P. 1
Om Overskridelsens Problem

Om Overskridelsens Problem

|Views: 170|Likes:

More info:

Published by: Steinar Bjørk-Larsen on Oct 19, 2011
Copyright:Attribution Non-commercial

Availability:

Read on Scribd mobile: iPhone, iPad and Android.
download as PDF, TXT or read online from Scribd
See more
See less

10/19/2011

pdf

text

original

Sections

  • Kapittel 1. Innledning
  • Det moderne prosjekt3
  • De arkaiske kulturer
  • Det levende kosmos
  • Festivalen
  • Moderniteten og dens kritikere
  • Det rene potensialet?
  • Gamle problem i nye former
  • Problemstilling
  • Begrepsavklaring
  • Metodikk
  • Metodiske problem
  • Avgrensning og aktualitet
  • Kapittel 2. Nietzsche
  • Prolog: Emersons sirkler
  • Innledning
  • Hvor holder nihilismen hus?
  • Lidelsesproblemet og meningsdannelse
  • Den vestlige kulturs rom for liv
  • Nietzsches kritikk av tradisjonen
  • Kulturens selvopprettholdelsesdrift
  • Gjenkomsttanken
  • Zarathustras gave til menneskeheten
  • Viljens problem
  • Den endelige konfrontasjonen
  • Diskusjon av gjenkomsten
  • Hvor holder bevisstheten hus?
  • Klippefast
  • Avslutning
  • Kapittel 3. Hegelianismen i Frankrike
  • Overskridelsen dialektikk
  • Ved diskursens randsoner
  • Kapittel 4. Bataille
  • Det homogene og det heterogene
  • Transgresjonspolitikken
  • Dépense og den generelle økonomien
  • Heterogene utbrudd
  • Duellen med Hegel
  • Arkitekturens verk
  • Menneskets arkitektur
  • Organismens metamorfose
  • Diskusjon
  • Kapittel 5. Blanchot
  • Bakgrunn for Blanchots prosjekt
  • Spaltingen mellom filosofien og poesien
  • Dødens innsiv
  • Blanchot og Guds død
  • Den evige gjenkomst
  • Blanchots sjakkspill: Hegel vs. Nietzsche
  • Litteraturens potensial
  • Den anarkistiske kopist
  • Kapittel 6. På terskelen til vår tid
  • 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår?
  • Spektakulær undertrykkelse
  • Steget ut i rommet
  • Hegel XP
  • Kapittel 7. Virilio
  • Bunkeren og det militære rommet
  • Virilios blikk for Utviklingen
  • Den suicidale staten
  • Kan fremskrittet overskrides?
  • Kroppens bortføring
  • En verden for mine øyne: det moderne kosmos
  • Byen: den moderne bunkeren?
  • Verdensbyens larm
  • Den individuelle erfaring?
  • Kapittel 8. Baudrillard
  • Den symbolske utveksling
  • Forvisningen av døden
  • Kroppens utesing
  • Bevissthetens kretsløp
  • Begjærets bane
  • Arven fra Bataille og Blanchot
  • Verdien av nihilismen
  • Dårlig uendelighet
  • Forførelsens kall
  • Den seksuelle revolusjonen
  • Den store illusjonen: realitetens eksess
  • Kapittel 9. Avslutning
  • Oppsummering
  • Problematisering av konklusjonen
  • Referanser

Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

70 Dødens innsiv……………………………………………………………………..76 Den anarkistiske kopist ………………………………………………………….. 86 Hegel XP………………………………………………………………………….…………………………………………………….. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk……………………………………………………….. Blanchot………………………………………………………………….... Nietzsche………………………………………. …………………………………………………………….. 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt…………………………………………………. 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien………………………………………….72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs. 53 Duellen med Hegel………………………………………………………………. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ……………………………………………….Kapittel 3. 78 Diskusjon…………………………………………………………………………. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? …………………….. 71 Blanchot og Guds død……………………………………………………………. 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5.... 44 Ved diskursens randsoner ………………………………………………………. 74 Litteraturens potensial……………………………………………………………. 54 Arkitekturens verk…...... 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6. 60 Diskusjon…………………………………………………………………………. 56 Menneskets arkitektur……………………………………………………………. 88 iii .... 45 Kapittel 4. 84 Spektakulær undertrykkelse………………………………………………………..85 Steget ut i rommet………….. 49 Transgresjonspolitikken…………………………………………………………... Bataille……………………………………………………………………….. 58 Organismens metamorfose……………………………………………………….. 52 Heterogene utbrudd……………………………………………………………….. 51 Dépense og den generelle økonomien……………………………………………...

...... Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering ………………………………………………………………….... 94 Kan fremskrittet overskrides? …………………………………………………….... 125 Avslutning ………………………………………………………………………. 96 Kroppens bortføring………………………………………………………………........... 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ………………………………………………………………………………...122 Forførelsens kall ………………………………………………………………….. 120 Dårlig uendelighet………………………………………………………………. 99 Byen: den moderne bunkeren?....98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos…………………………………. 90 Virilios blikk for Utviklingen…………………………………………………….. 104 Diskusjon………………………………………………………………………….. 100 Verdensbyens larm ………………………………………………………………... 91 Den suicidale staten………………………………………………………………...........127 Kapittel 9. 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ………………………………………………..... 109 Forvisningen av døden……………………………………………………………................... 108 Den symbolske utveksling ……………………………………………………….. Virilio………………………………………………………………………...123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………... 119 Verdien av nihilismen …………………………………………………………….Kapittel 7. Baudrillard…………………………………………………………………..... 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet……………………………………………….111 Kroppens uteseing ………………………………………………………………....... 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………..107 Kapittel 8...123 Den store illusjonen: realitetens eksess …………………………………………..... 105 Avslutning ………………………………………………………………………... 137 iv .......... 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot …………………………………………………........

Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-). Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . strukturer og faste former. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav. Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. (2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. lik havets skylling over jorden. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900). må den forstås i relasjon til grenser. Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over. som enkelte betegner som antimodernisme. Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. Maurice Blanchot (1907-2003). Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område.Kapittel 1. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk. Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. Slik vises overskridelsens rolle før og nå. Georges Bataille (1897-1962). Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Det har ikke alltid vært slik. De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt.

1963. en type etos. men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned. inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering. 1981.2 Formen Menneske overskrides og utviskes. 1970/1994. overs.til Georges Bataille ved hans død. New York: Cornell University Press. The Order of Things. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake. Originaltittel: Préface à la transgression. Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form. Practice. Det moderne. ss. 387. ss. Originaltittel: Les Mots et les choses. og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne.). etter at universets garantist – Gud . Alan Sheridan. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet. Language.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. (Ed. fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. 1966. 11).1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei. 1983/1985. s. s. 1 2 .). For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne. 29-52. århundret. spør Foucault.er død. har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. Postmodern Culture. i Donald F. Oslo: Gyldendal. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse. 4 Jürgen Habermas. 1999/2000. for tenkningen og eksistensens utfoldelse. 3-15. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16. London: Pluto Press. New York: Vintage Books. 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. Counter-Memory. ”A Preface to Transgression”. 1977/1980. i Hal Foster (Ed. 2 Michel Foucault. “Modernity – An Incomplete Project”. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983). Bouchard.

. I sine forlesninger om modernitetens diskurs. 9. Frederick Lawrence. Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille. Cambridge: Polity Press. s. Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. s. Foucault og Jacques Derrida. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. universell moral og lov. inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos. overs. 1987. s. forestillingsevnen. 97. The Philosophical Discourse of Modernity. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister.7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot. 14.på utvikling av en objektiv vitenskap. 3 . erfaringen og emosjoner. men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden.6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. vilje til makt. som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense). 1985. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. Ibid. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard.. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. århundret. De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos. Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. 7 Jürgen Habermas.

Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. New York: The Free Press. upløyd mark.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen.. Trond Berg Eriksen. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. New York: The H. Oslo: Gyldendal.). Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen. Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. The Elementary Forms of Religious Life. 1995. Fields. Det hellige viser seg ved en Ibid. Robert K.W. 1957. Barnhart (Ed. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos. Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. og er en konstituering av en verden. og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet. overs. overs. 11 Mircea Eliade. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Det hellige og det profane. 1988. et sted hvor terrenget ikke er utformet. vil derfor nå gis en kort presentasjon. 1912. 1969/1997. 1190.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial. 87. Karen E. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet. 9 8 4 . 20. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi. menneskeskapte symbolske handlinger. Wilson Company.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. The Barnhart Dictionary of Etymology. s. 10 Emile Durkheim. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive. og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne. s.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud. Den arkaiske samfunnsorganisering.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne. s.

Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden. som det nå skal handle om.15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke. s. 8.. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn. I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet. imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. overs. og er selv ”åpent”. 15 Ibid. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon. ”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. 24. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. Festivalen er en hellig tid.hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. palasset. 103. en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. 15. Illinois: The Free Press. en åpen eksistens.14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle.. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring. Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i. Glencoe. s. Originaltittel: L’homme et le sacré. s. Ibid. s. eller verdens hellighet. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden. Man and the Sacred. 14 Roger Caillois. 1959. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos. Meyer Barash. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene. huset eller kroppen. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse.12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. 5 .. 1950. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene.

og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen. 18 Ibid. 103. Patterns in Comparative Religion. 16 17 Ibid. s. i særlig grad flodmyten. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. 23. en gjenskapning av dens Urzeit. kreativ tid hvor alle objekter.20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. Originaltittel: Traité d’histoire des religions.16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året.18 Festivalen presenteres som universets første dager. 6 . Lincoln: University of Nebraska Press.. Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket. en overflod av skaperkraft.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige. 19 Eliade. overs.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk.. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade. 212. s. Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen. 1996. Rosemary Sheed. Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde. 1958. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form. Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen. 32.. 20 Mircea Eliade. s. Ibid. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. s. en grunnleggende. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . s. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller. Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering.periodisk fornyelse.en midlertidig oppløsning. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny. 59. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet. Det hellige og det profane.

). Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket. Niels Henningsen. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial. og landjorden med stabilitet. en grunnleggende ny start i en ny tid. det uttrykker seg aldri i form. og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. s.. 1997. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig. s. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden..23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner. og havets potensial synes opptørket. I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke. og det førformelige. Fremmedordbok 15. 1882. Den muntre videnskab. ”et reservoar for eksistensens muligheter. Den går forut for skapelsen. Vannets utslettende. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid. 359. Oslo: Kunnskapsforlaget. utg. Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. 23 Eliade. den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. 125. Patterns in Comparative Religion. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. Alt som har form er manifestert utenfor vannet. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø. 212. 79. s. Frederiksberg: Det lille forlag. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Det hellige og det profane. 25 Eliade. s. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. men nødvendige og helbredende kraft synes borte. §125. svak og steril i degenererte former.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. vil de skrumpe inn. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. identitet og faste former. Den sakte regresjonen til degenererte former. 22 21 7 .22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos. overs. den trer inn i historien.”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. den renser og gir nytt liv.21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. 1993. opphever former og vasker bort synden. s. 211 24 Friedrich Nietzsche.

J. ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller. 48. 9.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. 1967/1968. Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. New York: Vintage Books. sier Nietzsche. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade. 29 Ibid. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse..fraværet til den kollektive overskridelsen. §74. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig. The Will to Power. Hollingdale. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse. 27 Friedrich Nietzsche. overs. men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. s.29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen. §4. Moderniteten. ikke som en kritikk av fremskrittet per se.. §72. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener. en verden av kaos. Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven. Det hellige og det profane. og hegelianismen. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial. s. Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse. Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. 8 . 28 Ibid. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn).28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten.27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten. 48. Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt. 56). Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse. Walter Kaufmann & R. s. Når balansen av periodisitet forrykkes. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet. s.

jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende. ss. ss. denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden). Anthony M. cit.33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne. 1962/1999. overs. Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. løvestadiet og barnets stadium. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. New York: Gordon Press. s. Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. En hybris for å reversere en annen hybris.. 33 Ibid. symbolisert av kamelstadiet. s. 32 Friedrich Nietzsche. 15-16. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske. i det 20. 1974. men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. endringer og det nye. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge. Amund Hønningstad. Oslo: Gyldendal.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. overs. som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger. Slik talte Zarathustra. 1883-1885. 12-14. Ludovici. Originaltittel: Der Fall Wagner. 194. op. Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med.begynnelse. 31 Caillois. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle. 1888. Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud.. 9 . Originaltittel: Also sprach Zarathustra. 120. århundret. The Case of Wagner. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her.

blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken. Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten.I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. blant annet i krigen. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet). 10 . en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene. som bare driver den videre. Robert Lamberton. Den hegelske konsepsjonen om vekst. Originaltittel: Thomas l’obscur. Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes. 1941. overs. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. Thomas the Obscure. 1973/1988. kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. Bataille søker en transgresjonspolitikk. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft. som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. New York: Station Hill Press. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet.34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker.

s. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. Habermas uttrykker. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. ”Modernity – An Incomplete Project”. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. København: Vindrose. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. som ”overskrider grænser”. Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. 36 35 11 . og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. ss. 2005. Alt er ikke tillatt.35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. århundret. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20. bakside. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær. 14-15. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen. i sin opptegnelse over det moderne. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche. Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens. Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn. Kritik af den negative opbyggelighed. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører. ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling.

Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt. Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen. Vi har forlatt havet for godt. 12 . hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer. men som en villet. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. Problemet kan forstås som et toveis problem. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid. Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. Man søker det nye eller det genuint andre. som er det samme.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. den blir en negativ horisont. himmel. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås. men beslektede varianter av modernitetskritikk. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. men en sakte forsvinning. noe som kanskje har vært målet hele veien. kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse. Horisonten slår ikke bare sprekker. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. men ikke som en blind og ukontrollert undergang.

2005. 1. overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet. en bruddflate.htm [2005. 39 David B. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak). en annen flate (f. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt.40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede.). SUNY [Online]. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. 1. 38 Barnhart (Ed. s. op. på den andre siden) og gredi (å gå). men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham.39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form. Tilgjengelig: http://www. Topografi er en ”stedbeskrivelse. cit. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler. å gå hinsides noe. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene. 1160. s. 37 13 . transgresjon.Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot. Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven.). transmigrasjon. 40 Berulfsen & Gundersen (red. Dette momentet diskuteres i avslutningen.sunysb. men noe forskjellige bevegelser. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes. cit. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk. juni]. Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan. detaljert beskrivelse av større el. mindre område av jordoverflaten el. Allison.. s. men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt.38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. “Transgression and Its Itinerary”. som naturligvis må tilhøre et objekt eller område.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. og pseudotransgresjon.. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom.37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. terrengforhold i et bestemt område)”. op. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon. 357.eks. Aufhebung.

Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi. Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt. selv om det er skiftende grenser. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke. overs. 43 Georges Poulet. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra. Sheila Faria Glaser. som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten. Skillet det profane og det hellige. 1966. 1-2. The Metamorphoses of the Circle. Med tabuet som grense for uforenlige sfærer. 1981.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. ss. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann.. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. Originaltittel: Simulacres et simulation. 357. s. strukturer og former. 1961. Carley Dawson & Elliott Coleman. kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne. Simulacra & Simulation. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser. s. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur.søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Jean Baudrillard. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. xi. gradvis tilstiver i sine posisjoner. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet.”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum. overs. 1994/2006. Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. Disse skillene har materielle konsekvenser. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. 14 . Baltimore: The Johns Hopkins Press. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet.

1969.44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. overs. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. Gaston Bachelard. en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre. Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil. 1958. The Poetics of Space. 1876/1995. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne. The Hunting of the Snark. Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel. Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle. 44 15 . hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. 45 Lewis Carroll. Boston: Beacon Press. med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. Originaltittel: La poétique de l’espace. men det skal få ligge i denne omgang. Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer. Maria Jolas. London: Penguin. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi). Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt.

47 Habermas. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon.46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant. det vil til slutt falle. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. The Philosophical Discourse of Modernity. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser. 83-105. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne. 16 . Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. Ja visst er man kritisk til det moderne.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende. men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig. ss.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt. men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær. Habermas.

Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske. 50 Eliade. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet. Kapittel 2. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. Paul Virilio. psykologer og teologer. 1993/1999. 49-87. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. overs. Susan Hanson. Chris Turner. moderne mennesket. Originaltittel: Stratégie de la déception. 1969. s. som forvitrer gjennom Guds død. Smith. 1993. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. 2000. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. 1969. Det er en viktig distinksjon. 1997. overs.49 Nihilismen er aktuell også i dag. The Infinite Conversation. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. 127. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. Malmö: Kykeon. Strategy of Deception. Nietzsche and the Vicious Circle. Pierre Klossowski. Det samme gjelder likhetskriteriet. Originaltittel: L’Entretien infini. Minneapolis: The University of Minnesota Press.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering. og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin. 1999. overs. 1956. 17 . Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her. 58. Maurice Blanchot. London: Verso. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. ”Om varafrågan”. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Linjen. ss. er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss.og verdikrise hvor kursen må legges om. Det hellige og det profane. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. London: The Athlone Press. s.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall. Daniel W.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

Dette er kanskje massekulturens forhold til den. Den muntre videnskab.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. 61 21 . §3. s. Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass. Ettersom mennesket. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. 65. 64 Friedrich Nietzsche. Douglas Smith. Formen den tar. passiv og ekstrem nihilisme. Skillet mellom livet og døden blir da større. ss. men engang var kjent.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. The Uncanny. On the Genealogy of Morals.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. 62 Nietzsche. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. s. De vet ikke at Gud er død. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft. bare i døden overskrider man (til slutt) de. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. New York: Penguin. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn. §3. 9. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist. Oxford: Oxford University Press. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss. må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. 2003. The Will to Power. David Mclintock. som det fortvilte mennesket uttrykker det. 1919. overs. 63 Nietzsche.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer. menneskeliggjør Gud. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. 125-126. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. hvis den ledes riktig vei.61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. 9. 65 Nietzsche. §125. 1996/1998. 1887. s. nå oppleves det som et rom av intet. blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. Originaltittel: Das Unheimliche. overs. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. The Will to Power.

149. Klossowski. kulturen. som en monstrøs hydra. ”havet”. s. s. forklare. s. 1970/1999. Originaltittel: Ecce Homo. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende.68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud. Oslo: Gyldendal. eller bekrefte seg selv gjennom. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep). 68 Nietzsche. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring.. eller som reaktive og destruktive avdannelser. Reading the New Nietzsche. Ecce Homo. 8.66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. 1908. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. On the Genealogy of Morals. led hun fra problemet om denne meningen. cit. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft. op. Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull. men som forurensende.oppsett. 69 Friedrich Nietzsche. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. Problemet var ikke 66 67 Allison. s.69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908). 113. Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. Trond Berg Eriksen. 74. 22 . for å tillate friheten til deres sjeler. overs.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet.

Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien. potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. Det som var en hellig sfære av dyr. 1895. Fluch auf das Christenthum. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. en ren ånd. Gud blir et ideal. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. det hinsidige og etterlivet. Gud ble selv en metafysiker. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. 2003. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. et absolutt. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den. kommenterer Nietzsche. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. Oslo: Spartacus. Anti-Krist. Bjørn Christian Grønner. Originaltittel: Der Antikrist. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere.71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud. overs. Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. 23 . ss.lidelsen selv. at Gud selv ble en edderkopp. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. 59-60. Havet. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. Menneskene spant Gud så lenge. Friedrich Nietzsche. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer. flyttet ut i periferien til himmelen. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. Dette virkelighetsskinnet.

Genesismytens livsrom rommer tre nivåer. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. Men målet for 24 . rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles. Gud utartet til en motsigelse mot livet. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni. og smerte og lidelse. men dermed også skylden. Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. I Gud ble intet guddommeliggjort. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet. Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. med sine løgner om det hinsidige. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten. Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen.

varianter over det hinsidige (målet). 1962. 1890/1998. Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for. Nietzsches kultur. Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime). I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen.og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. Oxford: Oxford University Press. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt. lineær tid.Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien. 1983/2002. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål. 73 James George Frazer. 25 . inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. En regenerering av menneskeheten i floden. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning. 159. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen. overs. nemlig etterlivet. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse.73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. s. én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. Dette kan illustreres lineært. The Golden Bough. Nietzsche and Philosophy. Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. London: Continuum. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål. Hugh Tomlinson.

at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19. noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse. I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. Det er dens store grensens fall. 74 Deleuze. s. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers.. Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. 1. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. op. ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret. Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien. 26 . cit. Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt.74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder. For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå. Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen.

76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. men makter å utvide skallet. men det vokser seg ikke ut av skallet. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. Kristendommen funderer en historieteologi. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. Visions of Excess. utover i en historisk dialektisk bevegelse. 7. 20-21. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving. Minneapolis: University of Minnesota Press. 1927-1939. det befinner seg på innsiden. venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens. ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. 1985/1999. cit. op.77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser. 77 Georges Bataille. 27 . The Will to Power. uten noen gang å sprenge grensene.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. her sitert fra Klossowski. Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi. s. Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant. over hva det kan vite. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær.. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden.ding-an-sich og Gud for Kant. Selected Writings. innretningene forblir de samme. Med Kant skjer det en forskyvning. ss. §30. Historien blir hellig historie. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. I-IX. s. 213-222. For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser). Fra: Oeuvres Complètes.). 219. men simpelthen gradvis skyve de utover. ss. Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. Nietzsche.

Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel. Gud utestenges (midlertidig). Nietzsche Body and Culture. ifølge Eliade. Historismen er. 1986).frelse. Historien blir i sin totalitet til en teofani. men vi møter ham igjen ved historiens slutt. Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. 69-70. ss.79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade. Seán Hand. men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste. Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. og det finnes de som mener den må det. Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. men å endre dens organisering av eksistensen. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). mens den utvider grensene. overs. mennesket på vei til å bli Gud. Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden. 1991). Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. Gud har blitt menneske. skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud). Det hellige og det profane. Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. mennesket har blitt Gud. om ikke bare å kritisere kulturen. I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner.78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. Stanford: Stanford University Press. havet som inntørket. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse). Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre. lammet av nihilismen. 28 . Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. opplever det fortvilte mennesket. Gud er død. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes.

og som regnes for virkelig tale. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet. 2. 29 . På innsiden finnes identitetsprinsippet. 5. §417. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft. praksiser. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering.81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1.80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. s. The Will to Power. Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt. cit...organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. s. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. 224. 82 Ibid. i overensstemmelse med realitetsprinsippet. s. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap. xviii. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. Ibid. 83 Nietzsche. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. I sought a new center. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte. Impossibility of this endeavor recognized. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality. op. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i.

§418.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. 224-225. ss. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon. s. Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. The Case of Wagner. ss. 30 . Nietzsche. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis. Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. Systemet. 192-193. 49. det kristenplatonske verdigregimet. dette systemets røtter. hvor viljen er forløst. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp.84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. §341. som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche. The Will to Power. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens. hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet. 86 Nietzsche. men som når den får tak over henne. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet. En evig tilbakekomst av tilblivelse. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. Den muntre videnskab.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab.

og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. 31 . og noe forenkelt. Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. meditasjon eller syn. 1935. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. Berkeley: University of California Press. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av. Bevissthet er 87 Karl Löwith. Foreløpig. Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. svanger i kroppens ubevisste. Bevisstheten er skapt av kroppen. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen. Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. J. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn.87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Men når vi leser demonen si dette. Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. overs. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen. Harvey Lomax.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. besvimelse. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter.bevisstheten og fornuftens styrker. transe. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. 1997. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp.

for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet. det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. ss.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). s. Det hvite skummet.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. §1067. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk. Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. ss. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. 103. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen. 93 Nietzsche. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. Den muntre videnskab. 39-76. en bevissthet involvert i hele livet og viljen. i alt som forgår.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. Det hellige og det profane. en ånd eller Gud. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen. §310. 174. Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. viljens problem. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. s. å låse opp en port med en nøkkel. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist. Eliade. 32 . begge som sentre for vår orientering i verden. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. On the Genealogy of Morals. 91 Nietzsche. men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg. The Will to Power. 91. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. Slik talte Zarathustra. om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra. som krefter i stadig bevegelse. Et sykt. 92 Nietzsche. Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser. s. 549-550.

men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen. det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med.selv er sin egen fiende. Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi. som et forbindelsessenter. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. ss. Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. 91-95. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port. jorden og 94 Ibid. Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper.. i bevisstheten.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt. Og det er nok riktig. 33 . en bitterhet over fortiden. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon.

og selve viljens låste posisjon i bevisstheten.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse.). Slik talte Zarathustra. 53-55. 103. porten.helvete. s. 101 Se Nietzsche. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme). nåtid og fremtid. Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd. The Myth of the Eternal Return. Det som lenge var umulig. Trask. Willard R. 99 Caillois. en dverg på hans skuldre. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates. Princeton. New Jersey: Princeton University Press..99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. sine minner av bitterhet.97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen. Durham: Duke University Press. 1998. 12. fortiden.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd. 14. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. 103. 1949. s. Verdandi og Skuld som betyr fortid. op. cit. 79. 1954. s. s. 97 James L. 95 34 .. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste). ‘På de lykksaliges øier’. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. 96 Ned Lukacher. 100 Ibid. Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer. Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse. Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade. overs. s. The Secret History of Eternal Recurrence. 1998. ss. er her nå oppnåelig. 31. Time-Fetishes. Det hellige og det profane. Jarrett (Ed. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. New York: Pantheon Books.95 Bildet Nietzsche maler av broen. 98 Eliade. s. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Abridged Edition.

men dens (aktive) vitne. Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen. Kristendommens tids.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. sirkelens fullendelse. s. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham. I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham. Reading the New Nietzsche. Grensene mellom liv og død.102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen). Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død. Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden.og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter. 164. men må skapes vevd i hverandre. hvis veier leder til fortid og til fremtid. og fornekteren av døden. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. 35 . Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. sirkelens slutning. Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste. Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen.

Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet. 5.. 105. s. ”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. 13. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides. Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”. Bachelard. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. men tar opp og lager (om). Grensene må åpnes. 106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft.104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste. Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste.. 105 Nietzsche. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen. husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr. 36 . Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen. Slik talte Zarathustra. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen.103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder.). 94. Slik talte Zarathustra. s. mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv). baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen. Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’). s.106 103 104 Nietzsche. Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen. bevissthetens irrganger. og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. op. cit. symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet. Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer.105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. s. En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid.

op. 37 . Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. det er ikke noe koherent. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket). Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson.Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig. Klossowski. og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet. hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending. s. Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. s.. op. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks. Men flyktighetens intensitet. bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. hevder Klossowski. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler). Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene. men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. cit. men bare en bestemt organisering (av mange mulige). 62. nettopp fortiden blir avgjørende. i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene. Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting. 9. bølgetoppen.108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke.. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. cit.

men er potensialet som lar seg utforme. Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. og isteden blir reaksjoner. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides. Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte.tilblivelse ikke har noe form. en abstrahering. basert på en misforståelse. Gud/mennesket og kultur/natur. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren. er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. samfunnet og eksistensens mål. hukommelse og magasinert viljespotens.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. Det vi innledningsvis kalte for imago mundi. oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet. det bevisste/ubevisste.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden. Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. forestillingsbilder og fornuft. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet. En fatal todeling mellom kropp og sjel. Ibid. On the Genealogy of Morals. hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. En indre verden av forestillingsbilder. 38 . Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi.

det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates. Nietzsche. s. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre. En kontaminert konteiner av vilje. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet.. 528. 114 Nietzsche. it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som. 146. blindsporet den vestlige kultur er inne på. §1020. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. 262. Slik talte Zarathustra. men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. §469.111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. The Will to Power. op. 39 . cit. ikke forsvinner 111 112 Bachelard. s.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning.. en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. 17. s. men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet. 113 Ibid. s. kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth.

117 Nietzsche.122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid.. 149). Ibid.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. ”det var” som den ikke kan forløse.). op.115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute. 119 Eliade. noe som ble kalt hermai. Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. s. Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte. s. i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. s.. 121 Ibid. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus.118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede. 122 Ibid. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”. Men hva kan denne klippeblokken ha representert.av seg selv. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode.. som beskyttelser og innhegninger. 85. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur.117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. 235. tanken om den evige tilbakekomst. s. sier Eliade. Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. 14. omgitt av bevissthetens klare landstrukturer.”116 Viljens problem er mennesket. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter.119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. menneskets fattighet og fengsel. vil vende tilbake. var egentlig en steins teofani. s.. Skjebneveven. 93. 120 Ibid. 234. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene. en hermes opp. s. cit.. 231. s. Patterns in Comperative Religion. Ecce Homo. 118 Jarrett (Ed.120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus. som et bilde på en gud. s. 40 .. 233.

her sitert fra Allison. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid.123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. overs. er ikke uvesentlig her. nemlig drømmen. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. 124 123 41 . Reading the New Nietzsche.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. Slik talte Zarathustra. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen. s. 235. s. 1872. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening. 53. 127 Nietzsche. men en sabotør som man bør heie på. Oslo: Pax. Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft. Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer. 228.124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer. Nietzsche. Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser. s. Patterns in Comperative Religion. s. 126 Nietzsche.. 1969/1993. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten. Arild Haaland. Tragediens fødsel. 125 Eliade. 294.

Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv. 131 Ibid. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. 54. ss.. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet. I mennesker. Akk. 55. bare (som) en Annen.128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus. billedet av mine billeder. 130 Ibid. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel.en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche. s. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk. i stenen ser jeg et sovende billede. s. et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. 42 . at det må sove i den hårdeste.. man ser ikke forbi mennesket. hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. 128 129 Nietzsche. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. Slik talte Zarathustra. Ecce Homo. Nietzsche. samtidig som det er et tomt mål. Steinen blir et bilde på viljens avmakt. Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden. der mennesket igjen forlater sitt bilde. Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv. kan ikke skje i ham selv. forestillingsbilder. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn. 96. hesligste sten. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra. 220-231.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. s. Gåten mennesket lar seg ikke forløse. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål.

her sitert fra Klossowski: ”In truth. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. s. Klossowski. men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. cit.132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. 103. de begrep ikke gjenkomsten. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn. Kapittel 3. ss. For mennesket vil ikke forlate sin plass. Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. det gjelder å gjøre det i en villet undergang.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. 134 Ibid. lik en vaksinering mot en kommende pest. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. 132 43 . ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang. 133 Nietzsche. alle ”steiner” må til slutt falle. Zarathustra har ikke blitt forstått. Deg selv kastet du høyt. om de knuses eller forvandles. ei funnet sine rette mennesker. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. s. op. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt. 230-231. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane.. 36. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt.133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos..Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra. Slik talte Zarathustra.

Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. som han ikke kan overgå. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. 33. den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. Oslo: Pax. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen.137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. Trellen har. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden. 1947.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel. overs. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. uten selv å vite det. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. Hans eneste overskridelse vil være døden. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden.Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939. Introduksjon til lesningen av Hegel. s. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep. Aufhebung. 135 44 . Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert. 137 Alexandre Kojève. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. Hos ham er intet fast. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. ikke herren sin vilje. tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. 1996. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. Agnete Øye.

1988. samtidig higer han etter selvstendigheten. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten. Scott-Fox & J. 1954. overs. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. er det trellens livsbetingelser som dikterer. slik den er presentert av Kojève. Harding. Inner Experience. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt. i ønsket om forandring. New York: SUNY. I den hegelske dialektikken. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. 1979. Leslie Anne Boldt. s. Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. 140 Georges Bataille. overs. overskridelse og forvandling. Originaltittel: Le Même et L’Autre. Originaltittel: L’experience interieure. Vincent Descombes. Det andre truer hele tiden det samme. legemliggjort i herren. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. 23.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres. den moderne psykens fødes med dette. Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile. Dette er negativiteten.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. L. ss. som den må kjempe mot for å eksistere. 1980/2001. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. 45 . Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte. s. fast verd(i)satte. 27. Cambridge: Cambridge University Press.. M. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. dialektikkens drivmotor. Modern French Philosophy. 108-109.

Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle. Selected Writings. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. s. 1957). I-IX. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy.146 Gerald L. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. Døden. 1996. Bruns. “The Pineal Eye”. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. Minneapolis: University of Minnesota Press. The Order of Things. s. 122-144. Originaltittel: L’érotisme. 143 Foucault. 2002. 1927-1939. for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. Erotismen. 144 Georges Bataille. and nothing less.144145 Kapittel 4. som i virkeligheten er noe innsidig. Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket. 142 Ibid. Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden. xi..). 342. ss. i Allan Stoekl (Ed. 145 Georges Bataille. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)). ss. I introduksjonen til Man and 141 46 . 1997/2005. than the unfolding of a space in which it is once more possible to think.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall. eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). kulturer og historiens slutt. Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. Originaltittel: La Historie de l’oeil.disse nær og beherske de. 1928. Oslo: Spartacus. Historien om øyet. Visions of Excess. erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter. Agnete Øye. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. Thomas Espedal. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. 79-90. Fra: Oeuvres Complètes. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen. overs. arbeid. overs. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død. 1985/1999. kroppslige betoning. Oslo: Pax.

163-180. som regenererte og fornyet samfunnet. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet. Den fragmenterer isteden for å forene. 180). dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. 47 . Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor. s.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne. hevder Caillois.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse. 99. orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde. må ikke noe fylle deres viktige plass. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. hvor eksess. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne. s. Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet.. den inneholder eksess.. Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. dens utvidelse av tid og rom. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. 149 Ibid.147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter.. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid. 147 Caillois. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid. Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. nemlig krigen. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid. op. Caillois antyder at krigens omfang. cit. en tid utenfor tiden. men bruker de i motsatt retning. jo større sjanse har krigen til å forføre. Den moderne ferien er individuell og perifer. ss. ødsling. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. en kontrollert. i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. men dette tar krigen igjen i omfang. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket. vold. i dens totale natur. Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. Krigen innehar alle festivalens krefter.

Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår. 176.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. perioden med guddommelig tid. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet. medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. Krigen blir selve historiens beveger. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. 152 Ibid. Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. Alt skapes av krigen.. s. hevder Caillois. Ikke lenger barbari. 171.152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos. I det moderne konstitueres grensene av krigen. Det er ikke overraskende. 170. freden forårsaker alle tings sakte forfall. Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne. og får dermed en religiøs verdi. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår.. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos. i en åpning av grensen mellom sfærene. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden. s. s. 48 . i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen. hevder Caillois. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon. men kilden til sivilisasjonens utvikling. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. for å beskytte det mot effektene av tidens tann. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid. Ibid.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid..hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi.

Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet.155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. 156 Ibid. s. New York: Zone Books. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer. ss. 155 Bataille.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge. vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden. 21.. 23-24. 23-25. med avgjørende ulike konsekvenser. En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. dets arkitektur. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet.153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet. søken etter en tapt intimitet og suverenitet. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. 49 . Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. overs. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. Theory of Religion. Erotismen. ikke en åpning. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur. Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten. Robert Hurley. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden. Originaltittel: Théorie de la Religion. 1973.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer. ss. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud.. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen. Kontinuitet og død er derfor samme sak. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg. 154 Ibid. 1992/2001.

158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn. men mer viktig enn det transcendentale elementet. 50 . i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. ss. eller det totale mennesket. 159 Ibid. s.. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør.. Grensen mellom disse sfærene vil. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten. 59-73. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer. 1967.157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. s.mennesket tilhører som definerte individer. i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer. Staten. Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. Det homogene representerer det assimilerbare. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. 30. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet. 66. Det hellige gis mange navn som Gud. Bataille: A Critical Reader. Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører.). 1998. er grensene som hele veien produseres. Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. 65. 38.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. s. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. s. Oxford: Blackwell. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. 160 Bataille. Med døden 157 158 Ibid. Døden manifesterer værens kontinuitet. Denis Hollier. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige. Theory of Religion.og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme.

Erotismen. Bataille. 51 . hevder Bataille.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv. nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. 163 Bataille. s. Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille. Robert Hurley. Originaltittel: La Part Maudite. Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. 56. s.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden.162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell.164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken. s. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt. Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. 1991/2002. Theory of Religion. ikke lenger er gitt. Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige. overs. 51. The Accursed Share Volume I. Erotismen. 1967. New York: Zone Books. 164 Georges Bataille. er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). ikke kroppslig og kollektiv. 40. Men feilgrepet til de fleste religioner. 129. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. s. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene.

Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling.170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet. 161. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet. hevder Bataille. The Accursed Share Volume 1. 170 Bataille. s. ss. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.). Bataille: A Critical Reader. s. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense. 74-101. 169 Ibid. heltmodig eller katastrofalt. s. Oxford: Blackwell. s. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet. Erotismen. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet. 52 .168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige. 73. 1968. 161. 75. men noe som overskrider og kompletterer det. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet. Gjennom hele menneskehetens historie. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille. Vinden fra utsiden. s.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover. 167 Philipe Sollers. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse. 2004. s. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet.169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering. 69. 1998. det finnes en åpning.. Bergen: Filosofisk institutt. De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre. Ibid. Georges Bataille. Grensen er imidlertid ikke helt lukket.166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi. 21.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi. Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv. 168 Helge Pettersen.. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser.

som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring. 174 Georges Bataille. I-IX. 1985/1999. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. s. Fascismebevegelsens vold.174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive. ss. men hvordan man blir av med det.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte). delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane. i Allan Stoekl (Ed. Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle. heterogene natur. Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet. ”The Psychological Structure of Fascism”. hverdagslige verden av homogen realitet.).172 Om vi ikke ødelegger energien.175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet. Minneapolis: University of Minnesota Press. s... Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid. Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente. Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. 1927-1939. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss. Visions of Excess. i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet. 141. Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet.nok energi og overskudd som har vært det sentrale. Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet. anarkistiske og revolusjonære karakter. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. overskudd. 173 Ibid. Selected Writings. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt. risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss. 172 171 53 . 175 Ibid. Ibid. 23.. s. Fra: Oeuvres Complètes. 137-160. 41.

nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet. De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges. Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover. Det som skjer i Guds fravær. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. gjennom hans overskridelse i negasjonen. Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 .oppleves som smått guddommelige og forenende. Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken). Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener. For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider.

som en umulig autoritet i frelsens fravær. Men det er ikke nok. og blitt en produsent. det gode. væren. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. 178 Blanchot. ss. en selvprodusent. Det er del av en contesterende (bestridelse.) Bataille: A Critical Reader. ikke å lykkes. s. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites. skjer en åpning mot ødslingen. The Infinite Conversation. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Oxford: Blackwell. Som oftest merkes ikke dette. ss. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill. Inner Experience. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse. 1998. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige.. ikke gjøre noe nyttig. Evigheten. Han har konstruert verden. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud. s. 206. men som til tider lukker seg selv i et system. enhet). 177 Bataille. 108. En oppgivelse av alt håp. en negasjon som har intet mer å negere. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter. men å redusere seg selv til Jacques Derrida. 203-205. bekreftes. 102-138. Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. ikke produksjon. 1967. men skulle det mot formodning gjøre det. men å mislykkes.177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden.179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. satt seg til arbeid og blitt en produsent. det ukjente i seg selv.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken. 179 Ibid.176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. 176 55 . 128. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. og i disse tilfellene oppløser seg selv. s. Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes.

en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. 19. Bataille. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. 1974. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929).180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. Originaltittel: La Prise de la Concorde. Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden. 56 . Arkitekturen representerer det tause. ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille. Massachusetts: The MIT Press. 205-206. Cambridge. 1989/1992.det unyttige. Det skitne ville erstatte Gud. 180 181 Ibid.182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur. Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. homogene. overs. gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. ss. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives.181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. Betsy Wing. og ikke gjøre noe forskjell. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. Erotismen. 182 Denis Hollier. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. s.. en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden). s. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. 45. Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. de uttrykker samme organisering.

