Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

. 53 Duellen med Hegel………………………………………………………………....76 Den anarkistiske kopist ………………………………………………………….. 86 Hegel XP………………………………………………………………………….. 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien………………………………………….……………………………………………………. 44 Ved diskursens randsoner ………………………………………………………. 74 Litteraturens potensial…………………………………………………………….... Bataille………………………………………………………………………... 49 Transgresjonspolitikken…………………………………………………………..85 Steget ut i rommet…………. 78 Diskusjon…………………………………………………………………………... 45 Kapittel 4. Nietzsche……………………………………….. 56 Menneskets arkitektur…………………………………………………………….. ……………………………………………………………. 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt…………………………………………………. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ………………………………………………. 52 Heterogene utbrudd………………………………………………………………... 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5...72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs... 84 Spektakulær undertrykkelse………………………………………………………. 60 Diskusjon………………………………………………………………………….....70 Dødens innsiv……………………………………………………………………...Kapittel 3. 58 Organismens metamorfose………………………………………………………. 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? ……………………. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk………………………………………………………. 51 Dépense og den generelle økonomien……………………………………………. Blanchot………………………………………………………………….. 71 Blanchot og Guds død……………………………………………………………. 88 iii . 54 Arkitekturens verk….

... 119 Verdien av nihilismen …………………………………………………………….... Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering …………………………………………………………………...... 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ………………………………………………………………………………... 137 iv ....111 Kroppens uteseing ………………………………………………………………......... Virilio………………………………………………………………………..... Baudrillard…………………………………………………………………. 108 Den symbolske utveksling ………………………………………………………....98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos………………………………….....123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………... 109 Forvisningen av døden…………………………………………………………….. 96 Kroppens bortføring………………………………………………………………..Kapittel 7...122 Forførelsens kall …………………………………………………………………..... 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ……………………………………………….. 91 Den suicidale staten………………………………………………………………........ 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet……………………………………………….....127 Kapittel 9.....123 Den store illusjonen: realitetens eksess …………………………………………............107 Kapittel 8... 94 Kan fremskrittet overskrides? …………………………………………………….... 105 Avslutning ………………………………………………………………………....... 120 Dårlig uendelighet………………………………………………………………. 100 Verdensbyens larm ………………………………………………………………...... 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………....... 90 Virilios blikk for Utviklingen……………………………………………………... 99 Byen: den moderne bunkeren?.... 104 Diskusjon………………………………………………………………………….. 125 Avslutning ……………………………………………………………………….... 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot …………………………………………………..

Slik vises overskridelsens rolle før og nå. Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. lik havets skylling over jorden. De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt. Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. Maurice Blanchot (1907-2003). Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900). Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-). Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . Georges Bataille (1897-1962). Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse.Kapittel 1. må den forstås i relasjon til grenser. (2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav. Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). Det har ikke alltid vært slik. Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område. strukturer og faste former. Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. som enkelte betegner som antimodernisme. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem.

“Modernity – An Incomplete Project”. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet. 3-15. Language. 29-52. i Hal Foster (Ed. ss. 1999/2000.er død. Originaltittel: Les Mots et les choses. overs. Practice. Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form. 1981.2 Formen Menneske overskrides og utviskes.1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983). 1 2 . og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne. spør Foucault. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. 4 Jürgen Habermas. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. ss. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse. 1977/1980. Bouchard. Det moderne. ”A Preface to Transgression”. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé. 1970/1994.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster.til Georges Bataille ved hans død. The Order of Things. 2 Michel Foucault. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. New York: Cornell University Press. etter at universets garantist – Gud . en type etos.). inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering. århundret. 1966. London: Pluto Press.). 11). har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. Oslo: Gyldendal. 1963. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. i Donald F. 387. New York: Vintage Books. fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. (Ed. for tenkningen og eksistensens utfoldelse. men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned. 1983/1985. Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. s. Postmodern Culture. Counter-Memory. Originaltittel: Préface à la transgression. s. tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake. Alan Sheridan.

Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. s.. 9.6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. 3 . 7 Jürgen Habermas. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid. vilje til makt. 1987. The Philosophical Discourse of Modernity. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard. s. 97. Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille. Cambridge: Polity Press. universell moral og lov. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes. erfaringen og emosjoner. som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense). Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Foucault og Jacques Derrida.7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot. Ibid. men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet. 14. Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden. s.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet. overs. århundret. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). forestillingsevnen..på utvikling av en objektiv vitenskap. Frederick Lawrence. I sine forlesninger om modernitetens diskurs. 1985.

Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. Barnhart (Ed. New York: The H. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. New York: The Free Press.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter. et sted hvor terrenget ikke er utformet. 87. s. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade. Trond Berg Eriksen. 11 Mircea Eliade. Wilson Company. overs. The Barnhart Dictionary of Etymology. Oslo: Gyldendal. The Elementary Forms of Religious Life.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige.). og er en konstituering av en verden.W. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos. 1969/1997. Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. upløyd mark. 9 8 4 . og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne. Det hellige og det profane. 1957. s. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. 1912. Karen E. 10 Emile Durkheim. Robert K. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive. 1190. 1988. 1995. menneskeskapte symbolske handlinger. vil derfor nå gis en kort presentasjon. overs. s.. og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial. Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi. 20. Fields. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont. Det hellige viser seg ved en Ibid. Den arkaiske samfunnsorganisering. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen.

Festivalen er en hellig tid. Originaltittel: L’homme et le sacré.12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. ”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene. 5 . Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden. og er selv ”åpent”. 8. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon. Illinois: The Free Press. 103. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. huset eller kroppen. eller verdens hellighet. s. overs. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden.. som det nå skal handle om. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn. Glencoe.. Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. palasset. Man and the Sacred. 1959. 24. 15 Ibid. s.. imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. 1950. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene. 15.14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. Ibid. s. s. en åpen eksistens. Meyer Barash.15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke. I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet.hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. 14 Roger Caillois. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene.

Ibid. 103. og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen. s. 59. s.. Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen. 1996. Det hellige og det profane. Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. en overflod av skaperkraft. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder. s.16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året. Patterns in Comparative Religion. s. s. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . 19 Eliade. 20 Mircea Eliade. 32.periodisk fornyelse.20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller. Rosemary Sheed. 16 17 Ibid.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form. Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen.. Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde. 18 Ibid. 1958. 23. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny. Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket. i særlig grad flodmyten. en gjenskapning av dens Urzeit.. overs. Lincoln: University of Nebraska Press. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. kreativ tid hvor alle objekter. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige. 212.en midlertidig oppløsning. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. en grunnleggende. 6 .18 Festivalen presenteres som universets første dager.

I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. det uttrykker seg aldri i form. s. opphever former og vasker bort synden. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial. og landjorden med stabilitet. Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket. den trer inn i historien. Den sakte regresjonen til degenererte former. s. 1993. Det hellige og det profane. utg. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid.23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner..). og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. Niels Henningsen. Den går forut for skapelsen.”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. s. og havets potensial synes opptørket. 25 Eliade. 212. den renser og gir nytt liv. 359. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. 23 Eliade. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. svak og steril i degenererte former. 125.21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. Alt som har form er manifestert utenfor vannet. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. Vannets utslettende. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø. identitet og faste former. men nødvendige og helbredende kraft synes borte. Patterns in Comparative Religion. 1997. Fremmedordbok 15.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. vil de skrumpe inn. Frederiksberg: Det lille forlag. 22 21 7 . 79. s. 1882. for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig.. den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn. en grunnleggende ny start i en ny tid. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden. §125. 211 24 Friedrich Nietzsche. s. og det førformelige. ”et reservoar for eksistensens muligheter.22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos. Oslo: Kunnskapsforlaget. overs. Den muntre videnskab. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft.

og hegelianismen. Når balansen av periodisitet forrykkes. §72. s.28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse. New York: Vintage Books. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial. 56). ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller.29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den. 8 .27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener. 27 Friedrich Nietzsche. Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt. 1967/1968. sier Nietzsche. 29 Ibid. Walter Kaufmann & R. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse. J. s. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn). §4. 48. 9. 48.fraværet til den kollektive overskridelsen. Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse. Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven. s. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen. Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet. s. en verden av kaos. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse.. Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. The Will to Power. Det hellige og det profane. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse.. Hollingdale. Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse. ikke som en kritikk av fremskrittet per se. 28 Ibid. §74. Moderniteten. overs.

denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. 9 . Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. løvestadiet og barnets stadium. Amund Hønningstad. ss. Oslo: Gyldendal. 194. op. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden). Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. overs. 15-16. The Case of Wagner.. 1883-1885. cit. 32 Friedrich Nietzsche. som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne. 1974. 31 Caillois. i det 20. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende. En hybris for å reversere en annen hybris. s. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge. 1888. Slik talte Zarathustra. ss. men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche. Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med. jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. symbolisert av kamelstadiet.. New York: Gordon Press. 120. Anthony M. 1962/1999. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt. Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger.begynnelse. Ludovici. overs. s. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud. endringer og det nye. århundret.33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. 33 Ibid. 12-14. Originaltittel: Der Fall Wagner.

utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. 10 . blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken. og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft. en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene. Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. som bare driver den videre. Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten.I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. overs. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet. Thomas the Obscure. Robert Lamberton. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. Bataille søker en transgresjonspolitikk. blant annet i krigen. Den hegelske konsepsjonen om vekst. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. New York: Station Hill Press. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes. 1973/1988. som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. Originaltittel: Thomas l’obscur.34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker. Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet). 1941.

Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens. Habermas uttrykker. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche. ”Modernity – An Incomplete Project”. i sin opptegnelse over det moderne. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. København: Vindrose.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. Alt er ikke tillatt. bakside. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. 36 35 11 . ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling. en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. Kritik af den negative opbyggelighed. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. s. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører.35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen. som ”overskrider grænser”. Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. 2005. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. ss. og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær. 14-15. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. århundret. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen.

men beslektede varianter av modernitetskritikk. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås. men en sakte forsvinning. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt. den blir en negativ horisont. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre. Horisonten slår ikke bare sprekker. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid. kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. Vi har forlatt havet for godt. Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen. noe som kanskje har vært målet hele veien.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning.Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. Man søker det nye eller det genuint andre. Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. Problemet kan forstås som et toveis problem. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. himmel. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer. 12 . som er det samme. men som en villet. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. men ikke som en blind og ukontrollert undergang.

37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. men noe forskjellige bevegelser. 39 David B.htm [2005. Allison.eks.38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. 1. Topografi er en ”stedbeskrivelse. og pseudotransgresjon. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon. Aufhebung. s. 1160..39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form.). Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan. SUNY [Online]. 37 13 . s. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene. mindre område av jordoverflaten el. juni]. en bruddflate. op.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade.. Dette momentet diskuteres i avslutningen. s. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk. detaljert beskrivelse av større el. Tilgjengelig: http://www. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak). transgresjon. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham.). “Transgression and Its Itinerary”. som naturligvis må tilhøre et objekt eller område. men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt. cit. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes.sunysb. å gå hinsides noe. cit. overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet. en annen flate (f. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler. 40 Berulfsen & Gundersen (red. terrengforhold i et bestemt område)”. 357. 38 Barnhart (Ed. op. 2005. 1. Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven.40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede. på den andre siden) og gredi (å gå).Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot. transmigrasjon.

”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. Jean Baudrillard. The Metamorphoses of the Circle. som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten.søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap. 1961. Baltimore: The Johns Hopkins Press. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. Carley Dawson & Elliott Coleman. Ann Arbor: The University of Michigan Press. 1-2. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann. Sheila Faria Glaser. selv om det er skiftende grenser. Skillet det profane og det hellige. Disse skillene har materielle konsekvenser. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet. 14 . Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. overs. s. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. Originaltittel: Simulacres et simulation. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser.. strukturer og former. Med tabuet som grense for uforenlige sfærer. 43 Georges Poulet. kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne. overs. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. 1981.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. 357. 1966. Simulacra & Simulation. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt. s. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur. 1994/2006. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke. ss. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum. xi. gradvis tilstiver i sine posisjoner. Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi.

en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre. Maria Jolas. The Poetics of Space. Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt. men det skal få ligge i denne omgang.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi). hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. 1876/1995. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”. Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer. Gaston Bachelard. med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). The Hunting of the Snark. Originaltittel: La poétique de l’espace. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil.44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. overs. 1969. hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. London: Penguin. 1958. Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle. Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel. 45 Lewis Carroll. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. Boston: Beacon Press. 44 15 . Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere.

Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant. Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften. 16 . Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. Ja visst er man kritisk til det moderne.46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. 83-105. det vil til slutt falle. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende. Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. The Philosophical Discourse of Modernity. men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid. ss.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. 47 Habermas. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. Habermas. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær. men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig.

og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. 1993/1999. Det hellige og det profane. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall. London: The Athlone Press. Minneapolis: The University of Minnesota Press. s. Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her. 1999. Strategy of Deception. Susan Hanson. Pierre Klossowski. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin. Det samme gjelder likhetskriteriet.49 Nihilismen er aktuell også i dag. århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske. Linjen. Det er en viktig distinksjon. London: Verso. overs.og verdikrise hvor kursen må legges om. 2000. 1997. s. 58. Originaltittel: Stratégie de la déception. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap. psykologer og teologer. som forvitrer gjennom Guds død. Originaltittel: L’Entretien infini. ”Om varafrågan”. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. Smith. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. 1969. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Nietzsche and the Vicious Circle.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering. Daniel W. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. 127. Maurice Blanchot. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. The Infinite Conversation. Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. ss. overs. moderne mennesket. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. 49-87. 1993. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. Kapittel 2. Chris Turner. 1956. Paul Virilio. Originaltittel: Zur Seinsfrage. 17 . 50 Eliade. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. Malmö: Kykeon. 1969. overs. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

bare i døden overskrider man (til slutt) de.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme. nå oppleves det som et rom av intet. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer. 64 Friedrich Nietzsche. men engang var kjent. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn. 63 Nietzsche. s. Den muntre videnskab. Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer. 125-126. Ettersom mennesket. The Will to Power. 1919. ss. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt. The Will to Power. §3.61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. Douglas Smith.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. 61 21 . 65 Nietzsche. New York: Penguin. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. David Mclintock. On the Genealogy of Morals. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss. §3. Oxford: Oxford University Press. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass. utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. Formen den tar. overs. passiv og ekstrem nihilisme. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. Skillet mellom livet og døden blir da større.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. s. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. som det fortvilte mennesket uttrykker det. Dette er kanskje massekulturens forhold til den. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist. 9. 9. menneskeliggjør Gud. The Uncanny. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. 1996/1998. 65. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. hvis den ledes riktig vei. De vet ikke at Gud er død. må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”. Originaltittel: Das Unheimliche. 1887. s. overs. 62 Nietzsche. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. 2003. §125.

eller bekrefte seg selv gjennom. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. 74. s. kulturen.oppsett.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen.69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908). som en monstrøs hydra. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. Ecce Homo. 8. On the Genealogy of Morals. led hun fra problemet om denne meningen. eller som reaktive og destruktive avdannelser. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft. men som forurensende. op. s. Trond Berg Eriksen. Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet. 68 Nietzsche. s. forklare. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende. Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. Problemet var ikke 66 67 Allison. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. Oslo: Gyldendal. 69 Friedrich Nietzsche. 1908. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. 1970/1999. Reading the New Nietzsche. ”havet”. 149. s. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep). 113. 22 . Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull. Klossowski. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. overs. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt.66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende.. cit. Originaltittel: Ecce Homo.68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud. for å tillate friheten til deres sjeler.

kommenterer Nietzsche. Anti-Krist. 2003. potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. Fluch auf das Christenthum. Bjørn Christian Grønner. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den. 23 . Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. Friedrich Nietzsche. Havet. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. et absolutt.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer.71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. overs. Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. Gud ble selv en metafysiker. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. Originaltittel: Der Antikrist. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. flyttet ut i periferien til himmelen. Det som var en hellig sfære av dyr.lidelsen selv. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening. Dette virkelighetsskinnet. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. at Gud selv ble en edderkopp. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien. 1895. en ren ånd. 59-60. Gud blir et ideal. ss. Oslo: Spartacus. Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. Menneskene spant Gud så lenge. det hinsidige og etterlivet.

deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse. men dermed også skylden. I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen. I Gud ble intet guddommeliggjort.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. med sine løgner om det hinsidige. og smerte og lidelse. men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet. Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål. Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. Gud utartet til en motsigelse mot livet. Genesismytens livsrom rommer tre nivåer. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni. Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. Men målet for 24 . i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles. Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse.

1983/2002. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. 159. Nietzsche and Philosophy. 73 James George Frazer. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse. Nietzsches kultur. én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag.og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. London: Continuum. The Golden Bough. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen. Hugh Tomlinson. Dette kan illustreres lineært. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for. 25 . 1890/1998. Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. varianter over det hinsidige (målet). Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime). 1962. lineær tid. En regenerering av menneskeheten i floden.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen. inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig. Oxford: Oxford University Press. et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien.73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. s. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver. Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning. nemlig etterlivet. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt.Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”. overs. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål.

Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse.74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur. op. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå.at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne. Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. 74 Deleuze. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen. s. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19. Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt. ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret. Det er dens store grensens fall. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder. 26 . Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers. For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. 1.. cit.

213-222.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. cit. s. Visions of Excess. Kristendommen funderer en historieteologi. utover i en historisk dialektisk bevegelse. 219. ss. over hva det kan vite. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. 20-21. The Will to Power. det befinner seg på innsiden. Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi. Historien blir hellig historie. innretningene forblir de samme. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. I-IX. her sitert fra Klossowski. Nietzsche. 7. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. men makter å utvide skallet. ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside. Minneapolis: University of Minnesota Press. Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. 77 Georges Bataille. 1927-1939.). 27 . uten noen gang å sprenge grensene. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser). Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. men simpelthen gradvis skyve de utover. men det vokser seg ikke ut av skallet. Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens.77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser. §30.ding-an-sich og Gud for Kant. Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant.. ss. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. Fra: Oeuvres Complètes.76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. Selected Writings. op. s. Med Kant skjer det en forskyvning. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden. 1985/1999. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær.

Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. men å endre dens organisering av eksistensen. opplever det fortvilte mennesket. 69-70. mennesket har blitt Gud. om ikke bare å kritisere kulturen. Nietzsche Body and Culture. Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. overs. Historien blir i sin totalitet til en teofani. mennesket på vei til å bli Gud. Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. ss. I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner. Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. ifølge Eliade. 1991). Stanford: Stanford University Press. Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. Det hellige og det profane. Seán Hand. Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel. Gud har blitt menneske. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). mens den utvider grensene. Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre.79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade. men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs. Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. og det finnes de som mener den må det. Historismen er. Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. 1986).78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. Gud er død. 28 . Gud utestenges (midlertidig). skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud). men vi møter ham igjen ved historiens slutt. lammet av nihilismen. havet som inntørket. et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse). Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden.frelse. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste.

xviii. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. 83 Nietzsche.81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. s. i overensstemmelse med realitetsprinsippet. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. s. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft. Impossibility of this endeavor recognized. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality.80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål. 29 . 82 Ibid.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt. 224. 2. I sought a new center. 5. Ibid. På innsiden finnes identitetsprinsippet. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i. s. og som regnes for virkelig tale. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte.organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap.. praksiser. cit.. §417. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1. The Will to Power. op. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten.

Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. Systemet. hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. Nietzsche. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. men som når den får tak over henne. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere. Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. s. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet. §341. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. hvor viljen er forløst. §418. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. The Will to Power.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp. 30 .84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. dette systemets røtter. En evig tilbakekomst av tilblivelse.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon. som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. 224-225. Den muntre videnskab. 192-193. The Case of Wagner. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. 49. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon. ss. ss. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk. 86 Nietzsche. det kristenplatonske verdigregimet.

Foreløpig. og noe forenkelt. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av. svanger i kroppens ubevisste. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter.87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige. Men når vi leser demonen si dette. 1935. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Harvey Lomax. Bevissthet er 87 Karl Löwith. besvimelse. J.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. overs. Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften. 1997. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. transe. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. Berkeley: University of California Press. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp. og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg. Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. 31 . Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte. meditasjon eller syn. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. Bevisstheten er skapt av kroppen. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen.bevisstheten og fornuftens styrker. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé.

Slik talte Zarathustra. i alt som forgår. s. 549-550. ss. Et sykt. begge som sentre for vår orientering i verden. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. 93 Nietzsche. å låse opp en port med en nøkkel.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser. det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. Den muntre videnskab. en ånd eller Gud. for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. Eliade. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. The Will to Power. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. en bevissthet involvert i hele livet og viljen. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet. s. Det hellige og det profane. s. 91. ss. 32 . Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. viljens problem. 174.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. 103. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg. 39-76. Det hvite skummet.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). 91 Nietzsche. §1067. §310. On the Genealogy of Morals. Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen. 92 Nietzsche. som krefter i stadig bevegelse.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk.

Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen. Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. en bitterhet over fortiden. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. jorden og 94 Ibid. som et forbindelsessenter.selv er sin egen fiende. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon. Og det er nok riktig. 91-95. Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv. 33 . Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. i bevisstheten. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. ss.. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med.

overs. 79. fortiden. s. ss. Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. 1954. Durham: Duke University Press. Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom. op. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. s. Time-Fetishes.99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer.helvete. 103. 14. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd. Abridged Edition. 1949. Trask. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates.95 Bildet Nietzsche maler av broen.97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen. 1998. 98 Eliade. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. s. New York: Pantheon Books. sine minner av bitterhet.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. 95 34 . 96 Ned Lukacher. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme). 53-55. 31.). Willard R. s. Jarrett (Ed. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet. er her nå oppnåelig. Princeton. ‘På de lykksaliges øier’. 1998. Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. The Myth of the Eternal Return. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste). The Secret History of Eternal Recurrence. en dverg på hans skuldre.. New Jersey: Princeton University Press. s. cit. Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. Det hellige og det profane. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse. porten.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd. s. nåtid og fremtid. 97 James L. 100 Ibid. 12. 99 Caillois.. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. 101 Se Nietzsche. 103. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. Slik talte Zarathustra. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. Det som lenge var umulig. og selve viljens låste posisjon i bevisstheten. Verdandi og Skuld som betyr fortid.

Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen). Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). sirkelens fullendelse. Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. men dens (aktive) vitne. hvis veier leder til fortid og til fremtid. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter. Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. Grensene mellom liv og død. Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen. sirkelens slutning.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham. 35 . Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden. 164. Kristendommens tids.og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. og fornekteren av døden. Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham.102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. men må skapes vevd i hverandre. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra. s. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid. Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen. Reading the New Nietzsche.

106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft. Slik talte Zarathustra. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet. Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer. 5.. s. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen. mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet. Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste. cit.. husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr. 105 Nietzsche. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides. Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje. og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid. En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. s. 94. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder. og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen. Slik talte Zarathustra. s. men tar opp og lager (om). 13. bevissthetens irrganger.103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. ”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”. Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. Bachelard. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet. Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”. 36 .104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste. 105. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’).105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv). Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen.106 103 104 Nietzsche. baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen.). Grensene må åpnes. op. s.

men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. cit. bølgetoppen. Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet. bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. Men flyktighetens intensitet. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter.Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler). 9. op. hevder Klossowski. det er ikke noe koherent. Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting. s.. 62. s. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks. nettopp fortiden blir avgjørende. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket).. i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene. 37 . Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene. cit. Klossowski. Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson. op. hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending.108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke. men bare en bestemt organisering (av mange mulige).

hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. 38 . Gud/mennesket og kultur/natur. og isteden blir reaksjoner. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides. en abstrahering. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige. Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. basert på en misforståelse.tilblivelse ikke har noe form. Det vi innledningsvis kalte for imago mundi. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet. Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren. En fatal todeling mellom kropp og sjel. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur. oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet. Ibid.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. On the Genealogy of Morals. hukommelse og magasinert viljespotens. forestillingsbilder og fornuft. det bevisste/ubevisste. Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi. Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. men er potensialet som lar seg utforme. er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. En indre verden av forestillingsbilder. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. samfunnet og eksistensens mål. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden.

s. men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. s. 114 Nietzsche. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre.. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som. §469. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth. ikke forsvinner 111 112 Bachelard. blindsporet den vestlige kultur er inne på. cit. men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet. The Will to Power. s. §1020. Nietzsche. 528. it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination. 146. 39 . en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. En kontaminert konteiner av vilje. kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel. s. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet. op..111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling. 262. Slik talte Zarathustra. 113 Ibid.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates. 17.

s.119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former. s. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter. s. 118 Jarrett (Ed. 117 Nietzsche. Ecce Homo. Men hva kan denne klippeblokken ha representert. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”. s. var egentlig en steins teofani. i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. tanken om den evige tilbakekomst.. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene.). 93..118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur.. op. 14. s.av seg selv. noe som ble kalt hermai. 120 Ibid.”116 Viljens problem er mennesket.. 149). Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. Patterns in Comperative Religion.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. 122 Ibid. sier Eliade. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. som et bilde på en gud. cit. 119 Eliade. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej. s. menneskets fattighet og fengsel. omgitt av bevissthetens klare landstrukturer. vil vende tilbake. 231.122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid. 85. 234. Ibid. en hermes opp. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode. Skjebneveven. Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte. s.. s. 121 Ibid. 40 . Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. ”det var” som den ikke kan forløse. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus. 235. som beskyttelser og innhegninger.115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute.117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. 233.120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus..

overs..124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. 1872. s. 125 Eliade. her sitert fra Allison. nemlig drømmen. 228. Reading the New Nietzsche. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer. Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Oslo: Pax. Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer. Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten.123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn. 126 Nietzsche. 235. 124 123 41 . er ikke uvesentlig her. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser. men en sabotør som man bør heie på. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening. s. Nietzsche. Arild Haaland. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid. 294. Slik talte Zarathustra. 53. s. 1969/1993. 127 Nietzsche. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm. Patterns in Comperative Religion. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. s.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i. Tragediens fødsel.

et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål.128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus. forestillingsbilder.. Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut. hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom. billedet av mine billeder. 42 . ss. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang. Slik talte Zarathustra. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk.en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche. 54. samtidig som det er et tomt mål. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden.. Steinen blir et bilde på viljens avmakt. Gåten mennesket lar seg ikke forløse. 130 Ibid. i stenen ser jeg et sovende billede. 55. 96. s. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. 128 129 Nietzsche. Akk. kan ikke skje i ham selv. man ser ikke forbi mennesket. der mennesket igjen forlater sitt bilde. s.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv. hesligste sten.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet. s. at det må sove i den hårdeste. Nietzsche. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. 131 Ibid.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. bare (som) en Annen. Ecce Homo. I mennesker. Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv. 220-231. Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje.

