ss. Dagens nihilisme er gjennomsiktig. Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv. London: Verso. Cool Memories. s. 89. 1987. Oxford: Blackwell.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham.en transgresjon. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. sier Baudrillard.415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. Bataille har feillest Mauss.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. 1998.

s. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. en hypertele (sykelig overvekst). Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring.kritisk enn sine tidligere former/utgaver. 2. fn.419 Problemet er at myten eller dens scene mangler.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard. sier Baudrillard. 159. Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori. 4. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt. en tenkning til ende. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt. en forestilling om en slutt. 157. xv.423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. selv det som benekter det til ubetydeligheter. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den. Når Gud døde. De fangede formene vokser til det groteske. Ibid. s. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon. i den høyere orden av simulacra. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå. 421 Baudrillard. s. 5. en Weltanschauung om katastrofen. s. 423 Ibid. som noe som står på spill. fantes det en Nietzsche til å si det. Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud. kommenterer Baudrillard.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden.. 422 Ibid.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen. s. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing. Den radikale. Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden. immobiliserte i sin utvekst. 159. Simulacra & Simulation.. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. Simulacra & Simulation. 424 Nietzsche. 121 . Symbolic Exchange and Death.. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. her sitert fra Baudrillard. aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt. s. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven.

ingen syntese eller transcendens. Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå. står det simulerte Absolutte subjektet. som man bare når i simulasjonen. s. men ribbet for suverenitetens ”frelse”. den 425 426 Bogard. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. hvis destinasjon er lukket. Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier. 328..tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk. s. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi). Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi. cit. 328. Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet. forstått som forførelse og reversering. ved perfeksjonen av dens teknologi. Ved ”slutten” til den simulerte historien. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. 122 .427 Der hvor Hegel når frem/ender. selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche.426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. op.425 Baudrillards posisjon er antihegelsk. bare programmert variasjon og repetisjon. men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. Ibid. Bataille og Debord.. 427 Ibid. kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling). vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom. filosofien slutt.

430 Séduction. 1990. finnes ingen grenser. 329. 2. Baudrillards begrep om séduction.. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. Martin’s Press. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det. kan bety både forførelse og forledelse. omnipotens og totale nærvær. 1979. overs. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel. det Absolutte i cyberspace. Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. ingenting er forbudt. New York: St. alt er mulig. Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. her oversatt med ’forførelse’. som ren bevegelse uten bruk av energi. Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen. Brian Singer. Ibid. s.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. Men er hegelianismen virkelig fullendt. Originaltittel: De la séduction. s. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet. for å gjøre ende på simulasjonen. som anatomiens radikale motsats. 431 Jean Baudrillard. Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess.. en figur hinsides systemet for utveksling. 429 428 123 . her oversatt som forførelse. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden. Crash). Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen).431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer. men i et hypervirkelig univers.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige. Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps. s. 330. Den seksuelle revolusjonen Ibid.simulerte suvereniteten. Seduction.

Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven.. er en potensielt grenseløs bevegelse.. men det omvendte forhold. merker Baudrillard seg. det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard. 124 .433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt.. Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom.434 Ikke ulikt døden. Ibid. forbudets og grensenes utdrivelse. Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett. forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato. 26. Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur. Den seksuelle revolusjonen. 434 Ibid. 13.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet. fordi det er overladet og merket med mening. mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer. 37. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt. lik alle produktive krefter. 47. Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for). Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret. s. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter.Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt. fordi seksualiteten er vår nye moralitet. Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen. 435 Ibid. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke. s. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs. s. Anatomi (den falliske) er skjebne.. s. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne.

er realitetens eksess. 263. i motsetning til simulasjonen. 260. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den. ss. hvor bevisstheten skapes av bildet. såkalt postmoderne teori. nemlig døden. jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her.. tar noe bort fra det visuelle. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). s. men setter seg i Annethetens mening. Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering. Seduction. Siden Se eksempelvis Baudrillard. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten. henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. 135-144. intet). 440 Ibid. 441 Ibid. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate. 439 Blanchot. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt). Det skjer primært som visualisering.. 437 436 125 .439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet. 29-30. Baudrillard. som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort. Forførelsen. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. 438 Baudrillard. The Space of Literature. Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære. død. s. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk. i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. s.440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. ss. Mening har ikke lenger behov for utvikling.441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten. 262.Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet. Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard.436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. som vist i eksemplet med det feminine. Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. men bruken av begreper som svart magi. og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden.”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder. Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall. Symbolic Exchange and Death.