186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter. 51. 38. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden. Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. s. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse. s. nemlig menneskets form.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet. 57 . hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler. Det er det ukjente. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden. Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske. xiii. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien. s.. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen.for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. 185 Ibid. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter. teologien..184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet. og skal ikke være en del av bevisstheten. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen.. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. ix. Ibid. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. s. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake.183 Dette kan forstås som at døden. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13. fortrengingen og glemselen. det andre til det som er kjent. århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet. Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep.. det truer diskursens meningsfelt. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego. 186 Ibid.

en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel). Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. og organisering av Mennesket. Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur. Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). det har bare en stemme. Ibid. 35. og miste hodet. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig.. den har ingen annen plass enn utsiden. Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen.. xii. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem. xi. s. Mennesket låses i seg selv. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured. s. hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den.188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form. En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe.. Annetheten ekskluderes. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden. Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. den ”andre” stemmen lar seg ikke høre.187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. et ønske om å styrte samfunnets organisering. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp. Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art. s. og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid.mer dominante. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). 189 Ibid. Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. Dette systemet er monoteistisk. 58 . Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form.

den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. ss. Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt. Dette kan forstås som en tings revne av identitet.. 12. s. Ibid.forandre (jfr. Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss.. 59 . Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen. I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis. da den ikke har noe innhold. Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker. Det vises også i den hegelianske arkitekturen.192 Huset og templet var opprinnelig hule. uansett innhold. problemet med å erstatte det høye med det lave).. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori. det blinde punktet er der. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham. s. Den internaliserer selv dens utside. Hollier viser hvordan huset eller tempelet. det som overskrider det. 190 191 Ibid. den absolutte forener av menn. som er assimilasjon av det andre. det som er hinsides det. dets fravær. bare kan uttrykkes på eksternt vis. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel.193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet). Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles. og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt.190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål. 192 Ibid. 87. opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred.. 88. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen. 3-13 193 Ibid. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset. forestillinger og guder. s. Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute.

Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess. 82.. Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet). Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om. det moderne borgerlige samfunnet. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. 196 Ibid. 60 . Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut. Ibid. Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet. Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form). på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. nemlig døden.Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs. s.194 Epifysen. antok Descartes var senteret for bevisstheten. Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser. Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer. En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter. “The Pineal Eye”.

Georges Bataille.). 236. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle. å miste hodet. London: Verso. s. s. Selected Writings. Visions of Excess. den absolutte ånds. Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. 1927-1939. 89-90. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med. her sitert fra Allan Stoekl. materielle annethet. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. som Bataille søker et kollektiv rundt. under a sick sun. i Allan Stoekl (Ed. xii. kommenter Bataille.198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite. Visions of Excess. a creature who. den har potensial til å forvandle eksistensen. Fra: Oeuvres Complètes. 2002.. 201 Michel Surya. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. ix-xxv. Against Architecture. Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet. Minneapolis: University of Minnesota Press. Originaltittel: Georges Bataille. i Allan Stoekl (Ed. Minneapolis: University of Minnesota Press. 200 Hollier. Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø.). s. 232-233. 1985/1999. men den utestenges av det moderne. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison. Selected Writings. 1992.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. 1985/1999. . I-IX.. Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning.. ss.”197 En anamorf form. 199 Bataille. xx. ”Introduction”. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om.201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. som er tragisk for alle. Georges Bataille. ss. Døden er her jordens død. ikke himmelens. ss. 198 197 61 . la mort à l’æuvre. overs. is nothing other than the celestial eye it lacks.inversion. i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv. 1927-1939. ”The Sorcerer’s Apprentice”. ss. realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse. 223-234. An Intellectual Biography. Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. Døden må her tenkes som bevisstheten om døden.

Ibid. overs. og ikke bare endrer meningsinnholdet. som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø. under Ibid.208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv. Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker. 24. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt. s. Dette representerer en dobbel låsing.203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier. vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser. Minnesota: Paragon House. 203 202 62 . Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. 253. 206 Hollier. s. Bruce Boone..207 Religionen. Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene.205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket.destruksjon og død (som fascismen). Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. som ikke svarte til et navn. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet. 1945. On Nietzsche. s. 1992.. Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt. s. s. 250. St. 204 Ibid. Guds hus. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion. Originaltittel: Sur Nietzsche. 39. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet.. Og om det i det hele tatt var en realitet.202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. s.. Against Architecture. 207 Ibid. 208 Ibid. 44.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille.. 31. 205 Georges Bataille. Paul. 245. s.

På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft. Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker. Religionen blir universell og personlig. men denne veien inn er vesentlig annerledes. s. Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. i kristendommens Gud. mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer. Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene. 63 . Og om festivalen ikke lenger er en realitet. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen). 154. Inner Experience. Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien. Gud blir nå det hellige.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter. i likhet med Nietzsches. Batailles prosjekt. en mektig bevarer av den universelle orden. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet. Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. men gjennom en diffus personlig intimitet.koloniseringens tid. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. ikke kollektivet.

The Accursed Share Volume 1. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting.eksistensen. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens. Batailles søken er grenseoppsøkende. Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død.210 mellom homogenitet og heterogenitet. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. op. s. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige. s. En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer. Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. 189. 64 . Guds død. for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse. 212 Bataille. cit. Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk).. 78. Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse.211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille. Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche. Nietzsches søken er grenseløs. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si. Sollers. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig. For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag.

85. op.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet. 93-95. 215 Bataille. Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden. cit. s.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. cit.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet. En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. 95. ikke som substans. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. cit. I en perfekt kontrast. Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. op. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt.egentlig er innenfor. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør. Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. Surya.. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers. men gjennom kroppen. op. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag. 65 .. Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse. kommenterer Bataille. men det finnes glimt. her sitert fra Surya. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet. s. men som innriss.. ss. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt.

Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. Grensen mot utsidigheten kan erfares. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. men ikke som et helhetlig radikalt omkast. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne. Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot. døden og eksilet. Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. men ikke som suveren kontinuitet.som en kumulativ progressiv prosess videre. men som drypp av annethet. Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder. Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. og må begynne på nytt. men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det. som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. Kapittel 5. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden). Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. ventingen. En bestridelse av helheten. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. som tilsvarer transgresjon hos 66 .

216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden.. nakne erfaringen av utsiden. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. 67 . Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni. Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling..217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. 27. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken. s. Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. s.Bataille: den mest rene. diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den. 21. Innledning I en artikkel om Blanchot. ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. 1966. 216 Michel Foucault. som ikke forflater den gjennom å konservere den. ss. Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne. 217 Ibid.218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. New York: Zone Books. 1987/1997. 21. med den evige gjenkomst som middel i denne kampen. Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken. s. og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot. 7-58. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten. Originaltittel: La pensée du dehors. i Foucault|Blanchot. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær. primært i litteraturens rom. 218 Ibid. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966).

Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig. s. 223 Ann Smock. 221 Blanchot. cit. The Dark Gaze.221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei. 5. 224 Hart.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel. men ikke som teori.I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot. “Translator’s Introduction”. s. The Space of Literature. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av. Kevin Hart. 9. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker. s. 350. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. s. i Maurice Blanchot. melder seg raskt. 1-15. cit. The Infinite Conversation.222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret. 1982/1989. Lincoln: University of Nebraska Press. 220 219 68 . 222 Hart. s.. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av. cit. op.. s. 2004. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen. Chicago: The University of Chicago Press. op. 1. ss. 1.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring.. 11. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. Maurice Blanchot and the Sacred. op. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. Hva så når denne perfekte.224 Han Bruns.

omtaler primært det hellige fremfor religion. op. xi-xxvi). 300.. 228 Bruns. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden. dimensjoner og andre topografiske trekk. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. s. cit. 7. fremmed for alt visuelt og alt usynlig. cit. istedenfor et sirkulært rom.. vår erfaring..225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt. det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres. s. 6. og er aldri videre opptatt av det profane. et hyperbolsk. For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen. s. 229 Ibid.. s. tar alt bort bortsett fra mitt vesen.229 Talen. 69 . cit. Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om.228 For Blanchot er mennesket uten horisont. 5. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter. et mennesket ved sitt vesens grense. 302. Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet.227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig. ss. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. 227 Ibid. uten synet. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. op. et nærvær uten presens. s. og peker på dislokalisert tid så vel som rom. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze. op. ikke lenger vår. det er en Utside – et fullstendig åpent plan. og blir her omtalt som litteraturens intervall. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden. 226 Hart. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking...

s. The Infinite Conversation. cit. på utsiden av språket. 231 230 70 .234 Skrivingen blir det som overskrider loven. s. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien). Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten. arbeid. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss. men ikke som et tilbakelagt mørke. xi. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake. sirkelens sirkler. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid.. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen. 233 Bruns.231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass. s. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i.. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer.. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. xii. er også en bestridelse av kulturens ideal. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. Ibid. 131. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke.. og en legitim filosofisk posisjon. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk. 5. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. s. op. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. s. op.erfaringen. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke. 234 Blanchot.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter. xxiii.235 Innsigelsen mot diskursen. cit.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. kulturer og historiens slutt. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. 235 Bruns. i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet.

Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. s. 1959. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides.. og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening). ss. 29. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. The Blanchot Reader. Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot. riktignok i karakter av sin fraværenhet. Han bærer ventingen inn i døden. Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). The Infinite Conversation. 1994.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. 276. 237 236 71 . Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. Originaltittel: L’instant de ma mort. Essays i utvalg. 1996. er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen. s. og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende. 1995. ss. 272-278. En venting på intet.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter. ”Waiting”.stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag). møysommelig bygger. 170). Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. i Blanchots verker.). Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. Oxford: Blackwell. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. så venter vi på det uten å bekrefte det. s.239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. 239 Ibid. Oslo: Aschehoug. bare utsettende. 168-171. den er et intet som overskrider alt. men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting. Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot.). Innriss. Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet. utsettelse og sigende forsvinning. betraktet som en påventet hendelse. Døden. Og døden vil ikke la ham vente.236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende. i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. i Michael Holland (Ed. Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet. Originaltittel: L’Attente. 238 Maurice Blanchot. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red.

en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. ”The fall of the House of Usher”. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. nemlig idealer. The Infinite Conversation. Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. 72 . Negasjonen av Gud. Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. uansett hvor godt vi forsøker begrave det. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud. mars].241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens. som hos Nietzsche ifølge Blanchot.novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. 1839.org/etext/932 [2006. riktignok uten å nevne Hegel. Nihilismen tenkt til ende. Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. annerledes enn noe som erstatter noe annet. 241 Blanchot. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs. Tilgjengelig: http://www.gutenberg.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss. Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. 17. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der. Project Gutenberg [Online]. Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen. men en ikke-positiv affirmasjon. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt. s. 149.

slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. 277. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den. Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens. Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. s. s. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden. og i denne revnen etablerer en Gud med feil.. Ibid. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter.242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den. 275.. såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler). Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. svarer han. 273-274. Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den.gjenkomst svarer til denne bevegelsen. her sitert fra ibid. s. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen. eller uendeligheten av et sentrum. Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. 73 . spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke. Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur. hvor lukning og bruddet sammenfaller. eller helheten. returen returnerer (som nøytral. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). ss. 244 Ibid. Dermed markeres punktet for disjunksjon. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. men isteden det’et som returnerer. 245 Nietzsche.. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond. hevder Blanchot.. eller det Enes opprinnelighet. 275. Nietzsches identitet selvdestrueres. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen.

Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence. That is its sole guarantee. det må alltid være utflyttende og utslettende. Ibid. 279-280. hvis det må være en. 279. Oxford: Blackwell. 249 Ibid.. Vilje.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt. 1995. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche.. s. ss.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. du er derfor ikke engang uskyldig. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. ”The Exigency of Return”.”250 Tro. likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv. ss. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig.). mener Blanchot. 294..ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. 290-297. 279-280. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. selv om det er et deg. The Blanchot Reader. Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst. må ikke tas alvorlig. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg. ss.251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). s. ss. og enda mer. its ’verification’. i Michael Holland (Ed. utsatt i grenseerfaringen. 247 246 74 . 248 Ibid. Dette betyr at man er uskyldig. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv. Originaltittel: L’exigence du retour. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. selv ikke en holdning som absolutt alvor.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld. 251 Ibid.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri. deg selv. det ordet som bærer det. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt. gjennom denne uskylden. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”. så er det ingenting i deg som er deg. 250 Maurice Blanchot. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake. The Infinite Conversation. 1970. 280-281. men feilen ligger i om man blir berørt av dette. da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. Blanchots sjakkspill: Hegel vs. som snur deg vekk fra deg selv. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon.

Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær. og er selvinkluderende. men som motsatte bevegelser. Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger). men tegnes stadig på ny. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève. Skjematisk kan vi sette det opp slik: . som navn på gjenkomstens lov. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid.252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. 252 75 . Hos Nietzsche gjentar alt seg. James H. men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse. Ithaca: Cornell University Press. Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den. 1947. en bevegelse som er selvekskluderende. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). Nichols jr. overs.fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. 105). uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. 1969/1980. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid. som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen. s.Hegel . Introduction to the Reading of Hegel.. Hos Hegel utvikler alt seg. Hegel bekrefter alt og oppbygger alt. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges. tenker den tid som uendelig. Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser.

men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre. s. s. 255 Emerson. uavhengig av språket. 212-227. i et samfunn. op. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen. ikke ulikt poesiens annethet. 1953. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. Oxford: Blackwell. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi. 148.). Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den. 292-293. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. cit.. 1995. 254 253 76 . som alltid allerede er krysset. ss. eller fremtid. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. så må den allerede være på utsiden. ”The Exigency of the Return”. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. 6. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’.253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes. 295. Bruns.av tid tilsier utelukking av et nærværende presens.254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. Ibid.. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass. s.. Enten en fortid.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås. ss. The Blanchot Reader. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden. ”The Pursuit of the Zero Point”. fylt opp av Blanchot. 143-150. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. cit. ss. i Michael Holland (Ed. 256 Maurice Blanchot. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges. ikke-forholdbar. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss. 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet. op. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten). Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden.256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter.

Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass. fiction consists not in showing the invisible. 261 Ibid. (Ibid. Ibid. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. 24. 12. s. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. s. 264 Ibid. hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny). 147-148. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende. Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet. det er selve skrivingen ved origopunktet.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer.”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. 260 Ibid. 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om..261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form. 77 . Talen om talen derimot leder oss.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale. mens talen utvendiggjør og ekskluderer.. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner..262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det. å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. et utvendig forhold til det kjente språket. 147. ss. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige. som ikke fryses inn meningsidentiteter. Foucault forklarer 258 259 Blanchot..259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. 13). s. men som igjen og igjen tales på ny. ”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. 150. ”The Pursuit of the Zero Point”. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner. s. 262 Foucault. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen. hele filosofihistorien. delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore. s.intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say.. s. 148.

265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen. 268 Maurice Blanchot. eller er knyttet til en plass. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. s. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse. 1980.. muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby. Ibid.266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. det er ikke en resignert immobilitet. Ventingen som ikke er rettet mot noe. s. overs.. eller evighet eller mennesket. den pakker seg ikke inn i indregjøring. alt faller til utsiden. representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon. 25. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer.nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv. The Writing of the Disaster. 1995.267 Språket er ikke sannhet eller tid. som en utside som taler til oss. men alltid den uferdige formen til utsiden. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon. Lincoln: The University of Nebraska Press. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer. Ann Smock.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid. 52. 267 Ibid. s. 56. 78 . fritt for et senter. Originaltittel: L’Ecriture du désastre.. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake.

Bartleby and Benito Cereno. det vil si. En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. 1853/1990. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. at han til slutt må avskjedige Bartleby. og at senteret dermed tvinges til å flytte. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping. 33. et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. et avkall på identitet. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver.. 269 270 Herman Melville. som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig.. cit. op. Ibid. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer. Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse. Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke.. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres. den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg). 158. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning. han befinner seg på utsiden av dialektikken.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm. cit. han forlater ikke sin arbeidsplass. men tapet av vesen.272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. op. 79 . og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold.269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene. benektning som ikke støtter seg på nektelsen. s. Han blir. 33. ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. New York: Dover. 272 Bruns. en kort stund. s. av tenkning.handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby. 271 Lukacher. s. hvor selve loven kollapser. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao).

forsvinnende.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. The Infinite Conversation. transmigrasjon. Maurice Blanchot. Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”. på engelsk The Step Not Beyond. er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. 275 Blanchot. Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. Lycette Nelson. I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig. i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. The Step Not Beyond. 273 80 . op. overs. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke. overskridende. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt. innenfor en passiv. 274 Lukacher.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. 1992. 1973. New York: SUNY. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den. 158. 272. da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. s. cit. s.. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”.

Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet.279 Hos Bataille Maurice Blanchot. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen. erstatter lineær tid. s. 278. 276 81 . overs. ”Waiting”. fordi det utfordrer identitet til væren. dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. Originaltittel: L’Espace littéraire. ikke ulikt Orfeus blikk. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon. cit. Originaltittel: Le rire des Dieux. op. Lincoln: University of Nebraska Press. 1982/1989. ss. 1955. en forbannelse som reverserer seg selv som glede. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot.277 Senteret er ikke satt.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. 161-191. 278 Blanchot.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. 279 Hart. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. 2002. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke. Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. hvor endelig det ikke lenger er en original. 277 Maurice Blanchot. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. i fraværet av et senter. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver. s. er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. Ann Smock. London: Black Dog Publishing. tiden for frelse og progresjon. 1965. 25-26.). x. skriver Blanchot. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter. i Sarah Wilson (Ed. men mer pressende. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. 186-187. uten fornuften eller guddommens opplysende optikk. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. ss. “The Laughter of the Gods”. The Space of Literature. Decadence Of The Nude. mer usikkert. ss. for Blanchot..

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. Donald Nicholson-Smith. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres. s. Ibid. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen. Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid. 293 Ibid. modellert på religion som opium for folket.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde. søken tilbake til naturen. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. 1967. som i den seksuelle frigjøringen. Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier. mulighetene legges i rør. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. fungerer som en maskering av undertrykkelse. 77. London: Rebel Press. I denne konteksten.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel. s. bruk av diverse narkotika.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende. 1983/2003. krav om fritid. 76. 76. s. 85 . Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret. The Revolution of Everyday Life. s. 294 Raoul Vaneigem.. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting.. overs. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon. fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget. 224..sfære ifølge Sollers. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære.

Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet. Originaltittel: La société du spectacle. Flere. 12. Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet. Donald Nicholson-Smith. s.. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie. et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv. 120. 297 Ibid..297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid. 1967. The Society of the Spectacle. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950. s. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn. s. New York: Zone Books. 86 .295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet.og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet. 1995/2004. overs. 296 Ibid.ren representasjon.296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser. 93. Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet. blant annet Heidegger og Blanchot.

Heidegger – The Man and the Thinker. flyttes ut i verdensrommets mørke. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. 56. s. ss.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman.). ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. 299 Maurice Blanchot.”299 Er intetheten. ss. I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. s. 45-67. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett. 1964. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet. [DVD. som normalt er situert på utsiden. Fra det Martin Heidegger. som en hjelpeløs. Originaltittel: La conquista dello spazio. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. 269-271. i Thomas Sheehan (Ed. 298 87 . 300 Ibid. London: Artificial Eye. 269. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten.. 1976. but a man with no horizon. fri fra gravitasjonskraften. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel.). Produsert av Mosfilm Studio.298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel. 270. Solaris. 301 Andrej Tarkovskij. Oxford: Blackwell. 1981. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død. Chicago: Precedent Publishing. ”The Conquest of Space”. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. samtidig tynget ned av sin egen drakt. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man. 1972. For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende. Spillefilm]. i Michael Holland (Ed. Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører. s. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. The Blanchot Reader. 2001. 1995.fremtidsoptimisme. vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv.”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn.

Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. s. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. stadig bedre liv. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme. 1990. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden.302 Den planetariske æra er over oss. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. James Benedict. som både er en videreføring av Batailles ideer. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen. men skallet har vokst.. 29. Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning. Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”. Det er spørsmålet vi nå må stille. 88 . sier Baudrillard. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. The Transparency of Evil. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. London: Verso. 1993/2002. en større viten osv. så begynte vi å sirkle rundt oss selv. overs. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. Kapittel 7. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret. 60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi.

I 303 Caillois. s. 174. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid. er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel.. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder. En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. op. 89 . Krigen gjennom det 20.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære. men lynrask Utvikling. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen. En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen.grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid. deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften. cit. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres. liksom real time har prioritet over rommet. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen.

. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. Bunker Archeology.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. som også Caillois var inne på. 1975/1994. men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner. Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres. George Collins. 305 Ibid. Den totale krig er grenseløs i sin form. Stedet og rommets implodering. 1975. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling. Den totale krigen. New York: Princeton Architectural Press. s. Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. 40. overs. s. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme.og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. 14. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det. 304 90 . Begrep som Paul Virilio. Det skal det nå gis noen eksempler på. I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. Originaltittel: Bunker Archéologie. er rom. og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet.

306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser. 46-57. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet. En banebrytende teknologi som Paul Virilio. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. eller degenereringer. Låst i sin posisjon. Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. s. men flyter på grunnen. skillet fredstid og krigstid opphører. Jorden har mistet sin materialitet. i James Der Derian (Ed.). Oxford: Blackwell. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. Bunkeren er ikke fundert. konfliktens homogenisering. mens han stirrer angstfylt mot horisonten. s. en sammenblanding av det militære og det sivile. Originaltittel: Vitesse et Politique. 1977. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. ”The State of Emergency”. der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. 307 Virilio. 306 91 . 1998. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. Bunker Archeology. det siste krigsspillet. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. en konstant fare overalt. Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten.307 Tomrommet eksisterer ikke lenger. et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret.’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. 43. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. komme og gå. men et gravitasjonssenter. ss. Noen slike observasjoner skal derfor vises. alt kan flytte seg. det produserer også sin egen atmosfære. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn. men overlasset i sin oppmerksomhet. Total fred er krig i fredstid. The Virilio Reader. 51. og rommet sin tomhet. total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig.

Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget. London: Verso. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning. s. slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. eller som varsling over eteren. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet. 1. Reaksjonstid ble altomgjørende. artilleriet var ikke lenger blindt. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid. 92 . som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket. The Logistics of Perception. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt. 1984. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive. viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. War and Cinema. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. 1989/1996. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. Patrick Camiller. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene. overs. men kunne se hva som ville komme.

Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall. det Virilio kaller dromologi. politiske og økonomiske situasjonen.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene.kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. 2005. foreviggjøre det. 41. Forestillingsbildet erstatter objektet. Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). London: Continuum. Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet). overs. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. 310 Virilio. s. Michael Degener. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant. 309 93 .309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. og tiden erstatter rommet. hurtigheten til erobrerne. En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. War and Cinema. hevder Virilio. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. Denne teknologiske utviklingen. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. s. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre. Negative Horizon. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte. men i forskjellig enhet av tid. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. sier Virilio. Det er forskjellen i tid. 46. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta. 1984. Originaltittel: L’Horizon Negatif. som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse.

Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene. s. Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted..314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. farkoster. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold.311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. s. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt. alle sfærer. 311 94 . 40. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio. 205. s. Dessuten har det et psykologisk aspekt. 1998.. Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt. i James Der Derian (Ed. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. 313 Ibid. alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk. 29-45. 59. s. 312 Virilio. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet. 31. 315 Ibid.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid. ikke bare jordbunnen..313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. s. ss. Originaltittel: L’État suicidaire. Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser. erstattes av krigen i virkelig tid. 1976. ”The Suicidal State”. Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. The Virilio Reader. Oxford: Blackwell.moderne. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal. 40.). absolutt krig blir en realitet. men til hele realitetens sfære. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. 314 Ibid. Bunker Archeology.

men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet. Virilio. skal også blikket vendes mot en nåtidig krig. 32. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen)..psyke. som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid. 318 Ibid. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet. ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som. Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. 319 Virilio. siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. s.317 Land. I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter. Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. 95 . Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. 17. s. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien. Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene. 81. Bunker Archeology. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler. her sitert fra Virilio. som begge skyldes den samme holdningen. Bunker Archeology. hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio. 18. århundres diverse europeiske kriger. og endringene startet med det 16. I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid. s. s. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott. Strategy of Deception. eller mangel på holdning som sådan.