36. lik en vaksinering mot en kommende pest. 230-231..132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane. 132 43 . Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. 103. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn. cit. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde. menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. om de knuses eller forvandles. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. 133 Nietzsche.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. 134 Ibid. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt.133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket. Deg selv kastet du høyt. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten. Klossowski. Kapittel 3. men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. For mennesket vil ikke forlate sin plass. ss. s. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. her sitert fra Klossowski: ”In truth. alle ”steiner” må til slutt falle. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. det gjelder å gjøre det i en villet undergang.. de begrep ikke gjenkomsten. op. Slik talte Zarathustra. ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang.Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. Zarathustra har ikke blitt forstått. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. s. ei funnet sine rette mennesker.

tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. 1947.Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939. Introduksjon til lesningen av Hegel. Agnete Øye. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden. som han ikke kan overgå. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep. Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå. Trellen har. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen. s. Aufhebung. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid. 33. den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. 135 44 . Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden.137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. Hans eneste overskridelse vil være døden. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv. Hos ham er intet fast. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. Oslo: Pax. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri. 1996. ikke herren sin vilje. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. 137 Alexandre Kojève. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. overs. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. uten selv å vite det.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel.

fast verd(i)satte. som den må kjempe mot for å eksistere. Det andre truer hele tiden det samme. overs. 1954. L. 27. dialektikkens drivmotor. slik den er presentert av Kojève. 1980/2001.. s. New York: SUNY. 1988. Cambridge: Cambridge University Press. M. 1979. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. Leslie Anne Boldt. overs. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. legemliggjort i herren. Modern French Philosophy. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille. Inner Experience. Vincent Descombes. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. den moderne psykens fødes med dette. Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden. Originaltittel: L’experience interieure. 140 Georges Bataille. 108-109. Harding. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. samtidig higer han etter selvstendigheten. s. Originaltittel: Le Même et L’Autre. I den hegelske dialektikken. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. er det trellens livsbetingelser som dikterer. i ønsket om forandring. Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile. ss. 45 . Scott-Fox & J. mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. Dette er negativiteten. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. overskridelse og forvandling. 23. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten.

The Order of Things. i Allan Stoekl (Ed. 145 Georges Bataille.146 Gerald L. ss. Agnete Øye. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy.disse nær og beherske de. Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden.). Historien om øyet. 342. 143 Foucault. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)). overs. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. Thomas Espedal. 122-144. Oslo: Spartacus. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. I-IX. Selected Writings. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler. 1928. Visions of Excess. kulturer og historiens slutt. xi. for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. Døden. 1996. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. s.144145 Kapittel 4. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden. Bruns. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død. “The Pineal Eye”.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter. overs. 1957). i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. Fra: Oeuvres Complètes.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker. I introduksjonen til Man and 141 46 . 142 Ibid. Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. ss. Originaltittel: L’érotisme. 1927-1939. 1985/1999. Minneapolis: University of Minnesota Press.. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket. arbeid. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen. Oslo: Pax. 2002. Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle. Originaltittel: La Historie de l’oeil. than the unfolding of a space in which it is once more possible to think. 1997/2005. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille. 79-90. som i virkeligheten er noe innsidig. 144 Georges Bataille. kroppslige betoning. s. and nothing less.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall. Erotismen. Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet.

må ikke noe fylle deres viktige plass. en kontrollert.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet. en tid utenfor tiden. orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet. 149 Ibid. i dens totale natur. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. jo større sjanse har krigen til å forføre. som regenererte og fornyet samfunnet. i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. Den fragmenterer isteden for å forene. dens utvidelse av tid og rom.147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter. Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. 163-180. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. 99. cit. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne.. ss. hevder Caillois. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. 180). Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid. Caillois antyder at krigens omfang. men dette tar krigen igjen i omfang. s. Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. men bruker de i motsatt retning. Den moderne ferien er individuell og perifer. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne. op. s. Krigen innehar alle festivalens krefter. Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden.. vold. hvor eksess. Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid. Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor. 147 Caillois. ødsling. den inneholder eksess. nemlig krigen.. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. 47 .

hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi. Ibid. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår. 152 Ibid.. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt. Alt skapes av krigen. s. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos. perioden med guddommelig tid. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden. Krigen blir selve historiens beveger. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. Ikke lenger barbari. 176.. Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne. Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. Det er ikke overraskende. i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. hevder Caillois. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt. s. og får dermed en religiøs verdi.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst. hevder Caillois. Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår. freden forårsaker alle tings sakte forfall. 171. s. I det moderne konstitueres grensene av krigen. men kilden til sivilisasjonens utvikling. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid. for å beskytte det mot effektene av tidens tann.. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. 170. 48 . medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet. i en åpning av grensen mellom sfærene.152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos.

155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet. søken etter en tapt intimitet og suverenitet. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden. 1973. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet. Kontinuitet og død er derfor samme sak. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. Robert Hurley. s. Theory of Religion. 156 Ibid. Erotismen. 155 Bataille. Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener.153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet.. En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur. 154 Ibid. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. 49 . vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse. 21. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen. med avgjørende ulike konsekvenser. Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt. 23-24. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. 23-25. overs.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge. ss. 1992/2001.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer.. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen. Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden. Originaltittel: Théorie de la Religion. dets arkitektur. ikke en åpning. New York: Zone Books. ss. Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten.

Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. eller det totale mennesket. s. Bataille: A Critical Reader. 59-73... Grensen mellom disse sfærene vil. 65. Døden manifesterer værens kontinuitet. ss. Oxford: Blackwell. Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons. 1967. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør.). i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 66.158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene. Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører. Det homogene representerer det assimilerbare. men mer viktig enn det transcendentale elementet.og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme. Denis Hollier.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer.157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer. Theory of Religion. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige. Det hellige gis mange navn som Gud. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet.mennesket tilhører som definerte individer. Med døden 157 158 Ibid. 38. Staten. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. s. 160 Bataille. 50 . s. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. 1998. er grensene som hele veien produseres. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. 30. 159 Ibid. s.

40. er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. The Accursed Share Volume I. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. s. 164 Georges Bataille. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv. s. Men feilgrepet til de fleste religioner. Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. Theory of Religion. Robert Hurley. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. 163 Bataille. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt. Bataille.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret. s. Erotismen. Erotismen. ikke lenger er gitt. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket.164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden. Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille.162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell. 56. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. 1991/2002. 51 . er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. hevder Bataille. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige. ikke kroppslig og kollektiv. 129. Originaltittel: La Part Maudite. overs. New York: Zone Books. 1967. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen. 51. s.

21. 74-101. 2004. heltmodig eller katastrofalt.166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet.170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet. s.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det. The Accursed Share Volume 1. Ibid.). De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.. Oxford: Blackwell. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet. 75. Vinden fra utsiden. s. s. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser.168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige. Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi. men noe som overskrider og kompletterer det. 161. 167 Philipe Sollers. s. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. s. Bergen: Filosofisk institutt. ss.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). 52 . 161. Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling. Grensen er imidlertid ikke helt lukket. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Georges Bataille. s. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet. 1968. 1998. Erotismen. 168 Helge Pettersen. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense. 170 Bataille. Gjennom hele menneskehetens historie. 69. Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv.. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse.169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering. hevder Bataille. 73.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet. Bataille: A Critical Reader. 169 Ibid. det finnes en åpning. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet.

Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille.). 41.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte). Visions of Excess. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt.172 Om vi ikke ødelegger energien. heterogene natur. Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. overskudd.nok energi og overskudd som har vært det sentrale. 174 Georges Bataille. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle. Minneapolis: University of Minnesota Press.175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet.. 137-160. i Allan Stoekl (Ed. Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente. i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet. men hvordan man blir av med det. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. ”The Psychological Structure of Fascism”. Fra: Oeuvres Complètes. 1985/1999. ss. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss. anarkistiske og revolusjonære karakter. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. I-IX. Ibid. 172 171 53 .. Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke. Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet. som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring. Selected Writings. s.174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive. Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære. 175 Ibid. risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet. 173 Ibid. hverdagslige verden av homogen realitet. 141. 23. delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane. 1927-1939. Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet.. s. Fascismebevegelsens vold. s. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid.

oppleves som smått guddommelige og forenende. Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. gjennom hans overskridelse i negasjonen. Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider. hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover. Det som skjer i Guds fravær. Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 . Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner. Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet. men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener. Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken). Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges.

102-138.179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. en selvprodusent. ikke produksjon. ss. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. det ukjente i seg selv. 178 Blanchot. væren. Han har konstruert verden. satt seg til arbeid og blitt en produsent. 206. som en umulig autoritet i frelsens fravær. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud. men å redusere seg selv til Jacques Derrida. ikke å lykkes. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. 203-205. og blitt en produsent. Men det er ikke nok.) Bataille: A Critical Reader.177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten. Oxford: Blackwell. The Infinite Conversation. Som oftest merkes ikke dette. 128. Inner Experience. 179 Ibid. s. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes. Det er del av en contesterende (bestridelse. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. det gode. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites. og i disse tilfellene oppløser seg selv. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Evigheten. bekreftes. 177 Bataille. men å mislykkes.. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien. Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. ss. En oppgivelse av alt håp. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. ikke gjøre noe nyttig. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse. s. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. 176 55 . en negasjon som har intet mer å negere. men som til tider lukker seg selv i et system. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter.176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig. 108. enhet). Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. 1998. s. 1967.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill. men skulle det mot formodning gjøre det. skjer en åpning mot ødslingen.

ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929). Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten. 19. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. og ikke gjøre noe forskjell. homogene. Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives.180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. Arkitekturen representerer det tause. Massachusetts: The MIT Press. Originaltittel: La Prise de la Concorde. de uttrykker samme organisering. Erotismen.det unyttige. 205-206. overs.. 180 181 Ibid. s. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. Betsy Wing. 1989/1992. ss. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden. s. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk. 1974.182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur. 45. 56 . en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes. Bataille. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. 182 Denis Hollier. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. Det skitne ville erstatte Gud.181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. Cambridge. gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden).

århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. Ibid. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse.for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. det andre til det som er kjent. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen. nemlig menneskets form. 186 Ibid. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter. 51. hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler.183 Dette kan forstås som at døden. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde.. xiii. Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. s. 38. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger. ix. s. og skal ikke være en del av bevisstheten. Det er det ukjente. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske. s. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego. 185 Ibid. det truer diskursens meningsfelt. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. 57 .. Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden. fortrengingen og glemselen.. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13. Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen. Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter. teologien. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden..186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet. s.184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn.

Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori. og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid.mer dominante.. Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding. Annetheten ekskluderes. s. Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur.187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. xi. Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. xii. Dette systemet er monoteistisk. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured..188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den. 189 Ibid. Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv. den har ingen annen plass enn utsiden. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp. en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel). den ”andre” stemmen lar seg ikke høre.. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. 35. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). s. og organisering av Mennesket. Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form. Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem. Ibid. s. En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen. et ønske om å styrte samfunnets organisering. Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig. Mennesket låses i seg selv. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. det har bare en stemme. og miste hodet. 58 .