126 . ss. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. det er en overflate som absorberer og forfører ham. 67-71. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. Virkeligheten. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen.. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. sier Baudrillard. Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større. Derfor motarbeides forførelsen aktivt. et univers uten horisonter. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra. men aldri gå forbi. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten. s. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft. Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside.442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. mellom skapelse og utslettelse. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard. 259. som han kan tilnærme seg. Seduction. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. hevder Baudrillard.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse. The Space of Literature. En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor. 444 Blanchot. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si. 32. bevissthetens scene. subjektet transformeres. Ibid. s. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham.

Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. seksuelt eller politisk. ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser. Ibid. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt. enten det er estetisk. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen. Avgrunnens forførelse. 10. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. sier Baudrillard. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard. avgrunnen. s.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn.mørke. 127 . Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner. 447 Baudrillard. men en simulasjon. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. 65-66. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske. hevder Baudrillard. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn. for Baudrillard. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi. kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt. 69.. s.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. mens de egentlig bare er grunne. The Transparency of Evil. som vi engang drømte om. Seduction. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet. ss. et ”hull” i realiteten. Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll.

men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. Kapittel 9. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap. enn skjebnen. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død . Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet.på alvor. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles. Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. og dermed også forlokkende. cit. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. op. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet. s.. Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende. det lille mennesket vil vende tilbake.som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt. og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud). produksjon og destruksjon. Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. Blanchot viser oss rommets fangenskap. 128 . 148.448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde.

Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. De intellektuelle byggverkene som 129 . bilder og virkelighet. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende. Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. dens brytningspunkt. Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. Overskridelsen. Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser. Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang.

Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. og sakte. Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. Han er derfor utpreget ambivalent. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. Nietzsches transfigurasjon. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt.reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. som en implosjon. en bliven Gud. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering. Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. den tapte intimitet/kontinuitet. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. Problemet kan illustreres i en romlig metafor. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot.

For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending. Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). 131 . Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering.tilintetgjørelse. Against Architecture. som en nødvendig 449 Hollier. lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening. Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering. som stammer fra skolastikken. s. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet. Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. som tidligere nevnt. 42. Med andre ord denne verdens ende. men ikke verdens ende.

Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag. Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. Steinen som Nietzsche betraktet. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen.utslettelse og fornyelse av form. En hybrid av det menneskelige. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 . Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme. lik en bølge over stranden. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. deretter slår den inn over det sivile liv. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. men selve grunntilstanden. Grenseløsheten skjer først med krigen. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket. men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte. men som et skrekkscenario av dette. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. Paradoksalt nok menneskets forsvinning. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. overmenneskets degenererte mutant som otakuen.

Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. Cool Memories. Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. og overskredet. Slik talte Zarathustra.uten tilsynelatende konsekvenser. Den absolutte suvereniteten er her. den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. s. Vil dette til slutt ende. Smurt utover et immanent plan uten noen distanse. 148. Baudrillard. gjenkomstanken og forførelsen. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. Den skjer. men bevart. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. s. men som dårlig virtuell uendelighet. Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. og en annerledes tid. hevder Baudrillard. som en katastrofe i sakte film. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. Nihilismen er tema hos dem begge. 29. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. Avgrunnen er ikke borte. 133 .450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. kan ha risikert å ha blitt en ørken. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt. Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. den er bare bedre skjult. men som egentlig skjuler den samme tomheten.

en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. City of Panic. op. Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere. Gud som den 452 453 Caillois. For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting. s. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). Gud som Internett. men han er overalt. oppfyltheten av omkretsene. 180. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser. som man riktignok aldri kan falle ned i. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi. en virtuell nihilisme. Virilio. skjedde på grunn av overskudd av fylde.. Gud er riktignok fragmentert. Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. sier Virilio. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. s. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. 77. Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder. ”I’m alone. Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig. cit. but not lonely”.453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant). 134 .

Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. Symbolic Exchange and Death. bare den evige samme sirklingen. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn. Baudrillard. hevder Baudrillard. århundre. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder. mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden. sier Baudrillard. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. hvis avbildingsobjekt: mennesket. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21. En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns. Det er en tvetydighet ved dette bildet. samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om.og rekkevidde. 135 . 33.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt. 19. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp.fragmenterte. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev). billedstrømmen og skjermen. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet. og ikke i noe Annet. Cool Memories. Sluttord 454 455 Baudrillard. s. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. Historien selv synes å gå i ring. s. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt. I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. speiles vi bare tilbake på oss selv.

kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet. s. men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet. nok en gang!”457 456 457 Foucault.. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag. landmåler K. i Franz Kafkas roman Slottet (1926). Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her. kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning. Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem. 16. blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist.Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. 136 . “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. så vil vi likevel neppe finne den her. Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei. Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf.

I-IX. 1927-1939. David B. 1927-1939. Originaltittel: L’érotisme. 1973/2006. SUNY [Online]. New York: SUNY.). 1967. Bataille.). Inner Experience. “Transgression and Its Itinerary”. Robert Hurley. Georges. i Allan Stoekl (Ed. ss. Gaston. Historien om øyet. Bachelard.).htm [2005. overs. Georges. New York: Zone Books. The Barnhart Dictionary of Etymology. 1969. 1985/1999. New York: Zone Books. 137 . Agnete Øye. 7990. Allison. Bataille. New York: Picador. Bataille. Tilgjengelig: http://www. Theory of Religion. Barnhart. 1985/1999. Georges. Erotismen.sunysb. Oslo: Pax. Ballard. 1927-1939. Selected Writings. 1954. overs. Georges. Originaltittel: La Part Maudite. Fra: Oeuvres Complètes. Visions of Excess. Bruce Boone. Georges. Fra: Oeuvres Complètes. i Allan Stoekl (Ed. The Poetics of Space. Visions of Excess. Visions of Excess. David B. (Ed. 1988. Robert K. Originaltittel: L’experience interieure. Maria Jolas. G. overs. 2002. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. overs. i Allan Stoekl (Ed. ”The Psychological Structure of Fascism”. 137-160.. I-IX. I-IX. 1957. Fra: Oeuvres Complètes. Minnesota: Paragon House. 1985/1999. 223-234. Thomas Espedal. Oslo: Spartacus.).). Originaltittel: La poétique de l’espace.. 1928 Bataille. 1991/2002. Minneapolis: University of Minnesota Press. Bataille. 1945. 1992. I-IX. Georges. The Accursed Share Volume I. Reading the New Nietzsche. Minneapolis: University of Minnesota Press. Boston: Beacon Press. 1. Crash. ss. New York: The H. On Nietzsche. ss. overs. 2001. Selected Writings. 1988. Paul. 2005.W. 1985/1999. 1927-1939. 1996. ss. Leslie Anne Boldt. Originaltittel: Sur Nietzsche. Georges. Bataille. Georges. Wilson Company. Minneapolis: University of Minnesota Press. Georges. Robert Hurley. “The Pineal Eye”.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade.Referanser Allison. Visions of Excess. J. Bataille. ”The Sorcerer’s Apprentice”. St. Fra: Oeuvres Complètes. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. Minneapolis: University of Minnesota Press. Georges. Bataille. Bataille.. juni]. 1958. Bataille. Originaltittel: La Historie de l’oeil. Selected Writings. overs. overs. Selected Writings. 213-222.