Originaltittel: L’Inertie polaire. I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person. gjennom gruppen eller Ibid. s. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. Paul Virilio. 32. 117133.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. Negative Horizon. ss. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. eller formenes skygge kunne vi kanskje si. Oxford: Blackwell. 1990. grensene og forskjellen. 1998. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere.320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket. Antiform kan kanskje forstås som motform. og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder. fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille. 321 320 96 .. “Polar Inertia”. Har dette hierarkiet alltid eksistert. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. 322 Virilio. som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer. i James Der Derian (Ed. Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. s. et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt.). At Gud er død. Uansett hvor hardt vi prøver.321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt. 64. The Virilio Reader. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv.

eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. 34. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk.. tiden har blitt klokketid.tidligere samfunn.og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid. på grensen. Denne reduksjonen danner våre vaner.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. 97 . men gradvis utviklet de en logikk.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker. spør Virilio seg. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt. ”One only really sees what one already has in mind”. s.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til. til sin egen. 35. Ibid. en regel for persepsjonen. forandringen av former. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. på samme vis som vi oppfant soluret og klokken.. 36. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid. Virilio gjør maksimen. rommet har blitt målt og kartfestet. s. hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse. Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. s. 34. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse.. det er vår arkitektur. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden. mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare. Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting. fornyelsens fluks. s. Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen.. 325 Ibid. men allerede gjenseere. nye former. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos). 326 Ibid.

ss. For å føle 327 328 Ibid. Virilio.skaperkraft. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger. Strategy of Deception. den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler. men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet. ikke som en Gud. s. s. Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen. Negative Horizon. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet.. men i reguleringen av bildene. Lover tradisjonelt bundet til jorden. s. som loven om eierskap og bruken av landområder. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter. 329 Ibid. 13. 330 Virilio. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom. 98 . er erfaringen av kroppens endring.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. 43.. 21-22. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom.330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi. 146. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen. selv ikke avgrunnen.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten.

noen ganger her.. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres.332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk. here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. 335 Ibid.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet. s. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. 119. Virilio. slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen.335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde. et mentalt bilde. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet..331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier. det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring. 121. 43. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her. I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden. 99 . 334 Ibid. andre ganger der. 129. 333 Ibid. s. ”Polar Inertia”.. s. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål. s.

cit. Det samme gjelder for døden. skriver Virilio. 2004. s. 8. s. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. ”Förord”.. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. i urørligheten. City of Panic. s. Allerede kan man ha sex via skjermen. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. 6.338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid. Bokförlaget Korpen. Originaltittel: Ville Panique. Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. 1996. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere. man kan drepe fra distanse.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. det Virilio kaller negativ horisont. hvor et av temaene er bunkerifisering. Tre tiår senere ser vi resultatene. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom. ss. Hastigheten har etablert seg som et absolutt. ss. Julie Rose. 338 Paul Virilio. 12. Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv. i Paul Virilio. Oxford: Berg. 339 Handberg. 100 . i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. overs. uten øyensynelig håp om endring. Försvinnandets estetik. Se Nietzsche. 7-18. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. 15. Ibid. 214-218. 2005. Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. 16. op. en plass for all fremtid. Slik talte Zarathustra.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro.336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. en seksualitet som dermed utøves over distanse. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats.. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid. s. Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre.

342 Ibid. En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt.og høydemetaforikkens forsvinning. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. med satellittbeltet i bane rundt Jorden. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything. Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn. City of Panic. en form for opphøyd horisont.topografi er både lik og ulik bunkeren. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. Med det geostratiske omslaget. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre. s. det vil si en felles kollektiv erfaring. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid. hinsides rom og tid. 101 . gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk. 11. som så man vendte overskridelsen mot. ikke som potensial.”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen. 130.. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying. et tårn eller en kirke/katedral. Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes. s. s. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol. men som utformingens utflatning. Ibid.. 70. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring.

76. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen. det vil si hele tiden utvekselbare. Negative Horizon.. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie. her eller der. s. 22.347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven. Negative Horizon. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. s. s. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. 191. 139. mens det lokale utgjør utsidens periferi. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen. 345 Ibid. 347 Virilio. her sitert fra Virilio. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen. oppe som nede. så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon. Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv. Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise. i Østen som i Vesten. Ibid.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. Alt som skjer. 102 . homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden. men holomorfe. s. s.. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted. 76. Og hvis det er slik at fullendelse er en grense.. Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden. Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. 346 Nietzsche. Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk.344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet.346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter).

348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing. Originaltittel: L’Espace critique. 103 . Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. s. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk. s. City of Panic. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. Paul Virilio. 349 Virilio. medfører endringer for den menneskelige bevissthet.350 Men i dag. Oxford: Blackwell.”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’. En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene. ss. s.352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder..). er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde.kapitalen). s. s. 1984. Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet. legger han til. 58-72..349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby). i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. 39. i og med grensenes og horisontens sammensmelting. 352 Ibid. s. i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. City of Panic.. 1998. i James Der Derian (Ed. 85. 44. The Virilio Reader. danner jeg meg et forestillingsbilde. 91. Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte. 59. Endringer. som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. 103. det gis oss umiddelbart av fjernsynet. noe Virilio kaller for stereorealitet. 351 Ibid. 350 Ibid. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. oppkastet av et siste 348 Virilio. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. “Critical Space”.

den globale landsbyen. 104 . påtvinges hver og en av oss. 43. op. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. terrorens spatiotemporale amplitude.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket.354 Punktet. s. i synkroniseringen av emosjonene. Hovedkvarteret for operasjonene. but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto.php [2006. eller deliriet av mange forskjellige. 2. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. av kosmos regler. april]. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. Ibid. s.. linjen. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom. men paradoksalt nok med nøye kontroll. but not lonely”. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi. umiddelbart realtime. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate.. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. Otaku betyr ditt hjem. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket.357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid. 1990. 357 Ibid. “I’m alone. The Lazarus Corporation [Online]. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde. det nåtidige.lazaruscorporation. 356 Volker Grassmuck.356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er. 13. i et evig presens. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. 51. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. En hel generasjon unge japanere. Dette kan høres vel ekstremt ut. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten.uk/v4/articles/otaku. Tilgjengelig: http://www. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet. et ikonodulsk delirium.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk. 355 Bachelard. cit. ”I’m alone. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer.co.Babelstårn. s.

skjer nå i det indre. 1998. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”. i James Der Derian (Ed. en hybrid. s. Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian. Oxford: Blackwell. 358 105 . og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel. De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt. 361 Ibid. City of Panic.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger.moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø. 21. 86.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. ss. The Virilio Reader. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske.”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det.. 85. s. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer. Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. født av frykten for rommet.. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. men en hybris som faktisk ”lykkes”. s. Lykkes i den forstand at straffen er latent. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom. 359 Ibid. i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. 20.). teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt. fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. 360 Virilio. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. s. 16-21. det som pleide å skje ved de lineære frontene.

Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. selve koloniseringsiveren. 106 . ”The Suicidal State”. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien. Staten degenererer og blir suicidal. s. Ibid. 35. 77. En hybris utover elementenes harmoni. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom. som en offensiv. s. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall.362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner. En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. City of Panic. som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak. som fungerte som innrammende konteinere. Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. 40.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans.. s. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten. 364 Virilio. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder. en voldsom ekspansjon av kraft og energi.

s. Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt.. bare fortsette. Umiddelbarhetens utstrakthet. between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer. menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. Negative Horizon. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. op. som ikke kan reverseres. Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg. en aksjon. Dromokratiet. er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning. men det er kanskje noe av Virilios poeng. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). 38. cit. opphøyninger og grenser eroderes bort. men et intetsted. Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien. og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. Den som fryktet himmelens fall. Dette Virilio. men ikke som et intet. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm.”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon. minner han om Blanchots posisjonering ved grensen.366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. selv avgrunnen er ingen steder. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. 18). om vi skal ta Virilio på alvor. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder. 366 365 107 . s. en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil. between the gaseous and mineral. den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid.

43. et ubevisste. av uprosessert tid. som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen. Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. 108 . ”The Suicidal State”. et kaos. En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt. Kapittel 8. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. blir til slutt også virkeligheten grenseløs. Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). av en endeløs strøm av bilder. s. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen. Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting. er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. tomrommet. 76. City of Panic. som denne raske 367 368 Virilio. Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret.368 I den moderne byen. s.367 En fylde av tomhet. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. Virilio. glimtet av intet. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet.

370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. som virker undertrykkende. 1976. 1. 371 Jean Baudrillard. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. Symbolic Exchange and Death. Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke. Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil. Dette er beklagelig. Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon). men i forsterkende paradoksale intervensjoner. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt. fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). 369 109 . Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. overs. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. Iain Hamilton Grant.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen. De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot. ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret. s. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. ikke ulikt en spiral. Simulacra & Simulation. 370 Baudrillard. men i en annen utgave. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. London: Sage. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser. Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. 1993/2002.

373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert.Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra.. ss. Mike Gane. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven. Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet).372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. 50. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden. Og koden genererer bare bestemte tegn. 110 . s. s. Sammenlignet med Nietzsche. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. 9. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode. 374 Baudrillard. som styres av koden. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd). s. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. blir selve referansene som sannhet. Finnes det en genuin verdilov. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. London: Routledge. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. 1991.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon. 9. siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til. 97-98. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. 375 Ibid.. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. Symbolic Exchange and Death. Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening.

men simulasjonen. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss.378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. s. Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse. reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. 2.379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon. s. i dette tegnspillet. Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig. Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial. og ble selv en sosial genetisk kode. og dette var kapitalens virkelige vold. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte. medgir Baudrillard. 60. Når så den ene part. Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon. Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. 60. 5. Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død. 377 376 111 .. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier. 380 Ibid. s. fn. 379 Ibid. Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser. Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner). og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten.av reversering. revolusjonen selv.. Disse mytene kortsluttet.. s. 378 Baudrillard. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende.377 Det som ikke er i dens makt. hevder Baudrillard. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse. 2. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende. Symbolic Exchange and Death. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder.

Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden. 384 Ibid. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien. Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). 4. s. the two terms lose their reality. 112 .”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. s. In the symbolic operation. Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene. Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms. the real and the non-real. Simulasjonen må gå lenger enn systemet.. birth and death. s. Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien.. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det. Potensialet er derfor i tautologien. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard. og ut av vår bevissthet. 133. Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon. ettersom den ikke kan utveksles symbolsk.. 126. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering. 187.simulasjon som vi aldri kan reversere. 383 Ibid. strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon. It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body. man and nature.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden. Det symbolske krever en forløsende reversibilitet. Ibid. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle. hevder Baudrillard.384 Døden er absolutt uorden. s.. Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden.

Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det. Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud..387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet.avstanden til hva som forsøkes skjules. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det. 5. Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen. 166. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse. ligner ikke mennesket lenger noe. Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære. 113 .388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt. og døden som utestående betaling.. spekulasjoner om døden. s. s. 145. 387 Ibid.386 Når Gud begynner å minne om mennesket. s. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden. 187. Ikke ulikt Bataille. 385 386 Ibid. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. eller om vi forsterker den mot dens undergang. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse.. 388 Ibid. økt. s. lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. Ibid. men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på. i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen.. Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den. Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. men som enorm fragmentering. igjen i en endimensjonalitet. I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære. Denne teknologiens nye maskiner. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. men forsvinning. en immanens. i vår innordning i den integrerende krets. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer. Nietzsche. 405 Baudrillard. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle. 403 404 Ibid. Vi dras stadig nærmere skjermens overflate. Det er et telebilde. 406 Ibid. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte. en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. 56. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv. som oppleves forlokkende og integrerende.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han.. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to. med interface. s. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. i teateret. kontinuitet og nettverk. symbolsk skapelse. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk. objekt og subjekt innen den samme spiralen. 51. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen.tenkningen selv. s. The Transparency of Evil. ikke lenger forestiller seg. innside og utside. med blikket utspredd utover forestillingsbildet. 55. Tragediens fødsel. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand.. s. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. 117 . i Annetheten og i fremmedgjøringen. Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om.

informasjon). en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier.409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen. 321. uten noen klar begynnelse eller slutt.Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet. Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder. baner som unnslipper vår kontroll. de er innsatt i baner over våre hoder. skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi). s. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom. 1994/1995. Ibid.. Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med. “Baudrillard. i Douglas Kellner (Ed. The Transparency of Evil. 32. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted.). men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. Time.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi). millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss. and the End”. 410 Baudrillard. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). 409 William Bogard. den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte. Baudrillard: A Critical Reader. ofte misforståtte. skriver Baudrillard. I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. 10-11.407 Energiens form. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig.. 118 . som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden. s. den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt. bilder. eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt. 27. 313-333. Sannsynligvis 407 408 Ibid. ss. s. ss.410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. Oxford: Blackwell. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot). men som lar verden være i en tilstand av det samme.

men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen. en reprodusent av koden eller systemet. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”. Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet. i en suveren handling. Bartleby er som kjent kopist av yrke. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. s. fn. Ikke lenger en krise. låst rom. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film. I dag er vi nedlasset til døden med nytte. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen. det hyperutilitaristiske. Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. fungerer i en perfekt uavbrutt krets.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. Men det er ikke nok å forsøke. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål. Baudrillard.. som transgresjonspolitikken.411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense.vil det skje en sakte dekomprimering. op. lik Bataille å leve hinsides nytten. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. men i et mer-enn-nyttig. det er et indre. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. cit. 24. 191. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket. 119 . mener Baudrillard. Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. 324. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. uten rom for feil eller stans. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). s. Symbolic Exchange and Death. Stansen av helheten synes fjernere og fjernere. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv.

Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt. men en reversering. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. ikke som individuell ekstase. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). til ”vannet”. s. 120 . Cool Memories. s. men til motgaven. s.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. Bataille: A Critical Reader. fn. sier Baudrillard. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). s. 9. 24. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. s. 1987. overs. 416 Eliade. og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid.. 191-195. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. The Will to Power §2. Hva skal du gjøre etter orgien?.). Det hellige og det profane. gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham.414 Det er den virkelige symbolske prosessen. 1998. hevder Baudrillard.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. 13. 191. 1990. en syklisk revolusjon. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. 415 Jean Baudrillard. 1976. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. Chris Turner. Dagens nihilisme er gjennomsiktig. På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet. 194. Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake. til det formløse. Oxford: Blackwell. Jean Baudrillard. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. Fatale Strategies. 417 Baudrillard. London: Verso. 5.en transgresjon.415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. Bataille har feillest Mauss. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. 418 Nietzsche. spør Baudrillard. 89. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi. s. ss. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon.

De fangede formene vokser til det groteske. en hypertele (sykelig overvekst).. aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt. immobiliserte i sin utvekst. 4. xv. Når Gud døde.kritisk enn sine tidligere former/utgaver. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå. i den høyere orden av simulacra. 421 Baudrillard. Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori. s. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing. Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring. en forestilling om en slutt. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten. s. sier Baudrillard. fn. 121 .. en Weltanschauung om katastrofen. Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud. 159. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. s. s. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon. s.423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. 424 Nietzsche. selv det som benekter det til ubetydeligheter. Ibid. 159. Simulacra & Simulation. 5. fantes det en Nietzsche til å si det. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den. Simulacra & Simulation. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven. Den radikale. her sitert fra Baudrillard. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt. en tenkning til ende. som noe som står på spill. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. 157. Symbolic Exchange and Death. Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden. s. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. 423 Ibid. kommenterer Baudrillard. 422 Ibid.419 Problemet er at myten eller dens scene mangler.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard. 2.. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen.

selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche. bare programmert variasjon og repetisjon. Ibid. cit. men ribbet for suverenitetens ”frelse”. Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. som man bare når i simulasjonen. den 425 426 Bogard. ingen syntese eller transcendens. hvis destinasjon er lukket. vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom. 122 . Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå. men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. s. 427 Ibid. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk. Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling). 328. Bataille og Debord. op.426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier. da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. står det simulerte Absolutte subjektet.. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse.tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. filosofien slutt. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. s. ved perfeksjonen av dens teknologi.. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. 328. Ved ”slutten” til den simulerte historien. forstått som forførelse og reversering. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi). Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie.427 Der hvor Hegel når frem/ender.425 Baudrillards posisjon er antihegelsk.

Den seksuelle revolusjonen Ibid.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. 2. Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). 431 Jean Baudrillard. New York: St. Baudrillards begrep om séduction. Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. Men er hegelianismen virkelig fullendt. Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps. Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen. s. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. kan bety både forførelse og forledelse.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige. som anatomiens radikale motsats. Ibid. alt er mulig. 330. s. ingenting er forbudt. men i et hypervirkelig univers. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet.simulerte suvereniteten. omnipotens og totale nærvær. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden. her oversatt som forførelse. Originaltittel: De la séduction. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel.. her oversatt med ’forførelse’. Brian Singer. en figur hinsides systemet for utveksling. finnes ingen grenser. s. det Absolutte i cyberspace. som ren bevegelse uten bruk av energi.. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer. Seduction. men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess.431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi. Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers. overs. Martin’s Press. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det. Crash). Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. 329. 1979. for å gjøre ende på simulasjonen. 1990.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen). 430 Séduction. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. 429 428 123 .

47. Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur. s. s. lik alle produktive krefter. 37. Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt. Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret. Ibid. Den seksuelle revolusjonen. fordi det er overladet og merket med mening.434 Ikke ulikt døden. Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for). forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet.433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt. fordi seksualiteten er vår nye moralitet. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid.. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter. Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom. er en potensielt grenseløs bevegelse.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets.. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet.Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt. 435 Ibid. det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard. Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen.. 124 . 434 Ibid. s. mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer. merker Baudrillard seg.. s. 13. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke. men det omvendte forhold. Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett. forbudets og grensenes utdrivelse. Anatomi (den falliske) er skjebne. 26. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato.

ss.”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder. Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk. hvor bevisstheten skapes av bildet. og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden. Mening har ikke lenger behov for utvikling.436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. Seduction. nemlig døden. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. Baudrillard. s.441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten. i motsetning til simulasjonen.440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. 29-30.. Siden Se eksempelvis Baudrillard. er realitetens eksess. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility. 439 Blanchot. død. Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. intet). men setter seg i Annethetens mening. s. jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. 135-144. 438 Baudrillard. Det skjer primært som visualisering. som vist i eksemplet med det feminine. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). 260. 262. Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære..Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet. 440 Ibid. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her. Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. The Space of Literature. henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten. Symbolic Exchange and Death. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. men bruken av begreper som svart magi. s. 263. såkalt postmoderne teori. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt). i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort.439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet. Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall. tar noe bort fra det visuelle. 437 436 125 . Forførelsen. ss. 441 Ibid. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den.

Ibid. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. hevder Baudrillard.. En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. The Space of Literature.442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”. 126 . Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. 67-71. ss. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv. bevissthetens scene. Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. subjektet transformeres.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse. det er en overflate som absorberer og forfører ham. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. mellom skapelse og utslettelse. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra. men aldri gå forbi. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre. 444 Blanchot. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. 259. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si. 32. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. Derfor motarbeides forførelsen aktivt. s. et univers uten horisonter. sier Baudrillard. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen. s. Virkeligheten. som han kan tilnærme seg. Seduction.

avgrunnen. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. seksuelt eller politisk. Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet. 447 Baudrillard. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. Ibid. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen. Avgrunnens forførelse.mørke.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn. 65-66. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt. ss.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen. 127 . ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser. Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule.. enten det er estetisk. Seduction. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. for Baudrillard. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt. et ”hull” i realiteten. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske. hevder Baudrillard. mens de egentlig bare er grunne. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet. kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer. men en simulasjon. Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi. sier Baudrillard. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten. s. 69. Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn. som vi engang drømte om. s. 10. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. The Transparency of Evil. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner.

og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. og dermed også forlokkende. Kapittel 9. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles. 128 . Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden.. Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. produksjon og destruksjon. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet. 148. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud). Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. s. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet. op. dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser. men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. enn skjebnen.som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt. det lille mennesket vil vende tilbake. Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap.448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde. cit.på alvor. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død . Blanchot viser oss rommets fangenskap. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende.

Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon. dens brytningspunkt. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. De intellektuelle byggverkene som 129 . Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. bilder og virkelighet. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Overskridelsen. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon. er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser.

reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. Han er derfor utpreget ambivalent. Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet. en bliven Gud. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. og sakte. Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. Problemet kan illustreres i en romlig metafor. uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt. Nietzsches transfigurasjon. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei. og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. som en implosjon. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. den tapte intimitet/kontinuitet.

er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse. men ikke verdens ende. Against Architecture. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). s.tilintetgjørelse. som tidligere nevnt. modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet. som stammer fra skolastikken. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. Med andre ord denne verdens ende. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. som en nødvendig 449 Hollier. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening. lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. 131 . tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering. Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending. 42. Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering. Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering. kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen. Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det.

Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme. Grenseløsheten skjer først med krigen. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. En hybrid av det menneskelige. Steinen som Nietzsche betraktet. men selve grunntilstanden. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. men som et skrekkscenario av dette. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. deretter slår den inn over det sivile liv. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. overmenneskets degenererte mutant som otakuen. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene. Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 . som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. lik en bølge over stranden. Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. Paradoksalt nok menneskets forsvinning.utslettelse og fornyelse av form.

som en katastrofe i sakte film. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt. Den skjer.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass. Nihilismen er tema hos dem begge. og en annerledes tid. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. Slik talte Zarathustra. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. s. den er bare bedre skjult. og overskredet. stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse. Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid. 29. 148. kan ha risikert å ha blitt en ørken. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet. hevder Baudrillard. Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. gjenkomstanken og forførelsen. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. Smurt utover et immanent plan uten noen distanse. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse. men som dårlig virtuell uendelighet. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans. Avgrunnen er ikke borte.450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. men som egentlig skjuler den samme tomheten. Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. Baudrillard. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. Vil dette til slutt ende.uten tilsynelatende konsekvenser. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. s. Den absolutte suvereniteten er her. men bevart. Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche. 133 . Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. Cool Memories.

City of Panic.453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. Virilio. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere. Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. but not lonely”. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet. sier Virilio. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting. men han er overalt. 77. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. Gud som den 452 453 Caillois. som man riktignok aldri kan falle ned i. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk. ”I’m alone. For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner. skjedde på grunn av overskudd av fylde. en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. s.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. oppfyltheten av omkretsene. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning. 134 . 180. Gud er riktignok fragmentert. op.. det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant). s. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi. cit. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser. Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. Gud som Internett. en virtuell nihilisme.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig.

I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. hevder Baudrillard. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt. Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. sier Baudrillard. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. århundre. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21. Baudrillard. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet. 135 . mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden. Det er en tvetydighet ved dette bildet. og ikke i noe Annet. er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på. Historien selv synes å gå i ring. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt. Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. 33. s. En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns.og rekkevidde. bare den evige samme sirklingen. billedstrømmen og skjermen. hvis avbildingsobjekt: mennesket. Symbolic Exchange and Death. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. Cool Memories.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. speiles vi bare tilbake på oss selv. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev). 19. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. s. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart.fragmenterte. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp. Sluttord 454 455 Baudrillard. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn.

Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes. 136 . blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist. s.. så vil vi likevel neppe finne den her. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag. kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning. nok en gang!”457 456 457 Foucault. Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem. landmåler K. men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei.Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her. Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring. 16. i Franz Kafkas roman Slottet (1926). Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle. Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet.

”The Sorcerer’s Apprentice”. Ballard. 1.. 1927-1939. Bataille.). Originaltittel: Sur Nietzsche. Fra: Oeuvres Complètes. 1927-1939. Bruce Boone. Originaltittel: L’experience interieure. Selected Writings. overs. Georges. 137-160. Bataille. overs. Minneapolis: University of Minnesota Press. Oslo: Pax. Bataille. Paul. Allison. i Allan Stoekl (Ed. Thomas Espedal. 137 . Bataille. Robert K.W. New York: Picador. J. 1973/2006. Originaltittel: L’érotisme.). 1985/1999.Referanser Allison. 7990. Maria Jolas. Bataille. New York: SUNY. Visions of Excess. 1927-1939. overs. Minneapolis: University of Minnesota Press. Bachelard. 1945. Visions of Excess. On Nietzsche. New York: The H. Agnete Øye. 1954. Originaltittel: La poétique de l’espace. ”The Psychological Structure of Fascism”. “The Pineal Eye”. Bataille.sunysb. 1988. (Ed. overs. David B. Georges. Fra: Oeuvres Complètes. Georges. Tilgjengelig: http://www. I-IX. Robert Hurley.). i Allan Stoekl (Ed. overs. 2001. Bataille. 1985/1999. 1928 Bataille. Visions of Excess. Georges. The Barnhart Dictionary of Etymology.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. Selected Writings.htm [2005. 1988. New York: Zone Books. Georges. Minneapolis: University of Minnesota Press. 1967. Crash.). 1958. St. Fra: Oeuvres Complètes. SUNY [Online]. 2002. Georges. Wilson Company. 1992. 1985/1999. Originaltittel: La Part Maudite. Minnesota: Paragon House. Barnhart. overs. Visions of Excess. The Poetics of Space. ss. Theory of Religion. Leslie Anne Boldt. Georges. ss. Erotismen. 2005.). Robert Hurley. 1927-1939. Boston: Beacon Press. G. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. David B. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. Originaltittel: La Historie de l’oeil. Georges. Bataille. Reading the New Nietzsche. Gaston. juni]. 223-234. New York: Zone Books. I-IX. Georges. 1996. i Allan Stoekl (Ed. I-IX.. Selected Writings. “Transgression and Its Itinerary”. ss. 1957. 1985/1999. The Accursed Share Volume I. Selected Writings. ss. overs. Oslo: Spartacus. Historien om øyet. Fra: Oeuvres Complètes. 1991/2002. Minneapolis: University of Minnesota Press. Inner Experience.. I-IX. 1969. Georges. 213-222. Bataille.