. ss. opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. 192 Ibid. og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. 87. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham. dets fravær. Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute. problemet med å erstatte det høye med det lave). Det vises også i den hegelianske arkitekturen.192 Huset og templet var opprinnelig hule. 59 . s. det som overskrider det. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori. Dette kan forstås som en tings revne av identitet.. 3-13 193 Ibid. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker. Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt. s. Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt. er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet). I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider. 190 191 Ibid. Den internaliserer selv dens utside. det blinde punktet er der. 88. det som er hinsides det. den absolutte forener av menn.. den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. 12. som er assimilasjon av det andre.forandre (jfr. Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. bare kan uttrykkes på eksternt vis. da den ikke har noe innhold. Hollier viser hvordan huset eller tempelet. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss. s. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen. forestillinger og guder.190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke.. Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen. Ibid. Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles.193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis. uansett innhold.

s.Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse. Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form).194 Epifysen. antok Descartes var senteret for bevisstheten. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer. på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut. 196 Ibid. nemlig døden. Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet.. Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet). Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess. 60 . Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser. det moderne borgerlige samfunnet. “The Pineal Eye”. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus. Ibid. Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet. Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. 82.

. Fra: Oeuvres Complètes. is nothing other than the celestial eye it lacks. a creature who. Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet. materielle annethet. London: Verso..198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite. den absolutte ånds. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison. 198 197 61 . Døden må her tenkes som bevisstheten om døden. s.. ”The Sorcerer’s Apprentice”. ss. ikke himmelens. Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. 1985/1999. 1927-1939. 201 Michel Surya.”197 En anamorf form. Originaltittel: Georges Bataille. Døden er her jordens død.). å miste hodet. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med. 236. 1985/1999. Georges Bataille. 1927-1939. i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv. i Allan Stoekl (Ed. Minneapolis: University of Minnesota Press. overs. Visions of Excess.201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. ”Introduction”.inversion. Against Architecture. 199 Bataille. 200 Hollier. s. An Intellectual Biography. Minneapolis: University of Minnesota Press. Georges Bataille. som er tragisk for alle. ss. i Allan Stoekl (Ed. Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. 89-90. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret. under a sick sun. Selected Writings.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. 1992. kommenter Bataille. ss. ix-xxv. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø. 223-234. 2002. ss. Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. men den utestenges av det moderne. la mort à l’æuvre. s. xx. Selected Writings.). xii. 232-233. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om. her sitert fra Allan Stoekl. . Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning. Visions of Excess. I-IX. som Bataille søker et kollektiv rundt. den har potensial til å forvandle eksistensen.

Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker. 208 Ibid. s. 207 Ibid..205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket. under Ibid... vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser. Originaltittel: Sur Nietzsche. 24. Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. og ikke bare endrer meningsinnholdet. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier. St. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet. 44. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv. 1992. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt. 39. 253.207 Religionen. overs. 31. 1945. Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt. s. Guds hus. s. Minnesota: Paragon House. On Nietzsche. Bruce Boone. som ikke svarte til et navn. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle. Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. 203 202 62 . s. s. Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene. Og om det i det hele tatt var en realitet. som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø. 206 Hollier. Ibid. 245. Dette representerer en dobbel låsing. 205 Georges Bataille.destruksjon og død (som fascismen).208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi. s. s.. Against Architecture. 250..202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. 204 Ibid.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille. Paul.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion.203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen.

en mektig bevarer av den universelle orden. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser.koloniseringens tid. mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen). men gjennom en diffus personlig intimitet. i likhet med Nietzsches. Gud blir nå det hellige. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter. ikke kollektivet. 154. Inner Experience. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon. s. Og om festivalen ikke lenger er en realitet. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien. Batailles prosjekt. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet. Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker. Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse. Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. 63 . Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene. Religionen blir universell og personlig. men denne veien inn er vesentlig annerledes. i kristendommens Gud. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer.

Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld. The Accursed Share Volume 1. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. op. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. 189. Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall.211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille. For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk). Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. 64 .210 mellom homogenitet og heterogenitet. Guds død. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. s. Batailles søken er grenseoppsøkende. For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig. Nietzsches søken er grenseløs. 78. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si. Sollers. En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer. 212 Bataille. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens.eksistensen. Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates. s.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag.. cit. for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse.

En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes. men det finnes glimt. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet. op. cit. Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. kommenterer Bataille. men som innriss. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet. men gjennom kroppen. I en perfekt kontrast. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet. 65 . Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag. her sitert fra Surya. 215 Bataille. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør. Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. op. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element. 85. ss. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt. ikke som substans.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”.egentlig er innenfor.. s. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. op. cit.. 95.. Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden. 93-95. cit. s.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse. Surya.

Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot. som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer. som tilsvarer transgresjon hos 66 . En bestridelse av helheten. Grensen mot utsidigheten kan erfares. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden). Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. men ikke som suveren kontinuitet. Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder.som en kumulativ progressiv prosess videre. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. døden og eksilet. og må begynne på nytt. i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. Kapittel 5. Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. men som drypp av annethet. men ikke som et helhetlig radikalt omkast. Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det. ventingen. Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av.

218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot. nakne erfaringen av utsiden. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). s. ss.216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden. 21. diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs. Innledning I en artikkel om Blanchot. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den. 216 Michel Foucault. Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni.. primært i litteraturens rom. er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken.. 21. Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken. Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling. i Foucault|Blanchot. 1966. s. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær. 7-58.Bataille: den mest rene. s. 217 Ibid. med den evige gjenkomst som middel i denne kampen. New York: Zone Books.217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. 27. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne. ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. 218 Ibid. Originaltittel: La pensée du dehors. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966). og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten. som ikke forflater den gjennom å konservere den. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. 67 . 1987/1997.

cit. op. 2004. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. 222 Hart. 1-15. 224 Hart. 5.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring. Kevin Hart. men ikke som teori. s. “Translator’s Introduction”. Lincoln: University of Nebraska Press..224 Han Bruns. 11. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av. The Infinite Conversation. ss. i Maurice Blanchot. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig. Hva så når denne perfekte. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av. s. 350.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien. The Space of Literature. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot. 9. Maurice Blanchot and the Sacred.. s.. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel. 223 Ann Smock. 1. cit. op. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker. cit. Chicago: The University of Chicago Press. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. s. 221 Blanchot. op. s. melder seg raskt. s. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen. 1982/1989. 220 219 68 .221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei. The Dark Gaze. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. 1.I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot.222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret.

For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen. 5.. op. ikke lenger vår. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet..227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet. tar alt bort bortsett fra mitt vesen.. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. s. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. vår erfaring. og blir her omtalt som litteraturens intervall. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. et hyperbolsk. 302. 229 Ibid. cit. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid. 7. og er aldri videre opptatt av det profane.. det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter. istedenfor et sirkulært rom..229 Talen. 228 Bruns. s. cit. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres. s. og peker på dislokalisert tid så vel som rom. Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. 69 . op. det er en Utside – et fullstendig åpent plan. dimensjoner og andre topografiske trekk. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter.omtaler primært det hellige fremfor religion. ss. s..225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om. Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid. 300. uten synet. 226 Hart. cit. et mennesket ved sitt vesens grense. xi-xxvi). 6. s. 227 Ibid.228 For Blanchot er mennesket uten horisont. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden. fremmed for alt visuelt og alt usynlig. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig. op. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. et nærvær uten presens.

235 Bruns.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter.. er også en bestridelse av kulturens ideal. Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. kulturer og historiens slutt. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien).. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid. arbeid. sirkelens sirkler. xxiii. xii. s. 233 Bruns. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling. op. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i. s.231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. s. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. op. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. på utsiden av språket. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. men ikke som et tilbakelagt mørke. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien. 231 230 70 .235 Innsigelsen mot diskursen. The Infinite Conversation. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer.erfaringen. s.. og en legitim filosofisk posisjon. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet. s. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien. Ibid. xi. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke. 234 Blanchot. cit. 5.234 Skrivingen blir det som overskrider loven. 131.. cit.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system.

”Waiting”. Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot. i Michael Holland (Ed. 272-278. 239 Ibid.236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides. Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. Han bærer ventingen inn i døden. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. møysommelig bygger. En venting på intet. Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden. betraktet som en påventet hendelse. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. Originaltittel: L’Attente. er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen. i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. bare utsettende. 1959. så venter vi på det uten å bekrefte det. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. The Infinite Conversation. 1996. s. 1995. 168-171. Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet. Essays i utvalg.). Oxford: Blackwell.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter. og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening). Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet.stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag). Og døden vil ikke la ham vente. den er et intet som overskrider alt. Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot. 237 236 71 . utsettelse og sigende forsvinning. 29. 238 Maurice Blanchot.). s. men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. The Blanchot Reader.239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger. ss. s.. Innriss. i Blanchots verker. ss. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. 170). Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. 276. Døden. riktignok i karakter av sin fraværenhet. Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende. Originaltittel: L’instant de ma mort. Oslo: Aschehoug. 1994.

241 Blanchot.gutenberg. Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme.novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. 72 . Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. s. Negasjonen av Gud.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss. The Infinite Conversation. Nihilismen tenkt til ende. riktignok uten å nevne Hegel. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud. som hos Nietzsche ifølge Blanchot. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs. nemlig idealer. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. 17. en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen. mars]. men en ikke-positiv affirmasjon. Tilgjengelig: http://www. 149. Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. Project Gutenberg [Online]. 1839. uansett hvor godt vi forsøker begrave det. ”The fall of the House of Usher”. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon. Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser.org/etext/932 [2006. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt.241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. annerledes enn noe som erstatter noe annet. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens.

Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. s. s. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form... her sitert fra ibid.242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. Nietzsches identitet selvdestrueres. 277. s. 244 Ibid. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den. slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. 273-274. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. men isteden det’et som returnerer. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen.gjenkomst svarer til denne bevegelsen. Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. 275. som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. eller det Enes opprinnelighet. 275.. hevder Blanchot. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond.. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter. såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler). Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. 245 Nietzsche. eller uendeligheten av et sentrum. Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur. 73 . så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. hvor lukning og bruddet sammenfaller. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke. Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. returen returnerer (som nøytral. og i denne revnen etablerer en Gud med feil. Ibid. eller helheten. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden. Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den. ss. Dermed markeres punktet for disjunksjon. svarer han.

du er derfor ikke engang uskyldig. ss. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche. 294. mener Blanchot. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. Dette betyr at man er uskyldig. Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst. Blanchots sjakkspill: Hegel vs. s. 1970. 290-297. The Blanchot Reader.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt. det ordet som bærer det. ss. da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. 248 Ibid.ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. Ibid. 279.). 279-280. men feilen ligger i om man blir berørt av dette. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld. 247 246 74 . That is its sole guarantee. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig..251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). 280-281. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv.. 279-280. hvis det må være en. 249 Ibid. Oxford: Blackwell. og enda mer. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon. 250 Maurice Blanchot. som snur deg vekk fra deg selv. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. Vilje. deg selv. så er det ingenting i deg som er deg. må ikke tas alvorlig. likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. ”The Exigency of Return”. its ’verification’. det må alltid være utflyttende og utslettende. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake. 1995. selv om det er et deg. Originaltittel: L’exigence du retour.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri.”250 Tro. selv ikke en holdning som absolutt alvor. Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. The Infinite Conversation.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. ss. 251 Ibid. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt. i Michael Holland (Ed. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence. gjennom denne uskylden. ss.. s. utsatt i grenseerfaringen.

og er selvinkluderende. 1947. Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger). Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover.252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges. men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse.. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den.Hegel . s. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid. Hegel bekrefter alt og oppbygger alt. 105). 1969/1980. en bevegelse som er selvekskluderende. Ithaca: Cornell University Press. overs.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid. De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. Hos Nietzsche gjentar alt seg. men tegnes stadig på ny. 252 75 . Introduction to the Reading of Hegel. Skjematisk kan vi sette det opp slik: . som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen.fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. James H. Hos Hegel utvikler alt seg. men som motsatte bevegelser. som navn på gjenkomstens lov. uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær. Nichols jr. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser. tenker den tid som uendelig. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève.

Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet. 292-293. 255 Emerson.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås.. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. 143-150. Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den. op. Enten en fortid. ss.256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter. ss. fylt opp av Blanchot. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden.253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes. uavhengig av språket. 6. Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden. ”The Exigency of the Return”. 212-227. men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre.). ”The Pursuit of the Zero Point”. i et samfunn. 295. 256 Maurice Blanchot. s. ikke-forholdbar. The Blanchot Reader. eller fremtid. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges. 148.254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. som alltid allerede er krysset. s. ss. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen. i Michael Holland (Ed. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten). Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. 1953. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’. cit. Oxford: Blackwell. s. cit. Bruns. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi.av tid tilsier utelukking av et nærværende presens.. Ibid. op. 1995. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst. så må den allerede være på utsiden. 254 253 76 .. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass. ikke ulikt poesiens annethet.

men som igjen og igjen tales på ny..”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det. 24.262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre. Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass. Talen om talen derimot leder oss. Foucault forklarer 258 259 Blanchot.259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. s.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer. s. å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om. ss. at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet.intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say.. et utvendig forhold til det kjente språket. s. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. 147. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen. fiction consists not in showing the invisible.261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. 148. 260 Ibid. 261 Ibid. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot. 147-148.. hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny). 262 Foucault. s. 13). 12. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner. 77 . mens talen utvendiggjør og ekskluderer. s. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’.. (Ibid. Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder. hele filosofihistorien.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner.. ”The Pursuit of the Zero Point”. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”. det er selve skrivingen ved origopunktet. som ikke fryses inn meningsidentiteter. ”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken. 264 Ibid. Ibid. s. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige. 150.

representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon. men alltid den uferdige formen til utsiden. eller evighet eller mennesket. 78 . 1980. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. s. The Writing of the Disaster. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder. alt faller til utsiden. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. Ann Smock. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake. 1995.266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. 267 Ibid.. det er ikke en resignert immobilitet. s. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer. som en utside som taler til oss.nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv. overs. Lincoln: The University of Nebraska Press. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. s. Ibid.. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro. 56. muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid.267 Språket er ikke sannhet eller tid. Ventingen som ikke er rettet mot noe. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer. men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse.. eller er knyttet til en plass. 52. 268 Maurice Blanchot. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. 25. fritt for et senter. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. den pakker seg ikke inn i indregjøring.265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”.

men tapet av vesen. en kort stund. Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter. det vil si. s. 272 Bruns. 79 . som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao). den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg). et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. Han blir. at han til slutt må avskjedige Bartleby. op.. Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm. 33.. en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer.. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping. cit. han befinner seg på utsiden av dialektikken. 269 270 Herman Melville. 1853/1990. av tenkning.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke. 158.handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i. Ibid. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres. han forlater ikke sin arbeidsplass. og at senteret dermed tvinges til å flytte. og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold. New York: Dover. hvor selve loven kollapser. et avkall på identitet. op. Bartleby and Benito Cereno. s. En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene.269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning. benektning som ikke støtter seg på nektelsen. ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. cit.272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. 271 Lukacher. s. 33.

.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. 273 80 . Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig. 275 Blanchot. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides. innenfor en passiv. New York: SUNY. forsvinnende. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). overskridende. op. 274 Lukacher. nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren. 1973. 1992.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt. 158. overs. The Infinite Conversation. 272. cit. er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke. Lycette Nelson. Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. Maurice Blanchot. på engelsk The Step Not Beyond. s. Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”. i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). The Step Not Beyond.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”. s. transmigrasjon.

dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult. erstatter lineær tid. Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet.. ss. en forbannelse som reverserer seg selv som glede.277 Senteret er ikke satt. 25-26. hvor endelig det ikke lenger er en original. overs. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. The Space of Literature. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom. s. “The Laughter of the Gods”. mer usikkert. 186-187.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. for Blanchot.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. London: Black Dog Publishing. Decadence Of The Nude. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon. i fraværet av et senter. 161-191.). er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. ikke ulikt Orfeus blikk. men mer pressende. 1955. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. i Sarah Wilson (Ed. uten fornuften eller guddommens opplysende optikk.279 Hos Bataille Maurice Blanchot. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. 277 Maurice Blanchot. Ann Smock. ”Waiting”.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt. ss. 1982/1989. 278. skriver Blanchot. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. 276 81 . Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. Originaltittel: Le rire des Dieux. op. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. s. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter. fordi det utfordrer identitet til væren. tiden for frelse og progresjon. x. Lincoln: University of Nebraska Press. cit. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. 278 Blanchot. 1965. 2002. 279 Hart. Originaltittel: L’Espace littéraire. ss. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver.

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

overs. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv. s. I denne konteksten. bruk av diverse narkotika. s.. The Revolution of Everyday Life. krav om fritid. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære. 293 Ibid.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen. s. mulighetene legges i rør. men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier. Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid.. 1967. søken tilbake til naturen. 294 Raoul Vaneigem. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. Donald Nicholson-Smith. Ibid. modellert på religion som opium for folket. 224. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon.. 85 . fungerer som en maskering av undertrykkelse.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting. 76.sfære ifølge Sollers. Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret. Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. 76. London: Rebel Press. som i den seksuelle frigjøringen. fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget. 77. s. 1983/2003.

Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet. 12. s. Originaltittel: La société du spectacle. New York: Zone Books. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn.297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk. overs. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet.og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet. s. Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele. blant annet Heidegger og Blanchot.. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger. 1967. 120. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950. 296 Ibid. Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. s. Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet.. Donald Nicholson-Smith. 86 .296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser.ren representasjon. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet. et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv. 1995/2004. 93. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. 297 Ibid. The Society of the Spectacle. Flere.295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet.

som normalt er situert på utsiden.fremtidsoptimisme. 2001. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett. vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”. For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende. 301 Andrej Tarkovskij. 1995. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. Originaltittel: La conquista dello spazio. s. ss. 56. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten. 45-67. s. i Michael Holland (Ed. I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død. 1981. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. ss. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man. but a man with no horizon.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman. fri fra gravitasjonskraften. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. flyttes ut i verdensrommets mørke. Fra det Martin Heidegger. samtidig tynget ned av sin egen drakt. Oxford: Blackwell. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel. Chicago: Precedent Publishing. s. 1976. 1964. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. ”The Conquest of Space”. [DVD.298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel. 269-271. 270. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten.). 299 Maurice Blanchot. som en hjelpeløs. The Blanchot Reader. London: Artificial Eye. Heidegger – The Man and the Thinker. Solaris. Spillefilm]. Produsert av Mosfilm Studio.”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn. 1972. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. 300 Ibid.. 269. i Thomas Sheehan (Ed. 298 87 . Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører.).”299 Er intetheten.

sier Baudrillard. London: Verso. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene.302 Den planetariske æra er over oss. stadig bedre liv. Kapittel 7. 1993/2002. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. s. men skallet har vokst. 1990. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen. som både er en videreføring av Batailles ideer. en større viten osv. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. 60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. 29. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme. The Transparency of Evil. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden. Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”. Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi. Det er spørsmålet vi nå må stille. så begynte vi å sirkle rundt oss selv. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. James Benedict.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene.. 88 . overs.

En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. s. mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi. har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære. krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen. op. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. cit. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres. men lynrask Utvikling. Krigen gjennom det 20. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. liksom real time har prioritet over rommet. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften.. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen.grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i. I 303 Caillois. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. 89 . er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel. 174. En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt.

men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner.. 1975. s. 305 Ibid. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. George Collins. Den totale krigen. Den totale krig er grenseløs i sin form.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. Det skal det nå gis noen eksempler på. Stedet og rommets implodering. er rom. som også Caillois var inne på.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. s. New York: Princeton Architectural Press. Begrep som Paul Virilio.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. 304 90 . Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. 40. Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning. 1975/1994. Bunker Archeology. overs.og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket. I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter. 14. Originaltittel: Bunker Archéologie. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning.

i James Der Derian (Ed. s. eller degenereringer. 307 Virilio. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. men overlasset i sin oppmerksomhet. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten. men flyter på grunnen. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser.307 Tomrommet eksisterer ikke lenger. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. men et gravitasjonssenter. ss. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn. det siste krigsspillet. 46-57. Låst i sin posisjon. ”The State of Emergency”. 43. Originaltittel: Vitesse et Politique.). Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen.’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. Oxford: Blackwell. skillet fredstid og krigstid opphører. 1977. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. og rommet sin tomhet. Total fred er krig i fredstid. Jorden har mistet sin materialitet. s. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret. alt kan flytte seg. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet. Noen slike observasjoner skal derfor vises. mens han stirrer angstfylt mot horisonten. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. En banebrytende teknologi som Paul Virilio. komme og gå. konfliktens homogenisering. det produserer også sin egen atmosfære. 306 91 . The Virilio Reader. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. 1998.306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. en konstant fare overalt. total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig. Bunkeren er ikke fundert. 51. en sammenblanding av det militære og det sivile. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen. der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. Bunker Archeology.

artilleriet var ikke lenger blindt. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. 1989/1996. s. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. 1984. War and Cinema. slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive. London: Verso. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. The Logistics of Perception. Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. Patrick Camiller. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet. eller som varsling over eteren. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. overs. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige. I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. 92 . Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. men kunne se hva som ville komme. som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket. 1. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem. Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget. Reaksjonstid ble altomgjørende. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende.

som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. Forestillingsbildet erstatter objektet. 41. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. War and Cinema. 46. sier Virilio. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre. London: Continuum. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse.309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet. Denne teknologiske utviklingen. det Virilio kaller dromologi. 1984. politiske og økonomiske situasjonen. Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant. Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). men i forskjellig enhet av tid.kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. Originaltittel: L’Horizon Negatif. overs. s. Michael Degener. hevder Virilio. 2005. Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. Det er forskjellen i tid. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. foreviggjøre det. og tiden erstatter rommet. 309 93 . s. 310 Virilio. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet). En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. Negative Horizon. Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall. hurtigheten til erobrerne.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene.

Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. i James Der Derian (Ed.314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. 311 94 . 40. Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid.. ss. Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene. Originaltittel: L’État suicidaire.moderne..311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt. 1998. s. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. Dessuten har det et psykologisk aspekt. The Virilio Reader. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio. 29-45. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal. s. 312 Virilio. alle sfærer. alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio. s. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk. For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon.). Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted. 59. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. erstattes av krigen i virkelig tid.. 315 Ibid. ikke bare jordbunnen. 314 Ibid.313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. farkoster. ”The Suicidal State”. Bunker Archeology.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet. s. Oxford: Blackwell. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser. 40. s. 31. 205.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse. absolutt krig blir en realitet. men til hele realitetens sfære. 313 Ibid. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. 1976.

s. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening. Strategy of Deception. I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid. her sitert fra Virilio. men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. s.. Bunker Archeology. 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). 95 . siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien. Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio. 81. 17. ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som. eller mangel på holdning som sådan. Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat. 319 Virilio.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid. 32. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen). men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet. 18. århundres diverse europeiske kriger. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet. og endringene startet med det 16. skal også blikket vendes mot en nåtidig krig. med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. Bunker Archeology. s. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott. Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter.psyke. s. 318 Ibid. som begge skyldes den samme holdningen.317 Land. Virilio.

og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder.321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen. grensene og forskjellen. Paul Virilio. 117133. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. Originaltittel: L’Inertie polaire. Antiform kan kanskje forstås som motform. Har dette hierarkiet alltid eksistert. “Polar Inertia”. Oxford: Blackwell. eller formenes skygge kunne vi kanskje si. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere. 1990.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. i James Der Derian (Ed. I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt. At Gud er død.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig. 1998. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille. s. ss. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. 32.320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket. Negative Horizon. som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer. 321 320 96 . The Virilio Reader.). Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen.. gjennom gruppen eller Ibid. 64. s. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden. Uansett hvor hardt vi prøver. 322 Virilio.

.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til. nye former. Denne reduksjonen danner våre vaner.. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet. s. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk.. men allerede gjenseere. s.og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”. spør Virilio seg. tiden har blitt klokketid.tidligere samfunn. til sin egen. s. det er vår arkitektur. en regel for persepsjonen. Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting. 34. 36. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder. 97 . 326 Ibid. rommet har blitt målt og kartfestet. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. fornyelsens fluks.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos). Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld. Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde. eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt. mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. 35. Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare. Ibid. på samme vis som vi oppfant soluret og klokken. s. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid. på grensen. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. ”One only really sees what one already has in mind”. Virilio gjør maksimen. 34. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse. forandringen av former. 325 Ibid. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker.. men gradvis utviklet de en logikk. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse.

ikke som en Gud.skaperkraft. 146. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. er erfaringen av kroppens endring. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler.330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi. Lover tradisjonelt bundet til jorden. s. men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet. som loven om eierskap og bruken av landområder. den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser. Strategy of Deception. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. For å føle 327 328 Ibid. Virilio.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv. 13. s. ss.. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet. 330 Virilio. 98 . Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). 21-22. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter. Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten. 329 Ibid. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom. Negative Horizon. s. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. men i reguleringen av bildene. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. 43. selv ikke avgrunnen. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet.. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen. det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger.