143-150. i Sarah Wilson (Ed. The Blanchot Reader. 2002. Oxford: Blackwell. 1983. 1964. overs. 1982/1989. Simulacra & Simulation. overs. 1959. Iain Hamilton Grant. Chris Turner. New York: Semiotext(e). 1990. Robert Lamberton. Originaltittel: Simulacres et simulation. overs.. Blanchot. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. 1955. J. ”Waiting”. London: Verso. The Transparency of Evil. Decadence Of The Nude. 161-191. Maurice. 1990. ss. overs. Originaltittel: De la séduction. Blanchot. ”The Pursuit of the Zero Point”. Jean. Cool Memories. Originaltittel: L’Attente. i Michael Holland (Ed. James Benedict. ss. 1993/2002. overs. 1995. Niesluchowski. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. G. Blanchot.). 1976. i Michael Holland (Ed.). Maurice. 1995. Blanchot. The Blanchot Reader. Seduction. 191-195. The Space of Literature. London: Sage. 1993. Baudrillard. Oxford: Blackwell. Berulfsen. 1998. Blanchot. London: Verso. 1995. “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. Originaltittel: Le rire des 138 . i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. 1976. Jean. 1993/2002. 1994/2006. Ann Arbor: The University of Michigan Press.1992/2001. Maurice. 1987. ss. Jean. Martin’s Press. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. Ann Smock.). Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. London: Black Dog Publishing. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. 1990. Thomas the Obscure. 1990. Baudrillard. ”The Conquest of Space”. Baudrillard. 1981. i Michael Holland (Ed. Baudrillard. Fremmedordbok 15. Jean. 272-278. Originaltittel: Thomas l’obscur.). Baudrillard. ss. New York: Station Hill Press.). Dag (red. Baudrillard. overs. Originaltittel: La conquista dello spazio. Blanchot. 269-271. Bataille: A Critical Reader. 1973. Symbolic Exchange and Death. 1941. Maurice. 1979. Oxford: Blackwell. overs. utg. Fatale Strategies. Baudrillard. overs. overs. Jean. New York: St. Oslo: Kunnskapsforlaget. ss. Bjarne & Gundersen. Lincoln: University of Nebraska Press. 1973/1988.). Philip Beitchman & W. Sheila Faria Glaser. Jean. Originaltittel: Théorie de la Religion. Brian Singer. Jean. Oxford: Blackwell. Maurice. The Blanchot Reader. Originaltittel: L’Espace littéraire. 1953. “The Laughter of the Gods”. Maurice. Originaltittel: Les Strategies fatales.

1993/1999. Nietzsche: The Body and Culture. Originaltittel: L’exigence du retour.). Blondel. 1970. overs. London: Continuum. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. Gerald L. 1967. Nietzsche and Philosophy. Blanchot.Dieux. Blanchot. 1995/2004. Maurice. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. Maurice. Deleuze. ss. “Baudrillard. 1962. Carroll. 313-333. overs. 1995. Meyer Barash. overs. 1983/2002. Bruns. “The Exigency of Return”. Innriss. Modern French Philosophy. Oslo: Aschehoug. 1995. Originaltittel: La société du spectacle. 1991. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. Der Derian. ss. London: Penguin. 1876/1995. 1992. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. 1967. 1950. Karen E. overs. 1998. The Elementary Forms of Religious Life. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. 1959. Guy. 1994.). “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red.). Maurice. overs. Emile. Durkheim. Minneapolis: The University of Minnesota Press. Caillois. Originaltittel: L’instant de ma mort. Blanchot. M. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Man and the Sacred. 1973. Donald Nicholson-Smith. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. overs. 1998. Maurice. Blanchot. ss. Debord. Hugh Tomilinson. Essays i utvalg. Oxford: Blackwell. Vincent. Lewis. ss. The Writing of the Disaster. Scott-Fox & J. i Douglas Kellner (Ed. overs. William. Seán Hand. Baudrillard: A Critical Reader. Lincoln: The University of Nebraska Press. Cambridge: Cambridge University Press. Bogard. 1979. The Infinite Conversation. The Step Not Beyond. Fields. 1980/2001. Gilles. 1980. L. 1994/1995. New York: Zone Books. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Oxford: Blackwell. 1996. Maurice. 16-21. Glencoe. Derrida. The Blanchot Reader. overs. Oxford: Blackwell. Oxford: Blackwell. 168-171. 1986. Originaltittel: L’homme et le sacré. The Society of the Spectacle. 290-297. Roger. Blanchot. New 139 . Descombes. Ann Smock.. The Hunting of the Snark. James. Time and the End”.). Originaltittel: Le Même et L’Autre. Stanford: Stanford University Press. overs. Susan Hanson. i Michael Holland (Ed. Originaltittel: L’Entretien infini. Lycette Nelson. The Virilio Reader. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Illinois: The Free Press. i James Der Derian (Ed. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. Jacques.) Bataille: A Critical Reader. New York: SUNY. 1969. 102-138. Eric. Harding. ss. 1997/2005. 1965.