Originaltittel: Thomas l’obscur. ss. Originaltittel: Simulacres et simulation. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. Martin’s Press. ss. 1995. 1983. Jean. Oxford: Blackwell. overs. Blanchot. 1979. Blanchot. Thomas the Obscure. The Blanchot Reader. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. Baudrillard. Oxford: Blackwell. Blanchot. Bjarne & Gundersen. “The Laughter of the Gods”. 1976. Jean. Jean. 1993/2002. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. 1953. Oxford: Blackwell. Jean. Originaltittel: L’Espace littéraire. overs. Blanchot. 1982/1989. Jean. Symbolic Exchange and Death. overs. 1994/2006. Maurice. Originaltittel: L’Attente. The Transparency of Evil.1992/2001. Lincoln: University of Nebraska Press. 1990. overs. 1964. Originaltittel: Le rire des 138 . ”The Conquest of Space”. i Sarah Wilson (Ed.). James Benedict. ”The Pursuit of the Zero Point”.). 2002. 1941.). ss. 1995. Baudrillard.). ss. 1973/1988. Maurice. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. 1990. i Michael Holland (Ed. Jean. 1955. 1990. Maurice. Maurice. 1998. Niesluchowski.. overs. overs. ”Waiting”. G. Baudrillard.). Seduction. 1981. The Blanchot Reader. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1959. Blanchot. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. ss. Oxford: Blackwell. 1976. New York: Semiotext(e).). “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. Bataille: A Critical Reader. The Blanchot Reader. Berulfsen. Maurice. Fremmedordbok 15. 1993/2002. Baudrillard. London: Sage. 1990. 191-195. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. Baudrillard. Philip Beitchman & W. London: Verso. overs. 1987. Originaltittel: Les Strategies fatales. i Michael Holland (Ed. Decadence Of The Nude. 1995. 161-191. London: Black Dog Publishing. London: Verso. Maurice. Blanchot. J. 272-278. utg. Sheila Faria Glaser. Ann Smock. Fatale Strategies. Iain Hamilton Grant. Dag (red. New York: Station Hill Press. Cool Memories. 143-150. Jean. Originaltittel: De la séduction. Originaltittel: La conquista dello spazio. 1973. Baudrillard. New York: St. overs. The Space of Literature. Originaltittel: Théorie de la Religion. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Robert Lamberton. Baudrillard. Brian Singer. 269-271. Chris Turner. i Michael Holland (Ed. Simulacra & Simulation. 1993. overs.

Jacques. Oslo: Aschehoug. 313-333. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. Maurice. 1986. overs. Emile. Blanchot. Maurice. Descombes. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. Gerald L. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. ss. Durkheim. 1876/1995. Fields. Baudrillard: A Critical Reader. i Douglas Kellner (Ed. i Michael Holland (Ed. The Elementary Forms of Religious Life. 1997/2005.. Originaltittel: L’instant de ma mort. New York: Zone Books. Blanchot. Bruns. Innriss. 1993/1999. The Hunting of the Snark. overs. Lewis. 1980. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. Roger. 16-21. Blanchot. Blanchot. Originaltittel: L’exigence du retour. Donald Nicholson-Smith.). Modern French Philosophy. 1995. 1983/2002. Cambridge: Cambridge University Press. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Originaltittel: La société du spectacle. Caillois. ss. Blanchot. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. Guy. M. London: Continuum. Maurice. Scott-Fox & J. Oxford: Blackwell. ss.Dieux. Meyer Barash. Stanford: Stanford University Press. 1992. 1994/1995. Lycette Nelson. Nietzsche and Philosophy. Vincent.). 1962. London: Penguin. 1959. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. The Infinite Conversation. Susan Hanson. L. overs. 1996. 1970. 1967. 1991. Blondel. ss. 1979. Carroll. Harding. overs. Deleuze. Oxford: Blackwell. i James Der Derian (Ed. Illinois: The Free Press. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. Hugh Tomilinson. Eric. Glencoe. The Virilio Reader. Essays i utvalg. “The Exigency of Return”. 1995. The Blanchot Reader. Oxford: Blackwell.) Bataille: A Critical Reader. 1973. Originaltittel: Le Même et L’Autre. overs. 1995/2004. Oxford: Blackwell. 1965. Time and the End”. Der Derian. ss. Man and the Sacred. overs. Karen E. Ann Smock.). Bogard. overs. Minneapolis: The University of Minnesota Press. New York: SUNY. 102-138. 1998. 290-297. 1980/2001. Originaltittel: L’homme et le sacré. Originaltittel: L’Entretien infini. “Baudrillard. Maurice. Maurice. Seán Hand.). James. Gilles. Debord. New 139 . Lincoln: The University of Nebraska Press. Nietzsche: The Body and Culture. 1967. The Step Not Beyond. overs. Derrida. overs. William. 1994. The Writing of the Disaster. 1969. 168-171. The Society of the Spectacle. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. 1950. 1998.

Det hellige og det profane. overs. Emerson. i Foucault|Blanchot. Mircea. Originaltittel: Les Mots et les choses. 1919. overs. ”Förord”. overs. Foucault. Michel. Practice. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. (Ed. Foucault. 3-15.co. London: Pluto Press. New York: Pantheon Books. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. Trask. Donald F.). Postmodern Culture. 1949. 1890/1998. i Paul Virilio. James George. Sigmund. Originaltittel: Das Heilige und das Profane.). New York: Penguin. Project Gutenberg [Online]. Volker. ”A Preface to Transgression”. 7-18. London: Routledge. 1912. Freud. The Philosophical Discourse of Modernity. Bokförlaget Korpen. Peter. but not lonely”. overs.php [2006. 1963. “I’m alone.lazaruscorporation. 1996. 7-58. Tilgjengelig: http://www. ss. Michel. Jürgen. 1966. januar]. Habermas. 1977/1980. Frederick Lawrence. Originaltittel: La pensée du dehors. ss. 1954.York: The Free Press. 1985. New York: Cornell University Press. ”Circles”. Grassmuck. Eliade. Originaltittel: Préface à la transgression. 1990. Eliade. 1991. 22. 1987/1997. 1996. Eliade. New York: Vintage Books. The Lazarus Corporation [Online]. i Bouchard. Ralph Waldo. 13. ss.txt [2006. i Hal Foster (Ed. 140 . ss. Rosemary Sheed. David Mclintock. Tilgjengelig: http://www. Mircea. 1981. The Golden Bough. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. 2003. 1983/1985.org/dirs/etext01/1srwe10. Cambridge: Polity Press. Jürgen. Mircea. 1841. 1957. Mike. 1966.gutenberg. Michel. 2952. april]. 1995. overs. Patterns in Comparative Religion. The Order of Things. Oxford: Oxford University Press. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. New York: Zone Books. Frazer. Lincoln: University of Nebraska Press. Language. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. Försvinnandets estetik. Oslo: Gyldendal. Willard R. overs. Foucault. 1969/1997. The Uncanny. 1958. Originaltittel: Das Unheimliche. Habermas. Counter-Memory. “Modernity – An Incomplete Project”. 1987. Gane. 1970/1994. Handberg. Trond Berg Eriksen. Alan Sheridan.uk/v4/articles/otaku. The Myth of the Eternal Return.

Martin. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Hollier. 1997. overs. Martin. J. Kojève. Niels Henningsen. 1989/1992. Abridged Edition. Melville. Oslo: Gyldendal. Herman. Heidegger – The Man and the Thinker. Denis. Agnete Øye. Chicago: The University of Chicago Press. i Thomas Sheehan (Ed. 1998. Kojève. London: The Athlone Press. Berkeley: University of California Press. Alexandre. Cambridge. 1853/1990. 1976. Nietzsche. Jarrett. James L. Hollier. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. James H. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Oslo: Pax. The Dark Gaze. 1993. Nichols jr. Bataille: A Critical Reader. Heidegger.). Tragediens fødsel. Daniel W. overs. 1969/1993. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. Friedrich. Pierre. Den muntre videnskab. Kevin. Arild Haaland. 1998. Friedrich. Princeton. Löwith. 1883-1885. Karl. Bartleby and Benito Cereno. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. 1872. 59-73. overs.Hart. 1967. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. 45-67. 1882. Nietzsche. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Ned. Harvey Lomax. 1997. Time-Fetishes. Linjen. 1969/1980. Introduksjon til lesningen av Hegel. Nietzsche. overs. Maurice Blanchot and the Sacred. Nietzsche and the Vicious Circle. Amund Hønningstad. Frederiksberg: Det lille forlag. Ithaca: Cornell University Press. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. New Jersey: Princeton University Press. Oslo: Pax. 1947. Malmö: Kykeon.. ss. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. 1947. 1969. 1974. 1998. Klossowski. Smith.. 141 . ss. overs. Alexandre. overs. Chicago: Precedent Publishing. (Ed. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 2004. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. ”Om varafrågan”.). Introduction to the Reading of Hegel. overs. Friedrich. 1997. Durham: Duke University Press. New York: Dover. 1981. Massachusetts: The MIT Press. overs. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. 1962/1999. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten. ss. Slik talte Zarathustra. The Secret History of Eternal Recurrence. Originaltittel: La Prise de la Concorde. 1956. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Denis. Lukacher. 1935. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. Oxford: Blackwell. Heidegger. 49-87. 1996. Betsy Wing.).

Douglas Smith. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Søren Ulrik. 1972. Tarkovskij. Kritik af den negative opbyggelighed. Nietzsche. Friedrich. Anti-Krist. 17. Produsert av Mosfilm Studio. 1966. overs. i Allan Stoekl (Ed. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. Poulet. Originaltittel: Ecce Homo. New York: Vintage Books. 74-101. Originaltittel: Der Antikrist. Hollingdale. Michel. 1985/1999. 2005. Visions of Excess. London: Artificial Eye. i Maurice Blanchot.org/etext/932 [2006. Georges Bataille. 1992. Pettersen. overs. Fluch auf das Christenthum. Solaris. Bjørn Christian Grønner. Lincoln: University of Nebraska Press. 2001. Georges Bataille. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Donald Nicholson-Smith. London: Rebel Press. Allan. Oxford: Blackwell. Ecce Homo. Oxford: Oxford University Press. Originaltittel: Der Fall Wagner. Stjernfelt. Paul. Ann. 1839. overs. 1888. Sollers. “Translator’s Introduction”. Surya. The Will to Power. The Case of Wagner. Frederik & Thomsen. Originaltittel: Georges Bataille. Nietzsche. Bunker Archeology. Edgar Allan. 1982/1989. Oslo: Gyldendal. Trond Berg Eriksen.). Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. Stoekl. Selected Writings. Friedrich. 1908.Nietzsche. Anthony. J. Philipe. Oslo: Spartacus. 1974. Carley Dawson & Elliott Coleman. M.). overs. [DVD. ss. 1961. Vaneigem. Smock. Raoul. Nietzsche. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Vinden fra utsiden. overs. George Collins. The Space of Literature. Helge. 1-15.gutenberg. ss. ”Introduction”. mars]. Ludovici. Andrej. la mort à l’æuvre. 2004. 1895. Poe. 1967. New York: Princeton Architectural 142 . The Metamorphoses of the Circle. Tilgjengelig: http://www. 2002. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. ”The fall of the House of Usher”. 19271939. 1998. ix-xxv. London: Verso. Walter Kaufmann & R. overs. Friedrich. overs. 2003. København: Vindrose. Bataille: A Critical Reader. Friedrich. 1996/1998. 1967/1968. Baltimore: The Johns Hopkins Press. 1887. Friedrich. Virilio. 1968. 1970/1999. Spillefilm]. Georges. Minneapolis: University of Minnesota Press. On the Genealogy of Morals. Project Gutenberg [Online]. overs. Bergen: Filosofisk institutt. 1983/2003. overs. Nietzsche. An Intellectual Biography. New York: Gordon Press. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. The Revolution of Everyday Life. ss.

1990. 117-133. 29-45. “Polar Inertia”. The Virilio Reader. Paul. Originaltittel: L’État suicidaire. London: Verso. overs. overs. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Originaltittel: L’Horizon Negatif. i James Der Derian (Ed. Oxford: Berg. ss. i James Der Derian (Ed. Dag. Virilio. The Virilio Reader. ss. overs.). “Critical Space”. Virilio. Originaltittel: L’Espace critique. 1984. War and Cinema. 1975/1994. The Logistics of Perception. ss. Originaltittel: Bunker Archéologie. i James Der Derian (Ed. The Virilio Reader. 1998. Virilio. 1998. Paul. 1999/2000. Oxford: Blackwell. Patrick Camiller. Originaltittel: Ville Panique. 1984. Michael Degener. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’Inertie polaire. 1998. Originaltittel: Stratégie de la déception. i James Der Derian (Ed. Paul. 2005.). Julie Rose. London: Continuum. Strategy of Deception. Paul. 1998. “The State of Emergency”. The Virilio Reader. Virilio. Virilio.). 2005. Chris Turner. Østerberg. 1977. Det moderne. overs. 143 . 1984. Negative Horizon. 58-72.Press. Oxford: Blackwell. Paul. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. 2000. Virilio. 2004. Paul. Oslo: Gyldendal. Paul. London: Verso. 1999. 1975. 46-57.). Paul. ss. City of Panic. 1976. 1989/1996. Virilio. “The Suicidal State”. Virilio. Originaltittel: Vitesse et Politique. Oxford: Blackwell.

You're Reading a Free Preview

Download
scribd
/*********** DO NOT ALTER ANYTHING BELOW THIS LINE ! ************/ var s_code=s.t();if(s_code)document.write(s_code)//-->