335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet. s. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her.. Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring.331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten. hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål. s.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse. 129. noen ganger her. 121. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. et mentalt bilde.332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk. here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid.. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet. 333 Ibid. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid. Virilio. ”Polar Inertia”. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet. 99 . slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. 119. 43. andre ganger der. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio.. I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden. s. 335 Ibid.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær. 334 Ibid. s.

man kan drepe fra distanse. s. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. 15.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro. Se Nietzsche. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). 16. Slik talte Zarathustra.336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. ss. s. Ibid.. Allerede kan man ha sex via skjermen. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats. 6. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. 12. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom. en seksualitet som dermed utøves over distanse. i urørligheten. op. Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. 2005. Julie Rose. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand. Oxford: Berg. hvor et av temaene er bunkerifisering. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok. Försvinnandets estetik. uten øyensynelig håp om endring. 100 . Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. 214-218. s. Det samme gjelder for døden. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid. Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. 8.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. City of Panic. Hastigheten har etablert seg som et absolutt. Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre. 338 Paul Virilio. 2004. og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv. i Paul Virilio. overs. Bokförlaget Korpen. Tre tiår senere ser vi resultatene. 7-18. Originaltittel: Ville Panique. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. 1996. 339 Handberg. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere..338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi. en plass for all fremtid. Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”. ss. ”Förord”. det Virilio kaller negativ horisont. cit. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. skriver Virilio. s.

Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes. Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form. ikke som potensial. med satellittbeltet i bane rundt Jorden. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. City of Panic.. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything.”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen..topografi er både lik og ulik bunkeren. 11. som så man vendte overskridelsen mot. 101 . En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde. s. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen. gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. hinsides rom og tid. men som utformingens utflatning. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk. s. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder. det vil si en felles kollektiv erfaring. Ibid. en form for opphøyd horisont. 70. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp. et tårn eller en kirke/katedral. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring. Med det geostratiske omslaget. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. s. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering. 342 Ibid.og høydemetaforikkens forsvinning. 130.

Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. Ibid. 346 Nietzsche. Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden. Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv. her eller der. i Østen som i Vesten. Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise. Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner. det vil si hele tiden utvekselbare..347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven. s.346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter). s. 347 Virilio. mens det lokale utgjør utsidens periferi. 345 Ibid. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen. 102 . s. men holomorfe.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet. 76. Negative Horizon.. 22. Alt som skjer.344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig. 76. oppe som nede. Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk. 139. homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. 191. Negative Horizon. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon. s. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding. her sitert fra Virilio. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen.. Og hvis det er slik at fullendelse er en grense. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen. s. så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte.

i og med grensenes og horisontens sammensmelting. 103 .352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder. s. som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene. “Critical Space”. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. ss.. s. Oxford: Blackwell. 1984. i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. noe Virilio kaller for stereorealitet..kapitalen).. s. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present. 85.”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’.). Originaltittel: L’Espace critique. det gis oss umiddelbart av fjernsynet. 350 Ibid. 352 Ibid. The Virilio Reader. Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet. City of Panic. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding. 91. er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde. danner jeg meg et forestillingsbilde. En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. s. i James Der Derian (Ed. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. City of Panic. 351 Ibid. 103. 349 Virilio. legger han til.350 Men i dag.349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid. Endringer. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby). 44. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing.348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt. 59. oppkastet av et siste 348 Virilio. s. s. 1998. Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk. medfører endringer for den menneskelige bevissthet. 58-72. i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. Paul Virilio. 39.

51. påtvinges hver og en av oss. The Lazarus Corporation [Online]. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. terrorens spatiotemporale amplitude. 43. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom.. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire. 1990. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk.356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er.354 Punktet. det nåtidige. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. den globale landsbyen. “I’m alone. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten. 356 Volker Grassmuck. s. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket. 104 . s. eller deliriet av mange forskjellige.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. En hel generasjon unge japanere. Otaku betyr ditt hjem. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer. 355 Bachelard. i synkroniseringen av emosjonene. ”I’m alone..php [2006. but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto. Ibid. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. men paradoksalt nok med nøye kontroll. s. et ikonodulsk delirium.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme. linjen.357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid. Dette kan høres vel ekstremt ut. Tilgjengelig: http://www. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. but not lonely”. 2. Hovedkvarteret for operasjonene.lazaruscorporation. 13. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket.co. april].uk/v4/articles/otaku. cit.Babelstårn. umiddelbart realtime. i et evig presens. op. av kosmos regler. 357 Ibid. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde.

De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss. i James Der Derian (Ed. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer. s. skjer nå i det indre. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. s. 21.moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø. i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. s..”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det. Lykkes i den forstand at straffen er latent. s. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig. 359 Ibid. The Virilio Reader.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger. 85. det som pleide å skje ved de lineære frontene. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. 16-21. Oxford: Blackwell. City of Panic. 358 105 . fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt. og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel. 361 Ibid.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. men en hybris som faktisk ”lykkes”. 86. 1998. Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian.. en hybrid.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske. 20. født av frykten for rommet. ss. 360 Virilio. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom.).

s. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. 35. Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. 106 . En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. som en offensiv. Staten degenererer og blir suicidal. selve koloniseringsiveren. som fungerte som innrammende konteinere.362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet. s. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv. 40. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall. En hybris utover elementenes harmoni. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. s. ”The Suicidal State”. Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. Ibid. City of Panic. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten. 364 Virilio. 77. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak.. som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser. en voldsom ekspansjon av kraft og energi.

men ikke som et intet. vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien. En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. 18). Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). Negative Horizon. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt. Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. 38. om vi skal ta Virilio på alvor. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. Dromokratiet. between the gaseous and mineral. og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert. op. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. bare fortsette. Den som fryktet himmelens fall. s. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder.366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm.. den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg. som ikke kan reverseres. selv avgrunnen er ingen steder.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra. men det er kanskje noe av Virilios poeng. cit. Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer.”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil. menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. 366 365 107 . minner han om Blanchots posisjonering ved grensen. men et intetsted. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. Umiddelbarhetens utstrakthet. en aksjon. Dette Virilio. opphøyninger og grenser eroderes bort. er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning. Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt. between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. s. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon. Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus.

En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt. s. 43. ”The Suicidal State”.368 I den moderne byen. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. tomrommet. et kaos. s. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. Kapittel 8. Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. Virilio. et ubevisste. Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet. blir til slutt også virkeligheten grenseløs. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. 76. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. av en endeløs strøm av bilder. som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. 108 . ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting. som denne raske 367 368 Virilio. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen. På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som. av uprosessert tid.367 En fylde av tomhet. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. glimtet av intet. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. City of Panic.

Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen. overs.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. Iain Hamilton Grant. 1.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort.370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil. ikke ulikt en spiral. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. Dette er beklagelig. Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon). s. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon. Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem. 1993/2002. 370 Baudrillard. Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp. Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling. 369 109 . Simulacra & Simulation. 1976. Symbolic Exchange and Death. som virker undertrykkende. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret. fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. men i en annen utgave. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. London: Sage. men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. 371 Jean Baudrillard. men i forsterkende paradoksale intervensjoner. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep.

ss. Sammenlignet med Nietzsche. Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening. s. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. 97-98. som styres av koden. 110 . Og koden genererer bare bestemte tegn. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. Finnes det en genuin verdilov. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. 9. 1991. Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier. s. blir selve referansene som sannhet. Symbolic Exchange and Death.Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet). 375 Ibid. 50. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i. virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid. 374 Baudrillard. hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. s. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd). som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. Mike Gane. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. London: Routledge. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture.. siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til.. 9.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon.372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven.373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert.

378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet. Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial. revolusjonen selv. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død. Når så den ene part. men simulasjonen. Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). 380 Ibid. 2. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier.377 Det som ikke er i dens makt.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte. s. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner). fn. Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende. Symbolic Exchange and Death. i dette tegnspillet. Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss. og dette var kapitalens virkelige vold. s.av reversering... medgir Baudrillard. 5. 377 376 111 . s. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende. Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. 60. Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon. og ble selv en sosial genetisk kode. men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres. 2. Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig. 378 Baudrillard. 379 Ibid. s. 60. Disse mytene kortsluttet.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse.. hevder Baudrillard. og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder.379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon.

ettersom den ikke kan utveksles symbolsk. Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien. 126. 187. s. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard. Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det.”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering.384 Døden er absolutt uorden. s. Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid.. the two terms lose their reality.. og ut av vår bevissthet. Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden. Simulasjonen må gå lenger enn systemet. man and nature. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet. It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body. Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn. Potensialet er derfor i tautologien. 133. s. Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet. the real and the non-real. In the symbolic operation. 4. 384 Ibid.. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms. s.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. 112 . strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon.simulasjon som vi aldri kan reversere. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon. Ibid. hevder Baudrillard.. birth and death.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden. 383 Ibid. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). Det symbolske krever en forløsende reversibilitet.

Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten. økt. Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det. spekulasjoner om døden. ligner ikke mennesket lenger noe. 187. Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet. og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden. 385 386 Ibid. Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære. 387 Ibid.388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. eller om vi forsterker den mot dens undergang. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. 388 Ibid. s. 166. 113 . 5.. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt. lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. Ibid. s. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen..386 Når Gud begynner å minne om mennesket. s. og døden som utestående betaling. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. 145. s... men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn.387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det.avstanden til hva som forsøkes skjules. Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket. Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om. Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på. Ikke ulikt Bataille.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

en immanens. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme.. s. The Transparency of Evil. 406 Ibid. I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære. 117 . Vi dras stadig nærmere skjermens overflate. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel. symbolsk skapelse. kontinuitet og nettverk. innside og utside. Denne teknologiens nye maskiner.tenkningen selv. som oppleves forlokkende og integrerende. med interface. s. s. i vår innordning i den integrerende krets. 56. Tragediens fødsel. Det er et telebilde. en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. i teateret. men som enorm fragmentering. 403 404 Ibid. 55. i Annetheten og i fremmedgjøringen. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. igjen i en endimensjonalitet. 405 Baudrillard. Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. med blikket utspredd utover forestillingsbildet. 51.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. ikke lenger forestiller seg. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen. men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre. Nietzsche. men forsvinning.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake.. objekt og subjekt innen den samme spiralen. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to.

409 William Bogard. Ibid. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. Baudrillard: A Critical Reader. Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder. s. skriver Baudrillard. The Transparency of Evil. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted. I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. Sannsynligvis 407 408 Ibid. 10-11. and the End”. de er innsatt i baner over våre hoder. i Douglas Kellner (Ed. s. bilder. 313-333. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med. 32. Oxford: Blackwell.Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet.410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. ss.. men som lar verden være i en tilstand av det samme. millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier. Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt. s. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot).). 27. Time. Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel. skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi). 321. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi). Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig. eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt. “Baudrillard. informasjon). ofte misforståtte. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). 410 Baudrillard. ss. den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte.409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen. baner som unnslipper vår kontroll.. uten noen klar begynnelse eller slutt. 1994/1995. 118 . som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden.407 Energiens form.

Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære. en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. op.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen.. 191. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. Symbolic Exchange and Death. s. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål. en reprodusent av koden eller systemet. Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. Bartleby er som kjent kopist av yrke. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. mener Baudrillard. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”.vil det skje en sakte dekomprimering. Baudrillard. s. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). fn. i en suveren handling. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. 119 . Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. Stansen av helheten synes fjernere og fjernere. som transgresjonspolitikken. I dag er vi nedlasset til døden med nytte. Men det er ikke nok å forsøke. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket. men i et mer-enn-nyttig. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. cit.411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense. 24. Ikke lenger en krise. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. fungerer i en perfekt uavbrutt krets. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. det hyperutilitaristiske. lik Bataille å leve hinsides nytten. som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. 324. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. låst rom. det er et indre. men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film. uten rom for feil eller stans.

s. 191-195. 416 Eliade. 5.415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium. Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt. 13. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. Bataille: A Critical Reader. en syklisk revolusjon. spør Baudrillard. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). 1998.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham. s. Bataille har feillest Mauss. Fatale Strategies. På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er. overs.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. Jean Baudrillard. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon. 9.414 Det er den virkelige symbolske prosessen. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv. og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid. 1976. hevder Baudrillard. London: Verso. 89. men en reversering. Chris Turner. 194. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende.). Oxford: Blackwell. 415 Jean Baudrillard. Det hellige og det profane. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). Dagens nihilisme er gjennomsiktig. s. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. 24. 1990. sier Baudrillard. s. Cool Memories. men til motgaven. Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. til det formløse. Hva skal du gjøre etter orgien?. s. 191.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. fn. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. ss.en transgresjon. 417 Baudrillard. til ”vannet”. 1987.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. ikke som individuell ekstase. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet. 120 .. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi. 418 Nietzsche. s. The Will to Power §2.

Simulacra & Simulation. s. s. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. s. 121 . Symbolic Exchange and Death. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten. fantes det en Nietzsche til å si det. 423 Ibid. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard.. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. 422 Ibid.kritisk enn sine tidligere former/utgaver. her sitert fra Baudrillard. 157.423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. Når Gud døde. en tenkning til ende. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon. xv. fn. en hypertele (sykelig overvekst).419 Problemet er at myten eller dens scene mangler. Den radikale. Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden. 4. sier Baudrillard. selv det som benekter det til ubetydeligheter. 2. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. Ibid. Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud.. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven. kommenterer Baudrillard. aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt. s. 159. De fangede formene vokser til det groteske. 421 Baudrillard. en Weltanschauung om katastrofen. s. immobiliserte i sin utvekst. 5.. s. Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring. 159. som noe som står på spill. 424 Nietzsche. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. Simulacra & Simulation. Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden. i den høyere orden av simulacra. en forestilling om en slutt.

426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi). men ribbet for suverenitetens ”frelse”. cit. Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. den 425 426 Bogard. selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche. vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom. står det simulerte Absolutte subjektet. ved perfeksjonen av dens teknologi. ingen syntese eller transcendens.425 Baudrillards posisjon er antihegelsk. bare programmert variasjon og repetisjon..tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. 427 Ibid. Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling). s. Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk. Ibid. 328. da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. Bataille og Debord. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse. 328. hvis destinasjon er lukket.. filosofien slutt. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier. forstått som forførelse og reversering.427 Der hvor Hegel når frem/ender. op. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. s. som man bare når i simulasjonen. 122 . men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi. kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. Ved ”slutten” til den simulerte historien.

ingenting er forbudt. Originaltittel: De la séduction. det Absolutte i cyberspace. Ibid. finnes ingen grenser. s. Men er hegelianismen virkelig fullendt.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. alt er mulig. 429 428 123 . Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen.simulerte suvereniteten. men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess. Crash). Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel.. Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps. 431 Jean Baudrillard. 329. 1990. Seduction. Brian Singer. Baudrillards begrep om séduction. overs. kan bety både forførelse og forledelse. 430 Séduction. Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers. Den seksuelle revolusjonen Ibid. som ren bevegelse uten bruk av energi. her oversatt som forførelse. s. her oversatt med ’forførelse’. som anatomiens radikale motsats.431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi.. men i et hypervirkelig univers. en figur hinsides systemet for utveksling. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det. 330. for å gjøre ende på simulasjonen.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen). Martin’s Press. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. New York: St.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet. s. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers. 1979. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden. 2. omnipotens og totale nærvær.

Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom.. er en potensielt grenseløs bevegelse. Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets. s.434 Ikke ulikt døden. lik alle produktive krefter. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter. men det omvendte forhold. fordi det er overladet og merket med mening. Ibid. fordi seksualiteten er vår nye moralitet. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett. s.. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne.Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt. Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven. det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard. 434 Ibid. Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur. s. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet. s. Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann. 124 . 435 Ibid. 26.. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato.. merker Baudrillard seg. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt. Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for). mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer. Anatomi (den falliske) er skjebne.433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt. 37. 13. Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne. forbudets og grensenes utdrivelse. 47. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid. Den seksuelle revolusjonen. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke.

intet). Siden Se eksempelvis Baudrillard. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. ss. 438 Baudrillard. s. 135-144. Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall. Mening har ikke lenger behov for utvikling. Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. 440 Ibid. Symbolic Exchange and Death.. men bruken av begreper som svart magi. i motsetning til simulasjonen. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den. hvor bevisstheten skapes av bildet. 437 436 125 . og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden. 262. såkalt postmoderne teori. The Space of Literature. 441 Ibid. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. s. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten. er realitetens eksess.441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten. som vist i eksemplet med det feminine. død. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her. Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt).”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder..440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard. i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. 263. men setter seg i Annethetens mening. Baudrillard. 439 Blanchot. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility.439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet. som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort. henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. s. 29-30. Seduction. Det skjer primært som visualisering. nemlig døden.Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet. 260. tar noe bort fra det visuelle. Forførelsen. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate.436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. ss.

442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. Derfor motarbeides forførelsen aktivt. et univers uten horisonter. mellom skapelse og utslettelse. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft. Ibid. hevder Baudrillard. Seduction. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. sier Baudrillard. 67-71. bevissthetens scene. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. ss. 32. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum. s. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra. men aldri gå forbi.. Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større. 444 Blanchot. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen. subjektet transformeres. 126 . s. 259. det er en overflate som absorberer og forfører ham. Virkeligheten.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard. En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. som han kan tilnærme seg. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. The Space of Literature. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside.

65-66.mørke. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten. Ibid. Seduction. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn. s. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn.. 10. 447 Baudrillard. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen. ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser. Avgrunnens forførelse. Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet. hevder Baudrillard. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll. ss. seksuelt eller politisk. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt. avgrunnen. for Baudrillard. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard. et ”hull” i realiteten. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt. 69. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen. enten det er estetisk. mens de egentlig bare er grunne. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. sier Baudrillard. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. 127 . som vi engang drømte om. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner. Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. s.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer. men en simulasjon. The Transparency of Evil.

Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. cit. produksjon og destruksjon.448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet. Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. 128 . synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. s. 148. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. det lille mennesket vil vende tilbake. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane. enn skjebnen.som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt. Blanchot viser oss rommets fangenskap. men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. op. Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud). Kapittel 9. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død .. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende.på alvor. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. og dermed også forlokkende. Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap.

Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. bilder og virkelighet. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd. De intellektuelle byggverkene som 129 . Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet. Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser. Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. Overskridelsen. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. dens brytningspunkt. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon.

Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt. Han er derfor utpreget ambivalent. Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). den tapte intimitet/kontinuitet. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt. og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot. og sakte. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei. Nietzsches transfigurasjon. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . Problemet kan illustreres i en romlig metafor. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). en bliven Gud. uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet. Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. som en implosjon.reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering.

som stammer fra skolastikken.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering. modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet. Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering. som en nødvendig 449 Hollier. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse. Med andre ord denne verdens ende.tilintetgjørelse. 131 . 42. kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen. Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending. tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering. lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. Against Architecture. s. som tidligere nevnt. er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. men ikke verdens ende. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening.

Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. men som et skrekkscenario av dette. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. Steinen som Nietzsche betraktet. Grenseløsheten skjer først med krigen. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. men selve grunntilstanden. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. Paradoksalt nok menneskets forsvinning. Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket.utslettelse og fornyelse av form. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. overmenneskets degenererte mutant som otakuen. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 . om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. deretter slår den inn over det sivile liv. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. En hybrid av det menneskelige. som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme. lik en bølge over stranden.

Cool Memories. men som egentlig skjuler den samme tomheten. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. 29. den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans. Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. 133 . Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. kan ha risikert å ha blitt en ørken. som en katastrofe i sakte film. Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. Baudrillard. Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. s. Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. Den absolutte suvereniteten er her. Avgrunnen er ikke borte. Smurt utover et immanent plan uten noen distanse.450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. hevder Baudrillard. stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. og en annerledes tid. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse. Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. men som dårlig virtuell uendelighet. men bevart.uten tilsynelatende konsekvenser. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. den er bare bedre skjult. Slik talte Zarathustra. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. gjenkomstanken og forførelsen. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. 148. Nihilismen er tema hos dem begge. Vil dette til slutt ende. og overskredet. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. Den skjer. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. s.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt.

Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets. For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet.453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. Gud som den 452 453 Caillois. 134 . cit. en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud. City of Panic. s. en virtuell nihilisme. 77. skjedde på grunn av overskudd av fylde.. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning. Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. 180. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner. ”I’m alone. s. det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant). oppfyltheten av omkretsene. Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. som man riktignok aldri kan falle ned i.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet. Virilio. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser. Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). op. men han er overalt. Gud er riktignok fragmentert. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere. but not lonely”. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. sier Virilio. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk. Gud som Internett. Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder.

s. 33. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt. mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden. samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. og ikke i noe Annet. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder.fragmenterte.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre. Det er en tvetydighet ved dette bildet. hevder Baudrillard. sier Baudrillard. Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om. hvis avbildingsobjekt: mennesket. er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn.og rekkevidde. men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp. s. Cool Memories. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev). billedstrømmen og skjermen. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. bare den evige samme sirklingen. I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. Baudrillard. Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. 135 . Symbolic Exchange and Death. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart. 19. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. speiles vi bare tilbake på oss selv. Sluttord 454 455 Baudrillard. Historien selv synes å gå i ring. En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns. århundre. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt.

blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf. så vil vi likevel neppe finne den her. Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. 16. Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle.Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei. men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon. Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. s. landmåler K. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag. Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem. nok en gang!”457 456 457 Foucault. Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. 136 . kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning.. i Franz Kafkas roman Slottet (1926).

Minneapolis: University of Minnesota Press. Bataille. Crash. Georges. Inner Experience. Georges. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. Wilson Company. Boston: Beacon Press. David B.. New York: SUNY. overs. Georges. 1985/1999. Fra: Oeuvres Complètes.). Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. Bataille. 1985/1999. Originaltittel: Sur Nietzsche. Minneapolis: University of Minnesota Press. 1945. overs. Minnesota: Paragon House. Originaltittel: L’érotisme. G. I-IX. Erotismen. Gaston. New York: Zone Books. 1957. 2002. Fra: Oeuvres Complètes.. “The Pineal Eye”. 1958. i Allan Stoekl (Ed. Visions of Excess. Bachelard.). Robert Hurley. The Poetics of Space. Selected Writings. Thomas Espedal. Georges. Fra: Oeuvres Complètes. ss.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. i Allan Stoekl (Ed. Originaltittel: La Historie de l’oeil. 137-160. 1985/1999. Selected Writings.sunysb. 1927-1939.. 1967. Tilgjengelig: http://www. Georges. Leslie Anne Boldt. Robert K. 1927-1939.htm [2005. Bruce Boone. Georges. ss. i Allan Stoekl (Ed. 1996. Bataille. 1927-1939. 1954. ss. J. Bataille. Originaltittel: La Part Maudite. The Accursed Share Volume I.).W. overs. Allison. The Barnhart Dictionary of Etymology. Georges. Georges. overs. David B. Bataille. 1928 Bataille. 1969. Paul. juni]. 1. Reading the New Nietzsche. 223-234. Visions of Excess.). Bataille.Referanser Allison. “Transgression and Its Itinerary”. Minneapolis: University of Minnesota Press. Georges. Selected Writings. 2001. I-IX. Originaltittel: La poétique de l’espace. Ballard. Oslo: Spartacus. 1973/2006. St. overs. 2005. 1988. overs. ”The Psychological Structure of Fascism”. Minneapolis: University of Minnesota Press. I-IX. 1991/2002. Barnhart. 213-222. ss. Fra: Oeuvres Complètes. Originaltittel: L’experience interieure. Bataille. (Ed. Agnete Øye. Theory of Religion.). Selected Writings. Maria Jolas. New York: The H. SUNY [Online]. ”The Sorcerer’s Apprentice”. On Nietzsche. overs. 137 . Oslo: Pax. New York: Zone Books. 1988. 1927-1939. Visions of Excess. New York: Picador. Bataille. Bataille. Visions of Excess. Georges. Robert Hurley. 1992. 1985/1999. 7990. Historien om øyet. I-IX.

Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. Robert Lamberton. Jean. London: Verso. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. 1981. overs. Originaltittel: L’Espace littéraire.1992/2001. 1990. Niesluchowski. 1973/1988. overs. Maurice. Jean. Brian Singer.). 1979. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. ss. “The Laughter of the Gods”. Seduction. overs. 1995. Bataille: A Critical Reader. 191-195. The Blanchot Reader. Philip Beitchman & W. Cool Memories. Jean. Baudrillard. Blanchot. overs. overs. i Michael Holland (Ed. Iain Hamilton Grant. Blanchot. Blanchot. 1955. Maurice. 1976. 1976. ss. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. ”Waiting”. 1990. Chris Turner. 143-150. Fremmedordbok 15. James Benedict. Maurice. J. London: Black Dog Publishing. Dag (red. Simulacra & Simulation. Jean. Thomas the Obscure. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1994/2006. Bjarne & Gundersen. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. overs. 1987. 1953.. Oxford: Blackwell. 161-191. ”The Pursuit of the Zero Point”. Blanchot. 1995. The Transparency of Evil. London: Verso. 1993/2002. Originaltittel: Le rire des 138 . ”The Conquest of Space”.). 1993/2002. Originaltittel: Les Strategies fatales. ss. Originaltittel: Thomas l’obscur. Jean. 1973. G. Jean. London: Sage. overs. “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. utg. Jean. 272-278. Maurice. Oxford: Blackwell. New York: Semiotext(e). i Sarah Wilson (Ed. Fatale Strategies. i Michael Holland (Ed. ss. i Michael Holland (Ed. 1983. Oxford: Blackwell. overs.). Sheila Faria Glaser. Maurice. The Blanchot Reader. Originaltittel: Théorie de la Religion. overs. 1998. 1959. Berulfsen. 1990.). Baudrillard. Baudrillard. New York: St. The Blanchot Reader. Originaltittel: De la séduction. Baudrillard. 1990. 1982/1989. Originaltittel: L’Attente. Symbolic Exchange and Death. New York: Station Hill Press. 1941. Ann Smock. 2002. The Space of Literature. 1995. Baudrillard.). Originaltittel: La conquista dello spazio. Decadence Of The Nude.). Blanchot. Originaltittel: Simulacres et simulation. Blanchot. Martin’s Press. 1964. Baudrillard. Oxford: Blackwell. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Baudrillard. 1993. ss. 269-271. Maurice. Lincoln: University of Nebraska Press.

Jacques. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. Fields. Nietzsche: The Body and Culture. overs. Derrida.Dieux. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. 1998. Ann Smock. 1995. 1969. Blondel. 1993/1999. Oslo: Aschehoug. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Meyer Barash. Modern French Philosophy. “The Exigency of Return”. 1991. 1970. Maurice. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. Guy. The Infinite Conversation. Lincoln: The University of Nebraska Press. Man and the Sacred. The Virilio Reader. Innriss. Stanford: Stanford University Press. 1998. Oxford: Blackwell. Oxford: Blackwell. 16-21. London: Continuum..). Karen E. Baudrillard: A Critical Reader. ss. The Blanchot Reader. The Elementary Forms of Religious Life. Der Derian. 1996. overs. Debord. Oxford: Blackwell. Donald Nicholson-Smith.). 1995. Blanchot. Deleuze. ss.) Bataille: A Critical Reader. 1980. Maurice. Maurice. Harding. Glencoe. 1967. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. Nietzsche and Philosophy. 1986. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. 1967. Blanchot. 1876/1995. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. The Society of the Spectacle. 1997/2005. i James Der Derian (Ed. 1994/1995. Illinois: The Free Press. overs. 1962. Bogard. overs. Originaltittel: Le Même et L’Autre. 1965. Originaltittel: L’instant de ma mort. i Douglas Kellner (Ed. William.). Originaltittel: L’Entretien infini. Bruns. Scott-Fox & J. overs. Oxford: Blackwell. Descombes. New 139 . 1994. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. 168-171. i Michael Holland (Ed. overs. 1995/2004. 1980/2001. Blanchot. Blanchot. Essays i utvalg. The Step Not Beyond. 1979. Minneapolis: The University of Minnesota Press. Susan Hanson. James. 1992. overs. Maurice. L. Originaltittel: L’exigence du retour. 290-297. Cambridge: Cambridge University Press. Durkheim. Vincent. “Baudrillard. 102-138. Lycette Nelson. Emile. Eric. overs. Gerald L. ss. Originaltittel: La société du spectacle. The Writing of the Disaster. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve.). overs. The Hunting of the Snark. Caillois. Gilles. Originaltittel: L’homme et le sacré. London: Penguin. New York: SUNY. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 1950. 1959. Hugh Tomilinson. Blanchot. M. 1983/2002. Time and the End”. Roger. Carroll. ss. ss. Maurice. Seán Hand. 313-333. 1973. New York: Zone Books. Lewis.

2003.lazaruscorporation. ss. ss. New York: Vintage Books. i Paul Virilio. Oxford: Oxford University Press. London: Pluto Press. ”A Preface to Transgression”. 1981. april]. 1970/1994. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. Michel. (Ed. New York: Zone Books. 1958.co. i Hal Foster (Ed. 1957. Michel.York: The Free Press. 1990. Mircea. Mike. 1995. 1985. “Modernity – An Incomplete Project”. i Foucault|Blanchot. Trond Berg Eriksen. 1919. Practice. Foucault. Oslo: Gyldendal. Jürgen. Eliade. David Mclintock. Grassmuck. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. 1963. Volker. 1966. ss. 1954. Postmodern Culture. overs. 1977/1980. New York: Pantheon Books. Originaltittel: Les Mots et les choses. 1969/1997. The Lazarus Corporation [Online]. Tilgjengelig: http://www.txt [2006. 1841. Cambridge: Polity Press. Frederick Lawrence. Patterns in Comparative Religion. 2952. Gane. Försvinnandets estetik. Donald F. i Bouchard. New York: Cornell University Press. 7-58. Trask. Originaltittel: Traité d’histoire des religions.uk/v4/articles/otaku. Handberg. The Uncanny.gutenberg. Willard R. Project Gutenberg [Online]. Lincoln: University of Nebraska Press. Originaltittel: Préface à la transgression. Emerson. 1987. The Myth of the Eternal Return.org/dirs/etext01/1srwe10. ss. The Golden Bough. overs. ”Circles”. The Order of Things. ”Förord”. januar]. Sigmund. 1987/1997. 1890/1998. Ralph Waldo. Frazer. Originaltittel: La pensée du dehors. overs. but not lonely”. Michel. Foucault. overs. Mircea. 1983/1985. 3-15.php [2006. Foucault. 1996. Freud. overs. “I’m alone. London: Routledge. 1966. Mircea. The Philosophical Discourse of Modernity. 1912.). New York: Penguin. Language. Det hellige og det profane. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Originaltittel: Das Unheimliche. 1996. 140 .). Eliade. James George. Jürgen. Alan Sheridan. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Bokförlaget Korpen. 1991. 13. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Eliade. overs. 1949. Peter. 22. Tilgjengelig: http://www. 7-18. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Habermas. Rosemary Sheed. Habermas. Counter-Memory. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie.

(Ed. Introduction to the Reading of Hegel. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. Oslo: Gyldendal. Löwith. Oslo: Pax. Bataille: A Critical Reader. Alexandre. Betsy Wing. Durham: Duke University Press. Den muntre videnskab. Chicago: Precedent Publishing. 1882.. 45-67. Nietzsche and the Vicious Circle. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. overs. Oxford: Blackwell. 49-87. Princeton. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. The Dark Gaze. Niels Henningsen. New Jersey: Princeton University Press. Heidegger. overs. ss. Frederiksberg: Det lille forlag. 1998. 1969/1980. 141 . New York: Dover.Hart. Originaltittel: La Prise de la Concorde. Amund Hønningstad. overs. Klossowski.. Malmö: Kykeon. ss. 59-73. Kevin. 1947. 1998. 1997. Hollier. 1969. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Alexandre. 1935. overs. 1956. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. 1993. Hollier. Kojève. Martin. 1989/1992. 1883-1885. Harvey Lomax. Kojève. ”Om varafrågan”. J. Arild Haaland. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. 1853/1990. Martin. Chicago: The University of Chicago Press. Friedrich. Lukacher. 1962/1999. 1969/1993. Nietzsche.). Denis. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. 1967. Maurice Blanchot and the Sacred. 2004. Melville. overs. 1997. Jarrett. Bartleby and Benito Cereno. Berkeley: University of California Press. Nietzsche. Heidegger. Pierre. 1872. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Introduksjon til lesningen av Hegel. 1974. 1981. Linjen. Oslo: Pax. 1998. Nietzsche. Smith. Heidegger – The Man and the Thinker. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Agnete Øye. ss. Daniel W. Abridged Edition. 1997. Friedrich. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Time-Fetishes.). Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. overs.). The Secret History of Eternal Recurrence. London: The Athlone Press. James H. Herman. Nichols jr. Massachusetts: The MIT Press. Denis. overs. i Thomas Sheehan (Ed. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Karl. Ithaca: Cornell University Press. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. 1996. 1947. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Cambridge. Tragediens fødsel. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Ned. overs. James L. Slik talte Zarathustra. 1976. Friedrich.

The Will to Power. overs. [DVD. København: Vindrose. Bataille: A Critical Reader. 2005. Poulet. George Collins. Bunker Archeology. Georges Bataille. Philipe. mars]. Friedrich. Hollingdale.). New York: Gordon Press. Friedrich. Fluch auf das Christenthum. Oslo: Spartacus. ix-xxv. Nietzsche. Baltimore: The Johns Hopkins Press. overs. New York: Vintage Books. Oxford: Blackwell. On the Genealogy of Morals. Ecce Homo.org/etext/932 [2006. 2001. Friedrich. Project Gutenberg [Online]. Helge. Carley Dawson & Elliott Coleman. 1983/2003. ss. Kritik af den negative opbyggelighed. Donald Nicholson-Smith. 1888. overs. 17. 1908. Produsert av Mosfilm Studio.gutenberg. Poe. The Metamorphoses of the Circle. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. Ann. Raoul. 2004. Selected Writings. Smock. Originaltittel: Ecce Homo. 1968. 2003. Originaltittel: Georges Bataille. The Space of Literature. la mort à l’æuvre. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. overs. Michel. Virilio. overs. 1895. Originaltittel: Der Fall Wagner. Solaris. ”The fall of the House of Usher”. Walter Kaufmann & R. ss. Lincoln: University of Nebraska Press. Tarkovskij. 1966. New York: Princeton Architectural 142 . Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. Anthony. 1992.). Friedrich. Edgar Allan. 1887. Nietzsche. 1-15. M. Originaltittel: Der Antikrist. 1974. London: Rebel Press. 1996/1998. 1985/1999. Søren Ulrik. overs. Oslo: Gyldendal. Bergen: Filosofisk institutt. Trond Berg Eriksen. Vinden fra utsiden. Anti-Krist. Spillefilm]. Bjørn Christian Grønner. 74-101. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. i Maurice Blanchot. 1998. London: Artificial Eye. The Revolution of Everyday Life. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. overs. Georges. 2002. Surya. An Intellectual Biography. Allan. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Nietzsche. Vaneigem. London: Verso. Frederik & Thomsen. Oxford: Oxford University Press. 1967/1968. 1839. Sollers. Minneapolis: University of Minnesota Press. overs. Douglas Smith. 1961. ss. 1970/1999. 19271939. i Allan Stoekl (Ed. 1967. Nietzsche. 1972.Nietzsche. Visions of Excess. Friedrich. Stjernfelt. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Stoekl. ”Introduction”. J. overs. Paul. Georges Bataille. “Translator’s Introduction”. 1982/1989. Tilgjengelig: http://www. Andrej. Ludovici. Pettersen. The Case of Wagner.

Originaltittel: Ville Panique. 58-72.Press. Østerberg. 1984. Paul. Originaltittel: Vitesse et Politique. Originaltittel: Stratégie de la déception. Originaltittel: L’État suicidaire. i James Der Derian (Ed. 2004. London: Continuum. Originaltittel: L’Horizon Negatif. 2005. Paul. overs. Oxford: Blackwell. Paul. 1998. 1998. The Virilio Reader. Strategy of Deception. 29-45. Virilio. 1984. The Virilio Reader.). 1977. Virilio. Virilio. Dag. Originaltittel: L’Inertie polaire. 1990. London: Verso. Virilio. Chris Turner. “Polar Inertia”. 117-133.). 1975/1994. i James Der Derian (Ed. i James Der Derian (Ed. Virilio. Paul. Originaltittel: L’Espace critique.). Originaltittel: Bunker Archéologie. Virilio. 2000. i James Der Derian (Ed. 1989/1996. 1998. The Virilio Reader. “The State of Emergency”. ss. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. overs.). 1975. 2005. Paul. Det moderne. overs. ss. ss. ss. Oxford: Berg. Virilio. Michael Degener. Virilio. Paul. 1984. Patrick Camiller. 1999/2000. 1976. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Negative Horizon. War and Cinema. overs. Oxford: Blackwell. Paul. “The Suicidal State”. “Critical Space”. The Logistics of Perception. Oxford: Blackwell. The Virilio Reader. 46-57. Paul. 1998. City of Panic. 143 . Julie Rose. Oslo: Gyldendal. Oxford: Blackwell. London: Verso. 1999.

Master your semester with Scribd & The New York Times

Special offer for students: Only $4.99/month.

Master your semester with Scribd & The New York Times

Cancel anytime.