overs. 1996. Jürgen. (Ed. 1987/1997. 2952.lazaruscorporation. Project Gutenberg [Online]. 1963. Originaltittel: Les Mots et les choses. ss. Oxford: Oxford University Press. Patterns in Comparative Religion. Trond Berg Eriksen. Originaltittel: La pensée du dehors. Grassmuck. New York: Pantheon Books. april]. Postmodern Culture. Habermas. The Uncanny. Mircea. The Lazarus Corporation [Online]. Originaltittel: Préface à la transgression.). 1954. Mike. Frederick Lawrence. ss. Det hellige og det profane. overs. 1987.php [2006. overs. 1966. 7-18. Eliade. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. 1958. 1991. Practice. Freud. 1841. ”A Preface to Transgression”. David Mclintock. overs.uk/v4/articles/otaku. Gane.org/dirs/etext01/1srwe10.). Tilgjengelig: http://www. 2003. ”Förord”. Eliade. i Bouchard. Donald F. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Försvinnandets estetik. Foucault. Mircea. 1919. 1977/1980. 1912. Willard R. Tilgjengelig: http://www. 1890/1998. i Foucault|Blanchot.York: The Free Press. London: Pluto Press. 7-58. 1990. Counter-Memory. Ralph Waldo. i Hal Foster (Ed. 1970/1994. 1985. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Jürgen. London: Routledge. Handberg. overs. 140 . 1957. New York: Zone Books. New York: Vintage Books. januar]. Michel. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. 1949. “Modernity – An Incomplete Project”. but not lonely”. overs. Peter. Cambridge: Polity Press. Habermas. New York: Penguin.txt [2006. Foucault. 1966. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Emerson. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. Michel. 1996. 1983/1985. Originaltittel: Das Heilige und das Profane.gutenberg. James George. ss. 3-15. “I’m alone. Trask. The Philosophical Discourse of Modernity. 1969/1997. Originaltittel: Das Unheimliche. The Order of Things. 13. i Paul Virilio. Alan Sheridan. New York: Cornell University Press. Foucault. Mircea. ss. Language. Sigmund. Frazer. Oslo: Gyldendal. 1995. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Rosemary Sheed. Eliade. Bokförlaget Korpen. 22. Volker. The Golden Bough. ”Circles”. 1981.co. Lincoln: University of Nebraska Press. The Myth of the Eternal Return. Michel.

1998. 1969/1980. Smith. Agnete Øye. 1962/1999. Maurice Blanchot and the Sacred. Alexandre. Linjen. 45-67. Kevin. 1947. Berkeley: University of California Press. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Ned. Oslo: Pax. Abridged Edition. Lukacher. Introduction to the Reading of Hegel.. Herman. Pierre. Denis. ”Om varafrågan”. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Oslo: Gyldendal. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. Tragediens fødsel. J. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Bataille: A Critical Reader. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. overs. Löwith. 1993. 1998. Chicago: The University of Chicago Press. Martin. Bartleby and Benito Cereno. Heidegger – The Man and the Thinker. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. Heidegger. 1882. Introduksjon til lesningen av Hegel. Princeton. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. Amund Hønningstad.). Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. overs. Klossowski. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Durham: Duke University Press. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. Hollier. Jarrett. 141 . Daniel W. Hollier. 1976. Melville. Frederiksberg: Det lille forlag. Nietzsche. Slik talte Zarathustra. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Originaltittel: Zur Seinsfrage. i Ernst Jünger/Martin Heidegger.). Time-Fetishes. Ithaca: Cornell University Press. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. 1947. James L. Massachusetts: The MIT Press. 1996. Martin. Alexandre. The Secret History of Eternal Recurrence. ss. Den muntre videnskab. ss. Nietzsche. Heidegger. Oslo: Pax. Chicago: Precedent Publishing. London: The Athlone Press. Kojève. 1872. overs. overs. 1998. 1981. Friedrich. 1969/1993.). 2004. 1935. Friedrich. ss. Betsy Wing. overs. 1853/1990. Nietzsche and the Vicious Circle. The Dark Gaze. overs.. Oxford: Blackwell. 1967. 1997. James H. Nichols jr. (Ed. 1974. Friedrich. i Thomas Sheehan (Ed. Originaltittel: La Prise de la Concorde.Hart. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. New Jersey: Princeton University Press. Arild Haaland. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Malmö: Kykeon. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. 1969. Niels Henningsen. Kojève. 1883-1885. New York: Dover. Karl. Cambridge. Denis. 1997. Nietzsche. 1989/1992. overs. overs. Harvey Lomax. 1956. 59-73. 1997. 49-87.

1839. Anti-Krist. Tarkovskij. 1888. Nietzsche. Spillefilm]. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. ss. København: Vindrose. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. Surya. 1992. i Maurice Blanchot. 1887. overs. 1967. Kritik af den negative opbyggelighed. “Translator’s Introduction”. The Revolution of Everyday Life. New York: Princeton Architectural 142 . overs. Selected Writings. overs. [DVD. 1908. Georges Bataille. Carley Dawson & Elliott Coleman. The Space of Literature. 1983/2003. Helge. Smock. 2002. Friedrich. 17. overs. Bunker Archeology. 1967/1968. The Metamorphoses of the Circle. ix-xxv.gutenberg. Baltimore: The Johns Hopkins Press. Edgar Allan. la mort à l’æuvre. 2004. ”The fall of the House of Usher”. Donald Nicholson-Smith. Nietzsche. 2003. Walter Kaufmann & R. Vaneigem. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. 1985/1999. Søren Ulrik. Friedrich. Produsert av Mosfilm Studio. Andrej. Ecce Homo.org/etext/932 [2006. London: Verso. overs. On the Genealogy of Morals. Hollingdale. ss. London: Artificial Eye. Solaris. ss. Oslo: Spartacus. 2005. Paul. Allan. Visions of Excess. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Lincoln: University of Nebraska Press. Nietzsche. 1970/1999. Oxford: Oxford University Press. Georges. Philipe. Friedrich. overs. 1996/1998. Raoul. 1974. mars]. Sollers. Friedrich. 1-15.). Vinden fra utsiden. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Originaltittel: Ecce Homo. The Will to Power. Pettersen. ”Introduction”. 1966. Friedrich. 1895. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Bataille: A Critical Reader. overs. Originaltittel: Georges Bataille. Ann. Anthony.Nietzsche. Poe. Nietzsche. Oslo: Gyldendal. overs. M. An Intellectual Biography. Virilio. New York: Vintage Books. Trond Berg Eriksen. 19271939. 74-101. Bergen: Filosofisk institutt. London: Rebel Press. Stjernfelt. Oxford: Blackwell. Project Gutenberg [Online]. Originaltittel: Der Antikrist. Minneapolis: University of Minnesota Press. J. Originaltittel: Der Fall Wagner. Douglas Smith. 1982/1989. Fluch auf das Christenthum. Tilgjengelig: http://www. 1968. Bjørn Christian Grønner. 1972. 1961. Stoekl. Poulet. George Collins. Ludovici. overs. Frederik & Thomsen. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. Michel. 1998. Georges Bataille.). New York: Gordon Press. 2001. i Allan Stoekl (Ed. The Case of Wagner.

1976. Dag. Originaltittel: L’Horizon Negatif. Paul. Chris Turner. “The Suicidal State”. Originaltittel: Stratégie de la déception. Strategy of Deception. 58-72. Negative Horizon. The Virilio Reader. 1998. 2000. “The State of Emergency”. 1999. i James Der Derian (Ed. The Virilio Reader. Oslo: Gyldendal. Oxford: Blackwell. Virilio. The Virilio Reader. Virilio.). Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. London: Verso. Det moderne. Oxford: Berg. Originaltittel: L’Inertie polaire. 29-45. Paul. Originaltittel: L’Espace critique. Oxford: Blackwell.). 1998. 143 . “Critical Space”. ss. Paul. Paul. Virilio. 46-57. Originaltittel: L’État suicidaire. “Polar Inertia”.Press. Virilio. 2005. 2004. ss. 1984. Virilio. 1990. 1984. Østerberg. 1999/2000. 117-133. Paul. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. 1975. 2005. 1998. 1975/1994. i James Der Derian (Ed. War and Cinema. The Logistics of Perception. i James Der Derian (Ed. Oxford: Blackwell. Paul. ss. The Virilio Reader. Originaltittel: Ville Panique. Virilio. overs. Patrick Camiller. Virilio.). Paul. Julie Rose. City of Panic. London: Verso. Originaltittel: Vitesse et Politique. Paul. ss. overs. Michael Degener. Originaltittel: Bunker Archéologie. London: Continuum.). 1998. Virilio. overs. Oxford: Blackwell. overs. i James Der Derian (Ed. 1989/1996. 1977. 1984.

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful