Overskridelsens problem

En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio

av Ole Jacob Madsen

Hovedfagsoppgave i filosofi Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen Vår 2006

Forord

Denne oppgavens problemkompleks kan sammenlignes med en hendelse mange kanskje har opplevd i barndommen. Om kvelden da man skulle sove foran dager det var knyttet mye forventning til, som Julaften eller en fødselsdag, medførte det høye spenningsnivå at man ikke fikk sove. Man ville at søvnen skulle komme over én raskest mulig å bringe neste morgen nærmere, men jo mer man forsøkte å tvinge seg i søvn jo mer forhindret man søvnen fra å inntreffe. Likheten mellom slike situasjoner og denne oppgavens tema, som jeg har kalt for overskridelsens problem, slo meg symptomatisk nok en søvnløs natt hvor oppgavens uskrevne tilstand holdt meg våken. Parallellen mellom oppgavens tema og barndommens våkenhet er flere: viljens utilstrekkelighet, endrede bevissthetstilstander, ulike sfærer med sin egen logikk, ventingen og selve brytningspunktet, det ”umulige” spranget mellom to kvalitativt forskjellige nivåer. Dette brytningspunktet hvor våkenhet går over til søvn unndrar seg alltid bevissthetens begripelse, og sånn er det med overskridelsens steg også. Denne undersøkelsen handler heller ikke primært om overskridelsen per se, men det jeg forstår som dens problem, nemlig dens tilsynelatende utestengelse som mulighet i det moderne. Og for å avslutte med en siste analogi til barnlige underfundigheter: selv om våkenheten og ventingen på neste dag kunne være ulidelig var det alltid med vissheten om at neste dag til slutt kom. Det er imidlertid langt fra sikkert at overskridelsen venter på oss i en lykkelig utgang ved historiens slutt etter at modernitetens organisering eventuelt oppløses. Med dette forbeholdet i bakhodet legger vi ut på vår søvnløse søken.

Takk til universitetslektor Helge Pettersen for hans tålmodige veiledning og sjenerøse innsikter. Deltagelsen på hans hyppige seminarvirksomhet gjennom flere år har vært avgjørende for denne oppgaves utforming og idé. Takk til Erlend Hammer og Christian Nøtnæs for gjennomlesning og kommentarer.

i

Innhold: Forord…………………………………………………………………………………….. i Innholdsfortegnelse.……………………………………………………………………….ii Kapittel 1. Innledning…………………………………………………………………....1 Det moderne prosjekt……………………………………………………………... 2 De arkaiske kulturer………………………………………………………………. 3 Det levende kosmos………………………………………………………………. 4 Festivalen…………………………………………………………………………. 5 Moderniteten og dens kritikere…………………………………………………… 8 Det rene potensialet? ……………………………………………………………...9 Gamle problem i nye former ……………………………………………………...11 Problemstilling …………………………………………………………………… 12 Begrepsavklaring…………………………………………………………………. 13 Metodikk………………………………………………………………………….. 13 Metodiske problem……………………………………………………….. ………15 Avgrensning og aktualitet ………………………………………………………... 17 Kapittel 2. Nietzsche…………………………………………………………………….. 17 Prolog: Emersons sirkler…………………………………………………………..17 Innledning……………………………………………………….. ………………. 19 Hvor holder nihilismen hus? ……………………………………………………... 20 Lidelsesproblemet og meningsdannelse………………………………………….. 22 Den vestlige kulturs rom for liv…………………………………………………... 24 Nietzsches kritikk av tradisjonen…………………………………………………. 26 Kulturens selvopprettholdelsesdrift………………………………………………. 28 Gjenkomsttanken…………………………………………………………………. 30 Zarathustras gave til menneskeheten……………………………………………... 31 Viljens problem…………………………………………………………………... 32 Den endelige konfrontasjonen……………………………………………………. 33 Diskusjon av gjenkomsten………………………………………………………... 37 Hvor holder bevisstheten hus? …………………………………………………… 38 Klippefast…………………………………………………………………………. 39 Avslutning…………………………………………………………………………43

ii

... 66 Innledning………………………………………………………………………… 67 Bakgrunn for Blanchots prosjekt…………………………………………………..72 Den evige gjenkomst………………………………………………………………72 Blanchots sjakkspill: Hegel vs.. 84 Spektakulær undertrykkelse………………………………………………………. Blanchot………………………………………………………………….. 74 Litteraturens potensial……………………………………………………………. ……………………………………………………………. 58 Organismens metamorfose………………………………………………………. 52 Heterogene utbrudd………………………………………………………………. 60 Diskusjon………………………………………………………………………….. 86 Hegel XP…………………………………………………………………………...... 49 Transgresjonspolitikken………………………………………………………….... 51 Dépense og den generelle økonomien……………………………………………... 53 Duellen med Hegel……………………………………………………………….. 71 Blanchot og Guds død……………………………………………………………... 62 Avslunting…………………………………………………………………………65 Kapittel 5.70 Dødens innsiv……………………………………………………………………. 44 Ved diskursens randsoner ……………………………………………………….. 80 Avslutning…………………………………………………………………………83 Kapittel 6.. 46 Innledning………………………………………………………………………… 48 Det homogene og det heterogene ……………………………………………….. Hegelianismen i Frankrike………………………………………………… 43 Overskridelsens dialektikk……………………………………………………….. 56 Menneskets arkitektur……………………………………………………………. 54 Arkitekturens verk…. Bataille……………………………………………………………………….……………………………………………………..76 Den anarkistiske kopist …………………………………………………………. Nietzsche………………………………………..85 Steget ut i rommet…………. På terskelen til vår tid……………………………………………………… 84 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? …………………….Kapittel 3.. 78 Diskusjon…………………………………………………………………………. 68 Spaltingen mellom filosofien og poesien…………………………………………. 88 iii . 45 Kapittel 4...

...........98 En verden for mine øyne: det moderne kosmos…………………………………......122 Forførelsens kall …………………………………………………………………... 119 Verdien av nihilismen ……………………………………………………………. 88 Innledning………………………………………………………………………… 89 Bunkeren og det militære rommet……………………………………………….. 114 Bevissthetens kretsløp …………………………………………………………… 116 Begjærets bane …………………………………………………………………… 118 Arven fra Bataille og Blanchot …………………………………………………. 128 Diskusjon ………………………………………………………………………… 129 Problematisering av konklusjonen ………………………………………………... 90 Virilios blikk for Utviklingen…………………………………………………….111 Kroppens uteseing ……………………………………………………………….. 105 Avslutning ………………………………………………………………………......... Virilio………………………………………………………………………........... 125 Avslutning ………………………………………………………………………. 131 Sluttord ……………………………………………………………………………135 Referanser ………………………………………………………………………………. 99 Byen: den moderne bunkeren?...... 120 Dårlig uendelighet……………………………………………………………….....127 Kapittel 9.... 100 Verdensbyens larm ………………………………………………………………........ 103 Den individuelle erfaring? ………………………………………………………... Baudrillard………………………………………………………………….. 109 Forvisningen av døden……………………………………………………………... 104 Diskusjon…………………………………………………………………………......... 91 Den suicidale staten………………………………………………………………....... 137 iv .............123 Den store illusjonen: realitetens eksess …………………………………………..107 Kapittel 8. 108 Den symbolske utveksling ………………………………………………………....Kapittel 7.. 94 Kan fremskrittet overskrides? ……………………………………………………....... Avslutning……………………………………………………………………128 Oppsummering …………………………………………………………………... 96 Kroppens bortføring……………………………………………………………….123 Den seksuelle revolusjonen ………………………………………………………..

Tittelen ”Overskridelsens problem” henspiller på to nivåer av problem: (1) hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne. lik havets skylling over jorden. strukturer og faste former. Oppgavens referanseramme for behandlingen av modernitetskritikk og overskridelse er religionssosiologisk med vekt på arkaiske kulturers samfunnsorganisering. Filosofene som blir behandlet er Friedrich Nietzsche (1844-1900).Kapittel 1. Ved å følge overskridelsens problem hos disse gjennom tre forskjellige århundrer dannes et historisk sammenligningsgrunnlag over overskridelsens problem som brukes til å behandle problemstilling (2): har mulighetene for å reise overskridelsen som et potensial blitt endret gjennom modernitetens utvikling eller er de uendret? Oppgaven forstår de ulike forsøkene på overskridelse filosofihistorisk som del av en modernitetskritikk og tradisjonsbrudd. Georges Bataille (1897-1962). Innledning Denne oppgavens tema og problem er overskridelse. til tross for overskridelsens assosiasjoner til noe erfaringsnært og uutsigelig. Det har ikke alltid vært slik. som enkelte betegner som antimodernisme. for så å trekke seg tilbake og etterlate et utvisket område. Omslagbildet viser Robert Smithsons landartverk Spiral Jetty (1970). Verket demonstrerer hvordan overskridelsen er avhengig av strukturenes faste form å slå over. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. et verk som i denne oppgaven tjener som en tematisering av overskridelsens konstitusjonsbetingelser i brytningspunktet mellom fluks og stabilitet. Paul Virilio (1932-) og Jean Baudrillard (1929-). Slik vises overskridelsens rolle før og nå. Problemet overskridelsen er ment å løse er blitt større samtidig som betingelsene for i det hele tatt å reise overskridelsens problem (om dens mulige gjennomslag) synes forverret. må den forstås i relasjon til grenser. (2) Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger? Problemstilling (1) forfølges gjennom presentasjoner av fem utvalgte filosofer som alle tematiserer overskridelse fra slutten av 1800-tallet frem til i dag. Maurice Blanchot (1907-2003). De siste årene har ikke denne oversvømmelsen inntruffet ettersom vannivået er for høyt. Overskridelsen skjer kun i disse korte øyeblikkene hvor vannet slår over landets strukturer og omsluker det. Likeledes synes overskridelsen som en filosofiskrevolusjonær strategi gått tapt i den angivelig grenseløse kulturen vi lever i. Selv om overskridelsen ligger nedsunket i dag besitter den et enormt omveltende potensial om vi skal tro Michel Foucaults essay ”A preface to transgression” (1963) dedikert 1 . Til slutt konkluderes det med at overskridelsens utestengelse i det moderne medfører degenererende og potensielt fatale konsekvenser for samfunnet. Det metodiske blikket som anlegges er topografisk. og Spiral Jettys transgresjonsspiral ligger begravd i en midlertidig vanngrav.

spør Foucault.). overs. 1999/2000. Dag Østerberg i Det moderne (1999) knytter moderniteten til det frie individet. 387. 1970/1994. Oslo: Gyldendal. s. Alle disse anskuelsene blir direkte eller indirekte problematisert i oppgaven. The Order of Things. “Modernity – An Incomplete Project”. 1963. en type etos. og kommer ikke bringe inn diskusjonen om epoken vi lever i er senmoderne eller postmoderne. 11). Et essay om Vestens kultur 1740-2000.4 Det modernes prosjekt kan forstås i tilknytning til 1700-tallets store Opplysningsprosjekts forsøk Michel Foucault. Practice. men hva vil skje om denne utslettelsen og fornyelsen av formene stopper opp? Enten fordi havets grenseløse flyt omsluker alt eller fordi landjordens strukturer er blitt for steile å bryte ned. 1977/1980. i Hal Foster (Ed. Originaltittel: Les Mots et les choses. Foucaults metaforbruk tilsier en kontinuerlig tilbakevendende erodering av formenes dannelse.2 Formen Menneske overskrides og utviskes. Foucault avslutter sitt monumentale verk The Order of Things (1966) med en metaforisk konklusjon om Menneskets høyst midlertidige form. New York: Cornell University Press.). inspirert av arkaiske kulturers samfunnsorganisering. århundret. New York: Vintage Books. 1 2 . i Donald F. 3-15. London: Pluto Press. 29-52. for tenkningen og eksistensens utfoldelse. ”A Preface to Transgression”. har fremskrittet og utviklingens akkumulative vekst begravd overskridelsens muligheter? Den tidlige Foucaults optimisme skyldes det han forstår som ”det nye rommets” muligheter. 1966. 1981. 1983/1985. som omhandler de siste tiårs debatt mellom modernister og postmodernister. Gitt at Mennesket slik vi kjenner det oppsto under bestemte historiske konstitusjonsbetingelser i det 16. 3 Det moderne eller moderniteten blir i oppgaven brukt om et vestlig kulturmønster. fornuften og fremskrittet (Dag Østerberg. 2 Michel Foucault.er død. ss. Originaltittel: Préface à la transgression. Alan Sheridan. skisserer Jürgen Habermas opp det modernes prosjekt og hvorledes ulike politisk-filosofiske leirer forholder seg til det modernes idé.til Georges Bataille ved hans død. Counter-Memory. Postmodern Culture. Det moderne. ss. Fra Nietzsches erklæring og frem til vår tid dukker det opp en retning innenfor filosofien som på ulikt vis søker å aktualisere en radikal omtenkning av tilværelsen til en verden gjeninnsatt i tilblivelsen og mulighetenes fluks. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity.1 I dette essayet uttrykker Foucault seg svært optimistisk på transgresjonens vegne og utpeker det i fremtiden som sin generasjons mulige vei. Det moderne prosjekt3 I antologien Anti-Aesthetic/Postmodern Culture (1983). etter at universets garantist – Gud . tilsier ikke det at mennesket igjen vil forsvinne ”like a face drawn in sand at the edge of the sea” når betingelsene for dets eksistens trekker seg tilbake. (Ed. Language. s. Som en motreaksjon mot det moderne prosjekts oppbyggelighet. 4 Jürgen Habermas. Bouchard. Det skal derfor spørres: likeledes som atmosfæriske og geologiske endringer har medført Spiral Jettys inaktivitet. For fremstillingens enkelhet skyld holder jeg meg primært til begrepet om det moderne.

3 . 9.7 Deretter presenteres Bataille og hans venn og samtidige Blanchot. The Philosophical Discourse of Modernity. Til slutt behandles Virilio og Baudrillard. forestillingsevnen. Oppgavens hovedfokus er å følge disse tenkernes bestrebelser om å ta dette steget på utsiden. Mot det moderne prosjekts oppbyggelighet og fremtidstro finnes grupperinger som problematiserer utviklingens idé. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. Tanken om oppbyggelig utvikling og fremskritt eksisterer nå i kulturen side om side med skepsisen mot den moderne etos. suverenitet og de dionysiske kreftene i det poetiske. århundret. som jeg har kalt ”Overskridelsens problem” ettersom overskridelse betyr å ta et steg over eller gjennom (en grense). Habermas knytter antimodernismen til Frankrike og nevner tre navn: Bataille. og den autonome kunsten med ønske om å forbedre det hverdagslige liv med denne viten. Dette kan betegnes som tre generasjoner antimodernister. erfaringen og emosjoner. inspirert av arkaiske kulturers innretninger i kosmos. I sine forlesninger om modernitetens diskurs. Bataille er den eneste av disse som skal behandles direkte her (Foucault og Derrida får kun mindre roller). som en strategi for å ta et steg på utsiden av det moderne. Cambridge: Polity Press. 1985. vilje til makt.5 Habermas demonstrerer hvordan Opplysningsprosjektet slår sprekker utover det 20. De mest kritiske kalles av Habermas antimodernister (eller ”young conservatives”). men alle tematiserer overskridelsen enten som en mulighet eller som en umulighet. overs. Ibid. Oppgavens gjennomgang av et utvalg antimodernister starter med Nietzsche som Habermas betrakter som Batailles forløper og antimodernismens far. fremstiller Habermas Nietzsches prosjekt som et forsøk på å motsette seg rasjonalitetens oppløsning av det arkaiske liv og myten på bakgrunn av en utopisk idé om 5 6 Ibid. universell moral og lov.på utvikling av en objektiv vitenskap. Habermas sin karakteristikk er beskrivende for denne oppgavens objekt: antimodernismens modernitetskritikk: med vekt på overskridelsestematikk. Modernitetens nyttesfære og instrumentelle fornuft bestrides med frigjørende konsepsjoner som desentrert subjektivitet...6 Karakteristisk for denne gruppen er prentensjoner om å ta et steg på utsiden av den moderne verden og begi seg til en sfære langt vekk i det arkaiske. s. 14. s. 97. 7 Jürgen Habermas. De arkaiske kulturer Habermas sin fremstilling av antimodernismen peker på et vesentlig trekk: det søkes en uttredelse av det moderne til noe annet forbundet med det arkaiske. Frederick Lawrence. 1987. s. Foucault og Jacques Derrida. Ikke slik at samtlige av disse lykkes eller mener det noensinne kan lykkes.

Fields. Karen E. upløyd mark. med innsatte grenser og en innsatt verdensordning. Barnhart (Ed.9 Det kan også forstås som en lengsel mot rent potensial.). 1190. 9 8 4 . Bakteppet for antimodernismens søken mot en annen sfære og en annen form for eksistens må derfor forstås på bakgrunn av den franske religionssosiologien. Trond Berg Eriksen. Dette kosmos eksisterer alltid for mennesket som et verdenssenter. og som en radikalisering av dens vitenskapelige nøkternhet. 1969/1997.fremtiden ved å trekke veksler på fortidens mytiske horisont.8 Lovnaden om denne utflyttingen mot en utopi: et fremmed innslag i det moderne. og er en konstituering av en verden. Den franske antimodernismens bruk av det arkaiske som referansebakgrunn skriver seg blant annet fra den tidlige franske sosiologien hvor Emile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912) var et banebrytende verk i undersøkelsen av sjelens arkeologi. s. 20. 11 Mircea Eliade. Robert K. 87. Begrepet utopis etymologiske opphav skriver seg til det greske ous som betyr ikke og det greske topos som betyr sted eller landskap: et ikke-sted. 1957. De kollektive overskridelsene av kosmiske grenser fungerte som fornyelse mot nytt potensiale og ny tid. Den arkaiske samfunnsorganisering. vil derfor nå gis en kort presentasjon. Foreløpig kan vi si at det hellige er motsetningen til det profane og at disse forskjellige sfærene konstituerer to forholdsmåter til eksistensen. New York: The Free Press. overs. overs. The Elementary Forms of Religious Life. s. 10 Emile Durkheim. omgitt av et ukjent og ubestemmelig rom: kaos.10 Disse empiriske undersøkelser av sjelens (foranderlige) form var relativt radikale utfordringer av kristendommens tese om sjelens evige tilhørighet i Gud. s. 1988. Det hellige viser seg ved en Ibid. Kosmos (profane) verden er skapt og innviedd fra et hellig kaos. eller det homogene og det heterogene som det også vil bli omtalt som. Det levende kosmos Den rumenske religionshistorikeren Eliade beskriver i verket Det hellige og det profane (1957) det arkaiske kosmos som en levende organisme hvor identiteter og former kun eksisterer i perioder før de utviskes (og renses) i kollektive. Wilson Company. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. 1912. Det hellige og det profane. 1995. fungerer som et utopisk bakteppe for antimodernismen. og inspirerte Roger Caillois og Georges Batailles i deres etablering av Collège de Sociologie på 30-tallet.W.11 Den symbolske innstiftingen av kosmos inndeler virkeligheten i sfærene det profane og det hellige. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. et sted hvor terrenget ikke er utformet. menneskeskapte symbolske handlinger. New York: The H. The Barnhart Dictionary of Etymology. Oslo: Gyldendal. og vil tjene som en referanseramme for forståelsen av kritikken av det moderne. Den franske religionssosiologien videreførtes i arbeidene til blant andre Marcel Mauss og Mircea Eliade..

1959. som et verdens sentrum som rommet man lever i eksisterer rundt. Tabuene determinerte absolutte forhold mellom mennesket og tingene. som det nå skal handle om. Originaltittel: L’homme et le sacré. i motsetning til ikke-virkeligheten i uendelig utstrekning omkring.. en eksplosjon av heterogenitet markant atskillelig fra den homogene sfæres arbeid og tid. 15. Festivalen Den franske sosiologen Caillois gir i Man and the Sacred (1950) en analyse av festivalens viktige rolle i de arkaiske samfunn. eller verdens hellighet.12 Verdens skapelse skjer gjerne ut fra en verdenssøyle: axis mundi. Denne nødvendige destruksjonen av verden skjer i en unntakstilstand av heterogen tid i de arkaiske festivalers kollektive overskridelser av verdensorden.13 Med dette menes at mennesket har en forbindelse til verden det lever i. Meyer Barash. palasset. Det homogene rommet og det heterogene feltet rundt har også sine egne atskilte former for tid: homogen tid og hellig tid. og dessuten opphavet for alle etterligninger av verden. Festivalen er en hellig tid. Glencoe. ”Åpningen” tilsier en forbindelse mellom kosmos og mennesket med gudene.. Axis mundi er gjerne en forbindelse mellom ulike kosmiske sfærer. de er maktesløse overfor dens uunngåelige tilintetgjørelse. 1950. som en påminnelse om dets kreasjon og periodisitet. imago mundi: inkarnasjoner og etterligninger av kosmos som i tempelet. 8. For å beskytte kosmos mot den uunngåelige aldringsprosessen som vil lede til ruin. en åpen eksistens. overs. 5 . og er selv ”åpent”. de var ikke tuftet på moralske funderinger man måtte konsultere i kontemplasjon. Disse sfærene ble beskyttet fra å komme i kontakt med hverandre gjennom grenser: tabuene.. s. I de arkaiske kulturene var tabuets funksjon grensens beskyttelse av ordo mundi (verdensinnretningen) – den universelle innordningen av både naturen og samfunnet. s. er det nødvendig å bistå kosmos med 12 13 Ibid. s.14 Tabuene fungerte som absolutte grenser og var konstituerende for hele verdensinnretning og kjent for alle.hierofani: en verdensdannelse av en sentralakse som all fremtidig orientering går ut fra: dannelsen av en virkelighet. 24. Illinois: The Free Press. Den hellige tiden fryser den homogene tiden og innebærer festivaltiden. Mennesket som lever i dette kosmos er et religiøst menneske. Ibid. mellom menneskene og gudene og skillet mellom det hellige og det profane og det lovlige og det forbudte. 15 Ibid. utspillingen av kosmos skapelse som symbolsk fornyelse. 14 Roger Caillois.15 Tabuene kan dog bare forhindre kosmos sin utslettelse som ulykke. 103. Dette kosmos er et ”åpent” kosmos. huset eller kroppen. Man and the Sacred. s.

s.16 Sentralt for festivalens innhold er dens karakter av eksessiv forbruk og ødsling av oppsamlet energi og velstand fra resten av året.20 Vannet symboliserer foreksistensen til enhver skapelse. s. 23. Det klare skillet mellom sfærer vil medføre at mennesket på grunnleggende vis forandres i festivaltidens hellighet.periodisk fornyelse. Festivalens ritualers rolle er primært å endre det profane og det helliges natur ut fra samfunnets behov og samtidig å forhindre at det profane og det hellige kommer i kontakt med hverandre ettersom det ville innebære (det fatale) at de ville miste sine essensielle forskjeller.. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Samtidig skjer disse eksessive prosessene som en endring av samfunnets myter som ikke synes å skilles klart fra dette eksessive forbruket. vesener og institusjoner blir innsatt i deres bestemte form. 1958. 59.en midlertidig oppløsning. 212.. Patterns in Comparative Religion. overs. s. det synes å skje en eksplosjon i tilværelsens omdanning. Rosemary Sheed. Den menneskelig gjenskapelsen av floden (oversvømmelsen) skjer periodisk hvor vannet i religiøse seremonier alltid har funksjon som ”den andre død” . 6 .. Ibid. en grunnleggende. i særlig grad flodmyten. 16 17 Ibid. Festivalen innebar ifølge Caillois en metamorfose av menneskets vesen. Festivaltiden refereres ofte til som en mytisk drømmetid lokalisert både forut for begynnelsen og på utsiden av utviklingen. en gjenskapning av dens Urzeit. Floden realiserer langs en makrokosmisk skala det som symbolsk varsles med festivaler som Nyttårsfestivalen. 32.19 Den kollektive regenerering eller overskridelsen av et gammelt samfunn eller gammel tid til det nyes potensial har tradisjonelt vært forbundet med vannsymbolikk. og holdt på avstand før tiden er inne for dets forløsning eller forskyvning gjennom rekreasjonen av samfunnsordenen. Det hellige og det profane. en overflod av skaperkraft. Gjennom myten fremsies kosmos begynnelse som en forkynnelse av en ny kosmisk situasjon som en hellig realitet og ny væren for det religiøse mennesket ifølge Eliade. 20 Mircea Eliade. Mennesket forsvinner dermed periodisk i floden og har tradisjonelt blitt renset for sine synder. 103. 1996. Det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos) skjedde på grunn av overskudd av fylde. 19 Eliade.17 En kulturs potensielle konflikter og motsetninger blir dermed utskjøvet i det hellige. Festivalens funksjon er ifølge Caillois en regenerasjon av verden. kreativ tid hvor alle objekter. s. og i visse perioder absorberer vannet alt i en tilbakegang til det førformelige og renser det og gir det nye muligheter i eksistensens regenerering. Lincoln: University of Nebraska Press.18 Festivalen presenteres som universets første dager. s. 18 Ibid. Den uunngåelig alderdomssvakheten ved verden er grunnen til at den må skapes på ny.

vil de skrumpe inn. 79. for med det å gjøre skapelse av en ny verden mulig. men vannet kan aldri eksistere som noe annet enn potensial. svak og steril i degenererte former. 359. Den går forut for skapelsen. og deres kreative potensial ebbe ut advarer Eliade. det uttrykker seg aldri i form. og så fort det er separert fra vannet vil formen underlegge seg loven om tid og livet generelt: den er begrenset. 1882.”25 Den europeiske nihilismen kan tolkes som en brytningstid. ’Transgresjon’ brukes i oseanografien som en betegnelse på prosessen når havet omsluker et landområde. men problemet er at de symbolske mekanismene som kopierer syndefloden. Patterns in Comparative Religion. identiteter og fast form til en midlertidig tilstand av kaos og det førformelige før havet igjen trekker seg tilbake og levner den utslettede ”nye” landjorden tilbake til en tilstand av ny begynnelse. en tid hvor kosmos er i ferd med å dø. I Nietzsches Den muntre videnskab (1882) fortviler ’det skøre menneske’ over Guds død: ”Hvordan var vi i stand til at drikke havet op? Hvem gav os svampen til at viske hele horisonten væk?”24 Grensene for kosmos synes vekke. 1997. overs. 22 21 7 .23 Menneskeheten ville råtne bort: tømt for dens livskraft og kreative evner. Hva risikerer man så hvis man foretar seg inngrepen som setter hele disse syklusene ut av spill? Hvis formene ikke regenereres ved midlertidig å bli oppløst i vannet. Bjarne Berulfsen & Dag Gundersen (red. risikerer dermed å inntreffe på grunn av Ibid. Flodmyten representerer en dynamikk som omhandler utslettelse og undergang av strukturer. Om nihilismen er en alderdomssvakhet ved kosmos trengs en revitalisering. s. og det førformelige. Det hellige og det profane. ”et reservoar for eksistensens muligheter.nemlig ”verdens ende” og slutten på en syndefull menneskehet. 1993. 25 Eliade. Uansett hvilken religiøs kontekst vannet og floden opptrer i er funksjonen alltid den samme: den oppløser. Oslo: Kunnskapsforlaget. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Fremmedordbok 15. den renser og gir nytt liv. opphever former og vasker bort synden. Frederiksberg: Det lille forlag. s. 23 Eliade. Den sakte regresjonen til degenererte former.21 I dag kan det imidlertid synes som om formene dominerer det førformelige. s. §125. den kollektive forvandlingen synes å ha tørket inn.22 Havet har tradisjonelt vært forbundet med et urkaos.. Den kollektive overskridelsen er forsvunnet. utg. og havets potensial synes opptørket.. Den muntre videnskab. Vannets utslettende. 211 24 Friedrich Nietzsche.). Vannet symboliserer gjerne et fons et origo. og landjorden med stabilitet. Dette religionssosiologiske teorikomplekset skal nå anvendes på nihilismen som et eksempel på innskrumpingen av mennesket. s. men nødvendige og helbredende kraft synes borte. 125. identitet og faste former. s. en grunnleggende ny start i en ny tid. Niels Henningsen. 212. den trer inn i historien. Alt som har form er manifestert utenfor vannet.

29 Ibid. §74.fraværet til den kollektive overskridelsen.. 48. overs. Antimodernismens kritikk må forstås som modernitetens misforståtte fremskritt på grunn av dens ukontrollerte endringer av tilværelsens fornyelse. 9. Felles for både kristendommenplatonismen og hegelianismen er at de kan knyttes til dialektikken og en lineær historieforståelse. Moderniteten. The Will to Power. men et opprinnelig imperativ til viljen/fortolkningen til en 26 Eliade spesifiserer riktignok at forestillingen om det arkaiske menneskets motsetning til fremskrittet bare er delvis riktig. New York: Vintage Books. men hvor det moderne mennesket ikke lenger lever i harmoni med periodisiteten av fornyelse. sier Nietzsche. Modernitetens prosjekt er på grunnleggende vis tuftet på en fatal feil: menneskehetens utnevnelse av seg selv som en verdi hvis selve kjerne har fått navnet ’bevisstheten’. som ikke må misforstås som en opprinnelig begynnelse. ettersom man er tilvendt å se på universet med uendelighetens briller. Når balansen av periodisitet forrykkes.29 Det er mulig å situere en urgrunn hos Nietzsche: en verden før Gud skapte den.26 Bak fremskrittet ligger (det teoretiske) menneskets uttredelse. ikke som en kritikk av fremskrittet per se. s. 8 . og hegelianismen. s. Hollingdale. s. Alt som fra et moderne standpunkt synes å være fremskritt av sosial.27 Den forvokste formen som forgifter eksistensen er bevisstheten.. er den avsindige veksten til midlertidige former som nå har blitt disse formenes atrofi (muskelsvinn). 56). Fremskrittet avvises ikke prinsipielt av det primitive mennesket. En fare ved nihilismen er fornemmelsen den kan gi av at potensialet eller eksistensens muligheter er uttørket og forsvunnet for godt. s. Det modernes begrep om fremskrittet er dekkende for den etos det tales om når det moderne nevnes i oppgaven. vil formen stå igjen (og tenkes som endelighet) som i kristendommen-platonismen som blir toneangivende og dominerende i den vestlige kulturen gjennom to årtusener.28 Moderniteten baserer seg derfor på en kreasjon som man forstår som naturlig og som man projiserer mot den totale tilfredsstillelse i selvbevisstheten. men fremskrittet forstås som en del av den guddommelige dimensjonen. 1967/1968. Guds død kan forstås som den store grensens fall i et døende kosmos som sårt trenger fornyelse og gjenfødelse. J. en verden av kaos. 28 Ibid. 48. Det hellige og det profane. 27 Friedrich Nietzsche. kulturell eller teknisk art vil det primitive samfunnet ha tilegnet seg som åpenbaringer (Eliade. Modernitetens prosjekt og utvikling må ifølge Nietzsche derfor forstås som betinget av forsøket på å oppnå den høyeste form for bevissthet. §72. Fremskrittet vitner om en uttredelse av sirkulær tid og dynamiske sykler av utslettelse og fornyelse. §4. Dette er en abduksjon fra utgangspunktet: mennesket som en ubetydelig og liten del av en stadig tilblivelse og fluks. Walter Kaufmann & R. Moderniteten og dens kritikere Antimodernistenes kritikk av det moderne er knyttet til dominerende retninger i vestens kultur som kristendommen-platonismen.

Metamorfosen av menneskets vesen i festivalen er den gamle formens forvandling gjennom utslettelse og inntreden i en ny form. Enten som en ytterligere svekkelse av tilværelsen eller en vellykket gjennomgang hvor nihilismen skapes om og med. løvestadiet og barnets stadium. Det ligger dessuten et stort alvor for fremtiden her. 15-16. En hybris for å reversere en annen hybris. Det rene potensialet? 30 Friedrich Nietzsche. i det 20. overs. Anthony M. 1883-1885. Nietzsche spår at svaret foreligger i fremtiden. Hans profet Zarathustra søker hele tiden å endre kulturen i kraft av sin overflod: i allegoriske analogier til vestens idéhistorie og mytologi som fulle begre (Jesus) eller havet som stiger og drukner fjellet (Syndefloden). 120. overs. ss.. op. s. som gir det fremtidige mennesket nye muligheter. Amund Hønningstad. Derfor opererer denne oppgaven med et tidsperspektiv for å følge nihilismeproblemet og overskridelsestematikkens endringer gjennom tre generasjoner antimodernister frem til vår egen tid hvor ”svaret” skal foreligge. 1962/1999. ligger det en forståelse av historisitet på menneskehetens vegne. The Case of Wagner. 1888. 33 Ibid. jordsmonnet for skapelse er i ferd med å forvitre: nihilismen krever et svar eller løsning. Det gjøres i forbindelse med de tre forvandlinger. 31 Caillois.. Nietzsche har løftet vekk ”det store sløret”: Gud. 1974. Originaltittel: Der Fall Wagner.33 Det søkes en forvandling av den dekadente kulturen vi lever i som hindrer spillet av vilje og krefter. Slik talte Zarathustra.begynnelse. århundret. er et skille Nietzsche spiller på gjennomgående i forfatterskapet. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. cit.30 Reverseringen av modernitetens hybris (angrep på den kosmiske orden)31 blir på mange måter Nietzsches storstilte prosjekt. I Slik talte Zarathustra (18831885) tar Nietzsche opp denne tredelingen mellom det gamle. s. men om det blir en vellykket gjennomgang gjenstår å se. Nihilismen er den nødvendige bakrusen etter en to tusen år gammel kristenplatonsk tradisjon for fortolkning av virkeligheten. Nietzsche søker et dobbelt sveip og et rent brudd. Ludovici. 12-14. 32 Friedrich Nietzsche. Bak Nietzsches innsikter i den europeiske nihilismen som ligger bak dekadansen han ser i sin egen samtid. symbolisert av kamelstadiet. Oslo: Gyldendal. endringer og det nye. som symbol på det faste og formede og det flytende og formende.32 Den eldgamle symbolikken med stadig fornyelse mellom land og hav i det arkaiske. 9 . New York: Gordon Press. denne bakrusen er Nietzsche en tidlig observatør av. 194. Nietzsches mål om en transfigurasjon av eksistensen kan forstås som tuftet på idealet om metamorfosen. ss.

Thomas the Obscure.I åpningen av Blanchots debutroman Thomas the Obscure (1941) befinner hovedpersonen Thomas seg på svøm i det som kan være er et hav av muligheter eller avgrunnens intet. 10 . Problemet for både Bataille og Blanchot er at den hegelske dialektikken truer med å bli totalitær i sin inkludering av alt som kommer i dens vei. Men om Nietzsche fungerte som en foregangsskikkelse for generasjonen til Bataille og Blanchot i sin bortriving av Gud som hadde tjent som det helliges parasitt. i en permanent utflytting til utsiden (i eksilet). Transgresjonen er ment å være et glimt av det helliges kontinuitet som viser seg i et fortettet øyeblikk før man returnerer til den homogene virkelighet. Robert Lamberton. Teknikken og Utviklingens forandring av virkeligheten er for Virilio 34 Maurice Blanchot. blant annet i krigen. New York: Station Hill Press. 1973/1988. 1941.34 Verken leseren eller Thomas er helt sikker. som manifesterer seg og blir retningsgivende i Frankrike i mellomkrigsårene. Hos Blanchot er ikke det radikale overskridende anslaget like tydelig som hos Nietzsche og Bataille. Den hegelske konsepsjonen om vekst. en ”åpning” som tillater en oscillering mellom det heterogene og det homogene. Utviklingen av nihilismeproblemet i Frankrike fra mellomkrigstiden og fremover viser en grunnleggende ambivalens mellom mulighetenes rike og intethetens dike. og i folkepsykens forestilling om progressiv utvikling hvor vi er på vei til stadig bedre liv som følge av vitenskapen og teknologiens fremskritt. Den enorme akkumulasjon som tar alt opp og bringer det videre er uttrykk for en manglende forståelse av nødvendigheten i å ødsle energioverskuddet. overs. Overskuddet som ikke lar seg inkorporere i kulturen risikerer å slå tilbake som en større og ukontrollert kraft. Thomas var som kjent den tvilende av Jesus tolv disipler. kan Batailles prosjekt sies å være mer politisk rettet mot å få Utsidens heterogenitet i spill (igjen) med den bestående kulturens homogene senter. blir det nye rommets muligheter samtidig truet med oppfyllelse på ny i den hegelske dialektikken. Dette innebærer økt diskontinuitet mellom disse sfærene. utvikling og progresjon avleires i ideen om det moderne prosjekts søken etter vitens gradvise avdekning av verden. som resultat av overskridelsens endelige gjennomgang (for ham). Det er hele tiden uklart om Blanchot avviser overskridelsens mulighet helt eller befinner seg i en transmigrert posisjon i forhold til helheten. Originaltittel: Thomas l’obscur. som bare driver den videre. Bataille søker en transgresjonspolitikk. Men om særlig Blanchot først og fremst er opptatt av ”havet” eller det hellige rom i en fascinert og famlende søken i skyggene av ”det store lysets slukking”. Hegelianismen stenger ute negativiteten og representerer en homogenisering av virkeligheten som for Bataille er farlig fordi resultatet blir at grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet hardnes hvor stadig mer av negativiteten (det som ikke lar seg assimilere som død og vold) undertrykkes.

Stjernfelt og Thomsens identifikasjon av overskridelsen som nåtidens fremste klisjé står i en tilsynelatende motsetning til overskridelsens potens slik Foucault beskrev den bare noen tiår tidligere. ’Den negative oppbyggelighed’ er en velvalgt beskrivelse som vekker nysgjerrighet ettersom det vanligvis er det moderne/Opplysningsprosjektet som sies å være oppbyggelig og negativismen (antimodernismens etos i Stjernfelt og Thomsens vokabular) som søker en overskridelse av det modernes forestilling om den progressive utvikling. I polemikken Kritik af den negative opbyggelighed (2005) kaster Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen brannfakkelen at dagens samfunn domineres av forestillingen om ”den romantiske Oprører. Alt er ikke tillatt.35 Trolig observerte Habermas begynnelsen av en bestemt holdning til det moderne som er slått ut i full blomst i dag. Det er mange gode grunner til å bestride slike utsagn. som har forverret mulighetene? Angivelig lever vi i postmodernismens grenseløshet. 36 35 11 . ”Modernity – An Incomplete Project”. Men forbudene synes å være mer skjult enn tidligere. Gamle problem i nye former Når det gjelder vår egen samtid kan det spørres om perioden vi lever i som enkelte kaller for historiens slutt. … denne negative opbyggeligheds mest skamredne kliche. s. 14-15. som nå var tomme kategorier: horisonten og havet fungerte som symboler selv i kraft av sitt fravær. Vår egen samtid gir ikke noe entydig svar på dette. i sin opptegnelse over det moderne. og man må spørre seg om landskapet nå er snudd opp ned. hvor resultatene av det modernes idé om stadig vekst begynner å vise seg. århundret. 2005. Miskjente Foucault den gang hva transgresjonen kunne utrette? Eller må det ha skjedd et forfall i siste halvdel av det 20. ss. København: Vindrose.og Baudrillard uttrykk for den samme bevegelsen flere tiår senere. Men i dag synes selv negative referanser som ”Gud er død” tapt. Sammenligner vi med den nihilistiske krise var menneskets fortvilelse rettet mot de tidligere innhegnede referansepunkter for dets eksistens. Habermas uttrykker. Noe av problemet med modernitetskritikkens arbeidsbetingelser i dagens kultur er paradoksalt nok den antimoderne etos gjennomslag i deler av kulturen.”36 Man trenger ikke nødvendigvis være enige i Stjernfelt og Thomsens krav til kunsten for å fatte interesse for deres diagnose. Modernitetens akkumulative vekst har i Habermas. Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen. Kritik af den negative opbyggelighed. som ”overskrider grænser”. en bekymring over tendensen til at antimodernismens ideer får utbredelse i en allianse med postmodernismen i et ideologisk skifte på begynnelsen av 80-tallet. er eksempel på verdens alderdomssvakhet ytterligere forfall eller kulturens fullkomne fullendelse. bakside.

Vi har forlatt havet for godt. som er det samme. himmel. Det tradisjonelle bildet av kosmos sine referansepunkter er ikke lenger gyldig. den blir en negativ horisont. kontrollert tilintetgjørelse mot fornyelse. men dermed også tilstrekkelig bredt til å innramme fem ulike tenkeres forskjellige. kan vi foregripe å slå fast at modernitetens akkumulasjon hele tiden jobber mot muligheten for en vellykket gjennomgang gjennom prosesser som søker å bevare den gjeldende form for samfunnsorganisering ved aktivt å tildekke overskridelsens mulighet. Disse grunnleggende endringene av de tradisjonelle horisonter og grenser er ikke potensielt overskridbare lenger fordi de oppløses og forsvinner. Mulighetene for reversering er muligens bare tilbake som en implosjon i tilintetgjørelsen. Problemet kan forstås som et toveis problem. hvis det er for likt (kulturens ”kode”) vil det trolig misforstås. men som en villet. men en sakte forsvinning.Baudrillards hyperrealitet inntatt en hypertelisk karakter som en avsindig oppdemming av energi. men beslektede varianter av modernitetskritikk. Problemstilling (1) ”Hvorledes innsette en kollektiv overskridelse av tilværelsens organisering i det moderne” forfølger forsøket med å forvandle samfunnsorganiseringen. hvis vi skal tro Virilios tese om teknikkens endringer av eksistensens referanserammer. Hvis forsøket er for annerledes vil det avvises eller aldri berøre.og havelementenes sammensmelting eller forsvinning. Dette overskridelsesmotivet er naturligvis svært omfangsrikt. Det er ikke ønskelig å gi noe mer spesifikk beskrivelse av overskridelsens problem her ettersom det vil komme klart frem i enkeltkapitlene i forhold til hver enkelt tenkers særegne prosjekt. Betegnelsen for denne generelle problematikkens innramming har jeg kalt: ”Overskridelsens problem”. noe som kanskje har vært målet hele veien. Overskridelsens problem oppstår i det man forsøker å frarøve og dislokalisere kulturens gravitasjonssenter. Horisonten slår ikke bare sprekker. Man søker det nye eller det genuint andre. Problemstilling Det forenende for antimodernistene presentert her er det som Habermas korrekt identifiserer som deres motiv: ønsket om å ta steget ut av det moderne til en grunnleggende annen sfære. noe som ikke gir oss katastrofens eksplosive apokalypse. 12 . Forsøket på omdanning må ha et nedslagsfelt for å kunne få en effekt. men ikke som en blind og ukontrollert undergang. nihilismeforståelse og tradisjonsbrudd. universet har ikke lenger noe potensial eller ubevisst rest tilbake. I forhold til problemstilling (2): ”Medfører modernitetens utvikling en endring av betingelsene for å gjennomføre slike omveltinger?”. Vi kan betegne dette som den virtuelle nihilismen eller hastighetens nihilisme. Overskridelsens opprinnelige funksjon og rolle i de arkaiske samfunnsorganiseringer var å være en ventil og portal på samme tid.

Ordet brukes hyppig i dagligtale fra alt fra å overskride budsjettet til å overskride loven. en annen flate (f.40 Som en geolog som studerer en oversvømmelse (transgresjon) av et landområde og dets endrede terreng skal vi For å forhindre eventuelle misforståelser: ’overskridelse’ er den generelle termen for beslektede. men transfigurasjon og transgresjon er ikke synonymt. Disse spesifikke variantene av overskridelsesbegrepet blir nærmere definert når de brukes. terrengforhold i et bestemt område)”. Begrepsavklaring Overskridelsens problem er ment som en generell betegnelse som rommer ulike varianter av overskridende bevegelser hvorav følgende varianter vil bli brukt gjennom oppgaven: transfigurasjon. Topografi er en ”stedbeskrivelse. Aufhebung. 1. Det latinske verbet transgredi er sammensatt av trans (gjennom. op. “Transgression and Its Itinerary”. cit. men siden transgresjon i denne oppgaven er assosiert til Bataille forsøker jeg å bruke transgresjonsbegrepet kun i sammenheng med ham. Allison. s.htm [2005. cit. overskridelsen må være i forhold til noe som har en bestemt form eller identitet. Eksempelvis overskridelse og transfigurasjon er synonymt. som naturligvis må tilhøre et objekt eller område.. s. Overskridelsens problem blir tilsynelatende dens forsvinning eller overskridelsens totale gjennomslag (som egentlig er to sider av samme sak). å gå hinsides noe. ’Overskridelse’ brukes synonymt med alle de spesifikke overskridelsestermene.39 Sistnevnte distinksjon er sentral ettersom overskridelsen alltid må være en overskridelse av form. og pseudotransgresjon.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. Overskridelse og transgresjon brukes vanligvis om hverandre i litteraturen som den samme generelle betegnelsen. Overskridelsens problem skifter derfor karakter etter hvert som den hegelske samfunnskroppen eser ut i sin fulle tyngde og homogeniseringen i en forstand inntar alle plan. s. på den andre siden) og gredi (å gå). 38 Barnhart (Ed.Betingelsene for overskridelsen forandrer seg med endringene til terrenget den bryter mot. en bruddflate. detaljert beskrivelse av større el. 40 Berulfsen & Gundersen (red.). mindre område av jordoverflaten el. 37 13 . transmigrasjon. 1160. Dette momentet diskuteres i avslutningen. men noe forskjellige bevegelser. 2005.38 Det norske å overskride henspiller på samme bevegelse. juni]. 1. mens overskridelsens problem for hver enkelt tenker diskuteres i sine respektive kapitler. men som filosofisk term kan vi si at det innebærer å begi seg hinsides en grense eller sperring. Metodikk Overskridelsestemaet skal følges gjennom et topografisk blikk.37 Overskridelsesbegrepet er i seg selv svært vidt samlebegrep. 357. op.. 39 David B. Tilgjengelig: http://www. SUNY [Online].). transgresjon.sunysb.eks.

gradvis tilstiver i sine posisjoner.. ss. Ann Arbor: The University of Michigan Press. kan også forstås som et skille mellom det bevisste og det ubevisste i det moderne. xi. Originaltittel: Simulacres et simulation. Vi har situert overskridelsestematikken til øyeblikket for konfrontasjon mellom hav og land: symboler eller metaforer for kaos og potensial og form og identitet. Simulacra & Simulation. overs. sammenheng og geometriske egenskaper som er uforanderlige ved kontinuerlige forandringer. 357. 1-2. Baltimore: The Johns Hopkins Press. Den topografiske metode anvendt på overskridelsens problem kan grunngis med at betingelsen for overskridelsen som mulighet er den nødvendige relasjonen til faste størrelser som grenser.søke å gjøre det tilsvarende for det filosofiske landskap. The Metamorphoses of the Circle. Skillet det profane og det hellige.”41 I utgangspunktet jobber vi ut topografens foranderlige landskap. En forskjell mellom topografen og topologen er at topologen er en vitenskapsmann. Disse skillene har materielle konsekvenser. Det dreier seg om topografiske størrelser som kun er retningsgivende signifikanter. og selv om disse relasjonene endres tilsier organiseringen både i det arkaiske og det moderne at topografien følger bestemte strukturer og atskillelser. Carley Dawson & Elliott Coleman. som også kan forstås som en utstøtelse av noe fra bevisstheten. 43 Georges Poulet. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. Med tabuet som grense for uforenlige sfærer. Jean Baudrillard. men oppgaven kan kanskje komme til å avsløre at de formene som eksistensen organiseres og struktureres ut fra.43 Ved hjelp av en topografisk representasjon av sirkelmotivets 41 42 Ibid. 1981. 1994/2006. strukturer og former. Topografiens blikk for form kan dessuten gi indikasjoner på om overskridelsen virkelig er en omforming av form eller ikke. Baudrillard henviser til en historie av Jorge Luis Borges hvor en fiktiv regjerings kartografi er så detaljert at kartet den lager ender opp med å dekke over territoriet den skal avbilde. 1961. 1966. selv om det er skiftende grenser. Sheila Faria Glaser. I Baudrillards analyser av vår egen samtid synes kartet å ha blitt forvekslet med virkeligheten selv. Den franske litteraturviteren Georges Poulet har i verket The Metamorphoses of the Circle (1961) undersøkt sirkelfiguren i den vestlige kultur helt fra latinske definisjoner på Gud fra 1100tallet som ”Gud er en kule/sirkel hvis senter er overalt og omkrets ingen steder” til den moderne litteratur og kultur. Kosmos sin organisering både i det arkaiske og det moderne utstøter bestemte sfærer av eksistensen fra sentrum.42 Tidligere bruk av topografiske analysemodeller synes primært å ha blitt benyttet som litteraturvitenskapelige undersøkelser av rom og former som litterære motiv. s. Topologi betyr ”stedslære: del av geometrien som gjelder beliggenhet. Det topografiske analysenivået ligger dermed nært en av oppgavens teser: topografien blir etter hvert en topologi. s. overs. 14 . Forholdet mellom det profane og det hellige er nevnt.

Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for denne oppgaven. hvorledes litteraturens romlige figurer gjerne situeres i barndommens rom og hus som virker konstituerende for tenkningen. Metodiske problem Den refererte Foucault-artikkelen om Bataille og transgresjonen ”A preface to transgression” titulering antyder at Foucault ikke er den blåøyde optimisten som det kanskje kunne synes som i den korte referansen til hans artikkel. Boston: Beacon Press. Dette problemet minner om Lewis Carrolls fortelling The Hunting of the Snark (1876) hvor en gruppe vitenskapsmenn legger ut på en ekspedisjon hvis mål er å fange det mystiske fabeldyret som går under navnet ”snarken” hvor problemet til slutt går opp for dem: hvorledes skal vi finne noe vi ikke vet hvordan ser ut?45 Og om vi fanget ”snarken”. men det skal få ligge i denne omgang. I forhold til særlig Bataille og Virilio skal vi se hvorledes den ytre topografien (som arkitekturen) virker på den indre topografien og omvendt som imago mundis og ordo mundis inkarnasjoner i det moderne. 1969. The Poetics of Space. Foucault er naturligvis klar over at en teoretisk tekst om Batailles transgresjonsbegrep bare kan være et forord. Originaltittel: La poétique de l’espace. London: Penguin. hvis vi ikke har noen tidligere eksemplarer å sammenligne med? Carrolls fabel kan naturligvis brukes for å trekke hele det moderne sannhetssøkende vitenskapelige prosjekt i tvil. overs. 44 15 . 1958. 1876/1995. en tilnærming som aldri vil kunne endelig gripe overskridelsen ettersom den har med noe erfaringsnært og praksis å gjøre.form er en hovedtese for Poulet disse formenes evighetskarakter (for den menneskelige fantasi).44 Både Poulet og Bachelard opererer med disse formene og rommene som mer eller mindre evige strukturer. Men den topografiske analyse lar seg imidlertid også anvende til å undersøke foranderlige aspekter som verdensordningen og menneskets inkarnasjoner av den i arkitekturiske organiseringer. da sirkelen ligger fast til tross for idéhistoriske omslag som overgangen mellom kristendommen og humanismen. The Hunting of the Snark. Gaston Bachelard. Den franske filosofen Gaston Bachelard har i verket The Poetics of Space (1958) undersøkt. med utgangspunkt i det han kaller en topoanalyse (i motsetning til psykoanalysen). 45 Lewis Carroll. hvordan kan vi vite at det virkelig var ”snarken” vi fanget og ikke noe annet. Utgangspunktet er ganske håpløst om man skulle ha ønske om å innfange overskridelsen på begrep en gang for alle. Maria Jolas. Det er nok å minne om at overskridelsen i en forstand må være som ”snarken”: umulig å skulle endelig verifisere.

46 Modernitetskritikken innebærer egentlig radikale anslag som søker en ny samfunnsorganisering her og nå. Sånn sett overskrider Nietzsches prosjekt Habermas sin tro på moderniteten ettersom Nietzsches prosjekt rommer en kritikk av moderniteten som tilsier at den skjuler problem vi ikke vil bli av med og som vil vise seg i fremtiden. Dette problemet skal ikke tas opp videre her ettersom bestrebelsene til de enkelte tenkere vis-à-vis modernitetens hegemoni og definisjonsmakt følger problemstillingen gjennom hele oppgaven. Habermas. ss. 83-105. Habermas kritikk av Nietzsche for å være performativ inkonsistens er velkjent. I utgangspunktet er modernitetens prosjekt en menneskelig hybris: det har skjedd en forrykkelse fra menneskets aktive og skapende deltagelse i den kosmiske orden. sin karakteristikk av modernitetskritikk som antimoderne risikerer å gi for sterke assosiasjoner til et reaksjonært begjær.47 Hvor går man om man får beskyldninger for å være inkonsistent når man søker bestridelser av helhetens koherens? Problemet er naturligvis at Habermas får spille deltager og dommer når han sier Nietzsche sager over grenen han sitter på. men Nietzsche vil mene at det treet som Habermas mener står fast (hele modernitetsdiskursens fornuft) ikke er urokkelig. Likevel er det den bestående kulturen som har definisjonsmakt og utgjør referansebakgrunnen for hele diskursen. The Philosophical Discourse of Modernity. Men selve formulering av oppgavens problemstilling risikerer å bli rammet av den tradisjonelle filosofiske diskursen som kan virke misvisende. 46 Habermas sin posisjon i The Philosophical Discourse of Modernity (1985) kan forstås som et forsøk på å redde restene av moderniteten/Opplysningsprosjektet gjennom fornuften. det vil til slutt falle. Habermas kritiserer Nietzsche fordi han angriper sannhetskriteriet og samtidig gjør krav på å tale sant. Problemet kan illustreres med den nevnte hybris. Antimodernistene godtar ikke den dominerende diskursens spilleregler. Og modernitetens fremskritt er slett ikke noe progresjon. Modernitetens prosjekt som har vokst frem fra denne hybris utgjør for samtlige tenkere derfor en feiltagelse av enorme proporsjoner. som selv er en forsvarer for det moderne prosjekt. men i virkeligheten en enorm misforståelse med svært destruktive og mulige irreversible konsekvenser. Ja visst er man kritisk til det moderne. men det er ikke det samme som at man søker seg vekk fra vår tid. 47 Habermas.Når vi reiser overskridelsens problem som en del av en filosofishistorisk diskurs i forhold til modernitetskritikk og antimodernisme er dette ikke helt uproblematisk da oppgaven blir preget av den dominerende kulturens begrepsmakt. 16 . Og si at kulturen tar feil blir problematisk fordi man da spiller langs referansekategorien sant-falskt som man i utgangspunktet vil kritisere. Selv om det brukes begrep som antimodernisme av pedagogiske hensyn bør slike merkelapper leses med forbehold. I den forstand kan Nietzsche med rette betegnes som mer moderne.

Det arkaiske bør derfor bare leses som en symbolsk utopi som viser en annen organisering. psykologer og teologer.Man søker seg vekk fra vår tids dominerende organisering. 49-87. Og det er bare forsøkene på slike kursendringer som beskrives. London: Verso. ikke grunnleggende normative motstandpunkt. Paul Virilio. overs. 1969. som forvitrer gjennom Guds død. moderne mennesket. Maurice Blanchot. s. 1993/1999. Kapittel 2. 17 . århundret påpekt at dagens menneskehet tilsvarer Nietzsches begrep om det hesligste eller siste mennesket: det anemiske. Oppgavens problemstilling forutsetter mer eller mindre at livet i det moderne er preget av en menings. men varighet: nihilismen er (fremdeles) noe som angår oss. 1999. selv om oppgavens utvalg og utforming kan gi et annet inntrykk her. The Infinite Conversation. Det hellige og det profane. Nietzsche Prolog: Emersons sirkler 48 Erkjennelsen av nihilismens gyldighet er en verdidom som tjener som et normativt utgangspunkt for oppgaven det ikke er rom for å problematisere her. overs. Strategy of Deception. Eliade slutter sin gjennomgang av det hellige og det profane med et sukk på vegne av det moderne menneske: ”Her slutter religionshistorikerens overveielser. det vil si helhetlige presentasjoner av de forskjellige forfatterskap. Linjen. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. 50 Eliade. 2000. Originaltittel: Zur Seinsfrage. ss. 1997. er ikke kulturen noe mer lydhør i dag. 1969. og ikke en konkret utopi man søker i en filosofisk tidsmaskin. Chris Turner. s. Det er en viktig distinksjon. 1956. Nietzsche and the Vicious Circle. men om Zarathustra opplevde en kultur døv for hans budskap. Daniel W. Malmö: Kykeon. Utvalget av disse fem tenkerne skyldes et ønske om å vise nihilismeproblemet og overskridelsesproblemet gjennom en historisk skisse som reflekterer disse temaenes endringer. Originaltittel: L’Entretien infini.og verdikrise hvor kursen må legges om.”50 Vi tar han på ordet og forlater religionviterens ”objektive” blikk på historiske kulturer og begynner undersøkelsen av den Vestlige kulturs forfall. og her begynner det problemkompleks som angår filosofer. 49 Eksempelvis Martin Heidegger. London: The Athlone Press. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. 1993. Smith.49 Nihilismen er aktuell også i dag. Susan Hanson. overs. selv om vi behandler en rekke tenkere som like bør man ikke glemme at forskjellen mellom de alltid vil være større enn deres felles likheter. Minneapolis: The University of Minnesota Press.48 Flere kommentatorer har gjennom det 20. Originaltittel: Stratégie de la déception. Pierre Klossowski. 127. og ikke så mye hvordan bølgen bygger seg opp. ”Om varafrågan”. Det samme gjelder likhetskriteriet. 58. Avgrensning og aktualitet Ettersom oppgaven primært skal være et blikk på konfrontasjonspunktet hvor de ulike modernitetskritikerne konfronterer kulturen lik en bølge som slår mot land (selv om det ikke alltid skjer i dramatiske vendinger) kommer utsnittet og utvalget jeg er nødt til å anlegge til å dreie seg om konfrontasjonspunktet.

Undersøkelsen av overskridelsens problem skal begynne med et raskt sideblikk på den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson som var en av få samtidige tenkere Nietzsche betraktet som en av sine likesinnede. I essayet ”Circles” fra Emersons første hovedverk Essays: First Series (1841) legges ned et mantra for den eksperimentelle filosofens orientering i verden som senere skulle bli et av Nietzsches fremste karaktertrekk. ”Circles” begynner med en geometrisk-metaforisk situering av menneskets plass i verden: øyet er menneskets første sirkel og horisonten den lager til er den andre sirkelen, og gjennom kosmos blir denne primærfiguren kontinuerlig gjentatt.51 Emerson siterer Augustin på definisjonen av Gud som en kule hvis senter er overalt og omkrets ingen steder. Teksten er likevel svært antiteologisk i den forstand at den innholder oppsettet for det eksperimentelle mennesket, hvis bestridelse av den perfekte kulen (Gud/kulturens hele) kan grunnlegge et nytt genesis. Livets potensial oppsummeres nemlig i det faktum at en ny sirkel alltid kan oppstrekes rundt en sirkel. Det finnes intet mål i naturen, enhver slutt er en ny begynnelse, det finnes alltid en ny morgen. Emersons metaforbruk og radikale tankegods er påfallende likt Nietzsches og hans profet og litterære alter ego Zarathustra.52 Emerson tilhørte den amerikanske transcendentalisismen og delte dens modernitetskritikk hvor naturen representerte et uberørt område i forhold til modernitetens industrialisering og urbanisering. Naturen tjener imidlertid ikke bare som et fluktsted og en uberørt sfære, den har sin egen ”logikk” som minner om synet på det levende kosmos beskrevet innledningsvis. Det finnes ikke noen oppsett i naturen, universet er bevegelig og sett fra Guds øye røper vår klode forgjengelighetens lov, ikke evige sannheter. Denne loven oppløser alle faste fakta og holder virkeligheten flytende.53 Ut fra universets karakter av stadig fornyelse nedfelles en holding til livet i tett overensstemmelse med disse grunnvilkårene av utskiftbarhet. Idealet for menneskets liv er kontinuerlig å skape nye sirkler fra en liten ring som overskrider alle sidene til nye og større sirkler i en prosess uten ende. I sirkelens formelige ideal vil overskridelsen av grensene alltid ligge som et imperativ i et horisontutvidende og frihetssøkende grunnsyn. Emerson beskriver det vi kan kalle den frihetsøkende grenseoverskridende eksistens, i sin reneste individuelle form tilpasset
51

Ralph Waldo Emerson, ”Circles”, Project Gutenberg [Online], 1841, Tilgjengelig: http://www.gutenberg.org/dirs/etext01/1srwe10.txt [2006, 22. januar], s. 1. 52 Den litterære skikkelsen Zarathustra og den historiske personen Nietzsche blir brukt om hverandre som samme person. Dette gjøres i utstrakt grad i kommentatorlitteraturen om Nietzsche også. Dette kan nok betraktes som problematisk fra et bestemt litteraturvitenskapelig ståsted, men jeg har valgt en enkel litteraturteorisk modell som tilsier at Zarathustra er Nietzsches litterære alter ego. En nyanse som jeg dessverre ikke har mulighet til å forfølge her ville være å sammenligne forholdet Nietzsche-Zarathustra med Platon-Sokrates. I det sistnevnte forholdet har synet på Sokrates som Platons litterære talerør blitt utfordret. Om man problematiserer Platons forhold til Sokrates ender man opp med en langt mer motsetningsfull og tvilende Platon enn det som er vanlig å tolke ham som. Kanskje er det rom for det i forholdet Nietzsche-Zarathustra også? 53 Emerson, op. cit., s. 1.

18

det individualiserte moderne liv, som en vitalistisk naturtilstand som ligger nedfelt i kosmos og mennesket selv. Med Nietzsche skal vi se hvordan den individuelle overskridelsen blir et middel mot kulturen i forsøket på en transfigurasjon av tilværelsen.

Innledning Kulturen, sier Emerson, er intet annet enn resultatet av de ideer som har dukket opp på menneskets mentale horisont og som konstituerer den nåværende orden av ting lik et tre bærer frukter.54 Ordet idé stammer fra form,55 og i forbindelse med Nietzsche vil jeg spørre om ikke noen av ”kjernen” i hans prosjekt ligger i å innsette det Emerson beskriver som en ny type kultur som umiddelbart vil revolusjonere systemet. Nietzsche vil ramme selve bevisstheten og han foretar en fundamental kulturkritikk grunnet på innsikten at den mentale horisont og den indre verden er fundert på utskiftbare, men for øyeblikket låste verdsettinger. Verdsettinger som selv er innrammet av en total verdsetting (bevisstheten) som danner sin egen form, sin egen referanseramme. Derfor søkes det ikke bare etter en ny form, men en omforming av formingen av mennesket. Dermed blir utgangspunktet vanskeligere enn hos Emerson. Bevegelsen rettes ikke utover mot nye horisonter, men mot den (indre) mentale horisontens arkitektur. Målet er det samme hos begge: frihetsmaksimering. Det søkes en bestridelse ikke bare av gitte verdier, men av det som genererer ’verdi’ overhodet, kategoriens grunn og rammeverk. Bevegelsen kan illustreres topografisk. Nietzsche søker ikke primært en sirkel å slå over en ny sirkel som Emerson, en ny horisont, men å frariste kulturen dens gravitasjonspunkt. Å søke å sprekke ”boblen” fullstendig. Zarathustra sammenligner Gud med en såpeboble.56 Selv om ”de djerve sjømenn” som Emerson lever det eksperimentelle bekreftende livet mot nye horisonter, som Nietzsche ønsker, er tendensen i kulturen dannelsen av nye hinsider og verdsettinger med samme form, som representerer like falske verdier som før som vender blikket bort fra dette livet. Det søkes derfor en revolusjon av kulturen, ikke som en ny overskridelse av dens mål, men som en transfigurasjon av hele kulturen og den menneskelige eksistens som aldri mer tillater å postulere et ”hinsides”. I The Will to Powersamlingen (1967) skriver Nietzsche at ekstreme teorier må tilbakevises av ekstreme teorier av motsatt slag, ikke moderate teorier.57 Det kristenplatonske verdensbilde lar seg ikke erstatte av tradisjonell kritikk eller lar seg overby på dens egne kriterier, men må kontrasteres i det

54 55

Ibid., s. 5. Barnhart (Ed.), op. cit, ss. 504-505. 56 Nietzsche, Slik talte Zarathustra, s. 16. 57 Nietzsche, The Will to Power, §55, s. 35.

19

fullstendig motsatte: en verden av forbigåenhet og tilblivelse, en verden av fluks. Veien dit er imidlertid svært vanskelig ettersom kulturkritikken sikter mot selve den veven av virkelighet som utgjør vår eksistens rom, referanser og verdier. Nietzsches prosjekt kan med rette betegnes som en hybris, et angrep på den kosmiske orden, men et angrep mot et verdensbilde som selv er fundert på en opprinneligere og fatalt hybris: opprettelsen av Mennesket som en absolutt verdi som den største hybris, i sin uttredelse (fremskrittet) av dets inngåelse i det levende kosmos urtilstand av fornyelse og forsvinning. Dette kapittelet om Nietzsche vil først omhandle nihilismens problem for mennesket og Nietzsches avslørende analyser av nihilismen som en ”blindpassasjer” til den kristne dialektikken. Deretter følges prosjektet med å frarøve kulturen sitt gravitasjonssenter hvor Zarathustra-skikkelsen representerer ulike forsøk på dette. Gjennomslaget for en transfigurasjon av eksistensen må eventuelt ligge i gjenkomsttankens sprengkraft, men vil den noen gang kunne forvandle kulturen en masse? Eller ligger dens potensial ennå uforløst og venter på oss svangert i Zarathustra? Lik havets begraving, men bevaring av overskridelsens spiral?

Hvor holder nihilismen hus? Den europeiske nihilismen betegner både en historisk idéstrømming og en psykologisk tilstand. Rent historisk var Europa på 1800-tallet preget av svekkelsen av de organiserte religioner og konvensjonell religiøs tro og økt tiltro til vitenskapens evne til å utrydde menneskelig lidelse.58 Nietzsche så likevel hvordan verdisystemet forble uforandret selv om det ble sublimert og ledet til andre verdsettinger og aktiviteter, som gryende nasjonalisme og politisk ekstremisme som tilbød enkeltmennesket utopiske idealer om kollektiv frelse og tilhørighet i det nasjonale, partiene, klassen eller rasen. Det kan synes som om kulturens masser var blinde for nihilismens komme: Nietzsche-Zarathustra ser det andre ikke ser, men taler for døve ører. Hvordan skal vi så forstå nihilismen? Nihilismen, svarer Nietzsche, er de høyeste verdienes devaluering av seg selv.59 Målet med tilværelsen mangler og vår meningssøking etter et hvorfor har ikke lenger noe svar. Kanskje nihilismen kan forstås som dette feltet av kaos som omgir vår verden, et kaos som både kan oppleves som frelse og katastrofe. Nihilismen omtales som den uhyggeligste eller ugjestmilde (unheimlich) av alle gjester.60

58 59

David B. Allison, Reading the New Nietzsche, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, 2001, s. 132. Nietzsche, The Will to Power, §2, s. 9. 60 Ibid., §1, s. 7.

20

2003. passiv og ekstrem nihilisme. Ettersom mennesket. Når nihilismen utspilles i det erkjennende objekt vil den. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. må menneskeheten forstå at de har ”the least right to posit a beyond”. On the Genealogy of Morals. §125. 65. Dette er kanskje massekulturens forhold til den. The Uncanny. The Will to Power.Med utgangspunkt i det tyske ’unheimlich’ kan nihilismen forstås som noe var ment å være skjult. s. hvis skjuling har gjort det ubehagelig at det nå kommer ut i det åpne. som det fortvilte mennesket uttrykker det. 9. 9. og grensene mellom kosmos og kaos blir absolutte. overs. Denne problematiske orienteringen og blikket oppstår når den platonske virkelighetskarakteren bryter med den tradisjonelle samfunnsordningen av midlertidige grenser og referansepunkt og innsetter (tilsynelatende) evige strukturer.61 En sigende tåke eller intet som kommer inn fra ”havet”. 1919. 64 Friedrich Nietzsche. Den muntre videnskab. 65 Nietzsche. Skillet mellom livet og døden blir da større. Douglas Smith. derfor vender man blikket automatisk mot horisonten og Guds tomme plass. Gud rommet hele horisonten som holdt verden i sin stabilitet og var dens garantist. eller så erkjennes den ikke i det hele tatt. Formen den tar. og igjen postulerer nye hinsider selv om det ikke skjer under Guds navn. overs.62 Dette er imidlertid ikke tilfellet for kulturen: nihilismen synes primært å virke passivt mot livets degenerering. De vet ikke at Gud er død. dens effekt synes å være avhengig av dens erkjennende subjekt. The Will to Power. Samtidig vil mennesket i sin angst kompensere ved å finne nye mål å gripe til uten å endre noe på selvets Sigmund Freud. 62 Nietzsche. Fons et origo reservoaret av eksistensens muligheter synes uttømt for godt. 125-126. Oxford: Oxford University Press. menneskeliggjør Gud. Nihilismen er imidlertid tvetydig og kan dukke opp i forskjellige former som aktiv. En menneskelig tilbøyelighet til å male andre verdener gjennom bevissthetens hang til visuell forestillingsevne og indre topografiske skaperkraft. utvikle seg til den radikale nihilismens suverene skaperkraft. Bevisstheten er i utgangspunktet det svakeste organet som i dannelsen av en indre verden til slutt behersker den ytre verden gjennom et tynt optisk membranisk filter. s. 63 Nietzsche. 1996/1998. 61 21 . blir Gud stadig fjernere i sin menneskelige affinitet og mindre og mindre troverdig før han til slutt dør. bare i døden overskrider man (til slutt) de. Det kristne verdiregimets moralitets største oppfinnelse og innretning var en verden postulert utenfor oss. som gjør krav på meningsfylte rom utenfor vår skaperkraft.63 Innledningsvis ble det nevnt hvordan det fortvilte mennesket fortviler over havet og horisontens tilsynelatende forsvinning. men engang var kjent. nå oppleves det som et rom av intet. New York: Penguin. 1887. Originaltittel: Das Unheimliche. ss. s. David Mclintock. §3. §3. hvis den ledes riktig vei.65 men mye tyder på at det fortsatt er en rest som motsetter seg endringer.64 Om nihilismen skal utvikle seg til en radikal nihilisme.

forklare.67 Et godt bilde ettersom den tradisjonelle renselsen. Trond Berg Eriksen. ”havet”. s. Nietzsche-Zarathustras problem er at kampen som kjempes er en ensom kamp i et kosmos som er totalt fremmed og likegyldig til gaven Zarathustra søker å skjenke menneskeheten. cit. s. Omgitt av en åpen avgrunn som mennesket ikke viste å forsvare. I On the Genealogy of Morals (1887) skriver Nietzsche at grekerne ikke brukte deres guder for noen annen grunn enn for å holde det han kaller den dårlige samvittighet ute. s. men som forurensende. for å tillate friheten til deres sjeler. Ecce Homo. skyldes dannelse av fantastiske kompensasjoner for den virkelige lidelsen man gjennomgår i denne verden: lidelsen og dens begrensede eksistens gir opphav til fantasien om trøstende andre verdener. Nietzsches filosofi er tuftet på det vi kan kalle et lidelsesantropologisk utgangspunkt. Reaktivgjøringen og ressentimentgjøring av mennesket oppdemmes i det kollektivt ubevisste og i hver enkelt ubevissthet. har vendt seg mot livet selv og erfares av mennesket ikke som rensende. Reading the New Nietzsche. det vi kaller det kollektivt ubevisste bærer derfor i seg en farlig situasjon. s.oppsett. Det som engang var det kontrollerte forhold mellom kaos og form i et sunt og livsforsterkende samspill er nå tilsidesatt hvor lidelsesimperativet og døden er stengt ute fra livets skapende kraft. 22 . 8. Eksistensen er i sin natur lidelsesfull og i dannelsen av mennesket fra en immanent sfære av det førbevisste til bevissthetens samfunnsformer må det foregå en transformasjon av lidelsen som meningsfull. overs. Problemet var ikke 66 67 Allison. 69 Friedrich Nietzsche.68 Det diametralt motsatte av hva Kristendommen har gjort med sin Gud.66 Pierre Klossowski beskriver Nietzsches fiende. som en monstrøs hydra. 68 Nietzsche. 74. Nietzsche spår for eksempel en historisk krig uten sidestykke i fremtiden i Ecce Homo (1908). 1908. kulturen. Det asketiske ideal (Nietzsches betegnelse på den kristenplatonske etos sin bortvending fra denne verden) sitt forløp kan derfor illustreres med mennesket som opplever en mangel i sin erfaring. Originaltittel: Ecce Homo. 113. Landskapet av land og hav og potensial er fullstendig endevendt i det moderne sammenlignet med det arkaiske. Klossowski. det hellige eller det vi skal betegne det kollektivt ubevisste (selv om Nietzsche aldri selv brukte et slikt begrep). led hun fra problemet om denne meningen. eller som reaktive og destruktive avdannelser. eller bekrefte seg selv gjennom. On the Genealogy of Morals. op. 1970/1999. Oslo: Gyldendal. Hele den Vestlige kultur er blind for dette omkringliggende nihilismespøkelset som truer med å komme inn over massekulturen som maktesløshet og passivitet. 149..69 Lidelsesproblemet og meningsdannelse Skapelsen av hinsidige verdener som kristendommens etterliv.

Havet. er de for Nietzsche først og fremst fatale løsninger fordi de kommer i et motsetningsforhold til livet selv. fra nå av har han transfigurert seg i stadig tynnere og blekere utgaver. mens Gud blir stadig mer abstrakt og stadig svakere. Dermed påfører mennesket seg selv denne skylden og blir en bærer av den. det hinsidige og etterlivet. men fraværet av mening til lidelsen: hvorfor lider jeg? Det asketiske ideal tilbød mennesket en mening. guder og kaos som mennesket holdt borte fra dagliglivet gjennom tabuene og bare tidvis overtredet grensene til er borte. Fluch auf das Christenthum. Resultatet er et symptom som Nietzsche kaller dårlig samvittighet og ressentiment. Dette virkelighetsskinnet. 23 . Anti-Krist. potensialet for forandring og løser av menneskets motsetninger og konflikter er bortglemt. En guds forfall: Gud ble til slutt en ting i seg selv.70 Fra nå av spinner Gud verden ut av seg selv. Originaltittel: Der Antikrist. et hinsides som ikke lenger er innen rekkevidde for menneskelig regulering. Samtidig som mennesket blir dumpeplass for de uløste konfliktene og lidelsen. Bjørn Christian Grønner. Den dårlige samvittighet skyldes hindringen av å kunne handle direkte og påføre skyld. at Gud selv ble en edderkopp. det heterogene feltet hvor samfunnets og menneskets lidelsesfulle elementer og uforløste konflikter eksisterer. Menneskene spant Gud så lenge. Det som var en hellig sfære av dyr. Gud som en abstrakt størrelse som skaper/spinner tilværelsen er i utgangspunktet absurd. ss. et absolutt. Oslo: Spartacus.71 Forholdet kan illustreres topografisk med utgangspunkt i den siterte 70 71 Edderkopp var et vanlig symbol for Gud. Selv om de kanskje kan betegnes som kreative løsninger. Gud som ofrer seg for menneskehetens skyld er et opprinnelig forhold snudd på hodet fra utgangspunktet hvor mennesket ofret gudene og gudene var skylden. kommenterer Nietzsche. Den kristenplatonske virkelighetskarakter gir et fortolkende element som imidlertid samtidig transcenderer denne eksistensens dennesidighet i opprettelsen av kategorier som Gud. 59-60. flyttet ut i periferien til himmelen. Løsningen på lidelsesproblemet blir til slutt et større problem og opphav til en enda større lidelse enn lidelsesproblemet det var ment å løse i utgangspunktet. Gud ble selv en metafysiker. Det gjelder derfor å finne løsninger på lidelsesproblemet som er meningsfulle og samtidig i tråd med livets natur av tilblivelse. Da oppleves det som om horisonten slår sprekker og man stirrer på intetheten. det vi kan betegne som viljens reaktivgjøring. 2003. en ren ånd. overs. denne fortolkningen holder frem gjennom flere århundrer. Med kristendommen-platonismens abstrahering av gudene blir det Gud representerer. Til slutt er mennesket så fortvilet i sin svakhet på grunn av Guds svakhet at det ikke lenger tror på dette bildet. 1895. Imperativet om fortolkning av lidelsen ligger til grunn for alle samfunnsformer gjennom historien. Friedrich Nietzsche.lidelsen selv. Gud blir et ideal.

I sin spalting fra det opprinnelige impulsliv er bevissthetens kreasjon for Nietzsche grunnleggende kristen. med sine løgner om det hinsidige. Med tørsten etter forestilling om etterlivets totale selvbevissthet som understøttende og garanterende hinsidige mål. Mennesket må være lik en edderkopp som spinner veven av virkelighet. Som fortolkninger er dette kreative løsninger på menings-/lidelsesproblemet. Dette siste nivået ligger utenfor menneskenes rekkevidde i det dennesidige livet. men ikke absolutt viten eller absolutt selvbevissthet som tilhører Guds nivå. men dermed også skylden. Den kristne Gud i himmelen er uttrykk for intet annet enn en moralholdning som spotter livet og har blitt selve motsetning til bekreftelsen av det dennesidige livet.definisjon av Gud: Gud er en sirkel hvis kjerne er overalt og omkrets er ingen steder. deretter menneskets nivå hvor man får bevissthet og viten. Den vestlige kulturs rom for liv Den Vestlige kultur er tuftet på det kristenplatonske virkelighetshegemoni. lik kjerubene og sverdets vokting av veien og skyggenes forlokkende narrespill. Evighetstreet voktes av kjerubene og det flammende sverd. Den kollektive overskridelsens videre vei er imidlertid avstengt. rommet som etterfølges oppleves som et tomrom som må fylles. i virkeligheten avtrykk av intetheten og viljen til intet under det helliges falske kall. hans kraft svekkes jo lengre tid det går fra hans skapelse. i stedet for å være dets forklaring og evige Ja. Men målet for 24 . Når en gud innsettes som veveren vil mennesket både fanges i hans nett og risikerer å til slutt falle igjennom nettets revne mot avgrunnen. mellom det fullstendig ubevisste og den totale selvbevisstheten (mellom immanens og transcendens kunne man kanskje også si). som i sin innramming av eksistensen har satt mennesket i en problematisk situasjon både med hensyn til tid og rom. Kampen mot kristendommen og for et ”nytt Genesis” må forstås i forhold til Bibelens Genesis. Problemet er at de innsatt gjennom én enkelt og endelig overskridelse. og smerte og lidelse. Den vestlige kulturs ”andre” skapelsesmyte finner vi i Platons hulelignelse hvor man kan observere samme romlige eller topografiske organisering: menneskelivet innsettes i en mellomposisjon mellom absolutt uvitenhet og absolutt viten. Det førbevisstes perfekte harmoni og kontinuitet. Gradvis flytter/flyttes Gud lengre og lengre ut i periferien. Kunnskapens tre blir stående som symbol på menneskets overskridelse av Guds lov som gir mennesket bevisstheten. Nietzsches avsky mot den kristne Gud uttrykkes kanskje best i Anti-Krist (1895) hvor hans grunnleggende antropomorfe religiøsitet kommer til syne – gudene – er noe menneskene skaper for å styrke dette livet på jorden. I Gud ble intet guddommeliggjort. Gud utartet til en motsigelse mot livet. Genesismytens livsrom rommer tre nivåer.

1890/1998. Kristendommen må forstås som et sett av verd(i)settinger. Ut fra denne verd(i)settingen og opprettelsen av lineær tid er man tvunget til å overføre livets verdi til etterlivet eller til progresjonsmål i utviklingen av menneskeheten. og ett offer (Jesus) som hendelser i aktuell historisk. Hugh Tomlinson.og religionskritikk innebærer angrep på selve grunnlagsbestemmelsene for liv som forholdet vårt til tid og rom. og må evalueres ut fra kriteriene om hvilken psykologisk og moralsk holdning den er uttrykk for.72 Det er en fundamental kristen tenkemåte fra (en) ende til (en) annen. 73 James George Frazer. Den skotske antropologen James George Frazer har kartlagt hvordan det var vanlig i arkaiske kulturer at man ofret eller drepte guden idet han ble svak og sykelig. overs. Kristendommens idé er fundert på et steg ut av tiden som periodisk og sirkulær med innsettelsen av ett syndefall og én skapelsesberetning. 1962. Kosmos skal snart stiftes på nytt og hvorledes dette nye kosmos orienteres og innrettes er et tilsynelatende åpent spørsmål. men at man skal fri seg fra slike forestillingers virkelighetsrammer og romliggjøring av eksistensens mål.73 Problemet i kristendommens gudsbilde er som definisjonen av Gud avslører 72 Gilles Deleuze. s. The Golden Bough. London: Continuum. Deretter om denne holdningen eller innretningen av eksistens fremmer eller hemmer livets utfoldelse. varianter over det hinsidige (målet).Nietzsche er ikke at man skal se ”solen” eller nyte av ”evighetstreet”. Nietzsches kultur. Rent generelt kan vi tenke på dette som overtredelsen av et syklisk system hvor dens form av sirkularitet brytes i utpekningen av én linje (fremskrittets kime). Det er mulig å tenke på Guds død i religionsvitenskapelige termer som en type brytningstid hvor et kosmos er i ferd med å utånde sine siste åndedrag. Begge disse konstitusjonsbetingelsene for eksistensen må sies å ha vært i kristendommens grep og begrepsmakt frem til nå. 25 . Linjen markerer en klart definert begynnelse – fødselen – og en slutt – døden. En hybris som et fatalt angrep på den kosmiske orden som gir en latent straff: nihilismen. I arkaiske kulturer er denne nye fødselen innkorporert i kulturens syklus som fra grunnen av er en levende ting som vil dø. Dialektikken kan forstås som ressentimentets og den dårlige samvittighets naturlige konteiner og fremdriver. lineær tid. En regenerering av menneskeheten i floden. Dette kan illustreres lineært. inkapabel til å skape ny måter å tenke og føle på. Oxford: Oxford University Press. et menneskes livsløp er korte linjer i denne historien. én bestemt verdsetting som setter det opprinnelige system av kontinuerlig fornyelse og utslettelse ut av spill. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. Gilles Deleuze kaller i sin Nietzsche-bok dialektikken for ideologien til disse reaktiveringene av mennesket. 1983/2002. Enden på linjen blir selvet livet og linjens mål. Nietzsche and Philosophy. nemlig etterlivet. Det kristne kosmos kjennetegnes av en første begynnelse og en endelig slutt. 159.

Helt til man ender med Guds død og Mennesket som alle tings verdi og dreiepunkt. 74 Deleuze. mens mennesket (selv) som alle tings målestokk får stadig større plass. Kants transcendentalfilosofi hadde som utgangspunkt å utlufte filosofiens fordommer til nå.74 Kant kan rent topografisk forstås som en kjernesirkel med et omkringliggende ukjente eller X som rommer det ukjente. Det er ingen reell filosofisk revolusjon eller overskridende bevegelse. Med utgangspunkt i Poulets påvisning av formenes og sirkelfigurens motstandsdyktighet er det likevel mulig å hevde at humanismen ikke representerer noe vesentlig endring av menneskets organisering i verden fra kristendommens stormaktstid. Tross kulturelle og religiøse revolusjoner kan det som skjer illustreres topografisk på følgende vis: under kristendommens storhetstid er Gud en kule/sirkel hvis senter er overalt og grense ingen steder. Men i forhold til problemstilling her kan ikke Kants oppgjør og kritikk av filosofien nå langt nok fordi det ikke kan være noen gjennomført kritikk av filosofiens fordommer før den aktualiserer en kritikk av verditerminologien. op. cit.. Troen og kristendommens tilbakegang kan med Kants kopernikanske vending sees på som Guds eksistens i periferien av eksistensen. Spørsmålet er: er mennesket klar for Guds død (og overmenneskets komme)? Nietzsches kritikk av tradisjonen Det 19. Hans prosjekt er derfor forsøk på tenke hvorledes denne nye virkelighetsholdningen på kvalitativt vis kan skille seg fra de gamle måter å innrette seg i verden på. Det vokste frem humanistiske bevegelser som angivelig har tatt Guds død på alvor og derfor oppretter en sekulær humanisme med Mennesket i sentrum. Guds død er likevel det kristne verdiregimets fall. Gradvis svekkes dette perfekte enhetlige universet og Gud flyttes mer og mer utover i sirkelen. Rent historisk er det en unik mulighet for en grunnleggende ny holdning overfor virkeligheten som Nietzsche ser for seg i fremtiden. For Nietzsche er en slik humanisme fortsatt en virkelighetsorganisering som dyrker falske verdier som sannhet-falskhet og som danner nye verdihierarkier etter samme organisering som tidligere. 26 . noe som gjorde at kristendommen mistet mye av sin hegemoniske posisjon som meningsbærer i den vestlige kultur. Men kristendommen og humanismen opererer begge med evige konstanter og en enhetlig univers. ettersom formen og virkelighetsorganiseringen synes å forbli relativt uforandret. s. 1. Det er dens store grensens fall.at Gud sies å være overalt og grensen ikke lar seg gjenfinne. I humanismen er Mennesket et senter og Gud ingen steder. århundret som Nietzsche levde i var som nevnt tiden for vitenskapens store oppdagelser og fremskritt.

1985/1999. The Will to Power. Kristendommen funderer en historieteologi.ding-an-sich og Gud for Kant. Med Kant skjer det en forskyvning. Bataille har gitt en billedlig fremstilling av Hegel som den som spiser opp egget fra innsiden. 20-21. For Kant er virkeligheten topologisk (selv om de uforanderlige strukturer er betinget av subjektets anskuelser). Det ukjente og das-ding-an-sich kan kun forsvares gjennom Guds eksistens. uten noen gang å sprenge grensene. 1927-1939. 219.. Selv om det ukjente – X – gis en usikker eksistens utenfor menneskets forståelsesinstanser fungerer det bare som en ny garantist for Gud. innretningene forblir de samme. ss.). Nietzsche. Nietzsche belyser dette: ”one tries to hold on even to the ”beyond” – even if only as some antilogical ”x” – but one immediately interprets it in such a way that some sort of old-fashioned metaphysical comfort can be derived from it. Selected Writings. utover i en historisk dialektisk bevegelse. 7. venter ved historiens slutt som historiens fullendelse og menneskets totale selvbevissthet i en absolutt viten. men en radikal søken etter helhetens oppløsning. men makter å utvide skallet. Minneapolis: University of Minnesota Press. Et slikt tankebilde kan appliseres på den topografiske konteksten anlagt på overskridelsen. men simpelthen gradvis skyve de utover. her sitert fra Klossowski. En romlig tenkning og en tenkning som søker å bryte med tenkningens visuelle romlighet overhodet. 77 Georges Bataille. s.77 og det er en god beskrivelse så lenge vi kan legge til at det gjør at det konsumerende vesenet også vokser. op. ikke bare søken mot helhetens (sirkelens) utside. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. det befinner seg på innsiden. ss. 213-222. §30. den homogene sfære gradvis ekspanderes mot utsiden. Med andre ord den absolutte bevissthet ”når igjen” Gud. 27 . Guds inngrepen i historien i inkarnasjonen av den historiske personen Jesus Kristus har et overhistorisk mål: menneskets 75 76 Nietzsche. hvor Gud som i utgangspunktet er ute av bildet. Hegel prøver så å fornekte Guds eksistens i en bevegelse som ikke er fornøyd med viten og fornuftens begrensninger hos Kant.”75 Kants metafysikk blir av Nietzsche sammenlignet med en rev som vender tilbake til sitt bur etter å ha brutt ut av det. men noe som i virkeligheten kun viser seg som en tilsynelatende forskyving. Når det gjelder forholdet til tid og historien er det dessuten påfallende strukturelle likheter mellom kristendommens historieteologi og Hegels historiefilosofi.76 Og Nietzsche selv blir reven som forlater buret for godt. Det startes en gradvis kolonisering og utflytting av menneskets plass i senteret. men det vokser seg ikke ut av skallet. mens for Nietzsche er virkeligheten topologisk arbitrær. Historien blir hellig historie. I-IX. over hva det kan vite. Visions of Excess. cit. s. Inkarnasjonen forandrer menneskets situasjon i kosmos og historien viser seg som en ny dimensjon av Guds nærvær i verden. Topografisk kan vi forstå dette som at sirkelen. Fra: Oeuvres Complètes.

mens den utvider grensene. som en gradvis utvidende sirkel eller spiral som spinner utover og til slutt lukkes. Hegel følger den jødisk-kristne ideologi og appliserer den på verdenshistorien som helhet: verdensånden manifesterer seg kontinuerlig i de historiske begivenheter og bare i disse begivenhetene. ss. Det finnes de som mener at Nietzsches filosofi ikke må leses som kulturkritikk. Historien blir i sin totalitet til en teofani. Det hellige og det profane. I et kulturkritisk prosjekt med ambisjoner. mennesket på vei til å bli Gud. Det eksisterer en diskrepans mellom kulturens tilstand og Nietzsches egne innsikter. Gud er død. Bak det store Opplysningsprosjektet ligger det samme grunnleggende bilde av verden som en enhetlig og universelle verden med stabile konstanter og en vev av verdier i en aktiv benektelse av det reaktivt ubevisste. havet som inntørket. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. Virkelighetens garantist i Guds fall er nå isteden sannheten og vitenskapen som gradvis begynner å kolonisere det ukjente omkring kulturen/bevissthetens sentra i en homogeniserende/profanerende bevegelse. 69-70. om ikke bare å kritisere kulturen. Gud har blitt menneske. 28 . Historismen er. mennesket har blitt Gud. Seán Hand. 1986). Stanford: Stanford University Press. skjer det hos Hegel en gradvis tilnærming til Gud gjennom historien mot historiens slutt og menneskets totale selvbevissthet (mennesket blir Gud). ifølge Eliade. Nietzsche tror imidlertid ikke på denne døden. Eric Blondel hevder sågar at kulturtemaet og kulturkritikken er noe som har blitt oversett i fortolkningslitteraturen om Nietzsche (Eric Blondel. Nietzsche Body and Culture. men å endre dens organisering av eksistensen. som noen ganger fortoner seg som en suveren posisjon. Gud utestenges (midlertidig). men vi møter ham igjen ved historiens slutt. opplever det fortvilte mennesket. og det finnes de som mener den må det. Det ligger implisitt i oppgavens tese om overskridelsens problem en støtte til synet på Nietzsches prosjekt som kulturkritikk. men det kommer frem at også Zarathustra selv er infisert av denne kulturens legemliggjøring i ham som han søker å løse med seg selv som utgangspunkt og ressurs.79 Sammenlignet med den kristenplatonske 78 79 Eliade. Kulturens selvopprettholdelsesdrift Selv om Nietzsche og hans likesinnede nærer sine skapende krefter fra det endeløse hav. lammet av nihilismen. overs. Dette kan illustreres med hegelianismen som på vei mot den menneskelige absolutte viten og selvbevissthet. 1991).frelse. Fortsatt ventes kreftene som vil fullføre diagnosens anbefalte operasjon og gjøre Guds død til noe mer enn en tilsynelatende og abstrakt avgåing (med døden). et avfallsprodukt fra kristendommen som tildeler den historiske begivenheten avgjørende betydning (en tanke som er av kristen opprinnelse).78 Der hvor den kristne tidsforståelse og historisitet garanterte Gud som utgangspunkt. Formen Mennesket og formen det moderne vokser/degenererer bare videre.

80 Klossowski foretar et (sentralt) skille mellom strukturene Nietzsche har å kjempe mot ut fra skillet innside-utside. i overensstemmelse med realitetsprinsippet. og som regnes for virkelig tale. op. Klossowski hevder at Nietzsche avviste enhver tanke som uten videre kunne integreres i tenkningens funksjon: hva er nemlig tankene og eksperimenteringen til en filosof verdt hvis de bare tjener til opprettholdelsen av det samfunnet den utspringer fra?82 Kulturen fungerer som regulator for hvilke problem som slippes til overflaten. I sought a new center. My endeavor to oppose decay and increasing weakness of personality.81 Disse strukturene settes på spill i Nietzsches prosjekt: han støter mot identitetsprinsippet og realitetsprinsippets begrensninger. Avvisningen av systemet innebærer en innsikt i at hvis filosofien kun behefter seg med anvendte problemer vil den aldri gå hinsides den vedtatte tolkningen av hvorledes en sosial stat former sin egen kultur. 2. nemlig de som tjener samfunnsorganiseringens egen opprettholdelse og regulering. s. Evalueringens kriterium for den vestlig kultur blir for Nietzsche: hva kan skapes fra overleveringene av vår samlede kunnskap. Det vil si man må begi seg forbi det gitte uten å postulere nye livsfjerne mål. §417. s. s. skikker og vaner? Profitterer jeg eller blir jeg et offer for min kulturs vaner? Moralske spørsmål om sannhet og falskhet og rett og galt må erstattes med spørsmål om hva som er sykt og hva som er sunt. Men dette senteret lar seg ikke enkelt utskifte. Nietzsche skriver om sine forsøk på å frariste kulturens gravitasjonspunkt: ”1. 5.organiseringen av virkeligheten blir Nietzsche en eksperimentator med kulturens grenser og ”spilleregler”. For å oppsummer kan vi si at nihilismen representerer et gravitasjonssenter bygd opp av falske verdier og en livsbenektende eksistens. Man må altså gå hinsides uten å gå hinsides. xviii. cit.”83 Senterets erstatning av et nytt senter vil være dømt til å mislykkes 80 81 Klossowski. På innsiden finnes identitetsprinsippet. Ibid. praksiser.. 83 Nietzsche. Vitenskapen og dens eksperimentering både splitter og fører innsiden og utsiden sammen i en regulering av grensene og tilpassingen av demarkasjonslinjen mellom innsiden og utsiden. Klossowski har i Nietzsche and the Vicious Circle (1969) fattet interesse for temaet om Nietzsches kulturkritikk og kulturens motstandskraft. Impossibility of this endeavor recognized. 29 .. På utsiden finnes de institusjonelle autoritetene som filosofihistorikere og psykiatere: overvåkerne av det underbevisste med kontroll over realitetsprinsippet. 224. med en fatal fremtid når kulturen selv ser ”avgrunnen” man bygger på. 82 Ibid. The Will to Power. understøttet av språket som de dagligdagse symbolene formidles i.

ss. det kristenplatonske verdigregimet. §341. Den muntre videnskab. dette systemets røtter.85 Dette ”bildet” må makte det umulige: å tilfredsstille menneskets øyesyn nok til å pirre det. men som når den får tak over henne. samtidig må den ikke bli en metafysiskasketisk livsholdning mennesket slår seg til ro med. i tråd med den transfigurasjon av eksistensen Nietzsche søker. Gjenkomsten første presentasjon er i en billedtung og relativt uhyggelig fortelling i en aforisme kalt ’Den største vægt’ hvor varsleren av gjenkomsten er en demon.84 Prosjektet med å innsette et nytt senter er ikke mulig. Det trengs en tanke som (for)lokker henne. hvor Nietzsche innser at å gå inn på det dennesidige nivået er like mislykket som det å gå inn på det hinsidige nivået uten et oppgjør med referansene. Systemet. s. 224-225.fordi opprettelsen av et slikt senter skyldes opprettelsen av kategorien verdi som en dualistisk konsepsjon. Cogito og Gud som gjensidige garantier for denne verdens eksistens og uforanderlighet. mot dekadansens kultur må gjenkomsttanken settes opp. ss. Nietzsche. hvor subjektet danner seg et nytt skinn av en stabil og evig virkelighet. 30 . Descartes demons fremkallelse av tvil blir 84 85 Nietzsche. Det trengs en tanke som rir to hester samtidig: den må ha en effekt på dens tilhørere. Dette tjener som en prolog til gjenkomsttanken sin fulle viderebehandling.86 Demonen inviterer leseren til et tankeeksperiment hvor tilværelsen alltid kommer tilbake. 192-193. tvinger henne til å tenke faste identiteter og billedlige forankringspunkt til ende i sin nåværende form. Gjenkomsttanken Nietzsche søker å løse den aktuelle kulturkrisens nihilistiske situasjon. Selve begrepet om en sfære eller en verden er i seg selv en kristen konsepsjon formet i verdienes optikk. og forhindre at man på ny organiserer verden på grunnleggende fatalt vis. 49. En evig tilbakekomst av tilblivelse. som selve grunnkonsepsjonen i Slik talte Zarathustra. hvor viljen er forløst. representerer altså en fatal todeling i opprettelsen av to nye sfærer som gjensidig betinger hverandre og leder tankene (bokstavelig) bort fra det dennesidige. §418. The Will to Power. Umiddelbart gir demonen assosiasjoner til Rene Descartes onde demon og skeptisismen hvor tanke/rasjonaliteten blir bunnen som garanterer for Jeg’ets eksistens og som igjen garanterer Guds eksistens. The Case of Wagner. men samtidig ”pirke ut” synets blikk på verden. Målet er et ”bilde” av verden hvor frihetsfølelsen av eksistensen er høyest. Et kontaminert øyesyn som ikke uten videre kan gjendrives skriver Nietzsche. Første gangen Nietzsche introduserer gjenkomsttanken i forfatterskapet er i Den muntre videnskab. 86 Nietzsche. hvor mennesket som absolutt verdi og Gud fungerer i et dualistisk topunktssystem.

og hvordan skal gjenkomsttanken kunne bringe den nåværende organisering av tilværelsen til et slikt stadium? Demonen sier at dersom tanken om at alt kommer tilbake får makt over deg. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Rent utopisk vil gjenkomsttanken tilsvare et kosmos av fluks med tilbakevendende sykluser av tilblivelse og utslettelse. som Nietzsche selv betraktet som sin viktigste idé. kan vi derfor si at Zarathustra må gå omveien rundt bevisstheten. Nietzsches prosjekt må medføre en form for nedriving av bevissthetens arkitektoniske oppbygging. 88 Nietzsche synes å ha forsøkt gjøre dette i sitt ufullendte storverk som finnes i etterlatte skrifter. Den er alltid avgrenset fra bevisstheten. Gjenkomsten ligger gjennom hele verket skjult på utsiden av bevisstheten. Foreløpig. svanger i kroppens ubevisste. Descartes demon var motivasjonen bak dualitetens vellykkede garanti for eksistens. Bevissthet er 87 Karl Löwith. et problem som Karl Löwith har demonstrert. Zarathustras gave til menneskeheten Zarathustra-verket er den mest helhetlige behandling av gjenkomstkonsepsjonen som Nietzsche selv publiserte. så vil den kanskje knuse deg eller forvandle deg slik du er nå. aldri fikk noen klar eksplissering? Svaret på spørsmålet ligger kanskje i svaret på hvorfor gjenkomsten alltid opptrer i endrede bevissthetstilstander for Zarathustra. Problemet er at denne kosmiske vitale vilje til makt er låst og bundet opp. meditasjon eller syn. 1997. overs. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. Likevel blir gjenkomsten aldri klart uttrykt i verker som han selv gir ut. Men når vi leser demonen si dette. Harvey Lomax. besvimelse. Berkeley: University of California Press. transe. blir vi egentlig grepet av å tenke tilværelsen som uendelig repetisjon? Rent innholdsmessig er tankeinnholdet i gjenkomsten: alt kommer igjen. Nietzsches demon blir bevissthetens og fornuftens tiltenkte styrter. Bevisstheten er skapt av kroppen. for om alt kommer tilbake uten noe nytt gir det ikke mening å forandre kursen. den opptrer kun i forbindelse med Zarathustras endrede bevissthetstilstander som søvn. J. Zarathustras radikale sprengkraft mot den monstrøse hydraen ligger i tanken om den evige gjenkomst som han er bærer av.87 Tanken om tilbakekomstens determinisme uten at noe nytt kommer inn i eksistensen og ideen om at vi skal endre oss er uforenlige. 1935. Derfor opptrer heller gjenkomsten aldri som noen klar doktrine. Gjenkomstens transfigurerende effekt må være noe annet enn dets innhold. og noe forenkelt.88 Hvorfor er det slik at gjenkomsten. Nietzsches demon representerer en tenkt tyngde som forløser den opprinnelige spaltingen av eksistensen.bevisstheten og fornuftens styrker. 31 . Kroppen er for Nietzsche primær overfor bevisstheten og fornuften. Men han er ikke bærer av denne konsepsjonen i sin bevissthets ”klare lys”.

91. en bevissthet involvert i hele livet og viljen.intet annet enn stedet der impulsenes beskjeder avkodes. 91 Nietzsche. for så å bli avvist med beskjed om at hans eget liv er nøkkelen til denne drøm. Det hellige og det profane. Slik talte Zarathustra. Et sykt. Dette er den individuelle utgaven av den kampen mot kulturen som danner helhetens vev av kategorier og verdier som man også må fri seg fra.89 Det søkes hinsides det cerebrale intellektet som danner vår bevissthet. som krefter i stadig bevegelse. §1067. s. Det hvite skummet. Kampen for selvovervinnelsen innebærer for Nietzsche/Zarathustra at man må unndra seg bevissthetens regler og referanser. 39-76. sjelen/bevisstheten er det som tenker Gud. Selve slavemoralen er innsatt på organismens nivå: det skjøreste organet utviklet dominerer kroppen nettopp på grunn av dets skrøpelighet. On the Genealogy of Morals. Det fundamentale misforståelsen er at bevisstheten fremmes som referanseramme og betingelsen for livet i stedet som et middel. s.92 Men viljen ligger der magasinert som et uforløst potensial. 549-550. s. å låse opp en port med en nøkkel. som bryter mot hverandre og som bryter mot landjorden: en verden av vilje og ingenting annet. Hva kan så forløse viljen fra bevissthetens stengte dører? Zarathustras største bøyg. 93 Nietzsche. 174. 103. Erkjennelsen av nihilismen vil trolig bare motivere en ny hinside: i form av vitenskapen. 32 . Det eksisterer parallellikheter mellom kampen mot bevisstheten og kampen mot kulturen. Det er fra dette utgangspunktet hybris er begått. begge som sentre for vår orientering i verden. ss. lar seg forstå på bakgrunn av bevissthetens grep om viljen.91 I hans forståelse av tilblivelse og fluks er mennesket kun resultatet av slike viljekrefter. men motstandsdyktig forhold mellom ordo mundi (verdensorden) og imago mundi (verdensbilde. det hvite skummet bølgene etterlater seg i det de bryter mot stranden. Den totale bevissthet inneholder mål og mening og er selv en instans av høyeste valør. I filosofien har dette fortont seg ved at alle filosofer til nå har på ulikt vis forsøkt å forestille seg en endelig bevissthet. Eliade. avskummet Mennesket som har generert seg selv og samtidig degenerert eksistensen i en opphøyelse av seg selv som en absolutt verdi og målestokk.93 Zarathustras verste drøm er at han 89 90 Nietzsche. 92 Nietzsche. Viljens problem Nietzsches kosmos er et kosmos hvor viljen er å sammenligne med bølgen. i alt som forgår. en ånd eller Gud. kroppens inkarnasjon av kosmos)90 i et støttende topunkts system: Gud er bevisstheten/sjelens garantist. viljens problem. om ikke virkelighetstolkningen legges radikalt om. ss. The Will to Power. I passasjen ’Sannsieren’ forsøker Zarathustra i en drøm. Den muntre videnskab. nasjonalstaten eller Mennesket selv (humanismen). §310.

det vil si konstitueringen av bevissthetens og hukommelsens bildearkiv. Dette er gjerne et hellig fjell eller tempel eller palass eller en hellig by eller kongelig bolig som arkitektoniske symboler på sentrum som et møtepunkt og forbindelsessenter mellom himmelen. Viljens bitterhet over dens manglende hell i å forløse fortiden gjør at den lider og blir bitter og manifesteres som straff i hevnens ånd. Forholdet til fortiden utgjør essensen av det som kalles dårlig samvittighet og ressentiment eller slavemoralen. som et forbindelsessenter. representert i den pukkelryggede krøplingen (senere omtalt som Dvergen) i avsnittet som følger ’Om forløsningen’ hvor viljens problem uttrykkes. Rammene for Zarathustras (tilsynelatende) endelige konfrontasjon i ’Et syn og en gåte’ mellom viljens problem og gjenkomsten er neppe tilfeldig valgt av dens filologisk utdannede og mytologibeleste skaper. 33 . Vår fortid og minner står som en intellektuell og emosjonell sperring. Den endelige konfrontasjonen Den vestlige kulturs gordiske knute: den dualistiske vev mellom ordo mundi og imago mundi må forsøkes avvikles nettopp ved verdens sentrum og knutepunkt: axis mundi. jorden og 94 Ibid. Viljen er ennå en fange fordi den ikke kan ville baklengs. I ulike kulturer har verdens høyeste punkt ofte tjent rollen som et axis mundi. Et fortolkende stengsel basert på mennesket og bevissthetens dannelse vi ikke kan bli av med. ss. men bitterheten skyldes like mye viljens disiplinering gjennom det som har vært. 91-95. Zarathustras bevegelser i avsnittet starter med at han befinner seg på havet i en tilstand av meditasjon før han stiger i land og går oppover et høyt fjell hvor det på toppen står en port. i bevisstheten. Viljens forbitrelse over det som var (”det var”) er nemlig dens tendens til å handle på bakgrunn av tidligere erfaringer som har blitt samlet opp. Det såkalte viljens problem blir vanligvis forstått som en forbitrelse over ikke å kunne uttrette alt.selv er sin egen fiende. Og det er nok riktig.. Som en knute viljen selv har slått som den ikke kan (uten videre) blir forløst av fordi ”det var” er selve dens dannelse. en bitterhet over fortiden.94 Innsikten i hva mennesket har vært til nå tynger fordi viljen ikke forløse alt som har vært. Dessuten varsler denne prologen at Zarathustras mektigste fiende er viljens problem. Passasjen tjener som en prolog til gjenkomsttankens manifestasjon hvor porten nok engang blir scene for konfrontasjon. Fortiden står som et aktivt hinder for individets fremtid da det fungerer som opphavet til vår nåværende svakhet. Dette avsnittet er svært meningstettet og rikt på symbolikk og vil derfor behandles grundig steg for steg i forsøket på å avliste dets gåte. en psykologisk kraft som aktivt motsetter seg nåtid og fremtid.

Denne mannen henspeiler på en tidligere passasje hvor ideen om overmennesket dukker opp. Denne passasjens element av drøm og tid minner om festivalens utspilling av kosmos sin skapelse. fortiden. The Myth of the Eternal Return. 1949. Verdandi og Skuld som betyr fortid. Zarathustra skal med andre ord konfrontere sitt eget ubevisste som han bærer på. Krøplingen/dvergen som også dukket opp i forbindelse med viljens problem. Time-Fetishes. 103. Durham: Duke University Press. Øya han stiger i land på kan forstås som et urbilde på skapelsen som i enkelte kulturer symboliseres med en øy som plutselig ”manifesterer” seg midt i havet. 96 Ned Lukacher. s. Bare gjennom portens gjennomgang kan Nietzsche bli av med dvergen på hans rygg. 101 Se Nietzsche. 53-55.95 Bildet Nietzsche maler av broen. Princeton. det kosmiske treet i norrøn mytologi og de tre furiene som lyder navnene Urd. 14. en tid som gjerne refereres til som mytisk drømmetid i arkaiske kulturer. 100 Ibid. ‘På de lykksaliges øier’. Slik talte Zarathustra. Jarrett (Ed. Willard R. 1998. s. New Jersey: Princeton University Press. 12. 97 James L. 95 34 .helvete. dets Urzeit hvor alt igjen får ny form. Zarathustra stiger om bord i skipet sammen med en mann fra de lykksaliges øyer. s. Symbolikken peker mot konfrontasjonen med kosmos organisering i tid og rom.100 Nietzsche synes å utspille den eldgamle arkaiske skikken om denne Urzeit i Zarathustras endrede bevissthetstilstander. porten.. 98 Eliade. ss. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra.). sine minner av bitterhet.96 Det gir også assosiasjoner til Genesismyten og veien mot evighetstreet som Gud har latt bevokte av kjerubene og det flammende sverd. nuet og fremtiden minner om Yggdrasil. og selve viljens låste posisjon i bevisstheten. Abridged Edition. The Secret History of Eternal Recurrence. Det som lenge var umulig.98 Zarathustras prosjekt er en avskapelse av skapelsen. Carl Jung kommenterer i sine Zarathustra-forelesninger at havet kan forstås som det kollektivt ubevisste Nietzsche konfronterer etter å ha kommet fra sin egen innsjø (det individuelt ubevisste). cit. Handlingsforløpet i passasjen er også full av symbolikk. s.101 Overmennesket er altså det mennesket som makter å leve med gjenkomsten: den høyeste form for bekreftelse. en transfigurasjon av den menneskelige eksistens slik at skapelse igjen kan tillates.99 Dette er det ideelle stedet for metamorfoser hvor ingen form ennå er fastsatt. 1998. 79. Zarathustra går inn i en tilstand av endret bevissthet i to dager før han forteller om en gåte han har sett (i drømme). Det hellige og det profane. 31. Trask. Gåten Zarathustra forteller er at han selv går langs en sti opp et fjell med tyngdens ånd. er her nå oppnåelig. overs. s. 99 Caillois.97 Nietzsche-Zarathustra bruker seg selv som eksperimentelt objekt i denne kampen. New York: Pantheon Books. s. en dverg på hans skuldre. Underforstått: bare gjennom en Mircea Eliade. 1954.. op. 103. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. nåtid og fremtid.

Hyrden blir så av Zarathustra befalt å bite over den sorte slangen.konfrontasjon med tiden selv kan man bli av med sin viljes forbitrelse over fortidens reaktiver. sirkelens fullendelse. Hyrden med slangen i svelget blir av fortolkeren David Allison tolket til å være Jesus som opphavsmannen til kristendommens dogme. Den guddommelige stemmen kommanderer ham så til å svelge rullen. Kristendommens ressentiment mot døden blir en fatal utestengelse av døden fra livet. 164. Allison underbygger sin tolkning av hendelsen ved å vise til Jesu utdriving av en demonisk ånd i Markus-evangeliet (1:27) og i Johannes åpenbaring (10) hvor en engel besøker Johannes og gir ham en rull som annonserer verdens ende. Senere i ’Rekonvalesenten’ omtaler Zarathustra seg selv som denne hyrden. I denne drømmetilstanden dukker et mennesket som ”sover” opp og under søvnen har en sort slange bitt seg fast i ham. Bare gjennom en utstigning av selve tidsfølelsen/forståelsen kan man grave ut og skape om det ubevisste. symbolisert gjennom avbitingen av slangens hode og fullendelsen med tidens begynnelse. Synets gjennomtrenging av gåten kan forstås som at drømmetilstanden til Zarathustra invaderes av bevissthetens indre optikk (og viljens herre). Kristus sin frykt og fornektelse av døden står i kontrast til Dionysos sin vilje til selvutslettelse og død. som avtvinges sin lærdom av Zarathustra.og livslinje konfronteres ved porten innskrevet med Nuet. Reading the New Nietzsche. men dens (aktive) vitne. og opprettelsen av en falsk evighetskarakter i et hinsidig forhold til denne eksistensen. s. Zarathustra er selv ikke subjekt for forløsning. men må skapes vevd i hverandre. 35 . Zarathustra hører en hund gjø som synes å være hans bevissthets 102 Allison. sirkelens slutning. men i ovenfor nevnte passasje kan det synes som han selv ennå ikke har blitt hyrden da gåten erstattes av synet og Zarathustras tanker og baktanker skremmer og overmanner ham. Dette skjer gjennom en hallusinatorisk vending hvor gåten går over i et syn Zarathustra har som skremmer ham. og fornekteren av døden. Kristendommens lineære tid blir avlært av Zarathustra i bittet som symboliserer gjenkomsttankens skifte i tidskonsepsjon fra kristendommens lære om en lineær tid til et sirkulært tankebilde (slangen som biter seg selv i halen).102 Jesus bærer denne verdens ende (og forløsning) i sin buk. Bildet av slangen som biter seg selv i halen er dessuten et gammelt evighetssymbol noe som gir grunn til å spekulere om gjenkomsten skal representere frossing av tid. Grensene mellom liv og død. Kristendommens tids. hvis veier leder til fortid og til fremtid. Episoden med hyrden som kjemper med den sorte slangen kan forstås som uttrykk for at hyrden/Jesus tvinges til å akseptere døden og livets bånd i bittet av slangens hode. mellom formene og det førformelige potensialet kan ikke trekkes opp som absolutter.

. Barndommens minner og barndommens hus er i synet opplyst av fullmånens matte glo. Med andre ord det ubevisste som tidligere minner og erfaringer lagret som forestillingsbilder. Det er gjennom internaliseringen at slaven blir av med lidelsesproblemet. Slik talte Zarathustra. 105 Nietzsche.104 Det er altså hukommelsens organiserende lagringsblokk fullmånens matte glo lyser opp for Nietzsche/Zarathustra: hans gjennomgang forutsetter å bli av med det individuelt ubevisste. 36 . symbolisert i husets romliggjøring av menneskets historiske identitet. og selv om den ikke kan skape nye verdier kan den skape seg frihet til å skape (Ibid. som fortolker i nåtid og fremtid hvor den er oppsatt til å handle på bakgrunn av dens tidligere viljehandlinger gjennom hukommelsen. mot endringer som bevissthetsarkitekturens grensetildragelse som ledd i en selvbevaringsstrategi. bevissthetens irrganger. Og i all uoverskuelig fremtid er vi tilbøyelige til å fortolke med bevissthetens hus av forestillingsbilder – ”selvets fort”.105 Oppdemmingen av lidelsens manglende mulighet til å aksjonere der og da har gjort den reaksjonær. 13.106 103 104 Nietzsche. beskrivelsen av nihilismen som ’unheimlich’). Løvens suverene aktivitet og potens skyldes at den ikke tar opp og lagrer. Viljens problem er ikke nødvendigvis noen erkjennende bitterhet overfor svunnet tid eller fortidens reaktivisering. op. baner og rom (symbolisert i huset) som han går og bærer på. Zarathustras baktanker kan forstås som hans ubevisste. Zarathustras bevissthetsskjell – selvet – vil forsvare grensene som forsøkes overskrides. Bachelard.forsvar som ”våkner” og går til angrep med døden og fortidens minner som våpen. husets dører og vinduer må åpnes (grensen innside/utside) slik at det ikke oppleves som en fremmed trenger seg inn (jfr. 105. Jo mer vi kjemper jo mer laster vi på oss og jo tyngre blir kampen. Viljens forbitrelse skyldes at viljen blir kontrollert gjennom bevissthetens falske autoritet. Bevissthetens indre verden synes å tvinge Zarathustra til å forlate den endelige konfrontasjonen.. men tar opp og lager (om). s. Slik talte Zarathustra. Derfor er mennesket reaktivgjort: ”en narr bor i vår vilje. men er knyttet til bevissthetens bånd på viljen. ”som en fremmed som hadde trengt seg inn på annen manns eiendom”. 106 Løven kjennetegnes av såkalt aktiv glemsel og handlekraft. 5. s. En nødvendig åpning mot eksistensens grenseløshet. s. cit. Grensene må åpnes. Viljen er bundet opp av en høyere instans: bevisstheten/viljeansamlingene vil forskanse seg ytterligere. 94. Sammenlignet med de tre stadier som symboler for metamorfosens ledd kan dette problemet forstås på kamelstadiet.103 Om betydningen av husets symbolikk skriver Bachelard at hukommelsen og forestillingsevnen danner et fellesskap av verdier i denne fjerne regionen. og den danner grunnlaget for hevnens ånd og for straffen (mot seg selv).). og til vår forbannelse har denne narr lært seg ånd” sier Zarathustra. s.

9. Men flyktighetens intensitet. Gjenkomsttanken eksisterer i overensstemmelse med bølgemetaforens kontinuerlige fluks og refluks. Nietzsche er selv bærer av skylden som gjør dette grenseløse overskridende idealet med ett mer komplisert. cit. Gjennom tegnet konstituerer vi vår tenkning. Målet med gjenkomsten må være å forløse viljen (og Mennesket).. Og det tyngste for Nietzsche er gjenkomstens innsikt i at problemene (menneskets organisering) vil komme tilbake om ikke skjebneknuten løses. Klossowski. nettopp fortiden blir avgjørende. det er ikke noe koherent. tilknyttet et arbitrært skille mellom innside og utside i en strøm av flytende bølger/krefter. Klossowski spør hvordan doktrinen om den evige gjenkomst overhodet kan være mulig hvis det er slik at erfaringen av den destruerer subjektet som den opptrer i og lager en revne i tenkningen og tiden? Reformulert kan vi si at problemet er at fordi virkningen av en konsepsjon som gjenkomsten i en forstand er umulig. hvordan skal den kunne affirmeres eller tjene som en grobunn for en ny bevegelse? Eller mer generelt hvordan starte en ny bevegelse som tillater mennesket å stå i et nytt forhold til virkeligheten? Målet er viljens forløsning og løslatelse mot tilblivelse og tilbakevending. Men i begripelsen av gjenkomsttanken må vi ikke internalisere den og gjøre den vår? Problemet med gjenkomsttankens fluks mot bevissthetens mottagelse er at Nietzsches budskap om evig 107 108 Emerson. og gjennom tegnenes koherens tenker vi identitet. Der hvor Emerson definerer seg som ”an endless seeker with no Past at my back”107 er det grunn til å hevde at det for Nietzsche-Zarathustra er omvendt. cit. men den gjør det i erkjennelsen av at dette skjer mot en bakgrunn mer fylt opp og sammenvevd enn Emersons nøytrale startpunkt. op. hevder Klossowski..108 Lik figuren som reiser seg som en bølgetopp hvor skummet er intensiteten vi kaller tanke.Diskusjon av gjenkomsten Men har Nietzsche-Zarathustra lykkes i å dearkitektonisere bevisstheten og forløse mennesket i en transfigurasjon av hele dets eksistens? Fortsatt overfalles Zarathustra av angst over det som var. 62. Nietzsches prosjekt søker overskridelsen av de faste formene. op. Derfor vil gjenkomsttanken kanskje alltid bedra det den søker å formidle: at Mennesket er ingenting. 37 . s. er en tanke som i sin tegnsetting aldri kan fri seg helt til det flytende kaoset den springer ut fra (men skjuler). bevisstheten søker å bevare seg selv og lukke ”grensene”. i det minste paradoksal (fornuftsstridig): hvis dens effekt er destruerende på de gitte kategoriene. s. Han tar derfor på seg en større bør enn sin forgjenger fordi han er bærer av en tyngre bør. bølgetoppen. men bare en bestemt organisering (av mange mulige).

Det vi innledningsvis kalte for imago mundi. en abstrahering. En fatal todeling mellom kropp og sjel. basert på en misforståelse. og isteden blir reaksjoner. Intet mindre enn kimen til den moderne vestlige individuelle psykologi.tilblivelse ikke har noe form. Gud/mennesket og kultur/natur. Ibid. Det er det svake menneskets internalisering og billedliggjøring av sin hevn mot herren som igangsetter reaktivgjøringen og den dårlige samvittighet hvor aksjoner ikke får lov til å utspilles direkte. Denne spaltingens opprettholdelse er avhengig av bevissthetens forestillingsevne ettersom det som skjer er at det opprettes en representasjon som verdi. oppdemmes og innfangens i reaksjonens tilbakeholdelse og kompensasjon i en inderliggjøring av den i dannelsen av en bevissthet. samfunnet og eksistensens mål. Vestens dualisme etableres som en splittelse av virkelighetskarakteren. hvert enkelt individs opplevelse og inkarnasjon av det han forstår som kulturen. En indre verden av forestillingsbilder. Selvtapet synes nødvendig for å bekrefte potensialet. det bevisste/ubevisste. On the Genealogy of Morals. Historisk sett: en fatal individuasjon i menneskehistorien hvor bevissthetens opprettelse blir rammeverket for den moderne vestlige kultur. forestillingsbilder og fornuft. Nietzsche beskriver bevissthetens dannelse som et indre himmelspenn av verdier og i utgangspunktet uvesentlige verdier som etableres i en kompleks vev av hukommelse. Bevissthetens fremste kjennetegn er dens kognisjon som hukommelse og forestillingsevne: inderliggjøringen av impulsenes opprinnelige aksjonspotensial i den ytre verden. hukommelse og magasinert viljespotens. Sjelen/bevisstheten og Gud/det universelle danner et 109 110 Nietzsche. 38 . Selv om vi med nihilismens komme har sett hvordan enkeltmennesket opplever meningen og målet med eksistensen som forsvunnet. men er potensialet som lar seg utforme.109 Viljens naturlige aksjon her og nå. Nietzsches modernitetskritikk er basert på mishaget over det moderne prosjekts tufting på opprettelsen av bevissthetens kategorier. men lar bevisstheten seg lokke ut av sitt hus? Hvor holder bevisstheten hus? Noe av problemet med å skulle frariste den kristne dialektikkens grep om eksistensen er at internaliseringen av dens verdensbilde ligger innsatt i hvert enkelt menneske. er selve denne negative evalueringen av livet drevet av et problematisk ”filter” som vi ser virkeligheten gjennom. Det indre himmelspennet og det ytre himmelspennet opprettes i en dobbeltsidig abstraksjon fra dette livet som en ”dobbel” flukt samtidig innsides og hinsides.110 Det asketiske ideals vektlegging av noen ideer gjør dem fikserte og hypnotiserer både nervesystemet og intellektet ved å gjøre dem uforglemmelige.

s.113 men en mektig og motstandsdyktig fiksjon. Slik talte Zarathustra. cit. 114 Nietzsche. 113 Ibid.. Nietzsches prosjekt er kanskje derfor å søke i motsatt retning av den filosofiske tradisjonens spektakulære byggverk. En kontaminert konteiner av vilje. §469. s. s.”114 Mennesket blindes eller tilsløres i den dominerende virkelighetsfortolkning. I ’Rekonvalesenten’ taler Zarathustra til avgrunnstanken ”Og gni søvnen og alt slimet og blindt ut av øynene dine: lytt også med øynene: min stemme helbreder selv blindfødte. Nietzsche. men hvis kulturen har formet menneskets resepsjonsevne slik at det er de billedlige forestillingene som har effekt. en indre topografi som vi alltid (re)konstruerer realiteten gjennom. s. kanskje fordi det er en tilfredstillende optisk illusjon? Tanken og lengselen på hva som ligger ved horisontens slutt. Nietzsche omtaler sannhetskategoriens spektakulære bedrag: ”At bottom. blindsporet den vestlige kultur er inne på. ikke forsvinner 111 112 Bachelard.”112 Sannhetkategoriens grep om tenkning har sammenheng med dens pittoreske karakter. The Will to Power. 262. Bachelard beskriver vårt innerste (roms) topografiske funksjonalitet som et hus som konstituerer et hierarki av forestillingsbilder om mennesket som garantier for illusjonen om stabilitet. Det er dette som er slavens tilbakeholdelse av aksjon og dermed reaksjonsgjøring og det er dette som er tragediens fødsel. §1020. og hvis noe skal rokke ved den må den pirre disse indre forestillingene. it has been an aesthetic taste that has hindered mankind most: it believed in the picturesque effect of truth. 528. it demanded of the man of knowledge that he should produce a powerful effect on the imagination. Vår felles forestillingsevne har skapt frem den visuelle formen som virkeligheten forstås som. hvordan skal han makte det? Forestillingen om hinsiden er for Nietzsche en fiksjon. 39 . men ved å spille på en grunnleggende annen sans makter kanskje Zarathustra og ramme selv det tilslørte blikket? Klippefast Det fryktelige ved gjenkomsttanken er innsikten i at problemene som Nietzsche-Zarathustra forsøker løse: fortolkning av livet. Dialektikken blir så denne overspente dualitetens drivmotor fra bevissthetens sted mot det den tror den har mistet (i Gud) sin totale selvbevissthet. Bevisstheten med dens visuelle skinn av kategorier er en abduksjon av impulslivets eksistens. 17.111 Selve sannhetskarakteren speiler også en slik indre visuell forestilling.. op. det teoretiske menneskets fødsel: problemet Sokrates.topunktsystem av gjensidige garantier for hverandre. 146.

234.120 Her kan det synes som Nietzsche står ovenfor bevisstheten/menneskets hus. Eliade kaller dette en evolusjon av guddommen som endrer menneskets uttrykk av sine religiøse erfaringer. ”det var” som den ikke kan forløse.115 Denne skjebneveven er viljens skjebneknute. som et bilde på en gud. Steinens eventuelle representasjon av menneskets forfall og menneskets motstandskraft kan forstås bedre i Eliades utlegging av historien om Hermes-figuren i forbindelse med hellige steiners symbolikk i tidlige religioner. 121 Ibid. 14.117 Jung har som nevnt beskrevet symbolfunksjonen til innsjøen som et bilde på det individuelt ubevisstes vann. 120 Ibid.121 Hermaiene var manifestasjoner av kraft som mot og fruktbarhet. Først mye senere dukket en koloss med menneskehode. 40 .122 Grekernes gamle 115 116 ”Det lille mennesket vender evig tilbake” utbryter Zarathustra (Ibid. som beskyttelser og innhegninger.”116 Viljens problem er mennesket. Hermes før han ble en ”person” fra postshomerisk religion og litteratur. Patterns in Comperative Religion. cit.118 Zarathustra befinner seg på utsiden i et eksil og returnerer til kulturen når hans krefter er samlede. Skjebneveven. tanken om den evige tilbakekomst. menneskets fattighet og fengsel. Utviklingen fra hermaier til én Hermes i menneskeform skyldes den greske forestillingsevnen og en tilbøyelighet i kulturen til å personifisere guddommene og hellige krefter. s. 93. Nietzsche sammenligner skjebneveven med en stein: ”Det var” kalles den stein som den ikke kan velte. Ecce Homo. Opprinnelig tjente steiner i eldgamle greske kulturer som monument langs veiene. noe som ble kalt hermai.. Han forlater hjemmets innsjø og trår ut i det kollektivt ubevisstes hav kjennetegnet av dets endeløse utstrakthet. var egentlig en steins teofani. 122 Ibid. i unnfangelsen av gjenkomsten som en kolossal kontrast til innsjøens flyt? Er det slik at Nietzsche med gjenkomsttankens unnfangelse innså noe ved eksistensen/mennesket som ikke lot seg rokke? Hellige steiner lokalisert til verdens senter har tidligere representert noe som syndefloden ikke utvisker. 235.. s. s.119 En rest som motstår overskridelsen av eksistensens former. 85. 117 Nietzsche. 119 Eliade. omgitt av bevissthetens klare landstrukturer.. s. s. kom til ham i august 1881 under en vandring ved Silvaplana-sjøen ved en mektig klippeblokk oppstilt som en pyramide nær Surlej..av seg selv. Hellige steiner i verdens sentrum var dessuten manifestasjoner av Guds hus. men denne skjebneknute er kanskje ikke uten symboler? Nietzsche forteller i sin selvbiografi Ecce Homo om hvordan ”den høyeste formel for bekreftelse som overhodet kan nåes”. 149). 231. Men hva kan denne klippeblokken ha representert. s. s. Ibid. en hermes opp.. 233. 118 Jarrett (Ed. sier Eliade.). vil vende tilbake. op.. s.

Mye tyder derfor på at forløsningen først må foregå i Nietzsche-Zarathustras individuelt ubevisste som innsjøen kan forstås som symbol på. her sitert fra Allison. Nietzsche. s. Oslo: Pax. Menneskets tro på at han var i kontakt med en annen virkelig verden er opphavet til all metafysikk. I overgangen fra hermai til Hermes blir den immanente guddom til menneskelignende transcendent guddom. 228. Om drømmer sier Nietzsche at himmelen og gudene selv er resultat av drømmer.125 Mediet Abraham får denne ”beskjeden” i. overs. 124 123 41 . s. Deretter sender han sin profet Zarathustra ut i havet av det kollektivt ubevisste for å (for)løse knuten mennesket/viljen. Tragediens fødsel. 235. Skillet mellom sjel og kroppen er knyttet til den gamle ideen om drøm. Nietzsches demon er en sabotør lik Descartes. nemlig drømmen. Zarathustra sier til det erkjennende mennesket: ”Dine egne sanser skal du tenke til ende!”127 Gjenkomstens formidling i drømmenes element blir en strategi tilsvarende en trojansk hest for bevisstheten.124 Steinen symboliserer trolig selve kimen til abduksjonen fra det manifeste livet mot dualisme og abstrahering av både eksistensen og guddommen. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. Det samme gjelder for sjelens udødelighet og dermed troen på ånd og troen på guder. s. Nietzsche-Zarathustras reverserende hybris foregår derfor også i drømmens scener som forsøk på å vende bevissthetens impulser.. er ikke uvesentlig her. 125 Eliade. 294. Men hva determinerer om gjenkomstens trojanske hest/demon tas inn innenfor bevisstheten/selvets fort? Mennesket er for Zarathustra Ibid. Zarathustra får i sin drøm i ’Sannsieren’ vite at både hans nøkkel og hans største fiende er ham selv og hans eget liv. Arild Haaland. Den samme utviklingen fra manifest guddom til person skjedde i Athen. 127 Nietzsche. Slik talte Zarathustra. og guden Apollon var først en liten pyramideformet stein. s.123 Apollon for Nietzsche representerer jo det anskuelige og visuelle som han foran den pyramideformede klippen kanskje innser har blitt til en koloss. Reading the New Nietzsche. 1872. 53. men en sabotør som man bør heie på. I Det gamle testamentet fortelles det om Abraham som får beskjed i drømme av Gud om å bygge tempel og tilintetgjøre steinene som tjente som manifestasjoner av guddom i monoteistiske kulturer. Patterns in Comperative Religion. 126 Nietzsche. 1969/1993. Det kan forstås som at det i det ubevisste (drømmen) på et stadium i menneskets genealogi hersket en uforløst impuls som reaksjoneres gjennom forestillingsevnens hang til abstrahering og skaperkraft.126 Den opprinnelige hybris Nietzsche forsøker å reversere skjer som en bortvending fra det dennesidige livet/jordens mening.teofanier mistet sin effektivitet og mening og til slutt representerte de bare en guddommelig mening/det hellige for personer som var spesielt begavede til å motta fra enhver form og ethvert tegn.

128 129 Nietzsche. Overmenneskekonsepsjonens må kanskje derfor forstås som et ang til den narsisstiske menneskeheten i et forsøk på å lokke det ut av sitt hus med ”speilbilder” av det selv. man ser ikke forbi mennesket. bare (som) en Annen. at det må sove i den hårdeste. samtidig som det er et tomt mål. men og en påminnelse om hvilke ressurser av vilje som er fanget i selvet/bevisstheten. 220-231. Akk. Håpet er i at tiltrekningen og bevegelsen utover vil menneskets undergang og dermed også gjennomgangen skje.130 Skyggen tilsier at den eventuelle forløsningen av ham selv. Hvordan skal mennesket bli av med (sitt låste bilde av) seg selv? I overmenneskets illusjon om et mål. Steinen blir et bilde på viljens avmakt. På vegne av menneskeheten forsøker Zarathustra så å hamre mot steinen: ”Akk. 55. men dens viljeknute gir grunn til å spekulere i Nietzsches overmenneskekonsepsjon som et lokkemiddel. Gåten mennesket lar seg ikke forløse. billedet av mine billeder. Zarathustra søker en forløsning fra sitt billede og sitt indre skinn. hesligste sten. s.. Zarathustra lykkes kanskje aldri å forløse steinen fullt ut.. hukommelse og spektakulære hinsider og menneskets undergang mot en ny eksistens av tilblivelse. 42 .en formløshet og samtidig en heslig stein på samme tid sier Nietzsche. ss.129 Men menneskets forløsning kan bare skje i en undergang. i stenen ser jeg et sovende billede. Slik talte Zarathustra. Problemet til Zarathustra er likevel menneskenes tendens til å reise en Gud i overmenneskets navn noe Eselfesten symboliserer i slutten av Slik talte Zarathustra. Det er bevissthetens iboende fangenskap og skaperkraftens fattigdom. Steinen blir et minnesmerke for menneskets forfall i den greske kulturen: forestillingsevnen ble ”lat” og trengte sterkere og sterkere ”menneskeform” for å fungere og vendte seg med det bort fra jorden. s. 130 Ibid. Nietzsche. 54. I hans egen ”steins” oppløsning fortelles det at en skygge kom til ham som overmenneskets stillferdige komme. Overmennesket som en grensefigur på terskelen mellom menneskehetens metafysiske pittoreske verden av bevissthet. forestillingsbilder.128 Den store steinen representerer det overskridelsen ikke kan rokke: Menneskehets hus. der mennesket igjen forlater sitt bilde. 131 Ibid. s. I mennesker. et første steg er å innse at synet er selve denne gåten vi konstruerer skinnet av stabilitet og varighet gjennom. kan ikke skje i ham selv. Ecce Homo. Zarathustra forsøker å gjenreise skaperkraften gjennom tesen om overmennesket som representerer et middel mot menneskehetens undergang.”131 Det sovende bilde er menneskets skapte bilde av Mennesket som også Zarathustra bærer på. 96. Men menneskene Zarathustra forsøker å vekke/omdanne har ikke noen fylde av skapende vilje tilbake.

ser vi kanskje ikke ennå selv at løsningen ligger i selve mennesket forløsende undergang. Deg selv kastet du høyt. And then we apply it to ourselves – in order to understand ourselves!”. En fatal innvikling og opphøying av en verdsetting blir menneskets bane. om de knuses eller forvandles. For mennesket vil ikke forlate sin plass. verden var ennå ikke klar fordi verdens overskridelse ikke hadde begynt.133 Men om vi tolker Nietzsche og Zarathustras prosjekt som mislykket. op. men av opprettelsen av Mennesket som et forestillingsbilde med en koherent innside mot omverdens utside. det gjelder å gjøre det i en villet undergang. lik en vaksinering mot en kommende pest. s. lik et hus som har åpnet dører og vinduer vil tåle en flom bedre enn et som ikke har det. de begrep ikke gjenkomsten. Kapittel 3. 230-231. Slik talte Zarathustra. som angivelig skapte Mennesket i sitt bilde. menneskets forløsning (undergang) har ikke skjedd. Nietzsche selv og hans profet ble grepet av gjenkomsten.132 Mennesket skapte seg i et bilde som så skapte Gud i sitt bilde. alle ”steiner” må til slutt falle. 134 Ibid. Klossowski.. som gjennom eksilrusserens Nietzsche. ei funnet sine rette mennesker. Kanskje varsler gjenkomstens evige tilblivelse om denne verden og menneskets utestående bortvasking. Om mennesket makter en transformasjon eller ikke er imidlertid ikke gitt. her sitert fra Klossowski: ”In truth.. 132 43 .Avslutning Menneskehetens største feil er ikke opprettelsen av Gud i sitt bilde. 36. og alle steiner som kastes må falle advarer Dvergen. Kanskje lå også gjenkomsten latent i Zarathustra av en grunn. 103. cit. Zarathustra sitter til slutt igjen på ”den store stenen” i avslutningen av Slik talte Zarathustra. s.134 men her kan vi kanskje svare for Nietzsche: nettopp. Nietzsche bruker seg selv i dette prosjektet og setter seg selv på spill. Om mennesket overlever vil kanskje være avhengig av deres grenser mot kaos. Evig vil denne verden forgås er kanskje derfor Nietzsche-Zarathustra alvorlige innsikt som det kanskje ennå ikke er ører for. ss. we have an image of humanity – which we have made out of ourselves. Zarathustra har ikke blitt forstått. Bare finne garantier og kopier av sin eksistens i stadig nye utgaver. Hegelianismen i Frankrike Modernitetskritikken og forsøket på tradisjonsbrudd skal nå relateres til den franske antimodernismen som engasjeres i en duell med hegelianismen. 133 Nietzsche.

137 Alexandre Kojève. er for han den øverste og overordnende (gitte) verdi. Hans eneste overskridelse vil være døden. Ved å forvandle verden gjennom dette arbeidet forvandles trellen selv. den er et resultat av hans manglende vilje til å våge livet stilt overfor valget om å bli herre. Trellen har. Så lenge han er i livet vil han aldri kunne oppnå friheten som bringer ham opp over den gitte verden. Trellen kan derimot overskride den gitte verden uten å forgå. I herre-trell dialektikken vil herrens overskridelse fortone seg som en overskridelse av den gitte verden bare ved å sette livet på spill ettersom det kun er hans død som virkeliggjør hans frihet. Hos ham er intet fast. Dødsangsten har gitt ham en ubevisst erfaring av en gitt fast og stabil tilstand. 33. tjenende og underlegen som til slutt virkeliggjør og åpenbarer den selvstendige selvbevissthetens ideal og dermed tjener som sannhet ifølge Kojève. Trellen er den eneste som kan forvandle den verden som danner ham og som binder ham i trelldommen. På norsk kunne ’opphevelse’ kanskje vært en god oversettelse. 1947. som han ikke kan overgå. 136 Aufhebung blir regnet for å være uoversettelig i kommentarlitteratur på engelsk og fransk. Denne formen for overskridelse er det som i hans historiefilosofi driver dialektikken fremover gjennom trellens foranderlige eksistens. ikke herren sin vilje. Det er denne utgaven av Hegel Bataille og Blanchot primært forholder seg til. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel.137 Overskridelsen hos Hegel er slik sett sterkt bundet til den stadig pågående Kojèves Hegel-forelesninger er sterkt betont av Kojèves interesse for Heidegger og generelt for tysk fenomenologi og eksistensfilosofi. Introduksjon til lesningen av Hegel. Det herredømmet han har satt livet sitt på spill for. Trellen derimot har aldri ønsket seg sin trelldom. Dette kan han bare oppnå gjennom det tvungne arbeidet som han må utføre i frykt og under herrens oppsyn. 135 44 . uten selv å vite det. Selve hans vesen er forvandling eller overskridelse i sitt historiske stadig blivende. 1996. s. blir særlig innflytelsesrik for diskursen. Agnete Øye.136 innebærer en bevegelse som både overskrider sitt objekt og bevarer det ved å assimilere det på samme tid. Aufhebung. men jeg velger å bruke den tyske originalen siden det allerede er innkjørt som et etablert begrep. Derfor blir kun Kojèves Hegel presentert. Oslo: Pax. og dermed å skape en verden formet av ham der han er fri. innsett forgjengeligheten i eksistensens gitte betingelser.135 Overskridelsen dialektikk Overskridelse hos Hegel. Herren er en stivnet skikkelse hvor ingen endring eller bevegelse kan inntreffe. Det er den bevisstheten som i utgangspunktet var uselvstendig. og han endrer de objektive forutsetningene noe som igjen kan føre ham tilbake på sporet av den kampen for anerkjennelse han først måtte oppgi av frykt for døden.Alexandre Kojèves forlesningsrekke ved Ecole Pratique des Hautes Etudes fra 1933 til 1939. Alt tjenende arbeid vil ifølge Hegel derfor til slutt tjene trellen. overs.

Leslie Anne Boldt. den moderne psykens fødes med dette. stadig mer tas opp og gjøres assimilerbart. overs. 23. Ved diskursens randsoner Bataille og Blanchot representerer forsøk på å unndra seg hegelianismens dialektikk og dens arbeid og nyttesfærens gang mot det absolutte. Scott-Fox & J. overs. 1954. s. Modern French Philosophy. 27. fast verd(i)satte. 1988. 1979. 45 . I den hegelske dialektikken. Det andre truer hele tiden det samme. overskridelse og forvandling. slik den er presentert av Kojève. Som vi skal se representerer den hegelske samfunnskroppen det homogene feltet for Bataille. Den hegelske søken etter totaliteten er egentlig en søken etter en tapt intimitet mener Bataille: bevissthetens forsøk på å finne seg selv.139 Dialektikken innebærer en drivmotor i bevisstheten som gjør objekt og forestillinger til forestillingsbilder som bevares og inderliggjøres. Inner Experience. L. I en diskurs hvor filosofien tar opp i seg alle formene og ressursene fra dens utside for å holde 138 139 Ibid. Vincent Descombes. Og den står heller ikke stille: i en fremadskridende konsumpsjon av erfaring representerer den en profanering av verden.. 1980/2001. Cambridge: Cambridge University Press. gjennom den åpenbarer sannheten seg gradvis. er det trellens livsbetingelser som dikterer. som den må kjempe mot for å eksistere. 140 Georges Bataille. New York: SUNY.virkeliggjørelsen av frihet i et sett av negasjoner. legemliggjort i herren. Det er dessuten verdt å merke seg hvorledes overskridelsesbegrepet hos Hegel fungerer som en drivkraft for historiens utspilling. samtidig higer han etter selvstendigheten. mens overskridelsen kun kan skje i trellens ubevisste virkelighet. dialektikkens drivmotor. I selve sin væren er trellen denne historiske dannelsen eller overskridelsen. M. i ønsket om forandring. som et subjekt med kognisjon som tenkning og hukommelse som fornuftens inderlige støttespillere. Bevisstheten blir en representasjon av selvets skjøre identitet konfrontert med den eksterne verden. Til tross for ideen om dialektikkens opptagelse av alt vil der fortsatt være mulig å stille spørsmål på bakgrunn av sin egen grensedragelse som: hva vet jeg?140 Det vil si at viten alltid vil måtte romme ikke-viten fordi spørsmål (som viten ikke har noe svar på) alltid er mulig å stille. Dette er negativiteten. som han er dømt til å møte igjen ved historiens slutt. Hegel representerer for Bataille et storslagent prosjekt som allerede i sitt utgangspunkt er dømt til å feile: det Hegel flykter fra når han unnfanger ideen om Åndens fenomenologi (1807) er døden. Her er rammene underlagt suverenitet som det stabile.138 Ut fra en misnøye med sin gitte tilstand vil trellen overskride seg selv gjennom negasjonen. s. Originaltittel: L’experience interieure. Originaltittel: Le Même et L’Autre. Harding. Den absolutte viten og den absolutte selvbevissthet er dømt til å feile siden de representerer sirkulære lukninger omkring viten. 108-109. ss.

than the unfolding of a space in which it is once more possible to think. 1985/1999. Bataille Batailles form for overskridelse: transgresjonen. overs. “The Pineal Eye”. 1957). Hos Blanchot er vi førstepersons voyeurer til øyets blindhet og uklarhet. s.disse nær og beherske de. 142 Ibid. and nothing less. xi. Fra: Oeuvres Complètes.”143 Et nytt potensial åpner seg som et rom løftingen av sløret avdekker.). 79-90.142 Bataille og Blanchot tilhører også generasjonen som angivelig kan ”nyte fruktene” av den store signifikantens fall. men det hegelske monumentale verk truer rommets potens med sine avskygninger og avleiringer. 1996. erfaringen av intet som homogeniseringen skjuler. The Order of Things. Oslo: Spartacus. I-IX. Historien om øyet. Selected Writings. 144 Georges Bataille. 1928. kulturer og historiens slutt. Foucault beskriver den “nye situasjonen” med Guds død og menneskets forsvinning som: ”nothing more. arbeid. Vis-à-vis modernitetens hele synes en grunnleggende forskjell å være at Blanchot tiltrekkes mot utsiden. for ham er nok dette livet under den kristne nihilismen potensielt fryktligere. Døden. gjennom hodeskallen (”The Pineal Eye”(1967)). Den indre erfaring har for Blanchot en sterkere tilknytning til språket og litteraturen enn Batailles mer materielle. 145 Georges Bataille. Oslo: Pax. Originaltittel: La Historie de l’oeil. i det minste å tillate erfaringen av den som en vind fra utsiden. Med det menes ikke at Nietzsche fortrenger døden. 1927-1939. i umulige prometheusaktige metamorfoser av mennesket. Minneapolis: University of Minnesota Press. 2002. Dette skyldes indirekte hegelianismen sin utestengelse av døden. Visions of Excess. som i virkeligheten er noe innsidig. overs. mens Bataille søker å trekke utsiden inn. Thomas Espedal. ss. I introduksjonen til Man and 141 46 . Agnete Øye. i Allan Stoekl (Ed. eller inn i kroppen gjennom vagina (Historien om øyet (1928)). Bruns. 143 Foucault. Det gjelder derfor å finne noe utsidig til dette som den indre erfaring. i eksistensiell forstand behandles ikke av Nietzsche videre eksplisitt. ss. 342. Bataille og Blanchot befinner seg i et grunnleggende tvetydig landskap: de kan leve i åpningens potensial etter Guds død.144145 Kapittel 4. 1997/2005. 146 Bataille henviser til Caillois i forbindelse med transgresjonskapittelet i Erotismen (Georges Bataille.. Døden slår inn på en annen måte hos Bataille og Blanchot. s.146 Gerald L. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. kroppslige betoning.141 I Blanchots tilfelle blir litteraturen det som han mot Hegel definerer som forstyrrelsen av den dialektiske bevegelsen til negasjonen som produserer konsepter. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. Øyet blir (i sterk kontrast) hos Bataille gjenstand for voldsomme penetreringer enten ut av kroppen. er unnfanget i overensstemmelse med Caillois verk om festivalen og dens kollektive overskridende funksjon i arkaiske kulturer. For å foregripe kan deres forskjeller illustreres med øyet som objekt. Erotismen. Originaltittel: L’érotisme. 122-144.

op. var en pantomime av universets destruksjon for å sikre dets periodiske fornyelse. representerer likevel det motsatte av festivalens samlende og sentrale plass i samfunnet. Krigen innehar alle festivalens krefter.148 Mytene og innvielsen gjennom festivalens eksesser innsatte mennesket i samfunnet og innrettet deres forestillingsevne.149 Den moderne krigen representerer egentlig det motsatte av det festivalen tradisjonelt gjorde i det arkaiske. hevder Caillois. i dens totale natur. Jo større kontrasten er mellom fredens sødme og voldens vanvittighet i krigen. spør Caillois? Den primitive festivalen inneholdt en periode med en grunnleggende annen tid. hvor eksess. ødsling.. må ikke noe fylle deres viktige plass.Caillois viste hvorledes den tradisjonelle festivalen og dens overskridelse. 147 Caillois. men dette tar krigen igjen i omfang. Krigen demonstrerer dødens the Sacred gir Caillois uttrykk for sin takknemlighet til sin venn Georges Bataille og innrømmer en intellektuell osmose mellom dem i unnfangelsen av verket. Om vi ransaker det moderne samfunnet for lignende fenomen med de samme egenskapene av betydning og intensitet finnes bare ett mulig svar. den inneholder eksess. i en avgjørende samfunnsdannende virksomhet. men den har nok likhetstrekk til å fungere som festivalens ”onde dobbeltgjenger” i det moderne. vold. 148 “The festival was the creation of the imagination” skriver Caillois (Ibid. dens eksepsjonelle intensitet og voldelige natur blir en grell kontrast til det modernes liv illusoriske og korrupte verden. men kaotisk forløpende dannelse av realiteten og dannelsen av menneskets realitet gjennom skapelsen av forestillingsverden. Men hva hvis mytene ikke lenger er tilstede i det moderne. en tid utenfor tiden. nemlig krigen.147 En åpning av grensene (både for kosmos og identitet) mot utsiden av utenforliggende krefter. 180). cit. en kontrollert.. 47 . Det synes å eksistere et gjensidig påvirkningsforhold mellom dem. For mennesket innebar festivalen en kollektiv overskridelse av dets grenser i en metamorfose av dets vesen. 99. ss. jo større sjanse har krigen til å forføre. 149 Ibid. som regenererte og fornyet samfunnet. Caillois antyder at krigens omfang. Festivalen var derimot en kollektivt samlende faktor. Den fragmenterer isteden for å forene. orgier og vold var tillatt og pekte frem mot den nye realiteten gjennom eksplosjoner og utmattelse. Ferien som riktignok innebærer samme brudd med arbeidet som festivalen gjorde. Kort forklart: krigen risikerer i kraft av sin inhumanitet å bli mottatt som noe guddommelig annet. Festivalen har samme forhold til arbeidets tid som krigen til freden. Krigen representerer en grunnleggende annerledes tid.. s. Den moderne ferien er individuell og perifer. Utviklingen og effektiviseringen av krigen og dens økte krav til disiplin bidrar riktignok til at den mister noe av sin karakter av fantastisk eksess (som festivalen) hadde. s. dens utvidelse av tid og rom. utmattelse og ødsling og overskrider grensene for det normale livet. men bruker de i motsatt retning. 163-180.

for å beskytte det mot effektene av tidens tann. 171. Dette skillet er avgjørende for å forstå Batailles filosofiske prosjekt. s. så ble den understøttet av en ideologi som så på den som et kosmisk og fruktbart prinsipp. Skillet mellom det hellige og det profane må være ”åpne” både for transgresjonens opplevelse av kontinuitet og utslipp av produksjonssfærens energi og overskudd. en overskridelse som fornyer mennesket og renser det for synd. og det er derfor krigen i fraværet av festivalen oppleves som det helliges tid.. at da krigen ble innsatt som en politisk institusjon. Krigen blir nødvendig for å fornye samfunnet og redde det fra døden. og får dermed en religiøs verdi. Det er ikke overraskende. s.152 Krigen blir den essensielle mekanismen i kosmos. i det arkaiske ble grensene konstituert av festivalen. Ibid. Krigen blir selve historiens beveger. freden forårsaker alle tings sakte forfall.151 Caillois demonstrerer hvordan historien drives fremover hos Hegel med krigen som selve normen i universet. Selv om innholdet i krigen og i festivalen er diametralt motsatte så klarer ikke forestillingsevnen å skille deres natur ettersom de har samme form. perioden med guddommelig tid. Innledning Batailles prosjekt vektlegger grensen og grenseoverskridelsens betyding for samfunnsorganisering og tilværelsens vilkår. 176. I det moderne konstitueres grensene av krigen. hvor det opprinnelige utgangspunktet synes endevendt.. i en åpning av grensen mellom sfærene. Krigen tenderer mot festivalens kollektive beruselse. Den moderne krigens destruktivitet og samfunnets generelle homogenisering er trekk ved det moderne som for Bataille peker mot en total misforståelse av eksistensens grunnvilkår. hevder Caillois.hellige triumf og forlokkelse som i fortiden så ofte besatte menneskets fantasi. Festivalens karakter av ødsling og løsning på samfunnets motsetninger og konflikter i stadig fornyelse står i sterk kontrast til krigens tiltrekningskraft gjennom diskrepansen mellom fredtidens kjedsomhet og krigens stadig mer vanvittige karakter i det moderne. Alt skapes av krigen. Ikke lenger barbari. Målet for hans transgresjonspolitikk synes å være et forsøk på å minske eksistensens diskontinuitet.150 Menneskets sinn er autentisk religiøst. 170.. 152 Ibid. De moderne religioner og særlig kristendommen representerer imidlertid 150 151 Ibid. hevder Caillois. Krigens energi og ukontrollerte overskridelse av festivalens grenser og funksjon i samfunnet og regulerte kosmos. medfører en foreløpig ny overskridelse som et siste steg i evolusjonen som omformer livets eksplosjon til krigens eksplosjon i den totale krig. men kilden til sivilisasjonens utvikling. 48 . s.

ss. 23-25. Robert Hurley. Ved å ta implikasjonene av Guds død på alvor søker Bataille en ”gjenåpning” mot det helliges utside fra kulturens homogenitet. 49 .155 Erotismen og døden har samme domene utenfor det homogene feltets normale psykologi. Målet for Bataille og det hegelske prosjekt er derfor det samme. Døden for de diskontinuerlige vesener innebærer eksistensens kontinuitet. Det homogene og det heterogene Den animalske eksistens hos Bataille minner om Nietzsches verden av vilje til makt. menneskets identitet er ikke lenger den samme: jeg er ikke lenger jeg. som Hegels prosjekt representerte for Bataille som en ny organiserende arkitektur. Mennesket fødes som et grunnleggende diskontinuerlig vesen. Kristendommen og Kristus-mytens ene offer blir et stengsel mellom det profane og det hellige. overs. s. dets arkitektur. vilje som bølger i en verden av evig tilblivelse.en misforståelse av de arkaiske kulturers festivalers forbilledlige organisering av disse prosessene gjennom festivalens riter og offer. 1992/2001. søken etter en tapt intimitet og suverenitet. Originaltittel: Théorie de la Religion. Guds fravær er større og mer guddommelig enn Gud. Diskontinuitet innebærer en tapt nærhet mellom opphavet og selvet og nærheten til andre vesener. ikke en åpning.. og det mennesket egentlig søker som en tapt intimitet. 23-24. En hvileløs søken etter en tapt kontinuitet som Bataille også mener ligger til grunn for det hegelske prosjekt.156 Gjennom hele livet vil vi være besatt av den opprinnelig tapte kontinuiteten som en dragning mot døden. mellom forsøk på en videre åpning og en ny lukking. i det animalske finnes ingen hierarkier som innsetter noen meningsnivåer eller maktstrukturer. ’Gud’ er det profanes navn på det hellige. Med Guds død forsvinner det organiserende prinsipp for den profane verden.. Kontinuitet og død er derfor samme sak. Guds død og fraværenhet innebærer for Bataille slutten på denne misforståtte lukkingen og åpningen mot det uendelige. med avgjørende ulike konsekvenser.154 Når for eksempel løven dreper et annet dyr er det kun snakk om en større bølge (av kraft) som utsletter en mindre bølge. Dette er kontinuiteten som utgjør grunntilstanden. Erotismen definerer Bataille som denne tildragning mot kontinuiteten. Erotismen. 21. Denne ”åpningen” som Guds død har avslørt blir en scene for duell mellom Bataille og Hegel/ hegelianismen. New York: Zone Books. 1973.153 Bataille sier at dyret er som vann i vannet. I erotismen skjer en oppløsning av de konstituerte formene for det sosiale som grunnlegger den diskontinuerlige orden 153 Georges Bataille. men som grunnleggende forskjellige bevegelser. Theory of Religion. 154 Ibid. ss. 156 Ibid. 155 Bataille.

157 Her blir erotismen en åpning mot døden og døden en åpning mot den individuelle varighetens negasjon. Det er det profane som produserer skillet og institusjonaliserer seg som delt fra det hellige. alt ettersom graden av åpenhet eller lukking. 66. Det hellige gis mange navn som Gud. Oxford: Blackwell. s. er grensene som hele veien produseres. Staten. 1998. Grensen mellom disse sfærene vil. Homogenitet ligger under produksjonssamfunnets nytteverdi og utgjør et felt som skyver ut enhver handling eller ethvert element som ikke lar seg innlemme under nyttens valør. Det profane er virkelighetens sfære i kontrast til det helliges kontinuitet hvor alt er spirituelt som for Bataille betyr at skillet mellom sjel eller bevissthet og kropp opphører. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Batailles skille mellom kontinuitet og diskontinuitet kan forstås på bakgrunn av skillet. Transgresjonspolitikken til Bataille er et forsøk på å implementere en åpning i grensene mellom det homogene feltet og det heterogene feltet slik at det skjer en kontrollert utveksling og det eksisterer størst mulig kontinuitet. Døden manifesterer værens kontinuitet. Bataille: A Critical Reader. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed.. Denis Hollier. 59-73. det som er kommensurabelt og lar seg ta opp i andre elementer. Theory of Religion. ss. 159 Ibid.158 Det kan synes som Bataille betrakter dualiteten mellom det hellige og det profane som en uforenelighet som alltid vil være der: selv om skillet/grensen flyttes aktivt av det homogenes produksjon av kultur/samfunn. s. 65. i det hellige blir denne kontinuiteten åpenbart for deltagerne i høytidige ritualer. Det vil imidlertid alltid være to verdener: en hvor vi lever og en hvor vi dør. men mer viktig enn det transcendentale elementet. 50 .og verdiregimer og som ikke lar seg representere innenfor det vitenskapelige meningsparadigme. Det heterogene er de delene av eksistensen som ikke lar seg assimilere til de gjeldende produksjons.. Med døden 157 158 Ibid. Dette er ifølge Bataille grunnlaget for den religiøse ofringen som er en åpning mot kontinuiteten. 160 Bataille. 30. s. mellom det homogene feltet og det heterogene feltet.159 Hos Bataille representerer det hellige det som utestenges i rasjonaliseringen av verden. Det homogene representerer det assimilerbare.160 Festivalen synes å være selve den institusjonelle garantisten for menneskets åpning mot denne kontinuiteten i arkaiske kulturer.). eller det totale mennesket.mennesket tilhører som definerte individer. medføre større eller mindre grad av diskontinuitet og kontinuitet mellom de to feltene. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. 38. Ofringen er for eksempel en intens erfaring av det helliges død og kontinuitet. 1967. det vil si fra en kulturell homogenitet hvor alle menneskelige relasjoner reduseres til regelen for identitet og prinsippet for effektivitet. s.

Disse bevegelsenes søken gjennom den klare bevisstheten på denne tapte intimiteten som den totale selvbevissthet. 163 Bataille. er derfor fåfengt ettersom menneskets intimitet bare er mulig på et nivå hvor bevisstheten ikke lenger er en ren størrelse eller en operasjon. New York: Zone Books. 1991/2002. Theory of Religion. s. The Accursed Share Volume I. s. Erotismen. Kristendommens offer er et endelig historisk offer som kun setter mennesket i en blandet tilstand av skyld og takknemlighet og som stenger grensene mot erotismen (erfaringen av kontinuiteten). Den klare bevissthets søken er en misforståelse ettersom det aldri kan være en klar (selv)bevissthet om kontinuitetens intimitet. hevder Bataille. s.162 Kristendommen blir kontemplativ og individuell. Religionenes utgangspunkt er et svar på menneskets begjær etter å finne seg selv. Det er på denne bakgrunnen Batailles karakteristikk av kristendommen som den minst religiøse av alle religioner må forstås. Originaltittel: La Part Maudite. ikke lenger er gitt. og hvor den klarhet som er en effekt av operasjonen. er at de foreskriver motsetningsfulle og paradoksale løsninger: en ekstern form for nærhet. 129. Transgresjonspolitikken hans er et forsøk på å innsette en stadig utveksling og utødsling over dette skillet. 164 Georges Bataille. overs. Tabuet og transgresjonen eksisterer som nødvendige støttende komponenter som 161 162 Bataille. Den klare bevissthet er en abduksjon vekk fra den intimitet som eksisterte mellom mennesket og dets omgivelser i festivalen. Transgresjonspolitikken Transgresjon betyr for Bataille en overskridelse av grensen eller skillet mellom det homogene og det heterogene. Misforståelsen i kristendommens tro og kolonisering av religiøs erfaring er en fatal historisk hendelse for det moderne mennesket. Transgresjonen er tenkt som noe som gir mennesket adgang til det hellige. 51 . nemlig det umulige utgangspunktet med å skulle oppnå total selvbevissthet. å gjenfinne en nærhet som erfares som tapt. Men feilgrepet til de fleste religioner.161 Kristendommen misforstår derimot offerets funksjon: ved å grunne en religion på tro med utgangspunkt i et historisk offer transcenderer de offerets åpning mot kontinuiteten og baserer religionens utgangspunkt som et psykologisk-moralsk trosaspekt fra det homogenes rasjonalitet og lukker grensene mot det hellige. ikke kroppslig og kollektiv. 40. Erotismen. s.forstår Bataille først og fremst menneskets bevissthet om døden. 56. 1967. 51. Bataille.164 Kristendommen og hegelianismens prosjekt representerer på et vis samme problematiske søken. Robert Hurley.163 Kristendommen er bygd opp gjennom universalisering og enhetliggjøring av grunnleggende kontinuitetsåpnende instanser som festivalen og offeret.

161.forbindelse og atskillelse mellom det homogene feltet og det hellige feltet. 167 Philipe Sollers. 1998. s. Transgresjonens brudd med tabuet gir mennesket erfaring og innsikt i det utøylede som gir innsikt i tabuets nødvendighet. 75. 21. det finnes en åpning. hvor det profane er forbudets verden og det hellige knyttet til begrensede overskridelser. Transgresjonen av forbudet er regelbundet på samme måte som forbudet selv. Den uproduktive utgift må brukes eller ødsles enten bevisst eller ikke. 161. Vinden fra utsiden.. 169 Ibid. De gir ingen mening overhodet om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre. Bergen: Filosofisk institutt. Bataille: A Critical Reader. s. Transgresjonen er derfor tenkt som noe som unndrar seg dialektikkens oppheving av forbudet i historiens utvikling. Gjensettingen av grenser skjer dermed kontinuerlig etter deres opphevelse. 2004. Det profane og det hellige er to komplementære sfærer. Erotismen. I Erotismen (1957) vektlegger Bataille at transgresjonen ikke innebærer noen negasjon av forbudet. Dépense og den generelle økonomien Dépenseteorien til Bataille og hans utvikling av et alternativ til den bestående økonomien tar som utgangspunkt at solens produksjon av energi alltid medfører et overskudd av energi. 168 Helge Pettersen. heltmodig eller katastrofalt. Ibid. Oxford: Blackwell. 1968.). ss.169 Tabuet og transgresjonen skal ideelt sett fungere som utfyllende og konstituerende for det sosiale livs organisering.166 I forholdet forbud/transgresjon må disse konsepsjonene lades med eksakt samme verdi.168 Ettersom den uproduktive utgift eller den fordømte del blir ødslet gjennom en eksplosiv bevegelse over i det hellige.167 Et avgjørende poeng i Batailles transgresjonsfilosofi er hans teori om alternativ økonomi og dépense (den uproduktive utgift). 74-101. Grensen er imidlertid ikke helt lukket. Den levende organismen er derfor i en situasjon hvor jordens overflate normalt har tilgang til mer energi enn det som er nødvendig for å opprettholde livet. 52 . The Accursed Share Volume 1. hevder Bataille. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. s. men noe som overskrider og kompletterer det.165 Negasjonen er som kjent knyttet til dialektikken og det som driver dialektikken fremover. det dreier seg derfor ikke om den rene frihet. Begrepet transgresjon er nemlig nøye forbundet med begrepet om dépense. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. s.170 Overskuddet kan brukes til vekst av systemet. Gjennom hele menneskehetens historie. Georges Bataille. er det ikke hvorledes man samler og skaffer til veie 165 166 Bataille.. 69. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. 73. s. s. 170 Bataille. men om systemet ikke lenger kan vokse eller om overskuddet ikke lar seg implementere i veksten er det nødvendig å kvitte seg med det.

Det faktum at loven brytes er det mest åpenbare faktum på fascismens transcendente. 175 Ibid. 174 Georges Bataille. men hvordan man blir av med det. delirium og galskap representerer utblåsninger av den heterogene verden inn i den profane. Ibid. i Allan Stoekl (Ed. 137-160. men å ødsle kontrollert eller la overskuddet ødsle ukontrollert over oss. 173 Ibid. hverdagslige verden av homogen realitet.. i kontrast står Mussolini og Hitler ut som noe annet. overskudd.175 I motsetning til det hverdagslige livet er den heterogene eksistensen noe annet. Fascismebevegelsens vold. Det heterogene er det som alltid blir utstøtt av det homogenes nyttesfære. 23. heterogene natur.172 Om vi ikke ødelegger energien.. Mussolini og Hitler blir symboler for folkets muligheter for effektive erfaringer som Ibid.171 Ettersom overskuddet av energi alltid vil være der gjelder det å finne metoder og tradisjoner for hvordan dette overskuddet av energi best kan ødsles (på en forsvarlig måte). Heterogene utbrudd Bataille gir i essayet “The Psychological Structure of Fascism” (1933) en sosialpsykologisk forklaring på den gryende fascismekulten i europeiske stater som Tyskland og Italia på begynnelsen av 1930-tallet. og sammen danner de alliansen av det modernes fremskritt..174 Batailles teori om fascismen understreker dens eksessive. Den heterogene sfære består av elementer som ikke er assimilerbare. 141. Det er altså ikke snakk om å ødsle eller ikke ødsle. Selected Writings. Visions of Excess. anarkistiske og revolusjonære karakter. s. 41.nok energi og overskudd som har vært det sentrale. Utstøtelsen av heterogene elementer fra den homogene sfæren til bevisstheten minner om det bevisste egoets utstøtelse i det ubevisste ifølge Bataille.173 Den generell økonomiens veksttankegang og den hegelske dialektikken mot selvbevisstheten og absolutt viten er forbundet. Den står i en motsetning til demokratiet og dets politikere som representerer det homogene samfunnet. Minneapolis: University of Minnesota Press. Det ligger et stort alvor i dépenseteorien til Bataille: overskuddet kommer til å ødsles enten det økonomiske mennesket vil eller ikke. ”The Psychological Structure of Fascism”. s. 1927-1939. risikerer vi altså at energien (til slutt) ødelegger oss.). I-IX. 172 171 53 . Og måten det katastrofale scenariet utspiller seg på (i det moderne) er krigen. 1985/1999. ss. Fra: Oeuvres Complètes. som noe som unndrar seg den positive valøren i en affektiv erfaring. Men den generelle økonomiens tro på kontinuerlig vekst og utvikling er blind for slike sammenhenger ettersom dens egentlige mål fra starten av er absolutt viten og den totale selvbevissthet som mennesket vil oppnå når alle dens historiske former er forent. s.

men bevarer) er Batailles transgresjon en åpning mellom de to verdener. Den tradisjonelle revolusjonen synes å ta en motsatt bevegelse av det som er vanlig: folket samler seg i staten/lederens suverene representasjon som det heterogene element. Denne hegelske stengselen mot ikke-mening blir det som konstituerer hele filosofiens vesen og fremstår som den naturlige bevisstheten i Åndens fenomenologi og så lenge Aufhebung forblir innenfor 54 . nytten og prosjektet gjennom trellens arbeid som er det eneste som kan gi ham muligheten til å skape en verden av frihet. De heterogene krefter vil ligge og ulme og slå ukontrollert inn i det homogene feltet om de utstøtes og fortrenges. og i Hegels erstatning av Gud som en guddommelig eksistens og idé. nemlig verden av ikke-mening (det heterogene). hvorav den ene blir utstøtt i det hegelianske prosjektet. Fraværet av den tradisjonelle maktsymbolet (monarken). Duellen med Hegel Batailles filosofiske prosjekt. Bataille og Hegel er i en duell mellom den generelle økonomis vekst og den alternative økonomis ødsling. er at de heterogene kreftene frigjøres fordi de erstatter den tidligere suverene formen til Gud som noe homogent kontrollerende i det heterogene feltet. For hegelianismens dialektikk er det arbeidet. Guddommelige eksistenser som Gud eller menneskeskikkelser i opphøyde posisjoner representerer en indusering av en homogen art i den heterogene eksistensen. Og sammen med økonomisk vekst og produksjon vil akkumulasjonen av energi gi svært farlige situasjoner.oppleves som smått guddommelige og forenende. mellom selvbevissthetens bliven Gud og transgresjonens søken bort fra bevisstheten. Mot Hegels Aufhebung (det som overskrider. er å gjøre transgresjonen til hovedelement for filosofien. former som ikke eksisterer lenger i Tyskland og Italia (og mange andre stater advarer Bataille subtilt) indikerer at menneskets naturlige behov må gis avkall på til fordel for et transcendent prinsipp som ikke lar seg forklare (det heterogene unndrar seg vitenskapens verifiserende blikk). Om vi reflekterer litt rundt Batailles konsepsjon om de homogene og de heterogene elementer i samfunnet kan det synes som Bataille i forbindelse med sine analyser av fascismens fremvekst oppdager noe av største betydning for den videre organisering av det moderne liv. Det som skjer i Guds fravær. Prosjektet må forstås som reaksjoner på den franske hegelianismen som representerte den dominerende idéstrømning i Frankrike fra 1930-tallet og fremover. gjennom hans overskridelse i negasjonen. samt å gjøre teorien om dépense og den alternative økonomien til basis for samfunnssystemet.

og i disse tilfellene oppløser seg selv.179 Problemet i øyeblikket vises gjennom grenseerfaringen: hvordan kan det absolutte (i form av en totalitet) fortsatt gås forbi? Mot den hegelske suverenitet ved historiens slutt setter Bataille suvereniteten til den indre erfaring. men skulle det mot formodning gjøre det. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. en negasjon som har intet mer å negere. og noen ganger trenger inn i verden ved å innsette et sluttpunkt i det hinsidige hvor mennesket gir seg over til en absolutt størrelse (Gud.178 Grenseerfaringen og den indre erfaring er Batailles bestrebelser på å unnslippe den hegelske dialektikken. Det er del av en contesterende (bestridelse. bekreftelse) bevegelse som løper igjennom historien. 1998. s. En oppgivelse av alt håp. Men det er ikke nok. blir for Bataille en absurditet i og med at sirkelens lukking bringer inn den absolutte ikke-viten i innsikten om at ikke noe lenger kan nåes eller vites. 206. s. 1967. men å mislykkes. 203-205.177 Denne ”glippen” som alltid vil være der og man aldri blir kvitt er døden. 177 Bataille. 128. Evigheten. ikke å lykkes. Inner Experience..176 Med utgangspunkt i den hegelske dialektikkens opptagning av negativiteten i den progressive dialektikken søker Bataille en utvei for problemet med å bli nyttig. ss. ikke gjøre noe nyttig.økonomiens vekst så er den fanget i bevisstheten. Oxford: Blackwell. det gode. Det som for Hegel er sirkelens fullendelse og menneskets fullendelse. men som til tider lukker seg selv i et system. det vil si menneskets kapasitet for døden som aldri kan uttømmes. ss. Dødens overskudd kaller Blanchot det for. Grenseerfaringen er erfaringen av helhetens utside når helheten ekskluderer enhver utside: erfaringen av hva som fortsatt er mulig å oppnå når alt er oppnådd og det som fortsatt kan vites når alt er kjent: det ugjennomtrengelige.) Bataille: A Critical Reader. 176 55 . Gjennom dødens makt har mennesket konstruert verden. enhet). satt seg til arbeid og blitt en produsent. skjer en åpning mot ødslingen. i hvert øyeblikk er det en del av døden han ikke kan implementere i aktivitet. Som oftest merkes ikke dette. som en umulig autoritet i frelsens fravær. men å redusere seg selv til Jacques Derrida. ikke produksjon. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. væren. men det er likevel en del av døden som han ikke kan investere i aktiviteter. Han har konstruert verden. Grenseerfaringen er det mennesket står overfor når det setter seg selv radikalt på spill. ut av denne dødens overlegenhet/overflod har han skapt en maktposisjon i tilværelsen. 179 Ibid. en selvprodusent. det ukjente i seg selv. og blitt en produsent. Den indre erfaring er når den radikale negasjonen. 108. Mennesket har til sin disposisjon et potensial for å dø som overskrider det han må ha for å tre inn i døden. The Infinite Conversation. 178 Blanchot. s. 102-138. bekreftes.

182 Hollier makter å vise kristendommen og hegelianismens like arkitektur.. En tilbøyelighet til å søke en opptagelse og transformasjon av alt som et overskyggende byggverk som kaster stadig mer skygge eller en rullende snøball som truer med å dra med seg stadig mer på sin (raserende) ferd. Mot dette byggverket av et meningshierarki assosieres ofte Bataille med dets vrangside: som en som vil erstatte de høyverdige symbolene med de lave. og ikke gjøre noe forskjell. Som nevnt representerer kristendommens organisering et stengsel mot det hellige. homogene. Arkitekturen innsetter på ny freden til sjelen. Erotismen. en skjellutslettende erfaring i omveltingen av den opprinnelige eksistensmodusens grenser. Mot systemet er en enkel filosofisk revolusjon av dets meningsinnhold fånyttes. men en slik vending vil bare etablere en ny metafysikk. Cambridge. 1989/1992.det unyttige. Hegel tilsvarer katedralens innhegning og blokkering for den radikale transgresjonspolitikken som Bataille søker gjennomslag for som (den negative) hjørnestein for filosofien. Arkitekturen representerer det tause. 19. Men hegelianismens dialektikk og homogenisering jobber hele tiden for å tildekke denne ”glippen” eller døden. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. Monumentet og pyramiden er der for å dekke over en åpning. Denis Hollier har i sitt verk Against Architecture (1974) forfulgt Batailles kamp mot Hegel gjennom arkitekturens symbolikk og rolle ved å støtte seg på Batailles tidlige tekst om arkitektur i Documents: ”Architecture” (1929). 180 181 Ibid. 182 Denis Hollier. men som objektet som grunnlegger et bestemt syn. ikke som en utvendig kraft ifølge Bataille. Originaltittel: La Prise de la Concorde. Massachusetts: The MIT Press. s.181 Dermed når det utover den objektive bevissthet som omkranser ”våre vegger”. Betsy Wing. ss. overs. noe Hollier viser i dens indre og ytre arkitektonisering av erfaringen. Et grunnleggende forestillingsbilde som oppretter en form for kontinuitet og reduserer en potensiell ekstern søken (mot utsiden). 56 . 45. Bataille. Det skitne ville erstatte Gud. Notre Dame katedralen i Rheims som Hollier vektlegger som et grunnbilde som hele Batailles prosjekt skrider ut fra og rundt må ikke forstås som et objekt som kan beskrives. gravitasjonssenteret som absorberer enhver meningsfull produksjon. en nødvendighet hvis grense er gitt i den indre erfaring. 205-206.180 Den indre erfaring nåes av mennesket i det øyeblikket det i full bevissthet rives i stykker innenfra. Arkitekturens verk Batailles kamp mot Hegel representerer kampen mot det moderne prosjekts dialektikk og generelle oppbyggelighet. s. de uttrykker samme organisering. 1974. Kontinuiteten kan bare nåes i erfaring av (døden) intetheten.

Intellektuelle katedraler som voktet kristendommen.184 Arkitekturen blir ideologiproduksjonens innhegnende form og referansegrunn. Formene etablerer seg som mer og mer statiske og mer og 183 184 Ibid. nemlig menneskets form. Ibid. og skal ikke være en del av bevisstheten. teologien. og fikserer det i det speilblanke bildet det reflekterer tilbake. Arkitekturen hersker også som en progressiv intervenering av symbolet i uttrykksfeltet. ix. 38. Men dette dreier seg om noe mer enn troens grep. århundret kartla hvordan denne tidsepoken produserte forestillinger og bilder av verden som leksikonet som speilet og avbildet verden. det truer diskursens meningsfelt. Det er det ukjente. men skyves ut i det ubevisstes skyggeverden. Ikke bare er arkitektur som katedralen et enkelt symbol for virkelighetens transcendente karakter. Arkitekturen eksisterer bare som et kontrollapparat og former av hele det sosiale feltet. Arkitekturen var tidligere bildet av den sosiale orden. s. Den franske kunsthistorikeren Émile Mâle sine studier av fransk middelalderkunst i det 13. Holliers betraktninger om slakterhusets bymessige geografiske plassering kan tjene som eksempel: slakterhuset som det helliges negative emblem i avskyens påminnelse om død og tilintetgjørelse. nå garanterer den det og kontrollerer denne organiseringen.183 Dette kan forstås som at døden. Den fordømte del (dépense) er ikke lenger. det negative eller grufulle utstøtes fra livets sfære og fordømmes til periferien. s. hvor troen sementerer religiøse erfaringer i byggingen av kirker og katedraler. og historie ved å plassere alt i faste plasser og undertrykke det som ikke lenger har sin plass. Døden kommer med tiden som det ukjente fra fremtiden.185 I dag gjennomlever vi etterlevningene av dette verdensbildet... Døden må ikke skje: gravkamre må dekke over dens plass. Selve forestillingsbildet vårt om verden synes fanget i arkitektoniske rammende analogier. Forestillingen om Gud som den store arkitekten er et eksempel på en slik metafor. xiii. Den er konstruert av ønsket om at den skal fremstå som et senter og organisere all aktivitet rundt seg selv. s. 51. 57 .. mens steinkatedralens reising var selve manifestasjonen av dette verdensbilde. 186 Ibid. det andre til det som er kjent. Et verdensbilde som gjennom sine forestillingsbilder søker å grunnfeste totaliteten av den kristne kunnskapen. 185 Ibid. plasseres lengre og lengre vekk fra byens senter. Bataille forstår arkitekturens funksjon som samfunnets superego.186 Dette gjelder også organisering av formen mennesket. Dets kjerne er fantasiens forestillingskraft på sitt mest diktatoriske. Arkitekturen fanger samfunnet i en felle gjennom det forestillingsbildet den tilbyr..for å fylle et tomrom: det som døden etterlater seg. s. fortrengingen og glemselen.

og derfor bare fremstå som det den mener å 187 188 Ibid.. Annetheten ekskluderes. Noe av vansken i å lokalisere en fluktlinje fra den hegelianske samfunnskroppen (som stadig blir større og kaster større skygge) er at en teori mot en teori alltid vil være nødt til å være en homologisk teori. s. Det er derfor som en gigantisk intern monolog som organiserer. Dette systemet er monoteistisk. det har bare en stemme. s.”189 Det finnes med andre ord ingen måte å beskrive et system på uten å gripe til et vokabular av arkitektonisk art. Som en destruktiv låst skikkelse som Bataille forsøker å åpne opp. og organisering av Mennesket.mer dominante. et ønske om å styrte samfunnets organisering.. Arkitekturen fungerer som fantasien som mennesket identifiserer seg med for å unnslippe sitt begjær (å unnslippe er å kontrollere det). Batailles angrep på arkitekturen er derfor intet mindre enn angrepet på menneskets form. som innebærer den ideologiske reproduksjonen innsatt i et symbolsystem. en lukning hun selv er en garantist for fordi mennesket tror på sitt oppsett (fengsel). Det er et uttrykk for oppgjør mot menneskets egen form. Den menneskelige organisering er fra begynnelsen oppbygd på den arkitektoniske orden.187 Menneskets form videreføres i arkitekturen. Menneskets arkitektur Det eksisterer en parallellikhet mellom ytre strukturer: arkitekturen. 189 Ibid. 58 .. Oppgjør i fengslene må derfor ikke bare forstås som et oppgjør mot fengselets struktur. xii. Mennesket låses i seg selv. Dette er ifølge Hollier det den mytiske figuren Acephalus er ment å vise: den eneste måten for mennesket å flykte fra de arkitektoniske lenkene er å unnslippe sin form. og miste hodet. xi. Den fremste motivet for Batailles kritikk mot arkitekturen er ifølge Hollier dens antropomorfisme (dens menneskelige form). hele meningssystemet er konstituert av den og konstituerer den.188 Mennesket kan forstås som et byråkratisk fengsel. En teori om den andre (som er grunnleggende annerledes) ville ikke forandre noe. Mennesket er omgrenset og formet inn i seg selv. Ibid. Ingen deler av det unnslipper gruppens syntesesiterende koding. Hollier sier det slik: ”It is less that architecture is cosmic than that the cosmos itself is architectured. den ”andre” stemmen lar seg ikke høre. 35. den har ingen annen plass enn utsiden. Meningen oppstår idet språket lar seg navngi metaforisk i et vokabular som stammer fra arkitekturen. ettersom den ikke ville bryte med teoriens sfære. Et av problemene hans er dog at uten arkitekturen ville verden forbli uforståelig. s.

Dette målet forstår imidlertid Hegel som noe som må komme fra utsiden. bare kan uttrykkes på eksternt vis. Det kan sammenlignes med synssansens blinde punkt. Det finnes derfor ingen effektiv heterologi med mindre den er produsert som en praksis. 87. 190 191 Ibid. det blinde punktet er der. 88. og dermed ekskluderer Hegel enhver mulighet for konstruksjon mot en slutt i kunsten. som er assimilasjon av det andre. Det er et skille mellom mening som sikres mot ikke-mening og mening som aksepterer risikoen.forandre (jfr. I bunnen for Hegels arkitektur ligger hans begrep om overskridelse – Aufhebung – som både blir av med og bevarer øyeblikket det overskrider.. Men det vil aldri være mulig å internalisere ikke-meningen. s. Deres tomme innside understreket deres funksjon å romme mennesker.193 Hegels overskridelse og dialektikk er fra bunnen et overbygg i et forsøk på bygge seg vekk fra døden.192 Huset og templet var opprinnelig hule. Hegel kommer derfor til konklusjonen at det hellige. Slutten og fullendelsen defineres utelukkende som noe eksternt. dets fravær.191 Dette er vel og merke Holliers syn på teori: teori.. Hegels startpunkt kan ikke ha denne mangelen: dette tomrommet må være fylt opp for ham. forestillinger og guder. den absolutte forener av menn. det som er hinsides det. Dette kan forstås som en tings revne av identitet. da den ikke har noe innhold. 59 . er et sted hvor sjelen forsvarer sin fred. det som overskrider det. opprinnelig inkarnasjoner og uttrykk for imago mundi verdensforestillingen blir hule for Hegels søken etter en arkitektonisk grunn for sitt snart tiltagende byggverk. Det vises også i den hegelianske arkitekturen. problemet med å erstatte det høye med det lave).190 Teoretisk heterologi (det uassimilerbare) finnes ikke. Det som måtte unnslippe teorien henger over som en trussel. s. Den intellektuelle assimilasjonen er ukontrollert fordi den er ubegrenset. ethvert prosjekt av heterologisk teoretisk karakter er bare den mest ordinære forkledning brukt av teori som et dekke for å nå sine mål. Disse bygningene og kunstverkenes naturlige åpning mot en topografi av endelighet i det hule rommets mangel stenges ute. 3-13 193 Ibid. Den internaliserer selv dens utside. men det er ikke synlig i vårt optisk-teoretiske forhold til virkelighetens synlighet omkring oss. Denne blindsonen ved alle ting er ikke umiddelbart gitt for oss. 12. 192 Ibid. ss. uansett innhold. Hollier viser hvordan huset eller tempelet. Kunstens åpning mot slutten lukkes i det dens hull fylles.. den har intet begjær etter å komme til en slutt eller noe begjær for hvor den vil ende opp. Kristendommen og hegelianismen representere begge stengsler mot utsiden (av hellighet).. s. Ibid.

Bataille kaller det selv for en erotisk metamorfose. og den mytiske antropologien som besitter innsikten om at mennesket som form er en forbigående størrelse. En forståelse og tillatelse av utskiftninger og forbigåenheter.Organismens metamorfose Mot kristendommen og hegelianismens overbygg av det hellige kan Batailles tekster om menneskets organer sees på som umulige forestillinger om gjenåpninger av menneskets organisering som i essayet ”The Pineal Eye”: Batailles surrealistiske begrep om epifyseøyet som sprenger seg gjennom menneskets hodeskalle og ”ser” den overhengende solen er full av allegoriske hentydninger til filosofihistoriens diskurs. Omvendt kan vi kanskje si at det er et vesen i total mangel på bevissthet. Sprengingen av menneskets hodeskalle mot en åpning på organismens høyeste punkt henspiller trolig på ”åpningen” man i arkaiske kulturer hadde av det ”åpne” kosmos som templer eller hus. nemlig døden. Epifyseøyet blir et absurd bilde på hva som skjer ved bevissthetens høydepunkt og den totale viten (det altseende øyet). Epifyseøyets sprenging av menneskets form og organisering er kanskje først og fremst et forestillingsbilde for fantasien som vitner om en ”umulig” utopi (ingen steder/ingen form). det moderne borgerlige samfunnet. 82.195 Det som behøves er ikke en antropologi som reduserer myter og kollektive erfaringer til forståelige akademiske størrelser.196 Erotismen er som nevnt erfaringen av utsidens kontinuitet. eller kroppen som skikken med å knuse hodeskallen til de døde i enkelt indiske kulturer vitner om. En kontrasterende absurditet til det absurde ved det hegelske prosjektet om at mennesket blir Gud i den totale selvbevissthet ved historiens slutt. Det ”åpne” kosmos innsikt i at en forms organisering bare er en form som utskiftes. Øyet og solen henspiller naturligvis på den vestlige metafysikkens sannhetsoptikk hos blant andre Platon. Menneskets metamorfose til en annen eksistens: ”…the metamorphosis of the great ape must be seen as an 194 195 Bataille.194 Epifysen. Vi er former som for lengst skulle ha dødd ut. men en antropologi som genererer en levende myte for forming gjennom kollektive erfaringer.. Batailles essay om epifyseøyet starter med å trekke et skille mellom den moderne vitenskapelige antropologien som tar sikte på å forklare formen mennesket sin dannelse som en nødvendig prosess. Ibid. En drøm om en annen organisering av mennesket vekk fra det horisontale utsynet til epifysens vertikale akse. antok Descartes var senteret for bevisstheten. på grunn av dens anatomiske plassering mellom hjernens to hemisfærer. s. “The Pineal Eye”. 196 Ibid. Umulig fordi vi fra vårt bevissthetsutgangspunkt ikke kan tenke forbi dette filteret til annen tid hvor alt var annerledes og formen mennesket ikke fantes. 60 .

London: Verso.”197 En anamorf form. Georges Bataille. I-IX. men døden forbundet med råtning og dekomposisjonen til kadaveret. 232-233. 2002. a creature who. i Allan Stoekl (Ed. 199 Bataille.). Georges Bataille. 198 197 61 . Slike prosjekts obskuritet er uttrykk for den diskontinuerlige orientering som er den eneste veien i det paradoksale øyeblikket av fortvilelse og krise. 201 Michel Surya. la mort à l’æuvre. i et myteomspunnet kapittel av Batailles liv. ”The Sorcerer’s Apprentice”. Against Architecture. som er tragisk for alle. Bildet av Acephalus blir et negativt symbol på den antimonumentale galskapen som ligger i meningens aktive oppløsning.201 Hodet representerte for Bataille bevissthetens autoritet gjennom Gud. is nothing other than the celestial eye it lacks. Fortolkeren Michel Surya diskuterer Acephale-myten hvis rykte hevder at det ble foretatt en menneskeofring og beskyldningene mot Bataille om forfall til en reaksjonær og destruktiv hedenskap. s. under a sick sun. Døden må her tenkes som bevisstheten om døden. Visions of Excess. s. 223-234. ss. ss. her sitert fra Allan Stoekl. Batailles sysler med Acephalefiguren er forbundet både med et tidsskrift med samme navn og dannelsen av en kult som vi vet svært lite om. i Allan Stoekl (Ed. Batailles opprinnelige ønske om å stifte en religion og et samfunn må forstås som det motsatte hevder Surya: istedenfor menneskets tillatelse til å koble seg opptil energier forbundet med Ibid. men den utestenges av det moderne.. materielle annethet. An Intellectual Biography. Selected Writings. overs. Visions of Excess. 236. realiseringen av halvmennesket og halvguden etter Guds død.). ”Introduction”. Selected Writings. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. Minneapolis: University of Minnesota Press. Det acephaliske mennesket representerer Menneskets forsvinning: ”Man will escape from his head as the condemned man escapes from his prison. kommenter Bataille. Originaltittel: Georges Bataille. Dens voldelige dynamikk har som sitt mål å returnere til en tapt kontinuitet. 89-90. 1992. den absolutte ånds. 1927-1939. en servil funksjon som etablerer seg som et mål og som derfor må blives av med. 1927-1939. s. Fra: Oeuvres Complètes. xx. en død som gir gjenlyd overalt og hos alle. å miste hodet. .198 Drømmen om det hodeløse mennesket Acephalus skulle likevel bli forsøkt uttrykt som en kollektiv rite. ix-xxv. 1985/1999. ikke himmelens. Men om de arkaiske festivaler representerte en metamorfose av menneskets form er de rituelle handlingers myter for Bataille sørgelig bortgjemt fra det moderne samfunnet. Døden er her jordens død.inversion. Det essensielle både for tidsskriftet Acephale og kulten var døden som forbindelse mellom menneskets kollektive bånd forent i vissheten om at de vil dø... ss. 1985/1999. ss.200 Det hodeløse mennesket representerer en hybrid: frigjort fra bevisstheten og fornuften overgitt til emosjonenes frie utfoldelse. 200 Hollier. den har potensial til å forvandle eksistensen. som Bataille søker et kollektiv rundt. xii.”199 Acephalus sin mytiske figur uttrykker at menneskets eneste mulighet for å unnslippe arkitekturens bånd er å unnslippe sin egen form. Minneapolis: University of Minnesota Press.

som til slutt kontaminerer sitt indre og ytre miljø.. Transgresjonen er derfor heller ikke det samme som en idé. On Nietzsche. 31. 250. som ikke svarte til et navn.. når mennesket bygger sitt hus så gjør han det ut fra ideen/formen han har i hodet.203 Om Bataille og hans kompanjonger forsøk på å innstifte en ny religion eller snu opp ned på mennesket minner Surya om at det avgjørende for Bataille alltid gjaldt erfaringene disse surrealistiske og gale teoretiske ideene om hodeløse mennesker og epifysens øye gir. s. Overskridelsen må være en bevegelse som bryter med de vante formene. 207 Ibid. 204 Ibid. Guds hus. og ikke bare endrer meningsinnholdet. 205 Georges Bataille. Utsidens heterologi og hellighet fortrenges aktivt.. aldri deres teoretiske sannhetsgehalt.207 Religionen. s.. Og om det i det hele tatt var en realitet. Paul. Against Architecture.208 Når de utmattende og ruinerende festivalene mister sin verdi. 203 202 62 . 253. må vi forstå tanken bak en menneskeofring som ønsket om å forbinde deltagerne engang for alle.destruksjon og død (som fascismen). 39. Dette representerer en dobbel låsing. 24. gjennom den værens totalitet som Bataille søkte gjennom alliansen i en ny religion. Minnesota: Paragon House. Originaltittel: Sur Nietzsche. 1945. under Ibid. s. søkte Bataille å binde sterke bånd og samfunn omkring erkjennelsen av endeligheten i død og tilintetgjørelsen.204 Bildet av Batailles tro på de radikale omslag av menneskets vesen bør dessuten modifiseres: det er hele tiden snakk om en ambivalens hos Bataille. 245. 44. s. Det navnløse ekskluderes fra reproduksjonen. men alltid det som overskrider ideen: ”The transgression is transgression of form” skriver Hollier.. Han sammenligner eksempelvis den vellykkede erfaringen av kontinuiteten med Kafkas slott: det som alltid unndrar seg for oss helt til vi slutter å være mennesker. som oftest formidler han innsikten i det muliges umulighet. Ibid. s.205 Diskusjon Batailles prosjekt er en bestridelse av de gjeldende formene for samfunnsorganisering som kristendommen og det moderne prosjekt/hegelianismen sin utforming av samfunnsstrukturene og deres forming av mennesket.206 Bevisstheten blir en lukket konteiner. 206 Hollier. Ingen arter skulle overleve syndefloden og reprodusere seg selv. St. Bruce Boone.202 Menneskets ”nye eksistens” i en transformert eksistens kan bare oppnås gjennom opplevelsen av hans intethet. s. 208 Ibid. overs. s. vitenskapen og filosofiens prosjekt er å fiksere og akkumulere mening i et lukket språksystem hvor klart definerte termer blir hierarkiske organiseringer i kalkulerbare forbindelser. 1992.

Nietzsches forsøk på å avlokke bevissthetens grep om viljen bestod som vist av gjenkomsttanken. På samme vis vil homogeniseringen medføre flytting av grensene til det hellige stadig utover. i kristendommens Gud. Batailles prosjekt om å åpne helheten mot utsidens kontinuitet vanskeliggjøres hele veien fordi helheten gjennom homogeniseringen vokser. og en selvrefererende garantist frakoblet den kollektive regulerende rollen i samfunnet. mister samfunnet sine bånd og blir fragmentert. blir menneskets vesen låst som en fast størrelse. men gjennom en diffus personlig intimitet. Og om festivalen ikke lenger er en realitet. er derfor per definisjon en hybris (som angriper den kosmiske ordenen) som må gå mot universets beskyttende tabuer. Til tross for stor gjeld til og interesse for Nietzsche er kanskje ikke Bataille primært opptatt av gjenkomsten hos Nietzsche. og ikke gjenkomsttankens mulige effekt. festivalen som innebærer skapelsen av fantasien. Det moderne samfunn undertrykker døden aktivt: som rent geografisk kan illustreres ved at slakterhusene flyttes lengre ut av bykjernen i de moderne storbyene.koloniseringens tid. en mektig bevarer av den universelle orden. Festivalens metamorfose av menneskets skaperkraft uteblir. Batailles prosjekt.209 Dette kan forstås som en grunnleggende forskjell. men er nettopp det som behøves for å komme ut av denne farlige låste situasjonen. Den historiske dialektikkens mål om suverenitet. Religionen blir avhengig av enkeltmennesket. 63 . Krigens Annethet tar festivalens tradisjonelle plass i det moderne. ikke kollektivet. s. Typisk isoleres individet overlatt til en fjern og inderliggjort Gud som hun ikke lenger kjenner fra riter. Gud blir nå det hellige. Dette forutså Bataille: man risikerte at folket opplever fascismen som en type heterogen frelsende kraft. i likhet med Nietzsches. Religionen blir universell og personlig. Batailles prosjekt er derfor ikke ulikt Nietzsches i søken etter en vei inn som oppløser Menneskets fastlåste og ødeleggende posisjon. noe som er svært farlig da utgiften risikerer å slå tilbake som ukontrollert ødsling (i krigen). men denne veien inn er vesentlig annerledes. Bataille i sin diskusjon av gjenkomsttanken synes mest interessert i den ekstatiske erfaringen den gav hos Nietzsche. Under utviklingens vekst og modernitetens fremsteg blir det som garanterer den universelle ordens velvære og stabilitet generert som det hellige. ettersom det hellige nå er en fatal strategi og ikke en livgivende strategi for hele kosmos slik det opprinnelig er ment. intimiteten til kontinuitet ved historiens slutt ligger der som et fatamorgana: selvbevisstheten og den absolutte vitens falske suverenitet. 154. Inner Experience. Bevisstheten nektes dermed hele veien det hellige kontinuitets erfaring. Det søkes hos Bataille ikke en transfigurasjon av 209 Se Bataille. Det betyr igjen at diskrepansen mellom den indre homogene veksten og dépense øker.

En konsepsjon av eksistensens spalting som vises i hans transgresjonskonsepsjon mellom to sfærer. 212 Bataille. mens vi hos Nietzsche kan snakke om forvandling (transfigurasjon) av eksistensen i mot den (ene) tilblivelse. op.212 Bare offeret kan inneha en hellig ting. 78. For Nietzsche så vi at forholdet til historiens reaktivisering forholdt seg slik at det var om å gjøre å søke endelig frihet fra tilstanden av historisk betinget skyld.211 Tapet av bevisstheten er kanskje intet mindre enn døden for Bataille. For Nietzsche er den et objekt å drive ut og forlate endelig.eksistensen. for Bataille et objekt å drive ut og forlate i en uendelig tilbakevendende overskridende bevegelse. men om det skyldes en større eller mindre dødserfaring er vanskelig å si. diskontinuitet og kontinuitet og liv og død. Philipe Sollers kommenterer at Bataille tvinges til å spille Hegels djevel. For Bataille og Blanchot ble døden kanskje det eneste skrapjernet som hegelianismen/modernitetens lokomotiv kastet fra seg slik at de primært engasjeres med dette som utgangspunkt og i en fortstand blir mindre fri enn Nietzsche og ”det nye rommets” muligheter skulle tilsi. Batailles transgresjon vil dermed avhenge av forbudenes relative stabilitet som subjektets internalisering av forbud og synd. Målet om den totale velferd og den totale selvbevissthet blir for Bataille to sider av samme sak. Hvis selvbevisstheten essensielt søker den fullstendige besittelse av intimitet. I så måte er Nietzsches transfigurasjon mindre knyttet til grensenes varighet og innslag av menneskelig konstituert eksistens. Sollers. Nietzsches søken er grenseløs. Det kan skyldes innflytelsen fra Hegel etter den store bevissthetens garantistens fall. 64 . Det er derfor mulig å kritisere Batailles transgresjon som for bundet til sin historiske konstituering av de problemene han søker å løse i kristendommen og kapitalismens oppsett og organisering. Riktignok som en materiell dualisme (Holliers karakteristikk). Batailles søken er grenseoppsøkende. Heller ikke døden spiller samme rolle hos Nietzsche. Kanskje er det slik at Bataille er en grunnleggende mer dualistisk tenker enn Nietzsche. 189. cit. The Accursed Share Volume 1. Men kanskje nettopp i svaret på dødens erfaring er Bataille avhengig av bevisstheten. men en transgresjon hvor man er avhengig av grenser og en konteiner av de gjennom subjektets bevissthet. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Guds død. For Bataille er forholdet til synden annerledes i den forstand at den er objekt for transgresjonens eksistensmuligheter samtidig som den i denne overskridende erfaringen midlertidig forlates.. s. så minner Bataille om at alle besittelser av intimiteten er et bedrag. s. Den hellige tingen gjør intimiteten utvendig: den gjør noe synlig på utsiden som 210 211 Hollier. hele tiden på jakt etter åpninger mot det hellige.210 mellom homogenitet og heterogenitet.

ikke som substans. En umulig kontinuerlig utvidelse mot en omfavnelse av rommet som er dømt til å mislykkes. men gjennom kroppen. op. s. op. I en perfekt kontrast. I dette ”levende møte” med sin egen dødelighet leser Bataille derfor inn ekstasen i den kinesiske mannens ansikt.egentlig er innenfor. op. Menneskets indre erfaring gis i det øyeblikket hun bryter ut fra skallet – skallet den objektive bevisstheten utgjør.215 Hele Batailles prosjekt var kanskje en endeløs søken etter slike grenser i den profanes verdens forsøk på å skjule det hellige. lever forestillingen om historien 213 214 Sollers.. Grensene må isteden kontinuerlig åpnes gjennom kroppens intime kontakt med kontinuiteten. Et eksempel er fotografiet av den torturerte kinesiske mannen som Bataille var besatt av hele livet. 95. Slike ”åpninger” i offerritene oppnåes ikke abstrakt.214 Bataille betrakter bildet av den korsfestede mannen som katedralens dekonstruering gjennom bildet av kroppen som splintres i utbrudd av ekstatisk smerte som et offerslakt med hodet kastet bakover og munnen forskrudd til kroppens ”åpning”. cit. her sitert fra Surya. men det finnes glimt. 85. Et glimt av den opprinnelige ofrings forening av guddommelig ekstase og fryktelig angst. 215 Bataille. Slike hendelser er svært sjeldne i det modernes homogenitet.213 og som derfor ligger der som et uforløst potensial. men som innriss. Selv om man kanskje har fjernet seg fra Hegel som sådan. Et bedrag som selv baserer seg på et bedrag. Bevisstheten er i utgangspunktet et ”fall” som man så forsøker å kompensere for ved å plassere det utestengte ved historiens slutt som noe man gjenfinner. kommenterer Bataille. 93-95. Bare erotismen kan gi oss tilgang til kroppen. cit. cit. som en levende død portal og bevitning på kontinuiteten vi er omgitt av og som er i oss om vi åpner for den. s. Kroppen representerer også den oppreiste og selvopprettholdende substansen hvor vi ikke kan late som vi er noe annet enn et element.. Surya. Kanskje også et bilde som sprenger Jesus korsfestelses tradisjonsbundne mening om Guds eksistens og oppstandelse. Mennesket i bevissthetens tilblivelse og opprettelse er i utgangspunktet dette tapet av intimitet til den animalske verden. Avslutning Batailles transgresjonsprosjekt søker en forandring av kulturen og det moderne samfunns karakter på grunnleggende vis. men hele tiden i skyggene av Hegels syn på historien som et kumulativt og progressivt prosjekt hvor vi gradvis avslører stadig mer av oss selv eller virkeligheten (som er det samme) og beveger oss mot historiens slutt av total selvbevissthet.. Kroppen er det som ideen om ’mennesket’ ikke klarer å destruere hevder Sollers. ss. 65 .

men ikke som et helhetlig radikalt omkast. Blanchot er særlig opptatt av betydningen av Guds død for eksistensens erfaring og språklige muligheter. Bataille avviser tydelig det hegelianske prosjektet: lukningen av sirkelen vil alltid være begrenset. men som en enorm diskontinuitet forkledd i den absolutte intimitets interaktive skinn (mer om dette i avsnittet om Baudrillard). døden og eksilet. Men selv om det hegelske fremskritt mot suvereniteten – bliven Gud – er dømt til å mislykkes fra starten av. Og vi kan ut fra Batailles dualitetstenkning forstå at viten aldri kan gripe ikke-viten gjennom noe annet enn viten. Grensen mot utsidigheten kan erfares. som for Bataille (og til dels Nietzsche) å finne en utsidighet til den hegelske totaliserende dialektiske opptagelse av alle erfaringer.som en kumulativ progressiv prosess videre. Overskridelsestemaet hos Blanchot er ikke knyttet til vidløftige forvandlinger eller omveltinger. men ikke som suveren kontinuitet. i det vi tror vi ”rir” på en erkjennelse mister vi innholdet. Blanchots svært abstrakte meditasjoner har likevel en materiell og aktuell side ved seg: det gjelder. innebærer ikke det dets fall og fravær i det moderne. Blanchots tekster er hele tiden utslukkende. men som drypp av annethet. som tilsvarer transgresjon hos 66 . ventingen. Vandringen i dette landskapet har visse erfaringer. Dette kan vi se i folkepsykens forståelse av den generelle utviklingen og i modernitetens prosjekter som vitenskapen og humanismen. En bestridelse av helheten. og må begynne på nytt. men øyeblikks utsidighet til helheten i poesien. Livet i det hypermoderne kjennetegnes av den Absolutte selvbevissthet. det vil si omgitt av ikke-viten noe som indikerer at den absolutte viten aldri vil være det. Optikken og rommets endrede tilstander blir viktige for Blanchot. Snarere dets totale nærvær som en kompleks simulering av suverenitet. Den nihilistiske situasjonen lar seg best imøtegå i litteraturen hvor Blanchot finner en mulighet til å utforske språkets og eksistensens randsoner som det store lyset slukning har etterlatt seg. Hegel kan aldri foreta noe sprang mellom selvbevissthet og Absolutt selvbevissthet. skillet mellom kontinuiteten og diskontinuiteten vil aldri kunne oppheves (annet enn i døden). Blanchot Blanchots litterære og filosofiske tekster kan betraktes som meditative tilstandsrapporter fra ’det nye rommet’ mennesket befinner seg i etter den store signifikanten og garantistens fall. Denne erfaringen skjer som en tiltrekning hos Blanchot. men som det mørke blikket eller utsynet og som tanken fra utsiden (som Foucault kaller det). Kapittel 5.

216 Michel Foucault. s. i Foucault|Blanchot. er ekstremt vanskelig å forene med et språk som er trofast mot tanken. refleksjonen tenderer uunngåelig mot å orientere den på ny i bevisstheten.Bataille: den mest rene. Hvor bringer så denne opplevelsen av utsiden oss? Mot det hegelske virkelighetshegemoni og kulturens helhet søker Blanchot. Dette er for Blanchot særlig språkligheten ved den indre erfaring. 67 . 217 Ibid. Men er det også tenkt som noe som potensielt erstatter kulturens rom? Blanchot trekker veksler på gjenkomsttanken og gir en særegen tolkning av den som det som ekskluderes og ekskluderer totalitetens nærvær. 27. ”Maurice Blanchot – The Thought from Outside” (1966). Dette språkets kraft må i stedet virke overlessende mot en indre flyktighet hvor bildene eksploderer i lyset av sin umulige forestilling.. Man må spørre om noe lar seg redde fra den historiske dialektikken. med den evige gjenkomst som middel i denne kampen.217 Avgrunnen som viser seg og erfaringen av den. 21. som ikke forflater den gjennom å konservere den. New York: Zone Books. 1966.218 Blanchots vokabular i forsøket på en ivaretakelse (eller fremvisning) av tanken fra utsiden kan ikke skje gjennom den dialektiske negasjonen ettersom det å negere innebærer å dialektisk bringe det som negeres til en (problematisk) internalisering i bevisstheten. Det gjelder både en teoretisk diskurs og i fiksjonen (Blanchot bruker begge). ikke ulikt Bataille mot noe som bestrider det. Innledning I en artikkel om Blanchot. s. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. og ender i Blanchots egne forestillingløse rom som kan dukke opp i revner i den vestlige kulturs aktive fortrenging gjennom diskursens totalitet (helheten). Fiksjonsvokabularet er også problematisk da faren er å tre ned ferdige meningsformer som stifter det gamle materialet av en indre kjerne tilbake igjen i form av ”an imagined outside”. 218 Ibid. 1987/1997.. Den refleksive diskursens språk risikerer å føre erfaringen av utsiden tilbake til dimensjonen av senteret og internaliserer den. Gangen i kapittelet følger kampen mot det hegelske virkelighetshegemoni. nakne erfaringen av utsiden. ss. primært i litteraturens rom. som en gigantisk amøbe som implementerer og tar opp omkringliggende omgivelser? Språket Blanchot tar i bruk kan ikke være en kraft som ustanselig produserer forestillingsbilder og får dem til å skinne. 21. 7-58. Originaltittel: La pensée du dehors. diskuterer Foucault hvor vanskelig det er å finne et medium som formidler denne ”nye situasjonen” i Vestens diskurs.216 Å oppleve tiltrekningen er en grenseerfaring hvor man trekkes mot og erfarer tomheten og nærværet til utsiden som gir erfaringen at man selv befinner seg på utsiden. s.

s. op.219 Denne horisontens språklighet gjennomgår radikale revideringer i Blanchots skrivende virke. 1-15. Er mennesket og kulturen rede til å ta konsekvensene av denne nye åpningen: ”is man capable of a radical interrogation?” spør Blanchot. Boken som Blanchot angivelig hadde lest før han skrev dette og som gav ham opphavet til spørsmålet om universets angivelige enhet og sirkularitet var Poulets The Metamorphoses of the Circle. cit. Lincoln: University of Nebraska Press. 220 219 68 .. op. cit.. 1.223 Bakgrunn for Blanchots prosjekt Blanchot er inspirert av den tidlige franske religionssosiologien. Innledningsvis ble det nevnt en gammel latinsk definisjon på Gud som en perfekt kule eller sirkel. s. på vei bort fra den tradisjonelle forankrete forestillingen om et guddommelig. s. positivt univers i en krum og begrenset sirkel. The Dark Gaze. s.222 Hva skjer i det vi unnslipper det guddommelige senteret. “Translator’s Introduction”. The Infinite Conversation. 2004. Maurice Blanchot and the Sacred. Chicago: The University of Chicago Press. som Poulet selv har gitt en glimrende beskrivelse av. ss. 11. 221 Blanchot. men ikke som teori. Men Blanchot følger Caillois i interessen for den hellige karakteren til grenseerfaringen.220 Et mulig svar Blanchot gir finner vi i The Infinite Conversation (1969) hvor det reflekteres rundt et univers i endring. Hva så når denne perfekte. cit. 5. Søken forbi og hinsides disse dominerende innlukningene mot et nytt rom er problematisk og spørsmålet om retning: ”What space?”. s. 224 Hart. 223 Ann Smock. Utgangspunktet for dette prosjektet er ifølge fortolkeren Kevin Hart i The Dark Gaze (2004) opplevelsen av et kall overfor det Blanchot erfarte som en begrenset horisont lukket om historien og kulturens rom. melder seg raskt. s. positivt ladde formen viser seg å være et negativt og uoppbyggelig tegn? En utvendighet som ikke er guddommelig åpner seg nå som et grunnleggende Annet rom. 222 Hart. op. hvis form(ing) har ledet kulturen og menneskets dannelse gjennom store deler av den vestlige kulturs historie? Mektigheten ved Poulets verk er for Blanchot de øyeblikkene hvor bokens brillians glipper og avdekker det laget av usikkerhet som sirkelens perfekte former tildekker.221 Svaret på menneskehetens vegne tyder nok på nei. 1. 1982/1989. 350. i Maurice Blanchot. men for Blanchot er dette det negative dreiepunktet og potensialet han primært opptas av.224 Han Bruns. Kevin Hart. The Space of Literature. 9..I vår dannelse som samfunnsvesener er det språket som gir oss horisonten som vi for første gang fremtrer som vesener i verden mot.

226 Hart. et hyperbolsk. tar alt bort bortsett fra mitt vesen. cit. xi-xxvi).229 Talen.omtaler primært det hellige fremfor religion. For Blanchot derimot er ikke vår relasjon til situasjonen. op.228 For Blanchot er mennesket uten horisont. s. men kun det helliges periferi i forhold til kulturens senter. 7. er kommunikasjonen som foregår etter lystes slukking. og peker på dislokalisert tid så vel som rom. 229 Ibid. 227 Ibid. han er det som viser seg når det å tale ikke er det samme som å se. cit.. fordi han i motsetning til Bataille lot seg blende av fascismens Annethet uten blikk for de faktiske sosiale og politiske forhold (Bruns. Denne nye kosmologien beherskes ved ideen om et univers som unnslipper enhver optisk nødvendighet. en nødvendig diskontinuitet hvor kontinuitet ikke er en mulighet. med en ekstrioritet som ikke er guddommelig. derav Harts tittel på sin bok om Blanchot: The Dark Gaze. cit. Enheten til Jeg’et og enheten forutsatt av ideen om sirkelens metamorfose må utfordres. det er en Utside – et fullstendig åpent plan... det må også ideen om et menneskelig subjekt som blir til en forfatter.226 Følelsen av universets tap av en underliggende enhet kommer også av Blanchots interesse for et paradigmeskifte i vitenskapen: relativitetsteoriens støtte på den ikke-euklidske geometrien utviklet av Georg Riemann som tilsier et mangfold av negative kurver. Hos Bataille kan vi snakke om en grenseerfaring eller en grensesituasjon hvor erfaringen av døden. istedenfor et sirkulært rom. Erfaringen av Utsiden er for Blanchot et ”nærvær” som ikke refererer til noe enhetlig. og blir her omtalt som litteraturens intervall. 69 .. 6. uten synet. op.225 I motsetning til Bataille er ikke Blanchot opptatt av åpningen/grensen mellom det profane og det helliges felt. og er aldri videre opptatt av det profane. fremmed for alt visuelt og alt usynlig.227 Det åpne universet må affirmeres som en ny type virkelighet. Om noe(n) så er det forfatteren og hennes verk som er representanten for det hellige for Blanchot ettersom den virkelige litteraturen ikke tilhører noen verden. Batailles søken mot kontinuitet blir møtt med skepsis hos Blanchot. s. 302. s. 300. op... dimensjoner og andre topografiske trekk. s. Begrepet om litteraturens rom innebærer et ikke-rom hvor diskontinuiteten hersker og alt vi møter er fremmed. som om litteraturen bare skulle fungere som et korrelat (og støtte) til den menneskelige bevissthet. ss. ikke lenger vår. et nærvær uten presens. Ifølge fortolkeren Gerald Bruns er Blanchots konsept om annethet i motsetning til Bataille uten horisonter. Det franske ordet ’espace’ kan bety både rom og utsatt tid. Gerald Bruns spekulerer i om dette er noe av grunnen til at Blanchot valgte ”feil side” under fascismen på 30-tallet. 5. s. den er ikke lenger eksistensiell: selvet har aldri vært en del av denne 225 Ibid. vår erfaring. i en insistering på at refleksjon (bevissthetens representasjon og forestilling) alltid vil fremstå som mer raffinert (og attraktiv) enn objektene man reflekterer om. 228 Bruns. et mennesket ved sitt vesens grense.

5. og en legitim filosofisk posisjon. Skrivingen responderer til en radikal utsidighet.231 Vi må derfor gi litteraturen en viktig plass. men ikke som litteratur i litteraturvitenskapelige termer. cit.erfaringen. xi. op. sirkelens sirkler.233 Moderniteten innebærer konseptets revolusjon i en rasjonalisering av verden. xxiii. xii.. arbeid. s.. hvis mål ifølge Blanchot er å gi avbildninger av helheten som det massekonsumerende mennesket kan dannes i. Poesien befinner seg ved rasjonalitetens grense som filosofien ikke tillater å tenke. er også en bestridelse av kulturens ideal. 235 Bruns. men litteratur forstått som en anakronistisk rest i en filosofisk bestrebelse på å unnslippe hegelianismens dialektikk. Hvis vi dermed sier at Blanchot er for litteraturvitere ettersom han overskrider og på et vis forlater filosofien. nemlig nødvendigheten av å avvise filosofien for å søke det opprinnelige forholdet mellom realiteten og oss. Poesien er Opplysningens ”andre natt”. som dialektikkens opponent som en litterær gerilja i periferien. op. Hele Blanchots prosjekt er å søke seg vekk fra Ibid.. 231 230 70 . i en eksistens som ikke gjenstridiggjør noe form for væren. 232 Det betyr ikke at man ikke kan utlede rent litteraturvitenskapelige momenter ut av Blanchots skrivende virke. noe som sågar har blitt gjort i langt større grad enn en vektlegging av det filosofiske utgangspunktet som fører til at Blanchot går inn i litteraturen mot den filosofiske diskursen (jfr. s. men ikke som et tilbakelagt mørke. s. s. på utsiden av språket.232 Blanchots anarkisme forutsetter en hegelsk konsepsjon av ånden hvor alt er i overensstemmelse med seg selv i et totalt system. kulturer og historiens slutt.234 Skrivingen blir det som overskrider loven. oppmerksomheten Blanchot har fått i litteraturvitenskapen sammenlignet med filosofien). Poesien står derfor i dag i et motsetningsforhold til det store Opplysningsprosjektets voktning av rasjonaliteten. Dette kan minne om Adornos motto for den filosofiske anarkismen som var: bare det som ikke passer inn i verden er sant. 234 Blanchot.230 Spaltingen mellom filosofien og poesien Mot Hegels totalitet setter Blanchot opp litteraturen som det som avbryter den dialektiske bevegelsens negasjon og dens produksjon av konsepter. s. Blanchots siste menneske er en som overlever historien i en skilpaddeaktig temporalitet som negativitetens hare ikke kan ta igjen: døden trekker seg tilbake. 131. men det som eksisterer samtidig med den og holder den våken. The Infinite Conversation. det Blanchot legger i begrepet i ly a eller neuter. cit. en skriving som befinner seg på utsiden av diskursen. Skrivingen og det den nødvendige skrivingen er et svar på er forsøket på å bryte med sirkelen. 233 Bruns.. totaliteten av konsepter som utvikles i historien og samtidig funderer historien.235 Innsigelsen mot diskursen. Ibid. unnlater vi å bestrebe oss i å følge ham og åpent stille spørsmålet om hvorfor denne forlatelsen blir nødvendig for Blanchot. Og det er i høyeste grad en filosofisk problemstilling.

Innriss. betraktet som en påventet hendelse. Blanchots død er den anonyme kraft som ikke fungerer som grunngivende mot en større erfaringstetthet av livet. men dødserfaringen får en grunnleggende annen virkning hos Blanchot. den er et intet som overskrider alt.).239 Dødens innslag i livet er ikke en skjellsettende og sjelsettende erfaring som hos Heidegger.238 I ventingen vil den ventende dø mens han venter. 237 236 71 . og tale ettersom den i enda større grad er selvutslettende. Den som lever med ventingen ser livet foran seg som tomrommet av ventingen og ventingen som tomrommet av etterlivet. i Michael Holland (Ed. 238 Maurice Blanchot. møysommelig bygger.. er ikke i stand til å gjøre slutt på ventingen.stablingen og syntetiseringen i kulturens helhet som den kulturelle produksjonen eller reproduksjonen (som vi kanskje må si i dag). i ventingen på døden er ventingen likegyldig til døden. 276. For hvert steg er vi her og ennå ikke hinsides. 170). En venting på intet. Blanchot trekker veksler på døden i Edgar Allan Poes Blanchot.236 Dødens innsiv Dødens innslag som en eksistensiell erfaring er svært nærværende.). Essays i utvalg. Originaltittel: L’Attente. Eksistensen får karakter av en eneste venting som i hans artikkel dedikert til Heidegger på hans 70-årsdag ”Waiting” (1959). Originaltittel: L’instant de ma mort. The Blanchot Reader. Mens vi når dette hinsidige uten å bekrefte det gjennom døden. s. The Infinite Conversation. Vis-à-vis Hegel er døden her en rest som produksjonsmakten ikke kan underlegge seg. 272-278. s. Døden. Ventingen er det som tillater oss kunnskapen om at døden ikke kan ventes på. men som hensetter oss til en ambivalent posisjon av venting. Oslo: Aschehoug. 29. Blanchot bemerker at det er en merkverdig motsetning mellom venting og døden. bare utsettende. 1959.237 Hans tematisering av døden er utvilsomt influert av Martin Heideggers refleksjoner rundt døden og eksistensens grunnvilkår. så venter vi på det uten å bekrefte det. ss. og dermed egnet til å tale uten å avsløre eller tilsløre (noen mening). s. 168-171. riktignok i karakter av sin fraværenhet. uten å vite at et essensielt trekk er at det bare kan bekreftes i ventingen. ss. ”Waiting”. 1996. Oxford: Blackwell. 1994. utsettelse og sigende forsvinning. Og døden vil ikke la ham vente. 1995. i Blanchots verker. Han bærer ventingen inn i døden. Mot alle tings mening og navn setter Blanchot poesiens skrift. Det skiftende fraværet av en distinksjon mellom disse to bevegelsene er etter denne erkjennelsen rommet for venting. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. Blanchots beskrivelse av eksistensens skikkelser som ”levende døde” kan ut fra en psykobiografisk lesning tilskrives hans egen angivelig nær døden opplevelse foran de tyske geværpipene under okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig som han forteller om i ”Mitt dødsøyblikk” (1994) hvor hans unnslippelse gav en uanalyserbar følelse som forandret hans eksistens: ”kanskje allerede skrittet hinsides” (Maurice Blanchot. 239 Ibid.

Hva er så implikasjonen av Blanchots nihilisme. Blanchots særegne forståelse av Nietzsches tanke om den evige 240 Edgar Allan Poe. Tilgjengelig: http://www. som hos Nietzsche ifølge Blanchot.241 Nihilismens contestatering blir for Blanchot en nøytral bevegelse hvis tomrom hele tiden overskrides og utslukkes.240 Men novellens uregjerlige (levende) kadaver som ikke lar seg innstenge er betegnende for Blanchot (og Batailles) forståelse av Hegels forsøk på å bli av med det negative og døden: ved historiens slutt vil dødens gjenferd komme tilbake for å skremme oss. Project Gutenberg [Online]. mars]. nemlig idealer. men en negativ bekreftelse som ikke har noe objekt. 149. en fortsettelse til man til slutt når den tomme kjerne hvor væren når sine grenser og hvor grensene definerer væren. men en ikke-positiv affirmasjon. annerledes enn noe som erstatter noe annet.org/etext/932 [2006.novelle “The fall of the House of Usher” (1839) hvor en kvinnelig tvilling blir (mislykket) begravd. 17. s. Contestation later til å være den uendelige gjentagelsen av menneskets benektelse av Gud. Denne ikke-positive affirmasjonen er det Blanchot kaller ’contestation’ (hvilket kan bety både bestridelse og bekreftelse (av forskjell)): en bestridelse av helheten. nihilismen er ikke primært forbundet med intethet. På de overskredede grenser gir ’ja’et til contestation gjenlyd. Isteden for en tankeprosess som benekter eksistensen eller verdier så er contestationen en handling som leder til sine grenser. men med væren ettersom vi ikke kan unngå å tenke væren selv når vi forsøker å tenke intethet. uansett hvor godt vi forsøker begrave det.gutenberg. ”The fall of the House of Usher”. For Blanchot er Guds død tegnet på en essensiell affirmasjon. Negasjonen av Gud. Nihilismen tenkt til ende. et tapt jordlig paradis? Den evige gjenkomst Contestationens bevegelse og tomme innhold må forstås ut fra en søken vekk fra helhetens nærværende koherens. Blanchot og Guds død På hvilken måte skal vi forstå og forholde oss til Guds død? Blanchots svar er fjernt fra ateismens oppbyggelighet og representerer heller ikke noe tilbakevending til en teologisk diskurs. 241 Blanchot. og alle former for ordinær ateisme er nemlig fortsatt en diskurs som tilsier at Gud fortsatt er der. The Infinite Conversation. Man har ikke forstått at med Guds død forsvinner samtidig muligheten av absolutter generelt. verdier og sannhetene som har støttet og blitt støttet av Gud. Et eksempel på det er Blanchots tolkning av nihilismen. tilsier innsikten om nihilismen som en umulig posisjon. 1839. riktignok uten å nevne Hegel. 72 .

73 . Gjenkomstens tilbakevending utelukker nemlig senterets figur. eller helheten. slik at ingenting annet enn denne koherens noensinne kan tenkes. s. 275. Nietzsches identitet selvdestrueres. Innebærer bekreftelsen av gjenkomsten en innsirkling. som en fullbrakt suverenitet i sirkelen. 275. Gjenkomsttanken synes å fungere som det som alltid bortstøter.. eller uendeligheten av et sentrum. spør Blanchot i sin diskusjon av den?243 Åpenbart ikke.242 Slik kan Blanchots svimlende og meningsutslettende tankerekker fortone seg. her sitert fra ibid. Ondskapen eller feilen i sirkelen ligger i det at er kunnskap som i sin gjentagelse bryter den og ødelegger den. slik at tanken dermed alltid befinner seg på utsiden av tanken som bekrefter den. så fremt koherens selv tenkes i gjenkomsttanken som det som igangsetter den.. 273-274. 245 Nietzsche. s. og at denne koherens ikke kan utstøte den koherente tanke som tenker den.)244 Sirkelen er i et hvert tilfelle ond. Blanchot kommenterer dette med en ukreditert referanse til Nietzsche selv: hvis tanken om den evige gjenkomst av alle 242 243 Ibid. i dette deliriet er formuleringen ”alt gjentar seg” en åpning av sirkelen. Hvis gjenkomstkonsepsjonen kan affirmere seg selv. hvor lukning og bruddet sammenfaller. svarer han. Bortstøting i varslingen om gjenkomsten med demonen tilsier at budskapets bebudede effekt på leseren verken har effekten av undergang (tanken som knuser deg) eller virker frisettende (tanken som forvandler deg). ss. Selv om alt gjentar seg er det ikke helheten som gjentar seg. 277. 244 Ibid. Selv ikke i det varslede ”alt gjentar seg” kan vi tenke sirkelen. en ikke-koherens hvor bekreftelsen av tanken kaster den av seg. Blanchot siterer Nietzsche: ”Whoever does not believe in the cyclical process of the Whole must believe in an arbitrary God. Ikke ulikt Kafkas slott kunne vi kanskje legge til. Tanker som sirkelen av alle sirkler gir ikke gjenkomsten noe figur i likhet med helheten. og markerer et punkt av singularitet hvor sirkelens ikkesirkularitet viser seg. hevder Blanchot. Gjenkomstens topos (hvis vi kan snakke om en sådan) er sirkelfigurens. returen returnerer (som nøytral. hvor den blir bekreftet som den kommer fra Utsiden. og som tankerekke inntar Blanchots resonnement spiralens form.”245 Gjenkomstens radikalitet blir ikke ivaretatt om vi gjør den til senteret for en (ny) sirkulær affirmasjon. Dermed markeres punktet for disjunksjon. Ibid. men isteden det’et som returnerer. såfremt den fordømmer Nietzsche til en utforsking utenfor sirkelen representert ved navnet Gud – circulus vitiosus deus (Gud er ond og går i sirkler).gjenkomst svarer til denne bevegelsen. s. så affirmerer den verken tilbakevendingen av sirkelen.. og i denne revnen etablerer en Gud med feil. Gjenkomsten er en tanke av ypperste koherens. eller det Enes opprinnelighet..

ting ikke får makt over deg så er ikke det en feiling fra din side. i Michael Holland (Ed. må ikke tas alvorlig. Kan man tenke seg et motsetningspar mellom tidens Blanchot. deg selv.246 Dette betyr at tanken eller ikke-tanken av uendelige muligheter betinger uskyld. 279-280. forutsetter nemlig inderliggjøring av et ”noe”. alltid (aldri) får deg til å komme tilbake. tegnet på absolutt seriøsitet og nøyaktig det som gjør det umulig. så er det ingenting i deg som er deg.249 Slike transiente motiv er gjennomgangstema hos Blanchot: ingenting kan være bærende av noen form eller minste rest av identitet. selv om det er et deg. 1995. Vilje. Originaltittel: L’exigence du retour. gjennom denne uskylden. 247 246 74 . 248 Ibid. ”The Exigency of Return”. Muligheten av å bekrefte gjenkomsten er problematisk ettersom den aldri vil bekrefte seg selv. its ’verification’.). ss. utsatt i grenseerfaringen. Signifikanten Nietzsche tillegges loven om den evige gjenkomst.251 Signifikanten Hegel tillegges egenskapen av tenkning av nuet som alt og alt som nuet (nåtid). som snur deg vekk fra deg selv. s. Svaret på hvilken diskurs som ville tjene enigma til gjenkomsten. 249 Ibid. likeså som det ikke ville være noen dåd om du lar den få makt over deg. 279-280. det må alltid være utflyttende og utslettende. Blanchots sjakkspill: Hegel vs. ss. Nietzsche Blanchots spesielle forståelse av gjenkomsttanken blir også applisert som et våpen i en regissert duell mellom signifikantene Hegel-Nietzsche. Bekreftelsens situasjon vil også aldri kunne bekreftes endelig. Det nytter ikke å tro på gjenkomsten: ”It is impossible to believe in Eternal Recurrence.247 Vill å leve livet på en slik måte at du kan akseptere å allerede ha begjært det og alltid ville begjære det på ny uten begynnelse eller slutt. mener Blanchot. 280-281. 290-297. 250 Maurice Blanchot. ettersom affirmasjonen av gjenkomsten aldri vil bekrefte seg selv. 279. uten identitet og uten realitet: den ekstreme ubetydelighet. Oxford: Blackwell. ss.. s. Ibid.248 ”Feilen” er kanskje derfor ikke om man forblir uberørt av gjenkomsten som tanken som knuser deg eller setter deg fri. 1970. det ordet som bærer det. du er derfor ikke engang uskyldig.”250 Tro. 251 Ibid. Dette betyr at man er uskyldig. 294. The Blanchot Reader. selv ikke en holdning som absolutt alvor. er derfor en ’etisk’ diskurs hinsides godt og ondt. Men her ligger feilen i bruken av aldri siden den tjener som en verifikasjon. men feilen ligger i om man blir berørt av dette. og enda mer.. That is its sole guarantee. Det er grunnen til at du heretter er ansvarlig for det tyngste: uansvarligheten som kommer til deg.. ss. hvis det må være en. da er man fortsatt preget av en skyldtilstand og ikke klar for det identitetstapet som ligger i gjenkomsten. The Infinite Conversation.

Hegel bekrefter alt og oppbygger alt. Hegel og Nietzsche gir to forskjellige erfaringer og konstitueringer av tid. 252 75 . Hos Hegel utvikler alt seg. men man må bekrefte stadig mer av den totale bevissthets viten. Nichols jr. uendeligheten av bruddet eller avbrekket som erstatter nuets evighetskarakter med et uendelig fravær. men da vil oppbyggingens oppdemming etter hvert medføre at man kan bekrefte stadig mindre gjennom skapelse. 1947. som navn på gjenkomstens lov. Hos Nietzsche gjentar alt seg. Ithaca: Cornell University Press. 1969/1980.Nietzsche – – alt utvikler seg alt gjentar seg – – selvinkluderende selvekskluderende Dette betyr at konsepsjoner som alt gjentar seg er bærere av former av relasjoner som er selvekskluderende og som i et hegelsk språkbilde bare kan ødelegge dette språkets dialektikk. det vil si bekrefte noe uten å oppbygge (noe). en bevegelse som er selvekskluderende. s. som minner om Caillois beskrivelse av festivalens drømmetid før begynnelsen og utviklingen. Kanskje vi kan legge til at målet er å bekrefte noe med minst mulig effekt (avskygninger).fullendelse og rommets totale nærvær og tid uten nåtid og rommets fraværenhet? Førstnevnte som Hegel sistnevnte som Nietzsche? For Blanchot blir Nietzsche. den som alltid må komme før og etter Hegel som er navnet på nåtid som alt og alt som nåtid. men gjennom denne destruksjonen som tilsynelatende reduserer tid til to temporale instanser. men som motsatte bevegelser. Blanchot beskriver det hegelianske landskapet som behersket av et eneste evig presens. Gjenkomstens erfaring Kojève gir sågar en billedlig fremstilling av hegelianismen som en sirkel på vei mot fullendelse og sirkelslutning i sjette forelesning av Hegel-forelesningene (Alexandre Kojève. på vei mot en fullendelse i sirkelens alt.. overs. Skjematisk kan vi sette det opp slik: . tenker den tid som uendelig. 105). men tegnes stadig på ny. Med Nietzsche kan vi derimot si at alt bekreftes og ingenting oppbygges.Hegel .252 Nietzsches spiral beveger seg innover i en imploderende strøm mot forsvinningen. Tanken om den evige gjenkomst tenker tid ved å ødelegge den. Introduction to the Reading of Hegel. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. De to tankebildene kan videre appliseres til topografiske figurer hvor både Hegel og Nietzsche kan illustreres som spiraler. Hegels spiral er en omvendt spiral hvis bevegelse er oppbyggelig og voksende utover. Med Blanchot kan vi oppstille et viktig skille mellom den hegelske dialektikken og den nietzscheanske konsepsjonen av tid. Gjenkomsten blir for Blanchot noe som eksisterer på utsiden av presens nærvær. og er selvinkluderende. James H.

så må den allerede være på utsiden. i Michael Holland (Ed. s. Litteraturen er fortroppen som står på barrikaden. eller fremtid. 256 Maurice Blanchot. ikke-forholdbar. Oxford: Blackwell. men som er uoverstigbar og i forhold til identiteten ’meg’. ”The Exigency of the Return”. ss. 295. Litteraturens plass for Blanchot befinner seg i utgangspunktet på utsiden..254 Men for å forfølge denne enigmatiske affirmeringen videre må vi imidlertid tilbake til litteraturens intervall. ikke ulikt poesiens annethet. revolusjonens ledestjerne mot en ny horisont: ”Litterature is a point outside of our hodiernal circle through which a new one may be described. Fra tidligere å dreie seg om en perfeksjon eller en fullbyrdelse av summen av språket og metaforene i en gitt historisk kontekst. 143-150. som alltid allerede er krysset. op. Litteraturen er selv resultatet av et umulig sprang som skjer i øyeblikket og som unndrar seg noen form for verifisering. Skrivingen og litteraturen skjer dermed bare som en følge av en gjennomgang: gjennomgang definert som en vellykket overskridelse (av den diskursive helheten).. cit. ss. cit. s. The Blanchot Reader. i et samfunn. Ibid. Alt som vil bli igjen av tiden er linjen som alltid må overstiges. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. Det vil si at for at den virkelige skrivingen skal komme i stand. 1953. 255 Emerson. fylt opp av Blanchot. skjer en forskyving hvor skrivingen ikke lenger skjer i en overensstemmelse og perfeksjon av den diskursive kroppen. Litteraturens potensial I Emersons horisontstyrtende filosofi gis litteraturen en sentral plass.256 Blanchot er i samsvar med Roland Barthes innsikter når han påpeker at skrivingen har skiftet karakter. Umuligheten av å situere denne linjen er kanskje det vi navngir når vi navngir nuet sier Blanchot. Å skrive er nå å tre inn i et templum (jødisk tempel)257 som påtvinges oss.. men i en forskyvende utslettelse eller anderledeshet. 257 Blanchot er opptatt av det jødiske som en annethet. s. 254 253 76 . 6. Poeten er foregangsskikkelsen for Emersons optimistiske og radikalt individualiserte overskridelsesfilosofi.av tid tilsier utelukking av et nærværende presens. men ingenting som ville tillate passasjen fra den ene til den andre. uavhengig av språket. 292-293. 148. ss. op.). 1995. ”The Pursuit of the Zero Point”. Enten en fortid. 212-227.”255 Litteraturen skal være et punkt som befinner seg på utsiden og gir perspektivet på kulturens hele som noe endelig som må forgås.253 Gir så gjenkomsten en subjektoppløsende erfaring hvor man bryter med tidskonsepsjonen og kommer i et annet forhold til virkeligheten? Blanchot kaller den evige gjenkomst en måte å affirmere på som er totalt annerledes. Bruns. Ved første øyekast kan Blanchots tiltro til litteraturens potensial minne om den sentrale plassen Emerson tilkjenner den.

delokaliseringer og små utsettelser hvis motiv tjener å vise noe motsetningsfullt: ”Therefore. hele filosofihistorien. I selve litteraturens opphav ligger en transport til utsiden: språket unnslipper værens modus i diskursen. ”Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Blanchots tilkjenning av litteraturens ukjente.264 Denne særegne fiksjonen har en dypsindig forbindelse til rom eller romlighet. Rom er for fiksjonen som det negative er for refleksjonen. 150. ”The Pursuit of the Zero Point”. s. 261 Ibid. 147. via litteraturen (og muligens via andre stier) til utsiden hvor det talende subjektet forsvinner. fiction consists not in showing the invisible. at man igjen skulle erfare forestillingsbildets unåbare tilbaketrukkethet.. har lært oss at tenkningen fører til det dypeste indre. 147-148. hvor det i stedet er tale om disse bildenes transformasjoner. men som igjen og igjen tales på ny. Foucault gir en lesning av Blanchots fiksjoner der de gjør noe annet enn å generere forestillingsbilder. s. Å skrive uten å (inn)skrive er å bringe litteraturen til et punkt av fravær hvor den forsvinner. 77 . 13). det er selve skrivingen ved origopunktet.263 Noe forenklet kan man si at tenkningen og konseptet inderliggjør og inkluderer. hvor den har friheten til å definere seg selv (på ny).. (Ibid. Transformasjonen over i det ukjente språket er slik Blanchot beskriver erfaringen av at tingenes referanse skulle vokse fra sin vante plass. Ibid. s. 263 Foucault sier ikke i denne artikkelen hvilke andre stier det eventuelt dreier seg om. og at jeg ikke lenger er meg selv og ikke lenger er i stand til å si ’meg’. 148.259 Blanchot avviser imidlertid Barthes håp om litteraturens nullpunkt. 12. 262 Foucault. nøytraliteten som enhver forfatter søker seg mot... s. 260 Ibid.262 Den litterære tale har derfor en unik posisjon til ethvert punkt i et rom som både binder dem sammen og holder dem fra hverandre. 24. Foucault trekker opp et skille i den vestlige tradisjonen: tanken om tanken.. ss.260 Om eksistensen for Nietzsche var en evig tilblivelse av krefter er det for Blanchot en evig strøm av tale. som ikke fryses inn meningsidentiteter. s. Foucault forklarer 258 259 Blanchot. minner om Batailles skille mellom det profane og det hellige.intensjoner: ”a murmur which alters in advance what we are able to say. s. og som fører noen til taushet sier Blanchot megetsigende.261 En uskyldstilstand hvor universet og dets ting ikke er satt i noen form. representasjonenes dynasti som Foucault kaller det.”258 Å (virkelig) skrive er til syvende og sist å motsette seg å tre over denne grensen. mens talen utvendiggjør og ekskluderer. but in showing the extent to which the invisibility of the visible is invisible”. et utvendig forhold til det kjente språket. 264 Ibid. å motsette seg skrivingen (det vil si å delta i innskrivingen av den gitte virkelighetskarakteren). Talen om talen derimot leder oss. Erfaringen av nøytraliteten lar seg aldri høre fordi en i søken selv bringer inn talen.

som en utside som taler til oss. Lincoln: The University of Nebraska Press. Ibid. Dette språket oppstår i mellomrommet til ventingen. 52. Den anarkistiske kopist I The Writing of the Disaster (1980) omtaler Blanchot en av sine litterære favorittfigurer. eller er knyttet til en plass. 25. s. 268 Maurice Blanchot. hvor han alltid bevarer sin nøysomlige nøkternhet og se den litterære produksjonen han ustanselig kommenterer. Hvorledes skal vi nemlig forstå og gripe hvor frisettelsen av rommet fra forestillingsbilde hensetter oss som lesere og subjekter? Er vi ikke alltid dømt til å begripe det? Et mulig svar på vårt umulig stilte spørsmål er å se forbi Blanchots egen tekstproduksjon. Særlig en av hans favoritthistorier – Herman Melvilles Bartleby (1853) – kan kanskje kaste lys over utforskningen av et mulig kritisk eller revolusjonært potensial hos Blanchot? Hvis vi følger Foucaults analyser av betydningen av rommet i Blanchots fiksjonsverker kan vi kanskje si at historien om Bartleby og de topografiske forandringer som skjer i novellen. The Writing of the Disaster.. overs.266 Hvorledes skal vi kunne snakke om dette rommet som ikke rommes av noe eller rommer noe? Tanken fra utsiden og dens narrative representasjoner åpner et nøytralt rom hvor ingen eksistens kan rotfestes. men alltid den uferdige formen til utsiden. 267 Ibid. Ann Smock.nærmere hva han mener med denne bemerkningen under: den tålmodige refleksjonen er alltid rettet mot utsiden selv. 78 . muligens bildet på forfatteren for ham: Melvilles Bartleby. Men fører erfaringen som Blanchot forteller om til frigjort autonomi: åpnet til sin egen grenseløshet? Hva som finnes i det mumlende rommet er ikke et sluttpunkt. Hvor ender vi opp i dette nye rommet? Foucault svarer at rommet frigjøres fra forestillingsbildet. men som alltid med Blanchot: den som forventer seg radikale anslag mot praksis står skuffet tilbake. Ventingen som ikke er rettet mot noe. fritt for et senter.. alt faller til utsiden. eller evighet eller mennesket. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. s.267 Språket er ikke sannhet eller tid. men et umulig geografisk sted som determinerer en mulig ny begynnelse. det er ikke en resignert immobilitet. den pakker seg ikke inn i indregjøring. 56. s. 1980. en diskurs som konstituerer sitt eget rom som utsiden. den har utholdt bevegelsen som aldri slutter og aldri vil falle til ro. representerer Blanchots drøm eller utopi som aldri realiseres i hans egen fiksjonsproduksjon.265 Narrativene til Blanchots babblende vesener ”unfolds a placeless place that is outside all speech and writing”.. 1995. og en fiksjon som utsletter seg selv i et tomrom hvor den blir av med dens former og fremstår som en diskurs uten konklusjoner og uten forestillingsbilder.268 Kort gjenfortalt er 265 266 Ibid.

Blanchots urealiserte drøm er nok også at man i en uoverskuelig fremtid skal komme til at Utsiden flyttes inn i senter. s. cit. hvor selve loven kollapser. den ville ha preservert negasjonens dialektikk som gjør dominasjon og underkastelse mulig (og gjør enhver annen tilstand umulig å forestille seg).. en stopp hvor samfunnet faller sammen fullstendig. Problemet er at Bartleby ikke lenger følger instruksen som normalt følger av en avskjedigelse. 1853/1990. 271 Lukacher. av tenkning. det vil si. 158. men tapet av vesen. en kort stund. som ved advokatkontoret blir et større og større problem ettersom han ikke følger arbeidsinstruks eller vanlige ordre. cit. En avholdenhet som ikke er resultat av en beslutning. og at senteret dermed tvinges til å flytte. 269 270 Herman Melville. Ibid. Etter hvert blir han et så stort problem for sin arbeidsgiver. 79 . Bartleby and Benito Cereno. op. New York: Dover. at han til slutt må avskjedige Bartleby. Det er det umulige øyeblikket Blanchot lever for. han forlater ikke sin arbeidsplass. et øyeblikk av uskyld hvor historien forstyrres.handlingsforløpet i Melvilles novelle denne: et advokatkontor ansetter en ny kopist: Bartleby.270 Bartleby gir til slutt opp autoriteten med å snakke. ”I will not do it” ville fortsatte innebære en bestemt determinasjon. Eller i det minste et øyeblikk hvor det er en oppstopping. Han blir. 33. 272 Bruns.269 Bartleby benektelse i å følge arbeidsinstruksen eller koden gjennom hans ”I would prefer not to” uttrykker en manglende vilje til å innordne seg som er mer opprinnelig en negasjonen. s. men en abdikasjon (Bartleby blir senere i novellen sågar vagt sammenlignet med en egyptisk farao). et avkall på identitet. og fortsatt det indre forholdet mellom tale og vold.. man må flytte rommet som Bartleby okkuperer. men noe som forutgår for alle beslutninger og som ikke er en benektning. som gjerne vil være et godt menneske oppi denne absurde situasjonen han havner i.272 Bartlebys heroisme ligger for Blanchot i at hans særegne form for avvisning av ”koden” og reproduksjon medfører en dislokalisering av hele rommet. s. op. 33. Resultatet er til slutt at hele advokatkontoret flytter lokaler mens Bartleby står igjen i de tomme kontorene.271 Pas i kraft av sin manglende kraft synes å fryse Aufhebungs dialektikk og kodens strøm. Dette er en oppgivelse forstått som forlatelsen av selvet. et øyeblikk i historien som utsetter dialektikken. han befinner seg på utsiden av dialektikken. Bartlebys passive overtredelse av loven minner om Blanchots pas som betyr både stopp og steg. benektning som ikke støtter seg på nektelsen..

Overskridelsen som et vellykket gjennomslag mot utsiden og som affirmerende eksistens avvises inntil videre av Blanchot. i en umulig mulighet av en utvendig tale til oss på utsiden av diskursen og samfunnskroppen? Eller er hans budskap dette: overskridelsens mulighet er umulig? Et av Blanchots verker heter nettopp Le pas au-delá (1973). Formuleringer selv med et annerledes innhold som ”hva er overskridelse?”. Maurice Blanchot. men da kunne vi ikke lenger snakket om den meningsfylt. s. nøytral topologi av tiden og væren som verken er væren eller ikke-væren. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. 272. 273 80 . 1992. New York: SUNY.274 Kanskje som en rest av festivalens drømmetid i det moderne? Blanchot behandler faktisk overskridelsespørsmålet eksplisitt: ”Whoever asks ’what is transgression?’ asks nothing and can only indefinitely repeat in this form or. The Infinite Conversation. innenfor en passiv. forsvinnende. op. The Step Not Beyond. på engelsk The Step Not Beyond. 158. overs. hadde vi vært det kunne vi ikke formulert disse spørsmålene langs med de tradisjonelle meningsvektorene knyttet til et logos eller en diskurs. da formuleringen som historiens slutt eller Guds død (paradoksalt nok) vitner om diskursens koherens: de er meningsfulle grenser innenfor diskursive koherenser. Hadde termen derimot vært meningsløs ville det vært meningsfylt å snakke om den.Diskusjon Befinner Blanchot seg allerede hinsides og taler tilbake til oss? Representerer han overskridelsens endelige gjennomgang. Lycette Nelson.. 274 Lukacher. Spørsmålet ”hva er overskridelsen” rommer nemlig negasjonens form i og med at den forutsetter et internalisert objekt som overskrides.273 Pas stopp og steg kjennetegner den dobbeltheten som hele tiden knytter seg til Blanchots prosjekt som aldri tillater seg å fravike en tomme fra dette evige innrisset av selvutslettende kraft. ”er vi ved historiens slutt?” og ”er Gud død?”. overskridende. cit. Det overskridende må være et X vi egentlig ikke kan snakke meningsfylt om (som diskurs). transmigrasjon. s. Den hegelske dialektikkens negasjon sitt varemerke. Kort sagt: det er meningsløst å snakke om overskridelsen fordi det er meningsfylt. more surreptitiously in another: what is transgression?”275 Et premiss for en spørsmålstilling som ”hva er overskridelse?” er selv bevis på at vi ikke er kommet til noen vellykket overskridelse synes Blanchot å mene. 1973. er i sin utforming selv empiri for at vi ikke er i noen ny tilstand som disse grensetermene bærer bud om. I følge Ned Lukacher representerer det paradoksale pas hos Blanchot spranget inn i en frosset tid innenfor det alltid fraværende og utvendige hjertet av nærværet i nåtiden og er nøyaktig det som gjentar seg evig. 275 Blanchot.

overs. 1955. 278. uten fornuften eller guddommens opplysende optikk. Kanskje handler dette om noe mer enn Blanchots syn på litteraturen. Denne konsepsjonen plasserer oss på avgjørende vis i et univers hvor forestillingsbildet ikke lenger er sekundært i forhold til en original. Originaltittel: Le rire des Dieux. x. Blanchots verk The Space of Literature (1955) åpner med en prolog hvor Blanchot slår fast at enhver bok selv det fragmentarisk verket har et senter som man trekkes mot. 2002. tiden for frelse og progresjon. s. Decadence Of The Nude. i fraværet av et senter. 161-191. men feilplassert av bokens tyngde og omstendighetene ved dets komposisjon.Gjenkomstens tenkning om at alt gjentar seg og begynner igjen. 186-187. men mer pressende. Blanchots posisjon er ikke mulig å inneha og argumentere ut fra i en oppbyggelig forstand. Innsikten skjer med mørkets dunkelhet. ”Waiting”. skriver Blanchot. ss. 276 81 . op. erstatter lineær tid.). Ann Smock. Originaltittel: L’Espace littéraire. Det dunkle eller det mysteriøse har karakter av at den ikke kan holdes som et objekt i vår bevissthet eller oppmerksomhet. ss. i ustanselig bevegelse som en evig tilblivelse fra et senter til periferien? Følelsen av å ha berørt kjernen kan like gjerne være illusjonen om å ha nådd den. men en evig funkling hvor fraværet av opprinnelse spres i lynglimt med omveier og tilbakekomst. 1982/1989.278 Bataille siterer en passasje fra Blanchots roman Thomas the Obscure hvor Thomas får en ny iris som følge av intethetens vellykkede inntog i senteret lik øyets rokking av sitt blinde punkt. cit. Mysteriet er senter for vår oppmerksomhet når oppmerksomheten er i ett med seg selv. 25-26. Samtidig er det er også et satt senter og hvis det er genuint. “The Laughter of the Gods”. I oppmerksomheten forsvinner derfor oppmerksomhetens senter. utsyn og de indre og ytre determinanters synlighet. hvor endelig det ikke lenger er en original. s. Poulets perfekte sirkel eller kule er sprukket og forlatt i dette universet. en forbannelse som reverserer seg selv som glede. fordi det utfordrer identitet til væren. 279 Hart. Dette synlige glimtet er alltid der som et hinder for nattens sanne mørke. The Space of Literature. dislokaliserer det seg samtidig som det forblir det samme og blir mer sentralt og samtidig mer skjult. med tiden av sfæriske eller sirkelformete rom. 278 Blanchot.277 Senteret er ikke satt.. er det ikke også en beskrivelse av kosmos og eksistensen selv. i Sarah Wilson (Ed. dette sentrale punktet som tradisjonelt er opphavet til våre perspektiver.276 Dette ”nye rommets” topos er uten referansepunkter og horisonter. ss.279 Hos Bataille Maurice Blanchot. London: Black Dog Publishing. ”Det nye blikket” vet at mysteriet er fullstendig manifest i selve synets synlige nærværende. for Blanchot. 277 Maurice Blanchot. er den sterkeste affirmasjonen for ”det nye rommets” eksistens fordi den erstatter uendelig enhet med uendelig pluralitet. Lincoln: University of Nebraska Press. ikke ulikt Orfeus blikk. 1965. mer usikkert.

returnerer øyet til kroppen, eller kroppens hierarki snus opp ned, hos Blanchot blir selve øyet utsatt for en ny iris, som innebærer alle forestillingsbildenes død. I følge Hart er offeret for Bataille indikasjonen på kontinuitetens sfære hvor vi har blitt bortvist fra livet selv, men Blanchot vil si at det henviser oss til en ikke-verden av nihilisme, en som vi ikke helt kan tre inn i, fordi lenge etter Guds død, klynger vi oss fortsatt fast til teologiske forestillinger om lysets opprinnelse og enhetens uunngåelighet.280 Derfor er transmigrasjon valgt som beskrivelse: øyeblikket av en eventuell utsidighet vil ikke preges av noen utveksling mellom sfærer (som hos Bataille). Thomas har en erfaring i radikal forstand: faren med å gå fra et øyeblikk i tid til forestillingsbildenes rom. En erfaring av erfaring. Thomas skrider fra sanseerfaring til erfaringen uten sansning, det som ikke byr seg frem for sansene kan ikke tre inn i kunnskapens orden. Dette er det sentrale for Bataille når han snakker om den nye teologien som bare har det ukjente som sitt objekt. Vi kan ikke snakke om det ukjente som et objekt, hevder Blanchot, fordi distansen mellom subjekt og objekt ikke kollapser fullstendig i den indre erfaring, i siste øyeblikk avslører en distanse i væren i seg selv: en glippe som tillater produksjonen av bilder. Denne distansen kan ikke krysses av blikket, men er selve det mørke blikket som ikke kan avleveres.281 Thomas holder på ”å drukne” i ”havets flod” før han i en metamorfose søker tilflukt i bevissthetens hus ”a sort of holy place… it was like an imaginary hollow which he entered”.282 Hamlets avdekking av ”this mortail coil” blir for Blanchot et bilde på en strukket distanse som vi ikke kan fri oss fra. Forestillingsbildet konstituerer grensen på kanten til uendeligheten og døden. Forestillingsbildet fungerer som en humanisering av den formløse intetheten som presses og formes på oss i eksistensen.283 Etter Guds død er fortsatt en rest av det gamle regimet tilbake og det later til å være den tynne membranen Nietzsche hoverer over som produserer ”det virkelige” for oss. Det som skimtes gjennom filterets virkelighet er dødens virkelighet. Døden og dets kroppslige rest kadaveret (etter Guds død er døden knyttet til jorden) er en påminnelse om at døden ikke har noe rom. Døden er ikke noen plass. Ikke her, men heller ikke noe annet sted. Ingen steder? spør Blanchot.284 Da må ingen steder være her svarer han: kadaveret etablerer en relasjon mellom her og ingen steder, som vi i sjeldne øyeblikk kan glimte. Men likedan er forestillingsbildet knyttet til intimitet for Blanchot, det etablerer en ”spiselig” ekstrioritet av verden for oss, den

280 281

Ibid., s. 17. Ibid., s. 27. 282 Blanchot, Thomas the Obscure, s. 9. 283 Blanchot, The Space of Literature, s. 255. 284 Ibid., s. 256.

82

opphøyer objekter som refleksjoner og tykner bevisstheten til en størrelse/objekt.285 I det øyeblikket vi er på utsiden av oss selv, i ekstasen, og det ”virkelige” trer inn i en sfære uten grenser eller intervaller, så oppfylles igjen bevisstheten av inntrykk som er polyfone, i ekstasen som er dette forestillingsbildet og den universelle enhet synes rekonstituert. Paradoksalt nok den enhet vi søkte oss vekk fra, og i det vi var like nær å unnslippe blir vi dratt tilbake igjen, som i magi, sier Blanchot, og med det foregriper han neste generasjons antimodernisters utgangspunkt: Gud er død, men bevisstheten kompenserer og holder virkeligheten på (for)billedlig avstand.286

Avslutning Etter en rask gjennomgang av deler av Blanchots forfatterskap er det nærliggende å slå fast, som han selv gjør i sin regisserte duell med tanken om den evige gjenkomst applisert på den hegelske dialektikkens selvinkludering, at ved å si dette sier vi nesten ingenting.287 Dette kan høres paradoksalt ut, og er lett å hovere over, men det som ligger i Blanchots innrømmelse er noe langt mer dypsindig. I dette landskapet med bekreftelse, overskridelse og frisettelse under ”den nye kosmologien” vises det ikke lenger til et verifikasjonsprinsipp. I å si ”med dette sier vi nesten ingenting” ligger det at vi verifiserer nesten ingenting. Bak dette nesten ingenting ligger det imidlertid en bestrebelse og innsikt i hvorfor den hegelianske historieutvikling og dens ekko i det generelle historiesynet og vitenskapssyn på Utviklingen som en kumulativ, etisk prosess, hvor vi vet stadig mer om oss selv og blir stadig friere, spiller fallitt. Om Blanchot skulle lykkes med å få helheten til å stoppe opp og bryte sirkelen for godt så er det ikke snakk om noen varme som strømmer igjennom alt på nytt, men en kald forstyrrelse. Overskridelsen fortoner seg så å si aldri som noe annet enn venting på overskridelsen, som primært skjer i øyeblikk i litteraturen og med døden. Døden er en overskridelse mot og ut av tid, ettersom det ikke finnes noen tid for døden. Døden kan i likhet med skrivingen/litteraturen, ikke skje i nåtiden fordi grensen som døden representerer ikke kan trekkes/situeres. Ikke bare er døingen i det nåværende forbudt, men det nåværende som forbud er det som forhindrer døden fra å ta sted. Dette forbudet kan aldri brytes av en overskridelse ettersom det bare vil forsterke forbudets forbud. Det er bare gjennom den mest passive passivitet som forbudet vil miste sin forbuds rolle. Døden er steget (hinsides) som aldri oppnås. Pas au-dela omformer pas i negasjonen til pas som venting og passivitet og tar

285 286

Ibid., s. 262. Ibid., s. 262. 287 Blanchot, “The Exigency of Return”, s. 297.

83

negasjonen vekk fra maktesløsheten til det uoppnåbare. Pas i den fullstendige passivitet er overskridende uten å oppnå noe. Det er venting. Ventingen på transmigrasjonen. Som aldri kommer (for oss).

Kapittel 6. På terskelen til vår tid 60-tallet: transgresjonen eller pseudotransgresjonens tiår? Som et kort appendiks til Batailles forsøk på en transgresjonsfilosofi skal jeg vise hvordan dens skjebne i kulturen kan fortone seg ved å kort sammenligne Foucaults ”A preface to transgression” og Philipe Sollers artikkel ”The Roof: Essays in Systematic Readings (1968). Begge diskuterer den seksuelle revolusjonen som definerende for årene etter Batailles død, men med forskjellige syn. Foucault hevder, i betraktningen av Guds død fra Marque de Sades tid og frem til Batailles død, at erfaringen av Guds død ikke gjensetter oss til et begrenset og positivistisk univers, men til en verden avslørt av erfaringene av grenser, som dannes og omdannes av eksesser som overskrider disse grensene.288 Oppdagelsen av seksualiteten og Guds død er knyttet til samme erfaring og Foucault siterer Bataille på at erfaringen av erotismen tillater oss å si det mystisismen aldri kunne.289 Kanskje oppstandelsen av seksualiteten i vår kultur er en hendelse med polyfone verdier hvor spørringen etter grensen erstatter søken etter totalitet og transgresjonshandlinger erstatter motsetningens (negasjonsdialektikkens) bevegelse? Det spørs likevel om ikke den seksuelle frigjøring er uttrykk for det Sollers kaller pseudotransgresjonen. Transgresjonen (hos Bataille), vektlegger Sollers, må nemlig lades med samme verdi som forbudet: de gir ingen mening om vi ikke forstår dem i sammenheng med hverandre.290 Hvis forbudet ikke lenger er synlig for oss i dagens kultur, vil heller ikke transgresjonen være der som en mulighet for oss. Allikevel er den angivelig overalt. Sollers forlaring er det han kaller pseudotransgresjonen: simulasjon av transgresjonen som den libertinske revolusjon av seksualiteten i virkeligheten medfører. Hvis rommet er fullstendig åpent, vil det allikevel representere en egentlig lukning (for erfaringen). Erfaringen mot transgresjon forutsetter et lukket rom (klare grenser) som den kan virke innenfor og hvor den kan oscillere mellom overskridelse og tilbakekomst. Når den moderne frigjøringen tror at den endelig har fjernet forbudet eller forbudene og gitt begjæret fritt spillerom, så skjer det altså i virkeligheten i det homogene utvidete feltet. Det hverdagslige livet i det neokapitalistiske samfunnet på 60-tallet har fra starten av undertrykt det helliges

288 289

Foucault, ”A preface to transgression”, s. 32. Ibid., s. 33. 290 Sollers, op. cit., s. 75.

84

fungerer informasjonen etter samme lest gjennom forestillinger om at alle grenser er oversteget.294 Guy Debord innleder det som regnes for situasjonismebevegelsens manifesto The Society of the Spectacle (1967) med å slå fast at det moderne samfunn kjennetegnes av produksjonen og akkumulasjon av spetakkel. men er et ledd i det profanes prosjekt om å renvaske de tradisjonelt hellige mediene (som seksualiteten) i henhold til nytten og begjærslivet. 293 Ibid. Seksualiteten gjøres til en menneskerett og naturaliseres.sfære ifølge Sollers. bruk av diverse narkotika. s. London: Rebel Press. 294 Raoul Vaneigem. overs. Vaneigems modell for revolusjon er nettopp myten som i sin arkaiske utopi besitter kraften til å utfordre modernitetens fragmenteringer for slik å returnere til et enhetlig kollektiv. 1967. 76.. Dens naturalisering og universalisering av frigjøringen legger et lokk over erfaringens radikale mulighet som transgresjon. mulighetene legges i rør. s. s. noe som viser seg i verdsettinger som konsumatferd. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Naturalismens og liberalismens idé om personlig frigjøring ved å bryte nye tabuer/grenser er dermed en fatal misforståelse som bare skyver grensene foran seg og gjør de stadig mer uttilgjengelige i en utvidet homogen sfære. fungerer som en maskering av undertrykkelse. The Revolution of Everyday Life.293 Universaliseringen av menneskets selvrealisering fremstår som frihetsmaksimerende.292 Disse pseudotransgresjonene forbundet med den type frigjørende bevegelse vi ser i humanismens navn som for eksempel seksualiteten. 224. søken tilbake til naturen. 85 . Spektakulær undertrykkelse Situasjonismebevegelsen var på 60-tallet en innflytelsesrik retning som inspirerte ungdomsopprøret i europeiske og amerikanske storbyer i 1968. Til tross for transgresjonens potensial som erstatning for den vestlige kulturs organisering ligger dens fallgruve i naturaliseringen av grenseoverskridelsen som den seksuelle revolusjon synes å medføre. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at de som lever med lovens forbud og de for hvem loven ikke representerer noen ting. 1983/2003. Ibid. 77. krav om fritid. er i full overensstemmelse: en sosial kontrakt mellom repressiv undertrykkelse og libertinske ideologier. som i den seksuelle frigjøringen. Situasjonismens ”andre bibel” Raoul Vaneigems The Revolution of Everyday Life (1967) gis mye av æren/skylden for dette opprøret. 76.. s. Alt som engang ble direkte utlevd har nå blitt 291 292 Ibid.291 Felles for disse er at de situerer arbeidet utenfor rekkevidde.. Donald Nicholson-Smith. I denne konteksten. Bataille insisterte imidlertid på at transgresjonen ikke måtte forstås som en tilbakevending til naturen. modellert på religion som opium for folket.

Debords beskrivelse av spetakkelet som alle tings referansepunkt i den vestlige kultur på 60tallet gir assosiasjoner til Nietzsches innsikter i den asketiske smaks hang til spektakulære forestillinger om hva som er sant eller falskt ett århundre tidligere.og 1960-tallet som et paradigmatisk skifte og en verdenshistorisk begivenhet: menneskets steg ut i rommet. Flere. Weltanschauung om et verdenssyn som er transformert til en objektiv referansebakgrunn.. Debord går i aktiv klinsj med den hegelske konsepsjon om tidens og historiens gang mot selvbevisstheten. Spetakkelet er en avleiring av Hegels prosjekt som pseudoviten som et frosset hele. Hvis man søker å bestride det og utlufte spetakkelets essensielle karakter må det skje som en visuell negasjon av livet som har oppfunnet seg selv som en visuell form. s.295 Spetakkelkonsepsjonen til Debord kan defineres som en strukturell organisering i det moderne samfunnet rundt bildet. 12. Men hos dem er det ikke mulig å spore noen gryende 295 Guy Debord. Kanskje den mest spektakulære er menneskets kolonisering av verdensrommet. s. Når det moderne samfunn har tapt det kollektive livet som myten gav det mister det alle referansepunkter til et felles språk. 93. Debords spetakkelbegrep vitner om veksten i bevissthetens visuelle virkelighetsproduksjon som ligger som en tilsynelatende unåbar kjerne bak modernitetens fremdriv som når sitt foreløpige høydepunkt i Baudrillards hyperrealitet. Originaltittel: La société du spectacle. 296 Ibid. overs. 120. 1967.297 Utviklingen av den globalisert kapitalismen tjener som innsettingen av en verdenstid som blir samfunnets primære organisering som den falske bevisstheten til tid. blant annet Heidegger og Blanchot. 297 Ibid. New York: Zone Books. 86 . et eneste stort innrammende forestillingsbilde som danner sfæren for våre moderne liv. The Society of the Spectacle. Donald Nicholson-Smith.. et totalitært verdenssyn som har materialisert seg i spetakkelet som ikke-historie. Dette nye samfunnet eliminerer geografiske distanser for å opprette distanser internt i form av spetakkelets separering av hvert enkelt medlem av samfunnet. s. 1995/2004. har reflektert rundt romfartalderens signifikans på 1950. Debord observerer det økonomiske system og kapitalens transcendering av grensene mellom (alle) samfunn på vei mot en enhetliggjøring av rommet.296 Myten var det samlende mentale konstruktet hvis oppgave var å sørge for at den kosmiske orden var i overensstemmelse med den orden som samfunnet allerede hadde etablert innenfor sine grenser. Steget ut i rommet Modernitetens fremvekst mot vår tid støttes hele tiden av vitenskapens fantastiske nyvinninger.ren representasjon.

fremtidsoptimisme. Fra det Martin Heidegger. s.298 Virilio følger opp teknikkens umenneskeliggjøring av virkeligheten i neste kapittel. The Blanchot Reader. Produsert av Mosfilm Studio. [DVD. Oxford: Blackwell. I Der Spiegel-intervjuet Heidegger gjorde i 1966 kommer han inn på menneskets forhold til sine planetære omgivelser. fri fra gravitasjonskraften. Men vitenskapens søken representerer også en farlig profanering av det hellige som bringer hele modernitetens uføre stadig lengre ut av proposisjoner mot vektløsheten. det vil si det endelige empiriske gjennomslaget for kosmos desstabilisering fra sin faste form hvor Gud (og horisonten) var dens garantist? Kosmonautens posisjon er paradoksal: en personifiseringen av frihet i sitt brudd med de menneskelige grunnbetingelser. For Heidegger er fotografiene som nå er tatt av jorden sett fra rommet svært skremmende. i Michael Holland (Ed. Spillefilm]. flyttes ut i verdensrommets mørke.”301 Det hele minner om jakten på fabeldyret snarken som også foregikk på ”havet”. 301 Andrej Tarkovskij. Originaltittel: La conquista dello spazio. 56. 299 Maurice Blanchot. ss. 269. but a man with no horizon. I fremstegets navn flytter modernitetens utvikling den opprinnelige hybris hinsides. Blanchot spør i artikkelen ”The Conquest of Space” (1964) hvilken ny erfaring menneskets første steg ut i rommet medfører. 1995. samtidig tynget ned av sin egen drakt. 1981. Strukturene mellom land og hav ”dobles” nå opp hvor kloden blir landet og verdensrommet havet. Solaris (1972) gir ikke menneskets søken i verdensrommets store ukjente hav noe nye funn. som en hjelpeløs. som en av ekspedisjonens vitenskapsmenn treffende uttrykker det: ”Mennesket er ikke interessert i et ”nytt kosmos”.).. 1964. London: Artificial Eye. Utflyttingen av grensene representerer for Heidegger en umenneskeliggjøring av selve eksistensen: ”bare en gud kan redde oss nå” uttaler han. i Thomas Sheehan (Ed. Menneskets situasjon og orientering i verden er for Blanchot grunnleggende forandret: ”Man. 1976. ss. nyfødt baby: ”reduced to nourishing himself with a feeding bottle and to wailing more than talking. 300 Ibid. Solaris. 45-67. 2001. vandret inn i diskursen? Blanchot spør om erfaringen av steget inn i verdensrommet har forandret vårt forhold til utsiden på ett grunnleggende sett. 298 87 .”299 Er intetheten.”300 I den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs filmatisering av Stanislaw Lems roman. men kosmonauten/mennesket har aldri vært i et større fengsel. vi er egentlig bare på leting etter speilbilder av oss selv. s. som normalt er situert på utsiden. på generelt plan kan det synes som vår grunnleggende representasjon av kosmos og kaos. s. Heidegger – The Man and the Thinker. 269-271. Chicago: Precedent Publishing.). ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. ”The Conquest of Space”. Er det slik at koloniseringen av verdensrommet er den vitenskapelige innhentingen av den sjelsettende varslingen om Guds død. 1972. 270. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten.

60talles revolusjonære optimisme omkring en gjenreising av det kollektive liv rundt myten i det moderne påvirker blant andre Baudrillard. Hegel XP Som tidligere nevnt gir Bataille en billedlig fremstilling av Hegel som den som tilfreds spiser opp egget fra innsiden uten noen bevegelse mot grensene. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. Det som skjer i vår egen tid er at dette bildet utvides. og forsøke finne forklaringen til denne tilsynelatende forsvinningen. men også en historisk korreks om at vi har forlatt Batailles univers hvor ødslingen fortsatt kanskje var en reell mulighet på grunn av veksten og akkumulasjonens vanvittige oppdemming av energi. En slik modifikasjon av Batailles opprinnelig gode bilde på Hegel og hegelianismen er i tråd med Baudrillards prosjekt. som både er en videreføring av Batailles ideer. stadig bedre liv. er ikke skallets grenser sprengt som i en eneste overskridende bevegelse hvor man frir seg fra rammene. The Transparency of Evil..302 Den planetariske æra er over oss. Begrepet total krig som Caillois introduserte er en betegnelse på den 302 Jean Baudrillard. det vil si at den generelle homogeniseringen vokser og vokser og presser grensene stadig lenger ut i periferien og koloniserer stadig mer av virkelighetens lerret. men skallet har vokst. Det blir derfor nå mindre snakk om overskridelse og mer snakk om dens falske dobbeltgjenger: krigen. Om spørsmålet: ”Hvor ble det av overskridelsen?” melder seg for leseren er svaret: ”Nettopp”. Felles for dem begge er observasjonen om at antimodernismens ”tradisjonelle” overskridende strategi er en tapt sak og grunnen er Utviklingens grunnleggende endringer av rommets/kosmos tradisjonelle strukturer og orden. sier Baudrillard. men selv Debords relativt skarpskodde analyser om spetakkelets makt gikk kanskje ikke langt nok. 1990. 29. Hvor det moderne ”ender” skal nå Virilio og Baudrillard gi svar på. som i kraft av sin radikale annethet forkler seg festivalens ham og fremstår som guddommelig. Det er spørsmålet vi nå må stille. en større viten osv. Om vi kanskje mer presist kan snakke om en hegelianisme. London: Verso. så begynte vi å sirkle rundt oss selv.øyeblikket hvor de første astronautene begynte å sirkle i bane rundt Jorden. overs. eller en generell dialektisk inspirert holdning bak synet på samfunnet som en akkumulativ bevegelse mot mål som en stadig bedre verden. Tidligere argumenterte Caillois for at festivalens forsvinning i det moderne tilsier krigens nærvær. 1993/2002. Virilio I festivalen og den kollektive overskridelsens fravær blir krigen dens erstatning. s. 88 . Kapittel 7. James Benedict.

mens menneskeheten fortsatt stoler på at disse betingelsene lar seg modifisere gjennom fornuftige institusjoner som demokratiseringsprosesser og menneskerettighetserklæringer. 89 . En hovedtese for Virilios modernitetskritikk er at konsekvensene av krigen og dets militære inngrep blir grunnleggende oversett og misforstått. men medfører indirekte og suksessive transformasjoner av tid og rom for den sivile sfære. I 303 Caillois. liksom real time har prioritet over rommet. deres hurtighetsbaneløp) som kan betegnes som en hastighetens genealogi. Det modernes prosjekt og spesifikt teknologien og det militæres ”fremskritt” er en blind. Krigens betydning er ikke noe som bare angår storpolitikken da den på et grunnleggende og konstituerende vis endrer hele den menneskelige horisont. annet enn ad hoc forklaringer på hvorfor det ble som det ble. En hovedtese for Virilio er at vi i stor hastighet beveger oss bort fra rommets omkrets som den primære konstituent for eksistensen til tiden som bestemmende dreiepunkt. Virilios begrep ’dromokrati’ forklarer dette. op. Det er (utviklingen av) teknologiens hurtighet som styrer utviklingen. Selve betingelsene for menneskets eksistens endres. krigens nærvær medfører radikale endringer av de tradisjonelle innrammende størrelsene i kosmos i den globale landsbyen. Virilio sitt forfatterskap forbindes gjerne med dromologien (av gresk: dromos. Bildet har forrang over tingene og objektene og til tider også over den fysiske materialitet som kroppen.grenseløse krigen uten klare grenser i rom og tid. Rommet for selv det moderniteten påstås å tuftes på: fornuften. cit. Krigen gjennom det 20.303 Resultatene av den totale krig er Virilios forfatterskap bevitnelsen til. er realiteten Virilio vitner om resultat av en forrykkelse som for lengst har skjedd og må regnes for irreversibel. Virilios interesse for hastighet er derimot bare et middel i forståelsen av de historiske endringene av det geofysiske og geopsykiske kosmos mennesket lever i. 174. Disse endringene skjer i en utvikling preget av alle tings strøm gjennom bildets portal. Utviklingen av hastigheten foregår primært gjennom militærindustriens teknologiske nyvinninger. Disse to hovedtesene forfølges i dette kapittelet: hvordan kan Virilio hevde at rom forsvinner i tid og fysisk materialitet devalueres til forestillingsbilder? Innledning Om Caillois bekymringer for festivalen og dens innpass i en kontrollert og regulert kosmisk orden skyltes en forrykkelse. århundret overskrider de nasjonale territorier og varer i tilsynelatende uendelig tid. s. men lynrask Utvikling. har ikke lenger noen styrende plass og virkning på utviklingen. Krigen er ikke lenger en fase som utløses av bestemte signal innenfor avgrensede områder..

s. Begrep som Paul Virilio. 1975. Stedet og rommets implodering. Det skal det nå gis noen eksempler på.”304 Det bunkeren representerer mener Virilio er menneskets utsatte situasjon og adaptive paranoia som reaksjon på trusselen om overhengende fare overalt: den totale krig. s. Fra dette punktet i historien finnes det ikke lenger noen beskyttende trygg distanse. Den totale krigen. og alt blir totalt tilgjengelig for muligheten av destruksjonen.. Bunkeren og det militære rommet De tyske bunkerne som står igjen som betongmonolitter langs den franske Atlanterhavskysten opptrer i Virilios første verk Bunker Archeology (1975) som grensefigurer både for rommets og tidens historie på terskelen mellom rommets devaluering og tidens oppgraderte status som virkelighetens primære vektor. George Collins. hvor teknikkens utvikling er en forlengelse av metafysikkens utvikling. Den andre verdenskrig representerer perioden for en historisk enhetliggjøring av sfærene: ”For me the organization of space would now go hand in hand with the manifestations of time. overs. er rom. alt territorium blir umiddelbart lagt nakent i og med det nye penetrerende optiske blikket. 14. Den totale krig er grenseløs i sin form. Soldatens orientering i bunkeren med utsynet rettet mot havet.305 Bunkeren er protohistorien på en epoke hvor kraften til et enkelt våpen blir så enorm at ingen distanse lenger kan beskytte mot det. 305 Ibid. 304 90 . men skjellsettende eller skjelloppløsende (i ordets etymologiske grensesettende betydning) i sine implikasjoner. New York: Princeton Architectural Press. Originaltittel: Bunker Archéologie.sine bestrebelser etter å beherske kosmos elementer til fulle. og hastighetsvektorene og tidens opphøyde posisjon. Bunker Archeology. i utrustningen av bunkeren fra andre verdenskrig til den moderne metropolens grenseløse utrustning. I denne ”nye situasjonen” responderer man med en pansret grensedragelse mot virkelighetens trussel fra alle bauerer og kanter. 40. Bunkerens konstruksjon på begynnelsen av 1940-tallet vitner om en reaksjon på den gryende og fryktelige forestillingen om den totale krig i emning. representerer en mystisk karakter av overvåkerens blikk mot havets enorme horisont som illustrerer overgangen fra denne angstfylte situasjonen til det umulige blikket de angstforfulgte befolkninger forgjeves forsøkte å anlegge på himmelen i nattens mørke i vente på bombeskvadronenes komme. 1975/1994. befinner militærteknologien seg bokstavelig talt ved utviklingens fortropp. som også Caillois var inne på. Når tiden reduseres til realtime over alle punktene på en kule får ikke lenger de geofysiske avstandene noen reell betydning og devalueres.og tidsfaktorens totale devaluerende utsletting. vitner egentlig om sfærenes sammensmeltning.

’slagmark’ og ’kampene i det fjerne’ blir meningsløse fordi de representerer en tid hvor det var meningsfylt å snakke om avgrensede rom. Jorden har mistet sin materialitet. Total fred er krig i fredstid. Noen slike observasjoner skal derfor vises. den første fra tyskerens bomberaid av britiske byer i første del av andre verdenskrig. 51. Bunkeren er en markør for det siste militære rommet. En banebrytende teknologi som Paul Virilio.). der andre bare ser rent historiske hendelser eller teknologiske fremskritt. men tillater vi oss å reflektere rundt implikasjonene av Virilios observasjoner viser de seg som regel å inneha innsikter som varsler om omfattende endringer av de menneskelige konstitusjonsbetingelser. en sammenblanding av det militære og det sivile. mens han stirrer angstfylt mot horisonten. s. The Virilio Reader. Virilios blikk for Utviklingen Det særegne blikket Virilio anlegger evner å se hendelser av avgjørende betydning for utviklingen. ss. 306 91 . men alle de samme karakteristikker av ufrihet er tilstedet. i James Der Derian (Ed. I denne atmosfæren hviler ikke grunnlaget lenger på noen fast grunn. I betongkonstruksjonen er det koherensen til materialet selv som må ta fundamentenes rolle: gravitasjonssenteret erstatter funderingen. det siste krigsspillet. skillet fredstid og krigstid opphører. Låst i sin posisjon. 46-57. men et gravitasjonssenter. en konstant fare overalt. og rommet sin tomhet. komme og gå. det produserer også sin egen atmosfære. Disse innsiktene formidles gjerne knapt og uten store fakter i hans analyser. 43. Soldatens situasjon i bunkeren er omgrenset av en rustning mot den fryktlige virkeligheten. ”The State of Emergency”. 307 Virilio. Det skjer en mutasjon hvor total krig og total fred egentlig blir det samme. men flyter på grunnen. konfliktens homogenisering. En syntese av krigsklær og habitat sammenkobles i operative farkoster som reduserer både rom og tid. Oxford: Blackwell. alt kan flytte seg. En relativ autonomi som balanserer den flytende bunkeren og garanterer dens stabilitet i forhold til de sannsynlige endringer til det omkringliggende landskapet. eller degenereringer.307 Tomrommet eksisterer ikke lenger. men overlasset i sin oppmerksomhet. Bunkeren er ikke fundert. Den militære tenkningen skaper en ny atmosfære. Bunker Archeology. et spill som alle nasjoner utviklet og perfeksjonerte sammen i løpet av det siste århundret. 1977.306 Det militære organiserer ikke bare det sosiale territoriet. Men bunkerne langs med Atlanterhavsveggen varsler i dag mindre om gårsdagens fiender enn om dagens og morgendagens krig: den totale krigen. s. total fred skjuler den totale krig ettersom det offisielt ikke er krig. man er overgitt til fremtidens ”flyt”. 1998. Originaltittel: Vitesse et Politique.

1989/1996. 1. artilleriet var ikke lenger blindt. Flyangrepenes hurtighet og benyttelse av et element utenfor den menneskelig synsfelt gjorde at rene observasjoner i rommet mot horisonten ikke lenger var adaptive. slik at flyangrepene ikke lenger kom upåaktet hen. 1984. men kunne se hva som ville komme. viser et annet historisk eksempel fra den amerikanske borgerkrigens bruk av artilleri hvordan forvandling av territoriet medfører optikkens representasjon av virkelighetens skiftende endringer. Disse endringene kunne godt ha vært en fortettet oppsummering av hele Virilios prosjekt. Optikkens avgjørende betydning skjer som en direkte følge av topografiens endringer. endret det topografiske terrenget til det ugjenkjennelige.308 Ødeleggelsen bruken av kanoner medførte. Dette forholdet kan tjene som en metafor for hele Virilios tese. Massemedier som radioen og dens nyheter fikk en svært sentral rolle i å gi folk tid til å komme seg i sikkerhet. 92 . Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. I disse tilsynelatende tørre historiske fakta fra andre verdenskrig kan man se anslaget av Virilios observante blikk for det som kommer til å bli en av hans hovedteser: rommet og horisontens gradvise forsvinning. Derfor fikk man teknologi som er i stand til å se representasjoner av angrepene i dette relativt nye og ukjente elementet (himmelen) i denne sammenhengen. og informasjonens aktualitet vis-à-vis reaksjonstid. Nyheter og informasjon fungerte beskyttende. hadde man også et annet virkemiddel man tok i bruk: varsling av befolkning. I forordet til den engelske utgaven av War and Cinema (1984) kommenterer Virilio hvorledes fotografiets gjengivelse av terrenget ble nødvendig under den amerikanske borgerkrigen ettersom artilleriet konstant snudde opp ned på terrenget.ble tatt i bruk i denne epoken var radaren. eller som varsling over eteren. Observasjonene av representasjonene meddeles så sivilbefolkningen gjennom massemediene. The Logistics of Perception. Blikket og optikkens sentrale rolle og informasjonens verdsettes i paranoide tider for mennesket. Reaksjonstiden ble derfor avgjørende. I tillegg til å kunne gi flyene hardere beskytelse fra bakken. Enten i form av flyalarmer som gjallet gjennom storbyer som Birmingham og Londons gater i timene før flyene og bombene kom over dem. Reaksjonstid ble altomgjørende. Tiden og reaksjonstid får avgjørende betydning. London: Verso. Med utviklingen av radaren var man nå i stand til å se elektroniske representasjoner av himmelen. Patrick Camiller. som ligger bak hans gjennomgang av historiske hendelser. War and Cinema. overs. Effektene av artilleriets stadige endringer av topografien gjør det helt nødvendig med øyeblikkelig og oppdaterte fotografiske representasjoner av terrenget. Det ble avgjørende for å spare liv at man fikk denne informasjonen raskest mulig. først ødelegger vi vår felles topografi gjennom krigens destruksjoner deretter 308 Paul Virilio. s. Om dette eksempelet i særlig grad viser overgangen fra det geografiske rommets sentrale plass til tidens betydning.

309 93 . Destruksjonen skjer først av rommet (krigen). 46.kompenserer vi for våre ødeleggelser ved å sette blikket på det. Forestillingsbildet erstatter objektet. Hastighet og informasjon blir også en mektig determinant. politiske og økonomiske situasjonen. hurtigheten til erobrerne. hevder Virilio. Antallet og slagkraften til skipene blir mindre viktige enn hvordan de evner å organisere sitt nærvær og fravær i det maritime elementet. 2005. til utryddelsen av et helt folk og en kultur som møtte sine erobrere i det samme stedet/rommet. så kontamineres tiden (informasjonen går senere over til interaktivitet). Innvielsen av hesten på det amerikanske kontinentet under spanjolenes koloniseringer på slutten av 1400-tallet og 1500-tallet er den sannsynlige årsaken. Etter dette har den geografiske avstanden sunket med hver nyvinning i hurtighet. bringer oss inn en sfære av kunstig topografi hvor alle klodens overflater er innen rekkevidde og dermed direkte nærværende for hverandre. og konstant oppdatere det i informasjonen som blir brakt videre av synsteknikkens projisering av realtime oppdaterte bilder. sier Virilio. 41. s. London: Continuum. Militærteknologiens pådriv etter å utvikle teknologier og teknikker som tillater å utnytte elementene på en annen måte kan illustreres historisk i forhold til hastighet. Når den optiske telegrafen ble tatt i bruk i krigsoperasjoner i 1794 kunne nyheten fra den fjerneste slagmark ha en nesten umiddelbar virkning på en nasjons indre liv ved å snu opp ned på dens sosiale. og strategiske lokaliseringer har mistet betydning etter at ballistiske systemer ble mer utstrakte og avanserte. Begrepet om ’fleet in being’ markerer en overgang fra ’actual being’ til ’virtual being’ Prinsippet om ’fleet in being’ hentyder til en flåte i bevegelse. det Virilio kaller dromologi.310 Krigens totale karakter inntraff først på havene. Fra slutten av syttende århundret skjer anslaget til det som Virilio senere kaller for total krig. Michael Degener. War and Cinema. Spanjolene hadde den dromologiske overlegenheten som alltid kompenserer for underlegenhet i antall. 1984. s. Originaltittel: L’Horizon Negatif. Negative Horizon. men i forskjellig enhet av tid. En hendelses umiddelbarhet over en distanse var allerede et faktum. 310 Virilio. og tiden erstatter rommet. Målet er psykologisk: å danne en permanent tilstand av usikkerhet i hele rommet man opererer i. men indikerer også innlemmelsen av en flyt eller hastighet i værenskarakteren som er historisk ny i det Paul Virilio. Som en forhekset stirring på hva våre destruksjoner kan medføre. Denne teknologiske utviklingen. som tillot utryddelsen av en hel sivilisasjon av noen få menn til hest. foreviggjøre det.309 Overlegenhet i utstrekning (i rom) betyr minimalt sammenlignet med overlegenhet i tid/hurtighet. overs. Det er forskjellen i tid. Representasjonen av hendelser blir viktigere enn presentasjonen av fakta.

absolutt krig blir en realitet. erstattes av krigen i virkelig tid.312 Den suicidale staten Bunkerens kirkegårdsaktige arkitektur markerer utviklingen av det Virilio kaller det hitlerske rommet. våpen og overvåkningsteknologi som er tilknyttet himmelen. s. Optikken gjennomgår et tilnærmet paradigmeskifte fra en tradisjonell horisontal jordbundet optikk til den vertikale optikken som må anlegges på alle sfærene.315 Alle jordens sfærer blir kolonisert i det militæres og vitenskapens homogeniserende utvidelse. 315 Ibid. 40. Oxford: Blackwell. 205. 1998.311 Den totale krigens manifestasjon er som nevnt egentlig ikke forskjellig fra totale fred: de er uttrykk for den samme grenseløse situasjonen i tid og topos med samme menneskelige uttrykk: frykten. Med bruken av undersjøiske fartøyer og våpen. alle sfærer.313 Krigen i virkelig rom med geografiske territorier som for lenge siden betinget historien til nasjoner og folk. Dessuten har det et psykologisk aspekt. farkoster. The Virilio Reader. Originaltittel: L’État suicidaire. Et skille som dessuten ikke lenger er mulig å trekke for Virilio. Krigens pådriv og utvikling gjennom hele den moderne epoke endrer menneskelige sivile livsforhold. og som senere tar verdensrommet i bruk blir det vertikale militære blikket et faktum og en metamorfose av krigens (og til slutt vår) optikk. For Det tredje rike ble destruksjonen en form for produksjon. s. Optikken endrer seg i takt med teknologiens fremgang i utnyttelsen av alle elementene. Angrepet på tre fronter gjorde sitt til at Nazistenes vitale rom degenererte og tilhardnet som regresjonen av utvidelse og påfølgende tilhardning av det indre territoriet. alt rom er nå behersket og klargjort som element i krigens imperativ på den menneskelige Paul Virilio. i James Der Derian (Ed.314 Rommet ble til slutt fullstendig homogenisert skriver Virilio. ”The Suicidal State”. krigen utvidet seg ikke bare til rommets grenser. nærmelsen av den totale krig med himmelen som konfliktenes tredje dimensjon. s. s. Marinestrategiens logikk i og med betoningen av hurtighet sprer seg fra 1940 til alle kamparenaene. 40. 313 Ibid.. 29-45. 59. 1976. 31. hvordan forholde seg til det flytende og forflyttende? Svar: ved alltid å være forberedt.. Og i 1945 ble det klart at staten hadde blitt suicidal.). ss. og bunkermonolitten blir monument over et tapt rom i en svunnet tid. Psykologisk kan dette forstås som at mennesket ikke lenger har noe tilholdssted. Taktikken til ’fleet in being’ er egentlig begynnelsen på krigens utvikling mot den totale krigen uten grenser og slutt.. ikke bare jordbunnen. Bunker Archeology. s. Konflikten hadde blitt grenseløs og derfor endeløs. 314 Ibid. 311 94 . 312 Virilio.moderne. men til hele realitetens sfære.

med bare fjerne forbindelser til geografiske realiteter. Virilio. Dette nye rommet er både lite og enormt på samme tid. 319 Virilio. Dagens kolonisering og okkupasjon av rommet med militære eller vitenskapelige øyemål er ikke lenger jakten på et menneskelig habitat.psyke.. skal også blikket vendes mot en nåtidig krig. 316 Topografien har endret seg gjennom de siste århundrene.318 Det er dog ikke snakk om noen kontinuitet (slik man kan forstå den hos Bataille). ”Progress in topography” betegner Virilio ironisk utviklingen som. Dette gir det militærsvitenskapelige prosjekt den karakter av allvitenheten og det allstedsnærvær som det i grunnen alltid har higet etter. som begge skyldes den samme holdningen. eller mangel på holdning som sådan. 95 . s. 81. Bunker Archeology. Denne koloniseringen av stadig mektigere energier er bare tilnærmelsen av en enda større vold (og derfor et forfall i en stadig mer lukket verden). men en anamorf kontinuitet hinsides det menneskelige habitat. I Strategy of Deception (1999) legger Virilio sitt blikk på borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia og NATO-bombingen av Kosovo i 1999. Bunker Archeology. Selv om analysen av den andre verdenskrig må forstås som aktuelle for oss i dag. en grunnleggende grenseløs reaktivgjøring 316 317 Hitler.317 Land. det heterogene omkringliggende uklare rom synes å være en saga blott.319 En grunnleggende misantropi som kjennetegnes av sammenblandingen av den totale krig og bioteknologien. Den overraskende effekten (for mange) var den totale frykten som nå ble reell: ”Life is haunted and filled with the idea of protection” merket Hitler seg i Mein Kampf. Strategy of Deception. og endringene startet med det 16. hav og himmel sammensmelter og ”forsvinner” i oppstandelsen av en aeronautisk sammensmeltning. s. her sitert fra Virilio. fra uendelig små rom i atomfysikken til det uendelig store rommet i det fjerne verdensrommet. I dag er rommet preget av fortsatt pågående radikale transformasjoner. 18. s. s. århundres diverse europeiske kriger. 32. Virilio forstår folkemordet som foregår der som en type antropofagi (kannibalisme) som skjer fordi man befinner seg i en situasjon løsrevet fra ethvert biologisk opphav og jordens strukturelle mening. I Virilios forståelse av teknologiens dromologiske nyvinninger er farkoster og prosjektiler bærere av energiens vold. 318 Ibid. 17. som en gigantisk utvidelse og erodering på samme tid. Er ikke denne antropofagien nettopp det Nietzsche advarte oss mot hundre år tidligere spør Virilio. Dette henger også sammen med topografien som blir helt gjennomsiktelig og ”opplyst” (i representasjonen). siden det har krigens og krigerens blikk på verden styrt utviklingen til blikket i koloniseringen av topografien. men oppdagelsen av en ny og original kontinuitet.

et uttrykk for at Guds kosmos med dens form og horisont er på vei til å forsvinne eller har forsvunnet helt.320 Det vi ser nå er derfor nihilistiske degenereringer av mennesket.322 Hvorfor avviser vi selve dannelsen av formene? Virilio forstår seg selv som en tropist (en organismes bortvending fra et element) i den villede vending av blikket mot blikket som forsøker å gjøre det usynlige synlig. 117133. Ut fra hermeneutikk eller kognisjonspsykologi kan man si at det er et noe kunstig skille. Blikket avviser og undertrykker antiformen på samme måte som den vestlige kulturen avviser grunnen.og ukontrollert utskudd av det kollektivt ubevisste som er fullstendig dislokalisert fra ethvert ritual. At Gud er død. Formenes hierarki som utspiller seg i vår felles optikk er imidlertid en enigma. s.). 32. 1998. 64. eller formenes skygge kunne vi kanskje si. grensene og forskjellen. Uansett hvor hardt vi prøver. er fra Virilios kristenteologiske utsyn. Negative Horizon. ss. Antiformens eklipse er resultatet av forståelsens imperialisme. “Polar Inertia”. The Virilio Reader. Virilio sier selv at han søker å utdrive antiformen. 321 320 96 .321 Kan fremskrittet overskrides? Naturligvis skyldes Virilios interesse for Utviklingen dens virkninger på tilværelsen. som er hans begrep om den skjulte relasjonen mellom de mer iøynefallende geometriske figurer. Dette forordet kan forstås som en metodisk bekjennelse fra Virilio sin side hvor han sier at sitt prosjekt er å få øye på de skjulte formene som styrer våre liv. 322 Virilio. i James Der Derian (Ed. Har dette hierarkiet alltid eksistert. Og et av de store spørsmålene for ham og oss blir følgelig: kan modernitetens ”fremskritt” endres eller reverseres? Virilios ”krystallkule” for spørsmål om fremtidens utsikter er optikken. gjennom gruppen eller Ibid. men det Virilio legger i skillet er forskjellen mellom menneskene som aktivt kan skape virkeligheten og de (vi) som kommer til den ferdig skapt. og å forsøke danne et utgangspunkt for en analyse av forskjellen mellom å produsere forestillingsbilder og reprodusere forestillingsbilder. eller har det gradvis blitt konstruert gjennom erfaringen. Antiform kan kanskje forstås som motform. Originaltittel: L’Inertie polaire. Oxford: Blackwell. I forordet til Negative Horizon (1984) sier Virilio at han alltid har vært overbevist om at det som determinerer morgendagen allerede er nærværende i nåtidens øyeblikk skjult i det hverdagslige blikket til hver enkelt person.. Paul Virilio. fullstendig dislokalisert fra den tradisjonelle jordbundne meningen. s. 1990. I optikken ”ser” vi derfor fremtiden. så fort vi roer oppmerksomheten så forsvinner det (antiformen) vi forsøker å utmeisle og taper for det vi i utgangspunktet forsøkte å neglisjere.

Virilio gjør maksimen.324 Persepsjonens hierarki har med tidligere samfunn å gjøre. 34. vi konstruerer ut fra analogier og gjenkjennelse.. Den tautologiske repetisjonen av det samme som er i arbeid i vår produksjonsform. mellom kystlinjen og havet – til vitenskapens elaborerende perspektiv. på samme vis som vi oppfant soluret og klokken. til sin egen. men gradvis utviklet de en logikk. Ibid.. en regel for persepsjonen. tiden har blitt klokketid. Dette ligner på en optisk variant av Nietzsches genealogi over moralen. Bare dette ekstreme punktet er av interesse i forsøket med å bestride persepsjonens krav om sannhet. 325 Ibid. dette bekrefter for ham den bedragerske voluntarismen i det normale blikkets arbeid. I dag er vi ikke lengre oppdagere (skapere) av verden. Ubevisst gjentar vi forståelsens typologi: fra den første opprinnelige separasjon av figuren fra grunnen – atskillelsen mellom linjen til jorden og himmelen. de vanlige bildene vi eksponeres for gjennom skjermene skjuler livet selv. topografien har blitt erstattet av topologien (stedslære om faste former og topos). nye former. hvor form og grunn oppsto for identifikasjonens skyld. Vi er deprivert for friheten til å oppdage virkelig nye bilder/forestillingsbilder.. s. Virilio blir en fyrvokter på virkelighetens randsoner som forsøker varsle oss om kulturens kommende grunnstøting. 326 Ibid. Formenes forgjengelighet har progressivt blitt erstattet av organiseringen og normaliseringen til det sosiale feltet. hvor vår perseptuelle oppfatning av verden er uttrykk for bestemte satte makt. forandringen av former. Denne reduksjonen danner våre vaner. s. Våre synsfelt er egentlig en slagmark hvis kulturelle bevegelse mot intetheten og forsvinning er skjult i det åpenbare.. 34. 36. s. ”One only really sees what one already has in mind”. eller reproduksjonsform er like mye i aktivitet når det gjelder våre persepsjonsmodi. det er vår arkitektur.326 Det eksisterer forbindelsespunkter mellom blindhet og den spesielle blindheten Virilio søker. spør Virilio seg.tidligere samfunn.og viljekonstellasjoner: ”Perspective is only a hierarchy of perception”325 Virilios prosjekt er hele tiden å befinne seg på utsynets ”kystlinje”. landskapets utskiftninger og årstidens fornyelse. 97 . Virilios søken etter avgrunnen vanskeliggjøres i og med at formenes vekst og manifestering fyller opp vår oppmerksomhet som oppleves som fylde. men allerede gjenseere. fornyelsens fluks. rommet har blitt målt og kartfestet. de første samfunnene var overgitt flyktigheten til vitale inntrykk. 35. på grensen. s.323 Er det fortsatt mulig å reversere dette hierarkiet av persepsjoner? Det ville i så fall være ekstremt vanskelig og kreve en ekstraordinær vilje for å makte det å ”se gjennom” dette legger Virilio til. Fylde som tradisjonelt var forbundet med 323 324 Ibid.

. Termen å bestige (mount/monter/montre) viser denne nærheten. Etter Guds øye som jager Kain inn i graven. den har langt mer kompliserte og vidtrekkende konsekvenser. Denne abduksjonen ligger ved hjertet av den akselererte reisen.skaperkraft. Strategy of Deception. 43. 13. Lover tradisjonelt bundet til jorden. s. For å føle 327 328 Ibid. det er nå om å gjøre å ha satellittbilder som viser kriminelle eller røverstaters ugjerninger. ikke som en Gud. I et slikt klima blir forestillingsbildet og satellittoptikken regulerende og styrende. selv ikke avgrunnen. men som en teknologisk simulering av guddommens overvåkenhet. Det planetære rommet (verdensrommet) tar over for det territoriale rommet.330 Denne transmigrasjonen (av kroppen) misforstås og betros progresjonens verdi. en kuriøs blindgate i bevegelsens historie mener Virilio. Virilio beskrivelser er vrangbildene av Emersons optiske overskridelsesvilje hvor horisonten ikke lenger kan overskrides fordi den er det Virilio kaller en negativ horisont: tid og hurtighetens endelige kolonisering av rommet. Akselerasjon av bevegelse har blitt assimilert til progresjon. Kroppens bortføring Endrede tilstander av rom og tid/hastighet medfører endringer av fysikaliteten og menneskets kroppslige situering. Dette tynne atmosfæriske laget etablerer seg som en arena for politisk konflikt og overtar den ødelagte myten om Lebensraum. Hastigheten og menneskets deltagelse i den er ikke noe som bare setter en kropp i fart i tid og rom. Vi bestiger hester og andre fremkomstmidler. 21-22. Himmelen og verdensrommets lov tar presedens over geofysiske lover. s. mennesket klatrer opp for å bli bortført av en protese som utvider dets mobilitet. Det som egentlig begynner å skje med menneskets deltagelse i utviklingen av hastigheten. horisonten ”skjuler” ikke lenger noe rom. 98 . 329 Ibid.327 Isteden er det store overvåkende verdensøyet i dag en virkelighet.329 En gigantisk panoptisk overvåker: vi befinner oss ikke lenger i en krig av forestillingsbilder.. men i reguleringen av bildene. 330 Virilio. s. i det de første menneskene stiger opp på hesteryggen. har vi nå øyet til Menneskeheten våkent over havene og kontinentene på jakt etter ulovligheter. Faktisk begynte menneskets stilling og kroppslige situasjon å endre seg i det øyeblikk mennesket satte seg på hesteryggen. Negative Horizon. 146. som loven om eierskap og bruken av landområder. ss.328 Den vertikale dimensjonen beseirer fra en stor høyde den tradisjonelle horisontale organisering av våre liv. Virilio. Hastigheten er blant annet en forlatelse av grunnen (jorden). er erfaringen av kroppens endring.

331 Dette representerer bare begynnelsen og kimen til kroppens forsvinning i sin dislokaliserte opphøyde posisjon på vei mot vektløsheten. 335 Ibid. Sammenlignet med tilværelsens tradisjonelle forankring i et stabilt univers er nå kulens perfeksjon blitt erstattet av en virtuell sirkel som ekspanderer og sveller i alle retninger og taper sine dimensjoner og dermed sine verdier.. et mentalt bilde. andre ganger der.332 Spørsmålet omkring menneskets plass avslører at egoets senter har flyttet seg fra fenomenologi og metafysikk til kosmologiens nulltid i fysikken og astrofysikk.. det er ikke bare snakk om en dekonstruksjon av territoriets eller arkitekturens styring. hvor han demonstrerer at Husserl sitt absolutte her.mindre på vår animalske kropp er vi konstant i bevegelse. s. på vei mot avgrunnen ikke lenger forbundet til tomrommets intet. menneskets kroppslig nullpunkt i en kinetisk immobil verden har gjennomgått store endringer fra 1930-tallet og frem til vår egen tid. here and there at the same time: where am I if I am everywhere?”334 Dette innebærer kroppens forsvinning. noen ganger her.333 Den progressive forsvinningen av rommet fra dette antropologisk-geografiske referansepunktet til ren visuell plotting er i ferd med å forandre selve horisonten for den menneskelige erfaring: geopolitikk erstattes av kontrollen over bildene og informasjonens hurtighet og nærvær. ”Polar Inertia”. Mennesket er ikke lenger begrenset av dimensjoner som ekstensjon og varighet. men en desentralisering av miljøet for den menneskelige erfaring. I ”Polar Inertia” (1990) behandler Virilio Edmund Husserl og fenomenologiens situering av subjektet i verden. 334 Ibid. slik at vi glemmer utvidelsen av den territoriale kroppen.335 Menneskets kroppsmasse blir identisk med en planet i vektløshet. Nullpunktet eller vårt axis mundi har mistet sin grunn eller sin absolutte referanse med radikale implikasjoner. men i forestillingsbildet og informasjon i real time. Hvor er mennesket da situert: ”Living present. Den fenomenologiske erfaringen av å inneha en kropp erstattes av opplevelsen av å inneha et forestillingsbilde. Utviklingen mot stadig høyere hastigheter medfører at den tradisjonelle filosofiske forankring av subjektets ”grunn” må revideres. 119. vi reiser raskt og voldsomt kommenterer Virilio. s. 43. Kontrollen over elementene dreier seg ikke lenger rundt rommet. 99 . 121. hvor rom og tid er determinert av interaktive teknologier som alle tings opphav og mål. men avgrunnen simulert som et virtuelt miljø. Virilio. En verden for mine øyne: det moderne kosmos 331 332 Ibid. s. 129.. s. 333 Ibid.

Bokförlaget Korpen. Slik talte Zarathustra. Julie Rose. s. cit. op.337 Ørkenen (virkelighetens ørken) er lokalisert i verdensmetropolens senter. det Virilio kaller negativ horisont.. 339 Byen: den moderne bunkeren? Virilio viser hvordan dromokratiets styring skjer gjennom sfæriske endringer og topografiske eroderinger av de tradisjonelle referansepunkter og grenser for kosmos. Den moderne metropolens arkitektur og 336 337 Peter Handberg. uten øyensynelig håp om endring. Ørkenmetaforen som Virilio (og Baudrillard) bruker stammer fra Nietzsches nihilismekonsepsjon om mulighetenes dyrkbarhet. man kan drepe fra distanse. Rommet er derfor alltid forutinntatt som formål for tiden. i Paul Virilio. Se Nietzsche. de menneskelige handlingers tidshorisont synes å forsvinne. All søken etter romlig struktur og form blir derfor bare en søken etter tid. s.338 Hastighetens nihilisme forutinntar rommet til formen av tid.. 15. 7-18. s. ss. 12. liksom aerodromen nå representerer en horisont som ikke lar seg passere.Hastighetsøkningen fører ikke til en ren negasjon av romlige organiseringer som byen slik man kanskje skulle tro. Derfor kan vi kanskje si at ringen er sluttet fra hans første bok. ss. Hastigheten har etablert seg som et absolutt. i slutten av det viktige essayet ”The Suicidal State” (1976). 2004. Försvinnandets estetik. 16. Ibid. 8. De nye menneskene fødes med megalopolisen som deres fødeby. Bunker Archeology publisert i 1975 til en av hans siste bøker City of Panic fra 2004. 338 Paul Virilio. Tre tiår senere ser vi resultatene. ”Förord”. Vi kan kontrollere hele verden fra billedskjermkonferanser og andre sysler via billedskjermen. Mennesket forsvinner i mikrosekundets flyt og byen blir like tom som en ørken. Oxford: Berg. s. en plass for all fremtid. overs. i urørligheten. City of Panic. 100 . og forvandler det med det til et tomrom hvor informasjonens hastighet blir viktigere enn informasjonen selv. 339 Handberg. Originaltittel: Ville Panique. Det samme gjelder for døden. 214-218. verden slik vi kjenner den går tapt i en imploderende apokalypse. Tradisjonelt politiske beslutninger overkjøres bokstavelig talt fra ovens transpolitikk og astrostrategi. Mennesket blir apatisk til dette da den voldsomme hastighetsøkningen til slutt slår over i sin motsats. dermed er verden i ferd med å manifestere seg som noe langt mer radikalt enn ideen om den globale landsbyen man drømte om i globaliseringen og dataalderens barndom. 1996. Byen er nemlig fra begynnelsen av behersket av hastigheten som en ”hastighetsboks”.336 Vår verden er egentlig i dag en eneste stor by. Byen er for Virilio den moderne ekvivalenten til bunkerens monolitt i midten av forrige århundre. skriver Virilio. Allerede kan man ha sex via skjermen. Enhver plass kan nåes fra hvilken som helst annen plass i hvilket som helst øyeblikk. en seksualitet som dermed utøves over distanse. 2005. Paradokset er at hastighetens utvikling har ført oss til ubevegelighet og stillstand. hvor et av temaene er bunkerifisering. 6.

101 . s. kjennetegnes verdensbyen av en dearkitektonisering. Byen og landsbyen har tradisjonelt ligget og speilet seg i en opphøying. ikke som potensial.”341 Den moderne storbyen er en konteiner av den nasjonale kapitalen. Gitt at bunkeren varslet om tidens endelig gjennomslag og rommets forsvinning er bunkeren i dag tidens membran: den kollektive erfaring av å være alle steder. men et usynlig (s)kall av interaktivitet. som så man vendte overskridelsen mot.342 Den visuelle tenkningen og dens utsyn bærer i seg en ny metafysikk: paranoikerens metafysikk.topografi er både lik og ulik bunkeren. gjerne i forhold til en naturlig åsside eller varde. hos Virilio mister avgrunnen sin tradisjonelle symbolgrunn i og med dybde. s. Gatene er sjelens korridorer og de hukommelsens mørke baner som vi tolker og konstruerer verden gjennom.340 Virilios syn på menneskets situasjon i denne topografiske forsvinningen oppsummeres med den stoiske frasen: ”I am nothing – but that nothing is everything. Bunkerifisering av storbyene kan likevel fra tid til annen sees i materielle utrustninger som panisk og nostalgisk desperasjon over det tapte rommet. Høyden for landsbyen var objektet for forestillingsbildet av grensen som en innhegning og beskyttende ramme og formende symbol. 342 Ibid. Med det geostratiske omslaget. et tårn eller en kirke/katedral. Ibid. s. det vil si en felles kollektiv erfaring. Den visuelle tenkningen som Virilio utøver (som han mener alle utøver mer eller mindre bevisst) innebærer at subjektet bærer på topografiske rekonstruksjoner av vår felles virkelighet. City of Panic. 130. En opphøyd horisont som hos Virilio er et forsvunnet punkt. Med byen som grunnende for den menneskelige orientering og organisering av selvet og verden. med satellittbeltet i bane rundt Jorden.og høydemetaforikkens forsvinning... 11. uten noe ytre romlig struktur som dets tegn. er den siste høyden bare 340 341 Virilio. For Nietzsche representerte kanskje høyden selve avgrunnen. Verdens grenser og strukturer ”åpnes” opp. Grensene er overalt og ingen steder på samme tid. hinsides rom og tid. en form for opphøyd horisont. 70. Undertrykkelsens endelige gjennombrudd i en total synkronisering og enhetliggjøring. Denne inderliggjøringen av byen i menneskets indre skjer fordi den ytre verdens strukturer utviskes. Den ytre ørkenen inntar dermed bolig også i menneskets indre. en egen grunnkapasitet som utgjør innbyggerens mentale kart som hun anlegger på verden utenfor. Den paradoksale åpningen av verden er like mye en lukking: om de undertrykkende arkitektoniske strukturer hadde høyden som sin form. Dagens bunkerifisering er ikke materiell pansring knyttet til sted. Virilio mener at vi (snart) står overfor en eneste verdensmetropol. men som utformingens utflatning.

homogene og dromogene av allstedsnærværets umiddelbarhet. så beskyttes denne grensen i dag mot all innblanding.markøren for den tredimensjonale rundheten til Jorden. men den uendelige revolusjonen til en sirkulær katastrofe advarer Virilio. her sitert fra Virilio. 347 Virilio. 102 . 191. det vil si hele tiden utvekselbare.343 Bunkerifiseringen av verdensbyen har tiden som sin omkrets og vegg. Symbolisert (og snart konkretisert) i den planetære heisen.344 Med geopolitikken og geostrategiens utvisking er vi på full vei inn i den transpolitiske epoke hvor alt er globalt utsidig. Alt som skjer. Virilio siterer sågar Nietzsches tilblivende syn på verden: ”I see nothing but becoming”. Strukturforholdet innside og utside reverseres som en topologisk konsekvens av dimensjonenes krise. s. Denne topologiske reverseringen innebærer at hele verden har blitt for liten for freden.. i Østen som i Vesten. og legger til at rommet var det som forhindret alt å være på samme sted. Negative Horizon. oppe som nede. Og hvis det er slik at fullendelse er en grense. 76. Virilios konsepsjon om transpolitiske hinsidighet [au-dela] understreker at grensenes opphøring i det topologiske landskapet har reelle materielle politiske implikasjoner. her eller der. s. et mobilt tårn som et desperat forbindelsespunkt mellom jorden og himmelen. s.346 I dag er objektene og deres trekk ikke lenger isomorfe (linje som forbinder punkter). 22. 345 Ibid. men holomorfe. Med den plutselige babeliseringen til denne heisen. et destruktivt kaos oppstår i lukkingen av verden. Virilio sikter her til planene for en såkalt himmelheis (’spaceelevator’) som utnytter gravitasjonskraften til å danne en ”hengende have” av en plattform.345 Tilblivelsen er blitt til en fullendelse uten rom for utfoldelse og skapelse i kontinuerlig endeløshet.. Det globale er i dag innsiden til en oversiktlig verden.. Rommet for kritikk imploderes i rom-tids vektorenes globaliserte kompresjon. er merket av en ekskludering på grunn av her og nå dimensjonens lukning av vår historie. Ibid. Negative Horizon. Her’et (là) overkjøres av det hinsidige (au-delà) enten det er fysisk nært eller fjernt (som den globale 343 344 Ibid. 346 Nietzsche. s. Dette viser seg i det politiske klimaet hvor verdens polyfoni reduseres til en unipolar politisk situasjon hvor en supermakt som USA betrakter utenrikspolitikk som innenrikspolitikk og resten av verden opplever amerikanske innenrikspolitikk som sin utenrikspolitikk. 76. Et åpenbart fakta av denne tomgangen er at den euklidske geometrien ikke lenger passer på geografien til den menneskelige makt. mens det lokale utgjør utsidens periferi. 139. Forestillingen om horisonten er derfor på god vei til å lage krøll på seg selv.347 Det Virilio kaller kritisk rom overkjører det offentlige rommet av lover og grensene til loven. s. så er det ikke engelenes fall eller kollapsen vi bør frykte.

En speileffekt hvor det televisuelle forestillingsbildet blir det foretrukne middelet i interoperabiliteten til den fysiske realiteten på den ene siden og den mediegenererte realiteten på den andre. alltid vinner over fortiden eller fremtiden. Til slutt er alle elementene en ørken i det som kan vise seg som elementenes og topografiens utånding. Den blir unifisert og kalibrert i høy hastighet.. her’ets beslutninger har ikke lenger noen reell makt. oppkastet av et siste 348 Virilio.. 91. som alle folks frigjøring (for så å ta del i denne frigjorte herligheten i en eneste stor verdensby).. The Virilio Reader. 44. Virilio siterer Goethe på at når frykten tar overhånd over meg. Endringer. s. Oxford: Blackwell. Originaltittel: L’Espace critique. det gis oss umiddelbart av fjernsynet. legger han til.kapitalen). s. noe Virilio kaller for stereorealitet.350 Men i dag. samt muligheten for å kunne være overalt til samme tid. s. i overensstemmelse med ringene satellittene danner rundt Verdensbyen. 103. 352 Ibid. En masseindividualisme hvor alle utsettes for den samme mediabetingingen i samme øyeblikk.). danner jeg meg et forestillingsbilde. 59. i James Der Derian (Ed. the eternal present of the ubiquity and instanteneity of the real time of telecommunications. Forestillingsbildeloopen har blitt selve signaturen til kontemporære katastrofer. 350 Ibid. “Critical Space”.352 Virkeligheten er en fatal sammenblanding av ord og forestillingsbilder. s. 103 . City of Panic. s.349 Sentrum er ingen steder og grensene/omkretsen er overalt på engang. 58-72.348 Desentraliseringen av myndighetenes organer oppleves som fremskritt. Virkeligheten Virilio beskriver ved begynnelsen av det tredje millenniet er et eneste stort presens i evig gjenkomst: ”the present. 1998. er det ikke nødvendig å danne seg et slikt forestillingsbilde. Verdensbyens larm Virkeligheten skissert her er en virkelighetens ørken: i denne ørkenen lever man med luftspeilingen/forestillingsbildet på grunn av overopphetingen: dette fatamorgana er forestillingsbildets kretsing. som erodering av strukturer og topografi i åpningen til en eneste stor verdensby. 351 Ibid. City of Panic. s. Resultatet er emosjonenes demokratiseringen: kollektive emosjoner synkroniserte og globaliserte.”351 Som vi har sett blir informasjonen i form av televisuelle bilder så prissatt og viktig at nåtidens realtime: ’the live’. Paul Virilio. i en oppdobling av terroriserende forestillingsbilder i uavbrutt kretsing i seerens hode. 349 Virilio. USAs frigjøringsprosjekt av verdens utposter og såkalte ”roughe states” forstår Virilio som søken etter å fri de andre fra grensene. ss. medfører endringer for den menneskelige bevissthet. 1984. 85. 39. i og med grensenes og horisontens sammensmelting.

linjen. 357 Ibid. av kosmos regler. 51. i nær tilknytning til et festisjert system eller krets. hinsides de tradisjonelle sfærene av tid og rom. det nåtidige. frontlinjen har plutselig blitt skjøvet ut på skjermens overflate. Festivalen var dannelsen av forestillingsevnen: hva skjer med forestillingsevnen og skaperkraften i et klima som den virtuelle virkeligheten man lever i og med? Huset kan som nevnt forstås som symbol for selvet og manifestasjonen av imago mundi. op. En hel generasjon unge japanere.357 Om interaktiviteten som kjennetegner det 353 354 Ibid. cit.Babelstårn. Dette kan høres vel ekstremt ut.co. eller deliriet av mange forskjellige.355 Imago mundis inkarnasjon av verdensorden ordo mundi foregår i den globale landsbyen uten pauser og uten avstand. den globale landsbyen. Den individuelle erfaring? Virilio beskriver en loop av forestillingsbilder som teleoverført terror av et slikt format at den blir planetær. men paradoksalt nok med nøye kontroll. for eksempel i forhold til de japanske otakuer kan man nok snakke om hybridiseringer av mennesket. Hovedkvarteret for operasjonene.php [2006. i synkroniseringen av emosjonene. s.lazaruscorporation. but not lonely” er blitt brukt som denne grupperingens signaturmotto. Bachelard viser i The Poetics of Space hvorledes huset er en topografisk forestilling vi bærer med oss som det ubevisstes romliggjøring. Otaku betyr ditt hjem. Fullstendig oppfylt av et eneste stort forestillingsbilde. s. (japansk for et ikke-sted) en død by hvor ingenting skjer og hvor man derfor lever livene sine i interaktive nettverk. men Virilios teknopessimisme har empirisk støtte om man leter i subkulturene i den multimediale virkeligheten.uk/v4/articles/otaku. 1990.354 Punktet. Ibid. Tilgjengelig: http://www. i et evig presens. 355 Bachelard. På et vis synes analysene her å tilsi at ’det siste mennesket’ ikke lenger har rom for individuelle erfaringer. “I’m alone. The Lazarus Corporation [Online]. but not lonely”. 2. et ikonodulsk delirium. 13. 43.353 Den evige gjenkomsts onde tvilling: gjentagelsen av det evige samme. et oppsett som nå er strategisk essensielt for å seire.. umiddelbart realtime. hovedsakelig unge menn som lever sine liv fullstendig isolert fra et kollektivt samfunn. det evig nåtidige av et allstedsnærværende. 104 . s. overflaten blir ikke lenger savnet så fort volumet. april].356 Samtidig som de bor i såkalte ’nagoya’er.. terrorens spatiotemporale amplitude. ”I’m alone. fylt av den samme demokratiserte og synkroniserte emosjonen vi alle lever med i vår felles virkelighet. 356 Volker Grassmuck. Dette er den medievisuelle hypermodernes virkelighetens svar på det siste mennesket. påtvinges hver og en av oss.

Dette mennesket hevder Virilio er Nietzsches ’siste menneske’ i en verden som er totalt fremmed: James Der Derian. Det menneskelige subjekt fødes og konstitueres nå i et rom av frykt. “Is the author dead?: An interview with Paul Virilio”. teknologiens nyvinninger tar oss langt av sted og endrer vår eksistens radikalt. 85.359 Diskusjon Implikasjonene av Virilios undersøkelser synes å tilsi at utviklingens fremsteg og grenseløse koloniseringsiver over elementene ikke bare representerer en hybris. 361 Ibid. Oxford: Blackwell. Denne organiseringen som nå skjer på bakgrunn av den totale krig/totale fred er grunnleggende annerledes med henhold til rom og tid. s. skjer nå i det indre. en hybrid.. 358 105 . fra partikulær frykt for maten vi spiser til frykten for sivilisasjonskonflikter formidlet av en medieindustri som overgår hverandre i krigstyper over de forskjellige farene vi står overfor. ss.).moderne liv sier Virilio megetsigende: ”interactivity is to real space what radioactivity is to the atmosphere.361 Ved å eliminere grenser forlater den totale krigen de nasjonale realiteters beskyttende innhegninger. 86. i et avhengig forhold til media og informasjonssamfunnet samtidig som avhengighet er privat og avpolisert. The Virilio Reader. s. En teknologiens kolonisering av den menneskelige kroppen hvor byen er mer i oss enn rundt oss. Lykkes i den forstand at straffen er latent. Virilios hyperstimulerte menneske er innvendiggjort i forhold til tradisjonelle forankringspunkter mellom verdensordenen og inkarnasjonen av den i det individuelle. 20. City of Panic. født av frykten for rommet. 21. De første årene av det tredje millenniet har nyhetene om naturkatastrofer.. 359 Ibid. s. og i den forstand synes utviklingen å være irreversibel. i James Der Derian (Ed. epidemier/pandemier og terrorhandlinger stått i kø. Ikonodulismen av presentasjon i den kollektive hallusinasjonen av forestillingsbildet overgår den gamle ikonodulismen av representasjon i virkelig rom. Dette totale allstedsnærværet av alt (og ingenting) betyr at uansett om vi befinner oss i den totale krig. 360 Virilio.”358 Disse hordene av unge mennesker representerer på mange måter Virilios nye type menneske. De tradisjonelle referansepunktene for kosmos forlates tilsynelatende for godt. det som pleide å skje ved de lineære frontene. eller den totale fred så konfronteres vi av den totale frykt i et evig kretsløp: ”the image loop has become the signature of contemporary disasters. 1998. 16-21. s.”360 I skrivende stund er det ikke vanskelig å si seg enig i det. men en hybris som faktisk ”lykkes”.

s. Det er snakk om en diskontinuitet fullstendig ute av proporsjoner.363 Med de radikale politiske endringene i Tyskland før og under andre verdenskrig ser imidlertid Virilio anslag til at denne farlige imperialismen gjør opprør mot elementene selv. City of Panic. Ibid. som han i sin pågående sak mot Utviklingen retter sine anklager mot. 77. Denne verden vrengt med innsiden ut av hastigheten til den temporale datakompresjonen som reverserer de tradisjonelle polene for universet: Virilio parafraserer den opprinnelige nevnte definisjon på Gud: omkretsen er nå overalt og sentrum ingen steder. som oftest spiller han rollen som en tålmodig aktor som møysommelig samler sammen den historiske (og nåtidige) empirien.362 Bakgrunnen for det vestlige menneskets kolonisering av verden og rommet. ”The Suicidal State”. som en uendelig ekspanderende kontinuitet – et virtuell sirkel som ekspanderer ukontrollert uten grenser. 106 . 35. s.en ny mennesketype som samtidig varsler om forsvinningen av det ”tradisjonelle” mennesket. men hva ligger bak disse hendelsene? Kort sagt: hva driver historien? Det er sjelden Virilio ”går bak” Opplysningsprosjektets forfall. 40. Staten degenererer og blir suicidal. s. 364 Virilio. Hans årsaksforklaringer vitner om historiske hendelser i teknikken og krigens historie som startpunkter for hvor vi er i dag. En kinematografisk utvikling og endring fra det fysiske mennesket. som fungerte som innrammende konteinere. og progresjonstanken ble i tidligere tider i det minste begrenset av sfærene tid og rom. en voldsom ekspansjon av kraft og energi. blir redusert til rent forbilagte brysomme hindringer for utfoldelsen. som en offensiv. Alt man kan gjøre er bare å fortsette denne blinde bevegelsen. eller om det også er en mulighet for at krigen er et symptom på menneskets manglende løsning i det kollektivt ubevisste? Virilio er først og fremst et vitne til teknikken og utviklingens blinde endringer av virkeligheten. Det kan synes som verdensmetropolen er i ferd med å tilsvare den suicidale staten hvor byene degenererer og pansres samtidig som man rir på en blind aksjon av hurtighet som ikke kan stanses. man vil heller intet (selvdestruksjonen) enn kapitulasjon og stans.364 Det er grunn til å spørre om det er slik at krigen styrer utviklingen som årsak. sensitivisert til en virtuell væren hvor tid og rom. selve koloniseringsiveren. Men i sitt tilnærmet selvbiografiske essay i Negative Horizon foretar Virilio en 362 363 Virilio. Det tredje rikes vekst og fall eksisterte som en type blind og voldsom utstøtende bevegelse som bare kan eksistere i denne ekspanderingen. En bevegelse utover de oppmålte grensene i en søken etter noe som ikke er i overensstemmelse med elementenes sykluser. En hybris utover elementenes harmoni..

Umiddelbarhetens utstrakthet. en aksjon. op. om vi skal ta Virilio på alvor. Selve utviklingen er per definisjon denne akselerasjon. som ikke kan reverseres. between presence and absence: he destroyed the relativity of the instant of vision. Negative Horizon.”365 Virilios nostalgi er idealet om naturens relativitet. Dagens axis mundi er senteret for ingen steder. Dette får også konsekvenser for subjektets indre topografi eller mentale landskap (imago mundi). men det er kanskje noe av Virilios poeng. er varighetens bortfall som betyr topografiens forsvinning. den som fryktet de flytende massene og havets bevegelser rev i stykker en logisk dynamisk struktur av vital viktighet: ”an essential continuity between the solid and the liquid. between the gaseous and mineral.. 366 365 107 . en fjern fortid hvor kosmos ble sett på som en organisk levende ting i harmoni med en innebygd syklus.366 Avslutning Med Virilio bevitner vi den tradisjonelle topografiske organiseringens sammenbrudd. Den kunstige topografien skjuler i virkelighet topografiens forsvinning. Det vil si at kosmos sin tradisjonelle innordning og topografiske strukturering av den ytre virkeligheten med sine strukturer. Dette Virilio. Veksten og utviklingen styrer oss og ikke omvendt. 38. Når Virilio beskriver sin tilhørighet til grensen i forsøket på å se gjennom eller bak vår optiske felles blindhet. cit. Men selv Blanchots dunkle hjemland er i dag opplyst i vår indre skjerm. selv avgrunnen er ingen steder. Sammenligner vi med Det tredje rikes skjebne er svaret urovekkende. opphøyninger og grenser eroderes bort. Den som fryktet himmelens fall. det eneste som derfor venter er tilintetgjørelsen av denne verden. Sammenlignet med Bataille forfølger Virilio mutasjonen til en degenerert kontinuitet. og ”havets” avgrunn er for lengst kolonisert. s. En teori han fremsetter er at det skjedde på bakgrunn av menneskelig hybris (drevet av frykt). s. men ikke som et intet. tilsier at menneskets mulighet for aktivt å skape og regulere vekst er dødfødt. Paradokset kan minne om den suicidale stat: vi har generert en tanke om utvikling på en aktiv skapende bevegelse. bare fortsette. vi er ikke i stand til å ta lærdom av historien. samtidig har vi tilsynelatende suksess i vår kolonisering av verden. minner han om Blanchots posisjonering ved grensen. menneskets nedbryting av virkelighetens stoff. 18). Dromokratiet. På direkte spørsmål om alle tings oppløsning på et seminar i Paris svarer Virilio at han antar alle ting oppløses i Gud (Handberg.mer spekulerende undersøkelse av hvor vår verden og optikk har fått sin form fra. Det er når det menneskelige søker en evig kontinuitet at resultatet blir en endeløs diskontinuitet. men et intetsted. Om vi prøver å spørre hvor denne utviklingen skal ende synes vi nærmest å begå en kategorifeil.

På samme vis er det ikke mulig å peke på en klar grense for krigen og terroren. og langt mindre livsbejaende enn det mange forstår postmodernismens lettsindige etos som. 43. ”The Suicidal State”. s. City of Panic.skyldes verdens topologiske og psykologiske oppfylthet. et kaos.368 I den moderne byen. et ubevisste. Oppfyllelsen eller fullendelsen tilsier at den nødvendige avstanden. Et poeng her er dessuten at denne misforståelsen minner om beskyldninger rettet mot Nietzsche for å bringe nihilismen inn i kulturen. En slik karakterstikk er imidlertid dypt misvisende da postmoderniteten for Baudrillard verken er knyttet til noe ideal eller nødvendig historisk sluttpunkt. 108 . glimtet av intet. Virilio trekker paralleller til Poes ”The fall of the House of Usher” hvor man er beleiret. Enkelte vil kanskje stusse over behandlingen av Baudrillard i en oppgave om antimodernisme ettersom Baudrillards forfatterskap har fått mange til å trekke frem merkelappen ’postmodernist’ med Baudrillard som den ”galeste” av samtlige franske tenkere med denne diagnosen. som denne raske 367 368 Virilio. av en endeløs strøm av bilder. Denne tilhardningen og pansringen kan spores i dag til livet i byen som lukkes i et psykopatologisk univers. Baudrillard Presentasjonen av overskridelsens problem hos et utvalg antimodernister avsluttes nå med Baudrillard. Lik en del av bunkeren er i ferd med å forsvinne i elementenes kontaminasjon (som hav eller land). av uprosessert tid. som snart er én eneste verdensmetropol er ikke denne paranoia klart synlig fordi den representerer regelen og ikke unntaket. tomrommet.367 En fylde av tomhet. Kapittel 8. med en følelse av fortvilelse og terror hvilket medfører et sammenbrudd i sjelen. er erodert bort: begeret er alltid fullt til randen og fylles stadig opp. i bevissthetens mørke som ingen stimulans av forestillingsevnen klarer å riste den ut av. Det finnes flere likhetspunkter mellom Nietzsche og Baudrillard. Virilio. er mennesket på vei til det samme i sfærenes sammensmelting og horisontens forsvinning. Dessuten snakker Baudrillard primært om simulasjon og hyperrealitet som er noe ganske annet. Utviklingen fra bunkeren til verdensbyen vitner om at bunkeren var menneskets siste krampetrekning i forsøket på å gjemme seg i et rom. ettersom den totale freds tidsalder er en og samme ting. På samme vis beskylder mange nå sosialteoretikere som Baudrillard for den ansvarsløse postmodernismen. Kanskje kan budskapet formidles så enkelt som dette: når krigen blir grenseløs. 76. s. blir til slutt også virkeligheten grenseløs.

eller en heliks (som et DNA-molekyl) med hierarkier og nivåer av virkelighetsplatåer som støtter hverandre i en kompleks vev av referanser. Om det finnes muligheter for omveltning og reversering av systemet er det for Baudrillard ikke i tradisjonell kontrasterende eller suveren opposisjon.370 Kartet er forvekslet med virkeligheten. Det bør legges til at kun en periode av Baudrillards forfatterskap berøres her: “den midtre”. Dette er beklagelig. De risikerer kun å forsterke det systemet de opponerer mot. Strategien for å utfordre verdiregimet må dermed endres. 370 Baudrillard. fra Symbolic Exchange and Death (1976) til The Transparency of Evil (1990). Det moderne kjennetegnes imidlertid ikke lenger av denne symbolske utveksling.371 Virkelighetsnivåene eller platåene tilsvarer ulike historiske perioder av simulasjon. Den tidligere symbolske utvekslingen fungerte konstituerende for tidlige kulturer er i det moderne samfunn erstattet av et semiotisk tegnsystem.gjennomgangen av forfatterskapet skal vise:369 på et vis er vi med Baudrillard tilbake til (oppgavens) utgangspunkt. Tilstandsrapporter fra det modernes forkant er derfor blant Baudrillards fremste terapeutiske grep. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. som virker undertrykkende. Simulasjonen eller simulacra betyr produksjon av modeller av virkelighet uten noe opphav eller egentlig virkelige referanse. i et meningsfyldig spill som utgjør symbolplanet og rammene for deres kultur. 371 Jean Baudrillard. ikke ulikt en spiral. men mulighetene for gjennomganger vesentlig endret. Forfalskingen er det dominerende skjema i den klassiske periode fra Renessansen til den industrielle revolusjonen. Symbolic Exchange and Death. Baudrillards tre ordener av simulasjonen følger det han forstår som verdilovens mutasjoner fra Renessansen. Hans tidlige marxistiske og semiotiske orienterte verker behandles ikke. ei heller siste del av hans forsatt aktive forfatterskap som har tatt en mer aforistisk stil. London: Sage. 1976. og i en annen forstand enda fjernere fra det enn noen gang. men i forsterkende paradoksale intervensjoner. Simulacra & Simulation. De arkaiske kulturer var drevne av symbolsk utveksling. ettersom simulasjonen er dens omdreiende virksomhet. Målet er å gjeninnsette dette symbolske planet mot simulasjonen av virkeligheten. 1. 369 109 . Nihilismeproblematikken eksisterer også i dag. Til de paradoksale teknikker hører blant annet overdrivelsen. overs. Problemet for de radikale overskridende forsøk ut fra Baudrillards teorier om simulasjonen er at det er noe som tilhører et forbilagt stadium (av virkelighetsproduksjon). 1993/2002. Iain Hamilton Grant. s. men i en annen utgave. men skyldes nødvendigheten av å foreta et utvalg i et bredt forfatterskap. Systemet er som på Nietzsches tid nihilistisk. Den symbolske utveksling I Baudrillards teoretiske hovedverk Symbolic Exchange and Death (1976) karakteriserer han den symbolske utveksling som et samfunns primære meningskonstituerende prinsipp.

Og koden genererer bare bestemte tegn. Baudrillards kodekonsepsjon tilsvarer verdilovens strukturelle uttrykk i simulasjonens tredje orden.375 Verdien sirkulerer i en endeløs inflasjon.Produksjonen er det dominerende skjema i den industrielle æra.374 Verdi kommer fra det guddommelige eller naturlige ressurser (som for oss har blitt sammenblandet). London: Routledge. Det Baudrillard kaller simulasjon skjer fordi tegn utelukkende utveksles med hverandre og ikke med noe virkelig. Finnes det en genuin verdilov. som opprinnelig ble generert ut fra en falsk verdi her opphøyet og videresimulert i det som blir heliksen av referanser. andreordens simulacra på verdiens markedslov og tredjeordens simulacra ut fra den strukturelle verdiloven.. Dette scenariet skjer fordi genereringen av virkelighet ikke utleveres. samtidig som han i det moderne er vitne til den semiotiske ordens tilsynelatende destruksjon av den symbolske orden. På samme vis finnes ulike verdiplan: oppdragelse av verdier. Symbolic Exchange and Death. 9.. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. 374 Baudrillard. men bare leveres i en uavbrutt utveksling av tegn. Sammenlignet med Nietzsche. som et vrangbilde av postmodernitetens fri omgang med tegn. Kodens verdsettinger genereres ikke av noen høyere mål eller mening. Simulasjonen er det dominerende skjema i perioden vi lever i.372 Dette tilskriver seg fra produksjonssfærenes endringer fra original til produksjon til reproduksjon og til kopien. Slutten på produksjon i Vesten betyr at ingenting produseres. virkeligheten selv blir en overflod som eksisterer i endeløse simulasjonsbaner ut fra den symbolske utvekslingens mal 372 373 Ibid. 375 Ibid. 9. alt deduseres (ifølge Baudrillard) i systemet. s. Den opprinnelige (skinn) veven av virkelighet blir ytterligere innviklet på et nytt plan. hvor tilblivelsen og viljens impulser og krefter abstraheres og undertrykkes på bekostning av en kunstig verdi. 97-98. Førsteordens simulacra fungerer etter den naturlige verdiloven. s. ss. Som en følge utryddes produksjonens virkelighet og dens betydningsbærende virkelighet. som styres av koden. Tegnets frittflytende verdi mister sin generelle form og blir organisert som en kode. Mike Gane. produksjon av verdier og reproduksjon av de samme verdier. s. 50. 1991. blir selve referansene som sannhet. siden loven er løs uten et rasjonelt uttrykk? Til det svarer Baudrillard at det er dets form som ikke kan frigjøres fra den uuttømmelige betydningsbærende substans som den er bundet til. I likhet med Mauss mener Baudrillard at den symbolske orden står over den semiotiske orden (gavens nødvendighet over penger som bindeledd).373 Dislokalisert fra den tradisjonelle referansebærende funksjon i den symbolske utvekslingen løper de løpsk og merker oss ukontrollert. 110 .

og dette var kapitalens virkelige vold.. Når så den ene part. Ved å gravlegge myten om opphavet så gravlegger systemet i tillegg indre motsetninger og dessuten myten om dens ende. fn. Systemet eller koden vil hele tiden binde og gi slipp på energier. det er derfor fåfengt å forsøke å tvinge det til å binde eller gi slipp på energier (som i revolusjoner). Døden må hos Baudrillard ikke forstås som en virkelig hendelse som rammer subjektet eller kroppen. 379 Ibid. Eksempelvis Baudrillards samtidige som Jean Lyotards libidiske økonomiske revolusjon eller Deleuze og Felix Guattaris begjærsrevolusjon. Kapitalen lot ingen mulighet for en reversering være tilbake. Med revolusjonen fantes fortsatt et opprinnelig potensial. i dette tegnspillet. og ble selv en sosial genetisk kode.376 Dette reverseringsprinsippet er ikke ulikt for eksempel Caillois beskrivelse av periodisk fornyelse. som et lag av meningskoder som er forvirrende og villedende. s.377 Det som ikke er i dens makt. medgir Baudrillard. og for øyeblikket befinner vi oss på det Baudrillard kaller et tredjeordens virkelighetsplan som han gir navnet det hypervirkelige eller hyperrealiteten. som den til slutt ikke kan unngå er reversibilitet (som nettopp er prinsippet for motgaven). Disse mytene kortsluttet. 2. s. men som en form hvor bestemmelsen av subjekt og verdi destrueres.380 Men det gjenstår å se om dette også er en myte. hevder Baudrillard. Systemet/spiralen er på vei mot en form for fullendelse. 60. 2. men simulasjonen. Forvekslingen av kartet med virkeligheten i hyperrealiteten medfører en eksess av virkelighet. 378 Baudrillard.378 Forvisningen av døden I den uendelige reproduksjonens tidsalder gjør systemet slutt på myten om dens opphav og alle verdier den har utskilt gjennom dens utvikling. tilintetgjørelsen eller døden forhindres. Symbolic Exchange and Death. Revolusjonens gullalder var kapitalens tidsalder. Satt i system gir denne virkelighetens innvinkling og utvikling et høyst originalt oppsett for revolusjonære strategiers potensial og overskridelsens betingelser.379 Da var mytene om opprinnelse og slutt fortsatt i sirkulasjon. Denne reverseringen er ifølge Baudrillard uunngåelig.. 377 376 111 . reversibiliteten er derfor det som potensielt kan være fatalt for systemet. s. skjer det at realitetsprinsippet ikke lenger styrer oss. s. revolusjonen selv. 60. Det reversibiliteten bringer er destruksjon og død.av reversering. 380 Ibid. Den symbolske orden fungerer etter reverseringsprinsippet som gave-motgave eller produksjon-destruksjon. 5. Systemets dystopi og dets mulige fall er innsvøpt i samme spill: er det slik at vi selv er del av en aktiv Ibid..

Noe Hollier viste i sin Bataille-bok: slakteriene flyttes gradvis ut av bykjernene. Det symbolske krever en forløsende reversibilitet. 383 Ibid. Dette er en viktig distinksjon: simulasjon og systemet er ikke det samme (selv om vi kanskje opplever det sånn fra vårt begrensede perspektiv). Selve kjernen til det moderne samfunns rasjonalitet dekker over en eksklusjon av de døde og døden.. 384 Ibid. Baudrillard ser det samme: kirkegårdene og døden flyttes fra sentrum til periferien. s. strategien mot helheten eller koden må derfor være en aktiv-passiv videresimulasjon for å bringe den over et slags perfekthetens vippepunkt istedenfor å forsøke bringe det tilbake til tidligere nivåer ved hjelp av våpen som kun bidrar til å restratifisere simulasjon. Og det er derfor døden utstedes i det moderne samfunn. birth and death. Ettersom modernitetens byggverk har vokst i høyde har 381 382 Ibid. It is the u-topia that puts and end to the topologies of the soul and the body.. Ibid.382 Baudrillards betoning av systemets fullbyrdelse og ende er interessant ut fra den topografiske analysemodellen anlagt. En reversibel simulasjon i en hyperlogisk duell av død og destruksjon. Det eneste som kanskje oppfyller disse kriteriene er som nevnt døden.simulasjon som vi aldri kan reversere.. 187. Det symbolske planet som fungerte givende i det arkaiske er Baudrillards utopia: ”The symbolic is what puts an end to this disjunctive code and to separated terms. the two terms lose their reality.384 Døden er absolutt uorden. s. ettersom den ikke kan utveksles symbolsk. som man aldri kan vite om styrker det eller styrter det. Nettopp ved koherensens fullkommenhet er avgrunnen nærmest for Baudrillard. Potensialet er derfor i tautologien. skal kunne bidra til den symbolske utveksling som funderende for det moderne samfunns organisering. 112 . hevder Baudrillard. the real and the non-real.. 133. eller er det å tenke det selv en myte? Håpet er at man i denne tvetydige duellen med systemet. betyr det at bare døden kan gjøre slutt på den politiske økonomien. In the symbolic operation. Som hos Bataille og Blanchot kan det synes som at dette hos Baudrillard er døden. 4. s. man and nature. Fullendelsen av systemet ved den perfekte koherens/sirkelens fullbyrdelse er øyeblikket hvor den risikerer å falle. s. 126.383 Hvis politisk økonomi er det mest standhaftige forsøket på å gjøre slutt på døden.”381 Forstyrrelsen av systemet og den potensielle mulighet for en omveltende styrting må forstås i forhold til den symbolske utveksling i det arkaiske hvor suvereniteten lå i å tilby en motgave som ikke kan overbys. Simulasjonen må gå lenger enn systemet. Det eneste systemet ikke later til å kunne kontrollere er dets uunngåelige reversering mot intet. og ut av vår bevissthet.

388 Det er mulig å ane mellom linjene at Baudrillard hele tiden er ambivalent til realismen i de mulighetene som finnes. og døden som utestående betaling. slik at mennesket ikke blir noe mer enn en blodfattig negativ av Gud. s. Vi kan aldri vite sikkert om vi spiller på lag med simulasjonen og forsterker den. spekulasjoner om døden. 187. Det hersker derfor en avsindig diskontinuitet mellom livet og døden i det moderne vestlige samfunn. Alt som er tilbake er ”teoretisk vold”. Samtidig innsettes Kirkens makt gjennom kontrollen over dødens innbilte sfære.. Reversibiliteten alene er fatalt for systemet.385 Mytene og ritualene som tidligere frigjorde kroppen er ikke mulig å gjeninnsette. Men siden simulasjonsprosessene til slutt må lede til systemets reversibilitet er ikke alt tapt. 388 Ibid. s. ligner ikke mennesket lenger noe. reiser Kirken og Staten en politisk økonomi av individuell frelse.. Baudrillards tvetydighet i spørsmålet om det finnes noe potensial for revolt og reversering igjen kan illustreres i en kort sammenligning av hans diagnoser av kroppen.. eller om vi forsterker den mot dens undergang. mener Baudrillard at kroppen er gravid med døden.387 Den politiske økonomien/systemet blir en vanvittig ukontrollert kontinuitet (som skjuler en enorm diskontinuitet). lik den levende døde tvilling i Usherhusets kjeller. 166. mot gruppens symbolske innkorporasjon av døden i myten. Skillet minner om forholdet mellom mennesket og gudene: jo større vi betoner guddommens menneskelige karakter jo større blir distansen som skiller gudene fra mennesket.. 145. 5. Det blir en abduksjon av det menneskelige inn i det universelle slik Baudrillard ser det. s. Ingen annen kultur har et lignende distinkt skille mellom livet og døden som følge av en misforstått opphøyelse av livet: livet som en eneste akkumulasjon. og i det andre at symbolsk utveksling er reversibilitet som vil være fatalt for systemet. 387 Ibid. Dette gir enorm fattigdom for døden som gir en like stor fattigdom for livet selv. Det er nøyaktig hva konsepsjonen symbolsk utveksling betyr minner Baudrillard oss om. Ikke ulikt Bataille. økt. som i det arkaiske nettopp fungerte som et viktig middel i den symbolske utvekslingen. ettersom Gud tar med seg det (positivt) menneskelige. Døden hos Baudrillard er det eneste som kanskje kan reversere det. 113 . Ibid.avstanden til hva som forsøkes skjules. men det finnes ingen myter som lenger kan komme å frigjøre den. i det ene øyeblikket sier han at det symbolske selv er del av simulasjonen. Det er først med disse instansenes akkumulasjonsprosesser at døden inntreder som en egen størrelse. s. Problemet er at ingenting er igjen som vi kan basere oss på.386 Når Gud begynner å minne om mennesket. 385 386 Ibid.

Kroppens utesing Om vi sammenligner med Nietzsches kamp mot systemet av verdier ble det ubevisstes lagring av samfunnets/menneskets uløste konflikter hans ”tumleplass” og ressurs. Det ubevisstes symbolske plan har tradisjonelt blitt forankret til kroppen.389 Men kroppens nivå som det ubevisstes (mulige) potens er ikke lenger en synlig instans, selv ikke i sin undertrykte form, men en implementert del av systemet. Baudrillards tvisyn lar seg forstå i hans analyser av det ubevisste/kroppens nivå i hans essay om J.G. Ballards roman Crash (1973) og observasjoner av fedmeepidemien i USA på 80-tallet i hans verk Fatale Strategies (1983).390 Baudrillard forstår Crash som den første boken ”på høyde” med simulasjonen og hyperrealitetens univers slik han selv beskriver det. Crash forteller om en gruppe selvskadende mennesker hvis hele eksistens dreies rundt bilulykker som de både oppsøker og konstruerer selv.391 For Baudrillard blir det litterære universet i boken et sted hvor ulykken ikke lenger er unntaket, men regelen, hvor dysfunksjoner og perversjoner tilhører fortiden. Ulykken er ikke lenger et symptom, eller en mulig rest og tilholdssted for overskridelsens utspilling, død og sex er uten metaforer.392 Overskridelsen er innsatt på systemets plass, i en utflating av verden uten tilsynelatende noe undertrykt nivå (av ubevisste). For romankarakterene i Crash blir ethvert sår en ”åpning”, en kunstig invaginasjon, og bare gjennom denne symbolske utvekslingen av sår kommer kroppen til liv. Selv om dette universet preges av det seksuelle, er den likevel en verden uten begjær. De voldsutsatte og voldelige kroppene har blitt nøytrale, hinsides kategorier som godt og vondt, uten mening, utenfor verdidommens betydning. Som i primitive innvielsesriter, skriver Baudrillard, blir kroppen et tegn for å ofre seg i utvekslingen av kroppslige tegn.393 Ulykkens rolle i Crashuniverset fungerer som innsetter av ikke-pervers nytelse, ulykken (som døden) gir form til livet. Teknologien i romanuniverset er forførende. Forførende fordi den er ribbet for mening og fordi den er det enkle speilet av maltrakterte kropper. Altså et objekt som makter å la subjektet overskride eller tre gjennom lagene av mening. Nødvendigheten av maltrakteringen og invaginasjon av kroppen skyldes at bare den skadede kroppen eksisterer symbolsk. Seksuelt begjær er for Baudrillard aldri noe annet enn et potensial kroppene har for å

389 390

Se blant andre Jung i sine forelesninger om Nietzsches Zarathustra (Jarrett (Ed.), op. cit., s. 174). Jean Baudrillard, Fatale Strategies, overs. Philip Beitchman & W. G. J. Niesluchowski, New York: Semiotext(e), 1990. Originaltittel: Les Strategies fatales, 1983. 391 J.G. Ballard, Crash, New York: Picador, 1973/2006. 392 Gane, op. cit., ss. 16-17. 393 Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 112.

114

kombinere og utveksle tegn. Merkingen av kroppen er en voldelig respons på kroppens fravær. For det arkaiske mennesket var seksualitet bare en av flere metaforer for den symbolske utvekslingen. Hvor leder så dette møtet mellom teknologien og kroppen oss? Baudrillards svar er patafysisk, universet i Crash representerer et glimt av en forførende blindvei: ”a path leading nowhere, but leading there faster than the others.”394 Og det er kanskje ikke så rent lite. Dette universet er ikke godt eller dårlig, det er simpelthen fascinerende, en fascinasjon som ikke er tilknyttet til noen verdidom. Dette er Crash sitt mirakel, ifølge Baudrillards lesning.395 Men hva er det Baudrillard her mener å glimte i dette sciencefictionuniverset som ingen andre, inkludert forfatteren selv, ser? Et viktig poeng ved historien er at dette universet er et system uten dybde. Det understrekes av rollen til fotografiet og kinoen i boken som gir bakgrunnen for en speilverden. En av hovedkarakterene, Vaughan, er intenst opptatt av å klassifisere og systematisere fotografier av ulykker, ikke som et system av representasjon, eller et medium som transcenderer de: han er ingen voyeur. Fotografiet er i stedet selv del av en hyperreell verden: det gir ingen ekstra dimensjon i tid og rom. ”The eye of the camera is the substitute for time” sier Baudrillard, i et univers uten hemmeligheter.396 Tid og rom erstattes av optikkens forestillingsbilde som en forlengelse på nivå med denne utflatede verden. Ved å komme i nærkontakt med objektene selv, som i ulykkens voldsomme møte mellom kropp og teknologi skjer en sammenblanding av kroppens væsker og organer med bilens væsker og interiør. Ikke lenger en fetisj, men en metamorfose av kropp og ting – menneske og objekt. Det kan synes som det symbolske ligger latent i objektene, og ikke lenger i subjektets forløsning. Speilingen i fotoet, i teknologiens blanke overflater er trolig dødens forlokkende forførelse. En merkverdig konsepsjon om villet reversering det kommes tilbake til. Men om dette patafysiske univers gir grunn til et tvetydig håp, så er Baudrillards fortolkning av virkelighetens kropper i forbindelse med fedmeepidemien i USA på 80-tallet langt mindre håpefull. Noe av problemet er at man i hyperrealiteten ikke synes å ha noen (undertrykte) nivåer eller rom å spille ut mot systemets overfalte. Etter den seksuelle revolusjons gjennomslag er ikke kroppen lenger metafor for noe som helst, kroppen er i dag overgitt den rene promiskuitet i sitt forhold til seg selv, ikke ulikt kretsløp i nettverk og lukkede kretser, hevder Baudrillard.397 Hierarkiet av dybder er simpelthen ikke lenger fremtredende, muligheten av
394 395

Ibid., s. 118. Baudrillard innrømmer at hans tolkning er i uoverensstemmelse med Ballards egen tolkning, som eksiterer i enkelte utgaver av romanen, som betrakter verket som en advarsel (Baudrillard, Simulacra & Simulation, s. 113). 396 Baudrillard, her sitert fra Gane, op. cit., s. 18. 397 Baudrillard, The Transparency of Evil, s. 7.

115

metaforer er raskt forsvinnende i enhver sfære. Nivådybden er erstattet av en uendelig vekst spredd utover et immanent plan. Overvekstens manifestasjoner illustreres i Fatale Strategies i sin fulle tyngde. Utviklingen har nådd et nivå hvor dialektisk transcendens erstattes av potensgjøring i en uendelig (matematisk) potens: “No more limits, no more transcendence: it is as if the body was no longer opposed to an external world, but sought to digest space in its own appearance.”398 Baudrillard beskriver en (s)tilstand hvor strømmene beveger seg som fordøyelig immanens. En fosterlig fedme, primitiv og selvkonsumerende: som om man har blitt gravide med sine egne kropper som man ikke kan føde.399 Kroppen har forsvunnet i(nn) seg selv. På et vis har man svelget det symbolske planet gjennom sitt altomslukende vesen. Løsningen på tomrommet er i absorberingen av det omkringliggende rommet. En ”monstrous conformity to empty space”, hvor både scenen for det sosiale og kroppen forlates.400 Subjektene er gravide, symbolsk sett, med alle de objektene som de ikke har maktet å atskille seg fra. Dette bekrefter Baudrillard senere, kroppen har i en forstand ikke lenger noe ubevissthet, noe som betyr slutten på psykoanalysen. Baudrillard trekker veksler på Freuds dødsdrift i sine karakteristikker av hver enkelt organismes tendens til lineær og cellular monotoni. En prosess som ikke er kjent med verken krisen eller katastrofen: den er hypertelisk, i den forstand at den ikke har noen begrensninger annet enn grenseløs økning, hinsides alle grenser.401 Vi skal nå forlate denne absurde scenen av det tilsynelatende konsum av det ubevisste og se på bevissthetens situasjon i hyperrealiteten.

Bevissthetens kretsløp Bevissthetens indre verden strukket gjennom en tynn membran, som Nietzsche genealogisk avslørte, har i dag sin logiske, dualistiske motpart og garantist i skjermen. Selv om systemet fortsatt kan kalles nihilistisk, har verdiregimets doblet og slått krøll på seg selv, ettersom meningsformenes (nødvendige) forløsning uteblir. Avgrunnens tidligere tilsløring av Gud er i dag skjult av den indre skjermens imperativ etter bildets oppfylling. I essayet ”Xerox and Infinity” (1990) reflekterer Baudrillard rundt 80-tallets teknologiske nyvinninger, og den menneskelige erfaring, særlig forestillingsbildet og sfæren vi reproduserer det i.402 Baudrillard parafraserer Debords nevnte begrep om spetakkelet og hevder at maskinene tilbyr tankenes spetakkel. Menneskets bruk av teknologien gjør det mer dedikert til tankenes spetakkel enn til
398 399

Baudrillard, Fatale Strategies, s. 27. Ibid., s. 27. 400 Ibid., s. 27. 401 Ibid., s. 31. 402 Baudrillard, The Transparency of Evil.

116

. som oppleves forlokkende og integrerende. Det er et telebilde. en situasjon som fortoner seg som en magisk kraft: den sorte boksens sirenekall. Vi dras stadig nærmere skjermens overflate.406 Det virtuelles forbannelse er uimotståeligheten av å eksistere in potentia (som mulighet) overalt. En gang levde vi i en verden hvor forestillingenes sfære ble styrt av speilet som delte virkeligheten i to. i vår innordning i den integrerende krets. 403 404 Ibid. men forsvinning. TV er et bilde/forestillingsbilde som ikke lenger drømmer. et forestillingsbilde kjennetegnet av en distanse som er unåbar for kroppen.404 På et vis er vi tatt et steg tilbake. med blikket utspredd utover forestillingsbildet. objekt og subjekt innen den samme spiralen. kontinuitet og nettverk. Kroppen deltar ikke lenger i utvekslingen. 405 Baudrillard. s. forestillingsbilder og interaktive skjermer fremmedgjør oss imidlertid ikke i tradisjonell forstand. Baudrillard sammenligner denne strukturen med en Moebiustopologi som modell på sammenflettingen av skjermen og den mentale skjermen i våre hjerner med sin underlige kontinuitet mellom nært og fjernt. Denne teknologiens nye maskiner. Vi har ikke lenger tilskuerens distanse til scenen – alle teatrale konvensjoner er borte. men som ikke gir enhet og deltagelse i en kollektiv.. s.403 Det er ikke for ingenting de kalles virtuelle hevder han. ikke lenger forestiller seg. innside og utside. en immanens. Nietzsche. s. med interface. Tankeakten er i seg selv for alltid satt utover sidelinjen.405 Resultatet av fremveksten av dette nye forestillingsbildet er en dimensjon som ikke lenger tilhører det menneskelige. men som enorm fragmentering. Nettverkenes struktur er altså ikke fremmedgjøringens komme. symbolsk skapelse. Nietzsches skille mellom da forfallet startet i den antikke kultur hvor man fikk en splittelse mellom deltagere og tilskuere i festivalen/teateret. ettersom de hensetter tanken på vent i en uendelighet ved å knytte dens fremtredelse til oppnåelsen av absolutt viten. 51. 406 Ibid. i teateret. Dets grep om oss skyldes at skjermen presenteres som et uendelig tomrom vi inviteres til å fylle. Isteden former de en form for tilknyttet krets med oss. I dag er sfæren utelukkende skjermens sfære. i Annetheten og i fremmedgjøringen. 55. Formen til denne vridde ringen er dessuten det matematiske symbolet for evighet noe Baudrillard minner oss uhyggelig om. igjen i en endimensjonalitet. Tragediens fødsel. Det paradoksale er at dette minner om forstadiet til tragediens fødsel. en fremmed dimensjon som bare tilsvarer rommets depolarisering og uklarheten av kroppens uttrykk. The Transparency of Evil. men det har likefullt ingenting med virkeligheten å gjøre.tenkningen selv. 117 . 56.

Baudrillard: A Critical Reader. s. skriver Baudrillard..410Alternativene er fortsatt simulasjon (det mest sannsynlige scenariet) hvor alt forblir ved det samme i uendelighet. 32. ofte misforståtte. Kapitalen (hvis det fortsatt kan kalles det). s. millioner av dollar konglomerert til flytende kapital i en satellitt i endeløse bane rundt oss. bilder. 410 Baudrillard. Denne vekstens enorme overskudd vises i økonomiens pengeansamling eller krigsteknologi/maskineri blir til energi som ikke ødsles. s. Krigen og kapitalen sirkulerer i et rom som er utilgjengelig (for inngripen). ss. Sannsynligvis 407 408 Ibid. men innesettes som satellitter i tilsynelatende uendelige kretser rundt oss. 321. kommentar om at Gulfkrigen aldri fant sted. den har på et vis maktet å unnslippe sin egen slutt. The Transparency of Evil.Begjærets bane Noe av problemet med å skissere opp tradisjonelle overskridende muligheter i dette landskapet. informasjon). Time. baner som unnslipper vår kontroll. uten noen klar begynnelse eller slutt. i Douglas Kellner (Ed. har åpnet opp for den politiske økonomien og verdiloven. som blir krigens uutvekselbare symbolproduksjon i verden. “Baudrillard. Det skjer ikke noen utveksling som kan gi sfærene en form av kontinuitet gjennom symbolsk utveksling. 118 . Poenget til Baudrillard er bare at disse menneskenes død ikke når oss som noe annet enn kontrollerte forestillingsbilder. skyldes systemets kontroll over begjæret som Baudrillard sammenligner med en satellitt med tre rom og kjøkken som går i bane rundt jorden (og vår fantasi).409 Ikke slik at mennesker ikke dør et sted i den irakiske ørkenen. men som lar verden være i en tilstand av det samme. 1994/1995. en sone av abstraksjon som utvider seg uten grenser i alle retninger (medier. Baudrillards satellittmetafor innebærer resultatet av den rene vekst og akkumulasjon (som Bataille advarte mot). Gjeld blir en satellitt rundt jorden akkurat som krig. 10-11.407 Energiens form. Ibid. Modernitetens akkumulasjon og vekst har gått så langt at Baudrillard mener løsninger foreskrevet av Bataille som ødsling er et forlatt stadium: arsenalet lar seg ikke lenger ødsle (kontrollert) fordi atomvåpnene og energi kjernekraftens effekter ikke lar seg bli av med. 409 William Bogard. eller var noen egentlig krig uttrykk for lignende synspunkt. 27.). I likhet med Virilios konsepsjon om total krig er Baudrillards. ss. de er innsatt i baner over våre hoder. 313-333. eller katastrofen: fordi diskontinuiteten og overskuddet er blitt så enormt at veien tilbake ikke er mulig uten å gå veien om katastrofen (som en plutselig detonering av enorme mengder energi). Krigen blir en ren hendelse dislokalisert fra tid og rom.408 Den hypervirkelig krigen er ett eksempel. den finansielle storkapitalen og destruksjonsmidlene er hyperrealiserte. and the End”.. Oxford: Blackwell.

Symbolic Exchange and Death. fordi transgresjonen blir en grunnleggende kristen dialektikk eller mystisisme. 324. 191. mener Baudrillard. menneskets mulighet til å avbryte kopieringen/doblingen er utelukket. Et frysepunkt som hele samfunnet til slutt dreier seg omkring. låst rom. Stansen av helheten synes fjernere og fjernere. men ikke for å komme til en suveren dimensjon. 24. Undertrykkelse er fortsatt bakgrunnen for festivalen. en tilpasset serie projisert inn i en død fremtid. Om vi sammenligner med Bataille er det som vi har permanent overskredet Batailles nyttesfære. Hos Baudrillard er reproduksjonen overlatt til teknologien og maskinene: det er derfor Baudrillard kobler uendeligheten til det teknologiske: ”Xerox and Infinity”. op. Bartleby er som kjent kopist av yrke. Batailles forestilling om overskuddet går i en felle. men i et mer-enn-nyttig.vil det skje en sakte dekomprimering. fn. Bartleby var som kjent Blanchots heroiske skikkelse som i et øyeblikk fikk samfunnssystemets reproduksjon til å stoppe opp. et lukket system som ikke kan overskrides eller dialektisk negeres (negasjonen er maktesløs foran det som er sannere enn sant). men han er fortsatt et menneske i besittelse av en ørliten rest til å forstyrre oppdoblingen. I dag er vi nedlasset til døden med nytte. Baudrillard. det hyperutilitaristiske.411 Baudrillard står åpenbart i gjeld til Bataille og hans alternative økonomi og teori om dépense. men det finnes også kritiske anstøt mot Batailles prosjekt. s. i en suveren handling. Ikke lenger en krise. Moebiusringens evighet betyr dessuten at bevisstheten og bevissthetens dualistiske dobbel: skjermen. cit. Problemet i dag er hvordan leve med dens simulasjonen. en reprodusent av koden eller systemet. Men det er ikke nok å forsøke. det er et indre. Bare reversibilitetens syklus er knyttet til overskridelsen. s.. Offeret eller det primitive gildet er ikke 411 412 Bogard. uten håp eller illusjon om en tilbakevending til realiteten av behov. 119 . som kan beskyldes for å reaktivere forbudet og forsterke den sosiale orden. Arven fra Bataille og Blanchot Simulasjonen peker ikke mot noe hinsides seg selv. men en fatal utvikling – en katastrofe i sakte film. uten rom for feil eller stans. det vil si ikke lenger blir vi styrt av mål. Faktisk simuleres selv transgresjonen fordi den har forsvunnet en gang for alle som en virkelig mulighet. fungerer i en perfekt uavbrutt krets. som transgresjonspolitikken.412 Vi har gjort festivalen til transgresjonens estetikk da hele vår kultur er forbudets kultur. selv negativitet og død fremstår som rene abstraksjoner uten innhold. som også deles av psykoanalysen og liberalistiske ideologier hvor festivalen og frigjøring støtter seg på forbudet og transgresjon. lik Bataille å leve hinsides nytten. Simulasjon synes å være svært motstandsdyktig i sin enorme adapsjonsmuligheter og refleksive fleksibilitet.

The Will to Power §2. 416 Eliade. 13.en transgresjon. I den økonomiske orden er all produksjon reproduksjon. men som det maksimerende prinsipp for sosial utveksling. Den hyperteliske veksten innebærer at vi er hinsides muligheten av en ende. til det formløse. 191. Hva skal du gjøre etter orgien?. fn. 1987. men til motgaven. men ikke i selve gaven (som blir en naturalistisk mystikk Bataille henfaller til). Mennesket er som et skalldyr som har forlatt havet og ikke har tid til å komme tilbake. s.415 Dette kan tolkes som spørsmålsstillingen etter transgresjonen som et forbigått stadium. en syklisk revolusjon. 89. Fatale Strategies.417 Verdien av nihilismen For å forstå Baudrillards beskrivelser av systemets verdihierarki kan vi relatere det til hans beskrivelser av nihilismens endring av ham. et stort ”hva nå?” etter selv transgresjonens forspillelse. i den symbolske orden er all reproduksjon produksjon. Cool Memories. Jean Baudrillard. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. det fornyende potensialet synes borte i den europeiske nihilismens utbredelse på 1800-tallet. overskuddet av energien kommer ikke fra solen (fra naturen). 1990. Nihilismen i samtiden trekker ikke på seg dekadansens kappe eller den metafysiske radikalitet som etterfulgte Guds død. s. men fra kontinuerlig høyere bud/innsats i utvekslingen – den symbolske prosessen som kan finnes i Mauss verker. gir han selv svaret: det er de høyeste verdiene som devaluerer seg selv. sier Baudrillard. Chris Turner. Det hellige og det profane. Dagens nihilisme er gjennomsiktig.416 Er uttredelsen av fornyelsens stadier gått så langt at vi har transcendert det arkaiske kosmos? Om det fortvilte menneskets opplevelse av at ”havet”. men en reversering. London: Verso. s. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. På Nietzsches spørsmål om hva nihilismen i sitt vesen er. spør Baudrillard. 1998. 418 Nietzsche. 24.414 Det er den virkelige symbolske prosessen. som innebærer døden som en form for maksimal eksess. ”When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”.. Oxford: Blackwell. s. Orgien i en religionshistorisk betydning innebar som kjent en tilbakevending til den kosmiske natt.). 9. 5. ikke som individuell ekstase. s. hevder Baudrillard.418 Verdienes siste tango bruker Baudrillard som tilstandsbeskrivelse for deres situasjon i dag. Dette er den eneste formen som gjør slutt på grensen og det innsatte forbudet. synes Baudrillard å hevde at vi har transcendert dette symbolske kosmos topografi. 120 . ss. i Scott Wilson & Fred Botting (Ed.413 Baudrillards begrep om symbolsk utveksling skiller seg fra Bataille i deres forskjellige betoninger av Mauss gavesystem. 415 Jean Baudrillard. 1976. 194. overs. og i kraft av det mer radikal og mer 413 414 Ibid. Bataille: A Critical Reader. 191-195. Bataille har feillest Mauss. s. til ”vannet”. 417 Baudrillard.

Når Gud døde.422 Trolig er det bare døden og den reversibilitet den medfører som hører til en høyere orden enn koden. s. Hvilken ny scene kan avdekkes hvor intetheten og døden kan omspilles som en utfordring. 157. 4.419 Problemet er at myten eller dens scene mangler. 422 Ibid. her sitert fra Baudrillard. fordi gjennomsiktigheten nå er satt i systemet og i all teori som pretenderer å analysere den. Ibid.. Baudrillard siterer Nietzsche på at ”One must push what is collapsing. spør Baudrillard?420 Svaret hans er nedslående: vi befinner oss i en ny og uten tvil uoppløselig posisjon i forhold til tidligere former for nihilisme. 159. 421 Baudrillard. Simulacra & Simulation. 5.. Samtidig betyr verdienes overvekst og tilgrodde former at den symbolske utvekslingen blokkeres av verdiloven. 159. som noe som står på spill. men vår nihilistiske kultur besitter tankefiguren kun om slutten. kommenterer Baudrillard. xv. Symbolic Exchange and Death. Nihilismen drar ikke lenger veksel på de siste restene av en apokalypse. Den ekstreme nihilismens forbindelse med gjenkomsten kan forstås i vendinger som at gjenkomsten er en forsterkning av den allerede styrtende Gud.423 Nietzsches forsøk på å bestride verdiregimet var den ekstreme nihilismen: strukturelt innebar det å bruke verdienes egentlige verdsetting mot dem selv. 121 . Siden rommet for analysen selv har blitt usikkert (teoriene flyter) så er nihilismen i én forstand snart en umulighet ettersom det er en målbevist teori.kritisk enn sine tidligere former/utgaver. Bare symbolsk uorden kan medføre forstyrrelsen for koden. Døden må som nevnt forstås som en form hvor bestemmelsen til subjektet og verdien blir tapt. s. sier Baudrillard. aktive nihilismen kommer til kort fordi systemet selv er nihilistisk og besitter evnen til å tømme alt.”424 Problemet med å 419 420 Baudrillard. en hypertele (sykelig overvekst). s. s. men i den hypervirkelige verden finnes ikke lenger en teoretisk eller kritisk Gud for å gjenkjenne seg selv. Simulacra & Simulation. en forestilling om en slutt. immobiliserte i sin utvekst. en Weltanschauung om katastrofen. s. Forførelsen er for Baudrillard dessuten en villet forsterkning av simulasjon på samme måte som gjenkomsten er en villet forsterkning av verdiregimets tolkning av verden til nå.421 Det er de forskjellige konfigurasjonene av verdi som støtter hverandre i topunktsystem i spiralen. en tenkning til ende. i den høyere orden av simulacra. selv det som benekter det til ubetydeligheter. s. Den radikale.. 2. Det finnes kulturer med forestillinger om begynnelse og slutt. Baudrillards begrepspar om simulasjon og forførelse minner om nihilismen og gjenkomsten og innehar samme strukturelle komposisjon. 423 Ibid. De fangede formene vokser til det groteske. fn. fantes det en Nietzsche til å si det. 424 Nietzsche. og snart har vi ingen tankefigur verken om opprinnelse eller slutt.

. et sirkulært rom hvor det rasjonelle og det virkelige eksisterer i perfekt overensstemmelse. bare programmert variasjon og repetisjon. Overskridelsens problem i dag er overskridelsens gjennomslag (men ikke som noen utopi). Med dette menes en uttredelse av historien med alle strukturtrekkene til Hegels Absolutte selvbevissthet. Ibid. Trolig vil Baudrillard se det som en fordel om man kvitter seg med alt snakket om slutt. Som form er simulasjon bare det samme i en lang serie. s. 328. kunstens død) som fikk sitt første uttrykk i Hegel. Bataille/Blanchot kjempet for å unnslippe dialektikkens ”inkluderende” diskurs. men ribbet for suverenitetens ”frelse”. Det finnes ingen slutt på simulasjonen selv om den teknologiske utviklingen støtter seg på en hegelsk logikk. Tilbakeskridelsens problem er også overskridelsens gjennomslag på systemnivå. som man bare når i simulasjonen. Hvis man kan si at moderniteten kjennetegnes av refleksjon over Slutten (historiens slutt. hvis destinasjon er lukket. ingen syntese eller transcendens. Ved ”slutten” til den simulerte historien.425 Baudrillards posisjon er antihegelsk. Bataille og Debord.. 427 Ibid. Bogard hevder at Baudrillard befinner seg i en endeløs duell med Hegel om historiens slutt i dens moderne form. selv om han er mindre eksplisitt på dette enn inspirasjonskildene hans Nietzsche.tenke til ende for Baudrillard blir likevel spørsmålet om enden fortsatt er en mulig realitet. cit. men temaets konstante krav på oppmerksomhet viser likevel hvor vanskelig det er. ved perfeksjonen av dens teknologi. da man befinner seg i en fastlåst situasjon av endeløs simulasjon av pseudotransgresjoner. 328. filosofien slutt. Dårlig uendelighet Fortolkeren William Bogard har gitt en tolkning av Baudrillards kamp mot systemet som en duell med Hegel ved historiens (angivelige) slutt. op. så er det postmoderne en simulasjon av disse sluttene i et vakuum. står det simulerte Absolutte subjektet.426 For Hegel ville dagens simulasjon vært en dårlig uendelighet. Evolusjonen av simulasjonsteknologien parodierer (eller spiller om igjen) evolusjonen til det historiske subjektet. Baudrillard er som nevnt ingen postmodernist (som mange tror). den 425 426 Bogard. forstått som forførelse og reversering.427 Der hvor Hegel når frem/ender. Men disse tidligere nivåer av strategier risikerer i dag å bare bli nostalgi. For Nietzsche gjaldt devalueringen av alle verdier og skapelsen av nye verdier. Hyperrealiteten og dens simulasjon må likevel kunne reverseres som tilbakeskridelse i en anamorfose (tilbakeskridende forvandling). 122 . s. vil destinasjon for Baudrillard alltid være et paradoksalt rom.

omnipotens og totale nærvær. 330. 329. som ren bevegelse uten bruk av energi. 430 Séduction. s. 431 Jean Baudrillard. men den symbolske sfæren for tegn og ritualer... men i et hypervirkelig univers. Ibid. men ligger godt skjult under lagene av virkelighetens eksess. en figur hinsides systemet for utveksling.430 definerer Baudrillard som en konsepsjon som ikke tilhører naturen og energilovens orden. 1979. for å gjøre ende på simulasjonen. her oversatt som forførelse. overs.431 Forførelsen er en kraft som er truende i kraft av sitt potensial til svart magi. Det kan synes som enkelte objekter kan initiere denne plutselige reverseringen (jfr. Men er hegelianismen virkelig fullendt. Originaltittel: De la séduction. som anatomiens radikale motsats. det gjelder å finne åpninger eller la seg åpne mot det. utdrivelsen av alle tegn og sannheter fra systemet. Forførelsen eksisterer som en motsats til organiseringen. man mister kontroll og trekkes mot noe fengslende og risikabelt. kan bety både forførelse og forledelse. det Absolutte i cyberspace. 1990. Forførelsesstrategiens forsterking av simulasjonens spiral søker dens vei mot sirkelslutnings fullendelse som ville være systemets kollaps. s. eller er den fortsatt på vei? Paradoksalt nok er det ved fullendelsesscenariet det kanskje fortsatt vil finnes muligheter for å gjeninnsette den symbolske orden. Forførelsen innebærer beherskelsen av det symbolske univers. illusjonen eller bedraget til en virtuell transcendens. finnes ingen grenser. Bogard skriver at Baudrillard i sin kamp med Hegel må bli Hegel. Martin’s Press. ingenting er forbudt. alt er mulig. Baudrillards begrep om séduction. systemets makt representerer bare kontrollen over virkelighetens univers. Den seksuelle revolusjonen Ibid. New York: St.429 Han må tillate seg å la seg forføre av Hegel og gjenta ham (i simulasjonen). Enhver diskurs er truet av en plutselig reversering som et svart hull som suger til seg alle dens tegn uten et spor av mening tilbake. Her ved den forsvinnende grensen mellom liv og telematikk (tekniske systemer som kommuniserer med hverandre som BlueTooth). s. Men om Baudrillard lar seg forføre: hvordan kan man vite om det blir en subversiv strategi som bringer simulasjonen til sin slutt eller en fatal strategi som bare styrker systemet? Er myten om en slutt selv en myte eller (allerede) reell? Forførelsens kall Forførelseskonsepsjonen til Baudrillard tilsier at den symbolske utvekslingen ikke er forsvunnet for godt. Seduction. 429 428 123 . 2. Crash).simulerte suvereniteten. Brian Singer. her oversatt med ’forførelse’.428 Dette er simulasjonens mimikk av det hellige.

fordi det er overladet og merket med mening.. Ibid. merker Baudrillard seg. et objekts fremkallelse av forførelsen mot noe hinsides loven om begjæret. Det finnes derfor et potensial her for en reversering av strukturen av psyken og bevissthetens organisering mot et nullpunkt av struktur.. Nettopp derfor er det maskuline egentlig undertrykt. mens forførelsen (og det feminine) alene motsetter seg determinerende organiseringer.435 Poenget hans er ikke den mannlige fantasi om forførelsen overfor den kvinnelige passivitetet (som enkelte synes å tro og kritiserer ham for).433 En kritikk eller genealogi av den seksuelle fornuften behøves lik Nietzsches genealogi over godt og ondt. 434 Ibid. Alle symbolske prinsipper utstedes i det hypermoderne. 124 . det er noe annet og langt mektigere advarer Baudrillard. 13.. og generert en fallossentrisme som modell for den modernes psykens oppsett.Forførelsen må ikke forveksles med noe seksuelt. s. 435 Ibid. s. Men Baudrillards håp knyttet til det feminine har ikke har tålt tidens tann. Freud og psykoanalysen har for eksempel med rette blitt beskyldt for å neglisjere den kvinnelige seksualitet. En utvikling som unektelig bare har ekspandert fra 432 433 Ibid. s.434 Ikke ulikt døden. Det feminine besitter sin tiltrekkende kraft fordi dets fascinasjonskraft er større enn det psykologiske begjæret. 37. er en potensielt grenseløs bevegelse. men det omvendte forhold. forbudets og grensenes utdrivelse. forbindelse til en ”urtidig” strøm av det symbolske) som sitter med alle kortene på sin hånd i dette spillet. s. Den seksuelle revolusjonen. er seksualiteten en rynke for bevisstheten av relativt ny (historisk) dato.432 Men som vist har den seksuelle revolusjonens misforståtte frigjørelse og overskridelse av grenser medført begjærets. Den tradisjonelle seksualitetens begjærslover er tradisjonelt utvinnet som en fallossentrisk diskurs. Han uttrykker selv bekymring for at den seksuelle frigjøringen (som egentlig er systemets forsøk på å underlegge seg det feminines anakronistiske form) vil etter hvert nå (igjen) det feminine og seksualiteten kolonisere forførelsen. Det synes å være slik fordi det primært er den maskuline seksualiteten man har befattet seg med i dannelsen av menneskets psyke. Det feminine forstår Baudrillard derimot som et origo og et nøytrum (neuter. lik alle produktive krefter. 26. Anatomi (den falliske) er skjebne.. Det feminine unndrar seg den psykologiske begjærsloven. men med den pågående seksuelle revolusjonen vil det også forsvinne. 47. Riktignok inneholder tradisjonell obskønitet/støting fortsatt et potensial for transgresjon ettersom det spiller på forbudet. Baudrillard understreker at den (virkelige) fascinasjonen tapes når det feminine objekts seksualitet skinner igjennom. fordi seksualiteten er vår nye moralitet.

intet). Mening blir nå ikke noe annet enn likhet. mens simulasjonen skaper alt i fullt visuelt skinn. 437 436 125 . s. mening blir umiddelbar og umiddelbar tom. Denne simulasjonen er ikke en form for (uskyldig) surrealisme advarer Baudrillard. jobber hele tiden for å tildekke revner mot det symbolske hvor forførelsen synes å kunne skje. nøytrum og simulasjon er så påfallende lik Blanchots artikkel at jeg finner det rimelig å anta et påvirkningsforhold her. The Space of Literature. men ”a vision that hunts down seduction by means of visibility. såkalt postmoderne teori. 135-144. mens begjærsloven forsøker å vende seg vekk fra den. som vist i eksemplet med det feminine. 262.. 263. Kampen om bevisstheten beskrevet her minner mye om Blanchots banebrytende438 artikkel ”The Two Versions of the Imaginary” (1955). nemlig døden.”437 Forførelsen mot reversibilitet og den symbolske uorden som potensielt kan være fatal for systemet motarbeides aktivt ved symbolproduksjonens bilder.439 Menneskets bevissthetlige dannelse og utforming i sitt eget bilde er opphavet til en magisk transformasjon: tiltykkelsen av det vi kaller bevissthet.Baudrillard skrev dette på slutten av 70-tallet.. 29-30. men setter seg i Annethetens mening. likheten gjør meningen uendelig rik (men egentlig fattig på sikt). Men det finnes hos Freud og psykoanalysen en annen neglisjert sfære. 439 Blanchot. 438 Baudrillard. er realitetens eksess. og bevisstheten avskapes gjennom bildet av kadaveret (døden. Seduction. 441 Ibid. men bruken av begreper som svart magi. Den store illusjonen: realitetens eksess Systemet. som i likhet med den kvinnelige seksualiteten den har blitt beskyldt for å utelate. Baudrillard. Symbolic Exchange and Death. ss. død. henholdsvis magi og svart magi: ”Man is made in his image” og ”Man is unmade according to his image” skriver Blanchot. Hyperrealitetens produksjon av bilder jobber hele tiden mot forførelsens reversering av visualisering. 260.440 Samtidig med mennesket/bevissthetens dannelse så slutter mening å unnslippe i en annen form for mening. Det skjer primært som visualisering. Forførelsen. i sedvanlig fransk stil refererer ikke til Blanchot eller noen andre. Siden Se eksempelvis Baudrillard. s. 440 Ibid. s. Forhekselsen av verdens oseaniske forførelseskraft skjer gjennom det vi kan kalle et Narcissusforfall. som to pågående prosesser i duell mellom å lesse på og lesse bort. tar noe bort fra det visuelle. Mening har ikke lenger behov for utvikling. Flere kommentatorer har dessuten påpekt Blanchots foregriping av senere fransk. i motsetning til simulasjonen. hvor bevisstheten skapes av bildet.436 Dette er neppe tilfeldig: forførelsens spill for Baudrillard dreier seg egentlig om døden. ss.441 Baudrillard beskriver annethetens devaluerende fylde i svært lignende vendinger i Seduction (1979) i form av simulasjonens avhekkselse av Annetheten. Den aktuelle formen for simulasjon vi lever med: hyperrealiteten.

Derfor motarbeides forførelsen aktivt.444 Kadaverets Annethet representerer en forførelse på bevissthetens bilder i kraft av sitt symbol for det som går forut for bildets/bevissthetens dannelse. 259. Hele vår virkelighets forgrunn må forstås som et produsert rom av simulacra. Virkeligheten. s. det Blanchot kaller dødens absolutte nøytrum. liv og død og diskontinuitet og kontinuitet. Med subjektets vanvittige iver etter å innsette seg selv som sin dobbel forlates speilrefleksjonsfasen.442 Avbildet av Narcissus er ikke lenger ”annet”. ble kosmos gradvis avsymbolisert i en psykologiserende og meningsdrevet prosess som har skapt en fatal diskontinuitet. bevissthetens scene. 32. Men bak de forskjellige universene som danner vår forgrunn finnes et tomt bakenfor. Gjennom menneskets abstrahering av seg selv. Baudrillards begrep om sorte magi synes å være inspirert av Blanchots begrep om den sorte magi knyttet til kadaverets uassimilerbare posisjon. Virkeligheten griper oss bare når den fremstår som vår egen hallusinatoriske død. The Space of Literature. 67-71. 126 . Seduction. har den opprinnelige spaltningen mellom døden og forførelsen som lå bak den symbolske utvekslingen blitt unifisert i menneskets bilde av seg selv. mot en vanvittig antropomorfisering av kosmos som blir Baudrillards forklaring på det hypermodernes simulasjonsuføre. Forførelsen er tilknyttet dødens tildragende kraft.443 Med andre ord: døden er en rest som systemet ikke kan komme utenom. 444 Blanchot. Når mennesket dannes i sitt eget bilde skjer et forfall fra mytens mulighet til å stadig omskape kosmos i en verden av symboler i guder og dyr. og den venter ved historiens slutt lik (det levende) kadaveret i kjelleren av Poes Usherhus. s. som en anarkistisk rest i kraft av sin anakronisme. fordi det ikke (lenger) finnes noe hinside. det er en overflate som absorberer og forfører ham.. ikke ulikt Blanchots 442 443 Baudrillard. sier Baudrillard. En søken og dragning mot intimiteten eller kontinuitet kunne vi si. hevder Baudrillard. men aldri gå forbi. mellom skapelse og utslettelse. som han kan tilnærme seg. et univers uten horisonter. på samme vis som det ikke er noen refleksiv distanse mellom ham selv og bildet av ham. Ibid.mennesket ble forhekset av bildet av seg selv. En dag vil hele universet være virkelig og når det virkelige er universelt vil der også være død. Som et sort hulls reversering og magiske forførelseskraft. Akkumulasjonsprosessen simulerer stadig nye bilder og mening som en hegeliansk vekst ute av kontroll: virkeligheten vokser for hver dag seg større. subjektet transformeres. Baudrillard viderefører Blanchots innsikter samtidig som meningsproduksjonens vekst får et politisk anslag ettersom forførelsens potensial for reversering av systemet vil være fatalt for systemet. ss. genereres av øyet i et rom som tilsynelatende gir oss virkeligheten.

Men paradoksalt nok forsøker vi å unnslippe denne usikkerheten ved å stole stadig mer på informasjon og kommunikasjonssystemer. Ibid. 69.445 Det er denne mangelens dimensjon vi kan bli forhekset av i forførelsen. Seduction. Vårt uføre minner om stjernesystemer 445 446 Baudrillard. Et blindt punkt som palasset og arkitekturen er bygd for å skjule. 127 . Som i Hollier/Batailles observasjoner av Hegels tildekking av tomrommet i tempelet. ”havets” ukontrollerte kaos tildekkes på grunn av dens potensial for å vekke samfunnets lyst etter overskridende utslettelser og fornyelser. ss. s. Modernitetens triumferende marsj har ikke ført til omvurderingen av alle verdier. sier Baudrillard. men en simulasjon. seksuelt eller politisk. Maktregimers skjuling av avgrunnen kan forstås som et ledd i å stabilisere menneskene i faste former for regulering og kontroll. et ”hull” i realiteten. Denne kretsingens eventuelle ende ligger i imploderingen. hevder Baudrillard. Baudrillards analyse har klare likhetstrekk med Virilios observasjon at i epoker med usikkerhet og frykt blir tilgangen til informasjon stadig mer etterspurt.”446 Men som vist i denne gjennomgangen: Realitetens illusjon tilslører og sløver oss til å tro at simulasjonens avbilder er en grunn. Åpningen eller avgrunnen synes å fungere som et imperativ for illusjonens dannelse. 447 Baudrillard. enten det er estetisk. Avgrunnens forførelse. The Transparency of Evil. og maktens perspektivisering på en angivelig fast virkelighet er en tildekning av det ”tomrommet” som ens makt er basert på. s.447 Revolusjonen i vår tid er den usikre revolusjonen. som en mulighet mot moderniseringsprosessenes avforhekselse av det symbolske. Politikken er ikke egentlig en virkelig aktivitet.mørke.. Hemmeligheten bak vestens samfunnsformer er deres evne til å skjule at de egentlig tildekker dette tomrommet. men i stedet til fravikelse og innviklingen av verdier hvis resultat er total forvirring – umuligheten av å legge et determinerende prinsipp til grunn. Avslutning Tiden for de revolusjonære bevegelser er forbi. Det at Gud skjuler intet er noe Kirken alltid har vist om. kanskje ikke ulikt ”åpningen” for reversering i primitive kulturer. vi har forlatt sfæren hvor kriteriene sannhet og falskhet var ledestjerner. mest mulig og raskest mulig i et image loop som spinner rundt. Baudrillard oppsummerer forførelse slik: ”To seduce is to die as reality and reconstitute oneself as illusion. for Baudrillard. mens de egentlig bare er grunne. som igjen fremprovoserer og forsterker usikkerheten. forførelsens oppløsning av tegn og mening virker på oss ettersom det er ved meningens eklipse illusjonen oppstår. 10. som vi engang drømte om. avgrunnen. 65-66.

som til tross for stans i energiproduksjon ikke ender i en brå slutt. Det modernes tro på vekst og utvikling bringer tilsynelatende mennesket nærmere absolutt viten og selvbevissthet. s. produksjon og destruksjon. Blanchots virke er ikke ulikt Batailles.. Selv om denne virkelighetsfortolkningens røtter ikke lar seg rive løs. 148. Nietzsches bedrifter må betegnes som horisontstyrtende. det moderne prosjekts fundering på vekst bærer i seg kimen til sin egen undergang. og dermed også forlokkende. makter Nietzsche likevel å styrte dens blomst (Gud). enn skjebnen. Kapittel 9. lik hans fiktive karakterer unnslipper vi aldri helt 448 Gane. Riktignok hele tiden i skyggen av modernitetens hegelianske katedrals avskygninger som truer med å sementere mulighetenes rom. men ble raskt kontrastert i Nietzsches genealogiske blikk for menneskepsykens dypt problematiske røtter. dens umulige mulighet som små glimt eller rystelser.på alvor. Her viser han hele tiden overskridelsens uoppbyggelighet.448 Kanskje ikke ulikt den menneskelige situasjon? De sorte hull er kanskje uten for vår rekkevidde. Men Batailles teori om dépense tilsier at energioverskuddet må ødsles. cit. synes Baudrillards godt skjulte kime av tro på at det magiske vil skje og være fundert på innsikten i at sjansen tross alt alltid er mer grunnleggende. det lille mennesket vil vende tilbake. om man tar det radikale anslaget om universets garantists fall – Guds død . op. men som saktes ned og blir vendt mot seg selv: energien kan ikke lenger unnslippe mot utsiden. 128 . Skjebneveven og dens problemer forsvinner ikke. Blanchot viser oss rommets fangenskap. men om Batailles kamp utspilles i den aktuelle virkelighetens materialitet og kroppslighet. og selv om oddsen for reversering til det symbolske plan er lav. etter ustanselige nedstigninger i kulturens sump sitter han fortsatt på ”den store sten”: Menneskets gordiske knute slått omkring seg selv. Avslutning Oppsummering Denne gjennomgangen av overskridelsens problem startet optimistisk med den lekenheten som kjennetegnet Emersons stadige nye sirkler og horisonter i en grenseoverskridende utopi. I dette rommets åpning eksisterer det nye muligheter for eksistensens organisering som Bataille og Blanchot lever i og for. Batailles transgresjonspolitikk er derfor et forsøk på en organisering som tillater en åpenhet i grensene mellom homogenitet og heterogenitet. Forsøket på å forløse ”fedrenes synder” må nødvendigvis ende i undergang for Mennesket som form. foregår de radikale anslagene for Blanchot mot det hellige i litteraturens intervaller. Zarathustra finner dog aldri de rette tilhører til sitt budskap.

Samtidig koloniseres annetheten av menneskegaranterende størrelser som Gud. Med topografien og kosmos tradisjonelle referansepunkt sine endringer og forsvinninger endres overskridelsen i lag med dens tradisjonelle konstitusjonsbetingelser. dens brytningspunkt. Kort sagt: har vi gått i en full sirkel og er tilbake ved utgangspunktet. Virilios utallige empiriske beretninger om teknikken og utviklingens erodering eller devaluering av sfærene og vår tradisjonelle plass i kosmos tilsier at overskridelsen som mulighet forsvinner med topografien og de romlig-arkitektoniske tankemodellenes forsvinning. og selv om det pakkes godt inn må en reversering og styrting komme før eller siden. De intellektuelle byggverkene som 129 . Vi har nå gjennom fem ulike demonstrasjoner av overskridelsens problem gitt ulike svar på den første problemstillingen og har et materiale for å gi et svar på hvorvidt modernitetens utvikling endrer betingelsene for overskridelsens forsøk på brudd. er Virilio og Baudrillard vitner til dette potensialets destruering under modernitetens utvikling. fra å være en innlemmet og avgjørende fornyer og forvandler av kollektivet i de arkaiske kulturers festivaler. men i Virilio og Baudrillards representasjoner av disse forholdene er vi langt unna en fri lek med identiteter. eller katastrofens sakte utspilling som Baudrillard vil si. Systemet bærer likevel fortsatt på kimen til sin egen undergang. En utvikling har skjedd hvor bevisstheten blir en konteiner inderliggjort av negasjonens dialektikk. er i dag noe oppbyggelig som et ledd i frigjøringens misforståtte grenseoverskridelser. Overskridelsen.vårt eget indre topografiske landskap som en følge av bevissthetens optiske tilslørende forgrunn av forestillingsbilder. Baudrillard viser utviklingens akkumulative driv av virkelighet og mening dislokalisert fra vår kontroll og symbolske produksjon. Her foregripes vår tids postmoderne teorier om forholdet mellom språk. en meningsproduksjon som nå reduseres til deduktiv likhet. Overskridelsens problem avdekker modernitetens problem. Baudrillard ser utspillingen av sine forgjengeres advarsler og kan bare konstatere at overskridelsen nå tjener systemets simulasjon. Narcissusforfallet tilsier at menneskets annethet blir utfylt med mening. bilder og virkelighet. eller vi fremme ved noe langt verre? Diskusjon Gjennomgangen av overskridelsestematikken avslører indirekte modernitetens kime til katastrofen. Om Bataille og Blanchot på et vis representerer potensialet etter Nietzsches nybrottsarbeid. Overskridelsens funksjon er snudd på hodet fra å være overskridende og utslettende til å bli overskridende og bevarende.

Enkelte ”gale” personer begynner å hviske om at dette nå uendelig store bygget vil rase før eller siden. Han er derfor utpreget ambivalent. og sakte. men sikkert baner man seg videre og høyere oppover i bygget. Problemet kan illustreres i en romlig metafor. uttredelsens mulighet er et tilbakelagt stadium. som en implosjon. Raskt glemmer man hvilken dør man selv trer inn i og begynner å utforske de mørke veggene. da selve opprettelsen av den er det egentlige problemet som genererer alle de andre problemene. Nietzsches transfigurasjon. Bevissthetens motstandsdyktighet mot forandring skyldes dens fungering sammen med en garanterende dobbel i instanser som Gud som den formes av og trekkes mot. Det som eventuelt kan minne deg på inntreden er lyder fra kjelleren som kun kan erfares i små glimt. Modernitetskritikken gjennomgått avslører dessuten en grunnleggende dualitet i det modernes verdiregime. Virilio tror det hele vil ende i en ny apokalypse hvor alt returnerer til Gud (og at det i en forstand allerede er for sent). Dette gir to grunnleggende forskjellige bevegelser som er forsøk på løsninger av samme problem. en bliven Gud. Menneskets skapelse av seg selv i sitt bilde og Gud i sitt bilde gir en låst situasjon hvor bevissthetens konteiner og krav på realitetens mening representer et fall fra eksistensens grunnleggende idealitet i myten og skapelsens fornyende kollektivitet. Det moderne prosjektet definerer det som en søken i en stadig større bevissthet/viten mot absolutt selvbevissthet/absolutt viten. Ens inntredelse er for lengst glemt og er kun rettet mot å bevege seg på stadig nye nivåer etter målet. han skimter terskelen til neste historiske dimensjon og foregriper planet hvor akkumulasjonen har blitt for stor og innviklet til en reell mulighet av noen uttredende utvei.reises tjener som kolossale tildekkinger av avgrunnskarakterens imperativ om skapelse og utskiftbarhet. men disse eventuelle erfaringene glemmes raskere og raskere ettersom rommet blir mer og mer spektakulært. Spørsmålet blir likevel om denne reverseringen kan skje som noe annet enn en katastrofal 130 . Men dette blir en feilslått bevegelse grunnet et konstruert utgangspunkt. som en søken mot intimitetens tapte suverenitet. Man har blitt ført inn en dør i et mørklagt rom. og etter hvert vil ens tilvendelse til situasjonen gi stadig flere bekreftelser på at en er på riktig vei. Batailles transgresjon og Blanchots skifting mellom overskridelsens umulighet og gjennomslag: transmigrasjon. var bestrebelser på en tilbakeskridelse av bevissthetens inngang (i seg selv). Virilio og Baudrillard befinner seg så høyt oppe i dette (nå) gigantiske bygget at de begge ser raset som eneste mulighet. Dette dualistiske topunktssystemet er imidlertid svært vanskelig å dislokalisere fra sin form ettersom man ikke ser at ens utgangspunkt er basert på en løsrivelse fra kollektive organiseringers fylde. Antimodernistene søker derfor å oppløse bevissthetens senter. Blanchot representerte samtidig en grensefigur. den tapte intimitet/kontinuitet. mens det hos Baudrillard finnes et lite håp i systemets nødvendige reversering.

lengre og lengre bort fra utgangspunkt og den opprinnelige villedingen inn i seg selv. som stammer fra skolastikken. er refleksjonen som kastes tilbake relativt ubehagelig. som bevisstheten/mennesket og kulturen/samfunnet på to ulike plan vikler seg inn etter hvert som fremsteget akkumulerer flere og flere lag av mening. Kirkens etablering av et verdenssyn på 1200-tallet gjennom speilingen i indre og ytre katedraler som formende for samfunnsorganisering. Samtidig åpner vi opp for perspektivet for periodisk tilbakevending. For selv om forfallstesen står sterkt må vi ta høyde for at situeringen av overskridelsens problem i (slike) romlige metaforer er utslag av (selv)bedrag ettersom vi selv utforsker dette landskapet (i bevissthetens hus) fra innsiden. Mulighetene for å reversere denne fatale virkelighetsorganiseringen er betydelig forverret. tilsier følgende konklusjon: modernitetens utvikling hemmer muligheten for å gjennomføre kollektive overskridelser av kulturen mot en ny organisering. modellert etter katedralens homologe oppbyggelighet. Med andre ord denne verdens ende. Gjenkomsten kan simpelthen bety at ut fra Nietzsches verden av fluks og tilblivelse vil verden utslettes i sin nåværende form. og det er opp til mennesket å delta i denne prosessen og møte undergangen som en kollektiv overskridelse. Denne beskrivelsen av moderniteten som innsiden i et stort byggverk. men ikke verdens ende. som en nødvendig 449 Hollier. Kanskje vil fremskrittets uttredelse likevel reverseres i periodisk fornyelse som til slutt vender tilbake (selv om store deler av menneskeheten vil forgå). kan knyttes til selve vårt undersøkelsesverktøy: den akademiske avhandlingen.tilintetgjørelse. som tidligere nevnt. Om vi så skal se på oss selv kritisk evaluerende i speilet. Kanskje vi gjennom hele vårt medium for undersøkelse aktivt holdes vekk fra å gripe om overskridelsens muligheter? Om vi vender tilbake til å vurdere forfallshypotesens styrke kan vi si at den lar seg grunngi ut fra Nietzsches nihilismebeskrivelse: horisonten som slår sprekker (for de få som ser det) på terskelen til den moderne tid tilsier et videre forfall ut fra modellen om periodisk utskiftbarhet hvor nihilismen signaliserer et stadium av en alderdomssvakhet ved verden hvor alternativene er utskifting og fornyelse eller forvitring og degenerering.449 Vi kan ha risikert å ha reist et teoretisk byggverk over vårt undersøkelsesobjekt og sementert det. 42. Problematisering av konklusjonen Men denne forfallshypotesen om overskridelsens muligheter risikerer å sluttes på et feilaktig utgangspunkt. Og her er degenereringen det beste svaret gitt fremskrittets tilsløring av problemer som på ingen måte har blitt løst. Against Architecture. 131 . s.

utslettelse og fornyelse av form. men som et skrekkscenario av dette. overmenneskets degenererte mutant som otakuen. men i fullstendig diskontinuerlige vendinger. som en undergang og katastrofe eller som en villet gjennomgang? De arkaiske kulturers fornyelse var basert på en innsikt som har gått tapt i dag: uten fornyelsen oppstår svært reaktive mutasjoner ukontrollert. Når festivalen og den kollektive overskridelsen forsvinner blir de erstattet av krigen. Overskridelsens bortvising i det moderne har destruktive effekter. men som Nietzsches verste mareritt og Hegelsk simulerte og parodierte uendelighet. men selve grunntilstanden. var et varsel i horisonten om hva utviklingen vil bringe: varslet om menneskets forsvinning. ikke som en villet realisasjon av skapende tilblivelse. Lik Virilios fotografier av bunkerne gradvis nedsunket i elementene. Var dette Zarathustras gave til menneskene: klargjøringen av mennesket til denne regenereringens nødvendige komme. lik en bølge over stranden. Soldatens angstfylte stirring mot horisonten fra bunkeren. deretter slår den inn over det sivile liv. Det evige stimulerte interaktive mennesket kan være alle steder (og ingen steder) til enhver tid og koble seg på 132 . Grenseløsheten skjer først med krigen. omslukes menneskets gravitasjonspunkt av elementenes omskiftinger. I stedet for et utopisk nullpunkt eller potensial og fornyelse som festivalen brakte. Ved historiens slutt synes vi paradoksalt nok å kunne observere mange av karaktertrekkene til Nietzsches drøm om evig tilblivelse eller Hegels drøm om historiens fullbyrdelse. Paradoksalt nok menneskets forsvinning. En hybrid av det menneskelige. Steinen som Nietzsche betraktet. Dette minner om Foucaults profeti om menneskets utvisking. Den totale krig eller totale fred og dens erfaringshorisont er ikke noe unntakstilstand i dag. blir resultatet i vår profanerte virkelighet ødeleggende og ukontrollerte determinasjoner som blir grenseløse i den totale krigens allstedsnærvær. Imago mundis fragmentering og sammenbrudd peker mot Nietzsches hesligste eller siste menneske. skjebnevevens gordiske knute: Mennesket. Det kan derfor synes som om utviklingen har skjedd. om vi skal tro Virilio og Baudrillards teorier om proteser hvor teknologien blir en naturlig forlengelse av menneskekroppen. Batailles fantasier om det vertikale blikket oppfylles i Virilios bevitnelse om militærteknologiens engasjering av himmel og havsfæren hvor verden går fra den jordbundne horisontale akse til å innta en vertikal karakter. Denne grensen mellom oss og verden er forsvunnet. Klossowskis beskrivelse av erfaringen av den evige gjenkomst trakk frem sammenbruddet mellom den indre verden og den ytre virkelighet som sentralt. i en integrert krets som en Moebiusring uten et klart skille mellom innside og utside. Virilios prosjekt viser at den moderne utvikling medfører topografiens forsvinning som har radikale effekter: med utvisking av skillene synes menneskets grenser også å gradvise forsvinne. er på vei til å forsvinne som den tiltende bunkerens forsvinning i elementene.

Noe av faren ved nihilismen var nettopp det irreversible aspektet som truet. Samtidig har vi vært inne på at det finnes klare paralleller og likheter mellom Baudrillard og Nietzsches prosjekt. Endens transcenderte stadium karakteriserer Baudrillard vår (s)tilstanden som. Katastrofen og undergangen som Nietzsche varslet skjer i dag den bare fortoner seg annerledes enn en storslagen undergang. som uendelig hastighet som transcenderer rom og tid. og ikke lenger dialektikkens hevder Baudrillard. kan ha risikert å ha blitt en ørken. s.450 Transmigrasjonen av menneskekroppen har skjedd. 133 . Smurt utover et immanent plan uten noen distanse. mens Baudrillard beskriver en eksess av verdier og virkelighet. Avgrunnen er ikke borte. som peker mot irreversibilitetens gjennomslag. har klare karakterlikheter: de er begge malstrømlignende bevegelser som truer med å reversere sine respektive verdiregimer mot en grunnleggende annen form for tilværelse. hevder Baudrillard. men bevart. Dette kan forstås topografisk: homogeniseringen av verdens akkumulasjon og assimilasjon har generert et stadig større felt. Men eventuell resignasjon over diagnoser som denne advarer Baudrillard implisitt selv mot: et av trekkene med systemets simulasjonsprosesser slik Baudrillard beskriver det er tendensen til å fjerne myten om systemets undergang og begynnelse. Baudrillard.uten tilsynelatende konsekvenser. og overskredet. den ”rommer” angivelige overskridelser av grensene uten stans. men den skjer og har skjedd så lenge at vi ikke lenger merker det. gjenkomstanken og forførelsen. ikke ulikt Zarathustras dyrs eksistens. Dette minner om Nietzsches drøm om tilblivelse. Vår kultur er pseudotransgresjonens kultur. Istedenfor å være en fast regenerator brukes den nå i omvendt hensikt i stadige overskridelser av nye grenser for menneskets frigjøring og grenseløse eksistens. hvor vilje til makt eller den symbolske utveksling er det styrende samfunnsprinsipp på høyde med menneskets skaperkraft. men som dårlig virtuell uendelighet. Den skjer. Forskjellen synes å være at Nietzsche beskriver en gryende fattigdom av verdi og virkelighet ved tilværelsen. Den absolutte suvereniteten er her. Cool Memories. og en annerledes tid. Jordsmonnet som det fortsatt var mulig å dyrke i på Nietzsches tid. Vil dette til slutt ende. Slik talte Zarathustra. som en katastrofe i sakte film. 148. Erfaring av det evige presens som vi kunne 450 451 Nietzsche.451 Stjernfelt og Thomsens provokasjon om negativismens oppbyggelighet er nok helt på sin plass. eller er simulasjonens ekstase endeløs: spørsmålet om utviklingens mulig irreversibilitet trenger seg på. Selve Nietzsche og Baudrillards kongstanker. 29. stadig flere grenser mot den hegelske fullendelse. Selve vår epoke er ekstasens tidsalder. s. den er bare bedre skjult. men som egentlig skjuler den samme tomheten. Nihilismen er tema hos dem begge. som kan støtte en mottese som tilsier problemenes varige karakter av uforanderlighet.

Gud som den 452 453 Caillois. Gud er riktignok fragmentert. omgitt som han er av verdens grenseløse nærhet i det virtuelle med sin Gud (Nettet) alltid nær. s.452 Om vi relaterer skaperkraften til det moderne følger særlig Virilio på et vis opp imago mundi aspektet i det moderne i hans beskrivelser av den virtuelle kulturen som vokser frem i kjølvannet av informasjon. Verdensvevens innvikling i våre liv og vår eksistens utvikling gjør oss til mottakere. Senteret blir dislokalisert og avgrunnen synlig. Den nye starten i det arkaiske menneskets skapelse og innstiftelse av det nye (kosmos). Virilio kan derfor ha rett i sin antagelse om alt til slutt vil implodere i Gud. 134 .453 Dette kan forstås gjennom hans begrep om tetthet. Gud som Internett. en virtuell nihilisme. I kristendommens svekkelse og nihilismens fremtredelse skjer en forskyvning. op. Vi kan illustrere dette topografisk: i kristendommens stormaktstid var Gud en perfekt sirkel hvis senter var overalt og omkrets ingen steder. sier Virilio. en slags erfaringstetthet som preget verden når Gud var dens garantist og som nå er kommet helt tilbake i det virtuelle som blir en ny Gud. ”I’m alone. cit. som man riktignok aldri kan falle ned i. s. Det totale nærværet av all erfaring i den visuelle medieteknologiske verden tilsvarer den virtuelle Guds nærvær i alle ting. Når Virilio som et resultat av det visuelles manifestering ved det nye årtusenets begynnelse beklager at senteret nå er ingen steder og omkretsen overalt kan det forstås som en uendelig dystopi. Men nå er vi tilbake ved utgangspunktet hvor mulighetene er usynlige i sirkelens fullendelse og oppfyldighet.kalle Blanchot og Baudrillards forståelse av hegelianismens allstedsnærverende karakter risikerer å selv være en myte som på bedragerisk vis gjør en ny start utilgjengelig.og mediateknologiers nyvinninger som Internett ved begynnelse av det tredje millenniet. but not lonely”. Fra det siste mennesket som otakuens perspektiv vil dog senteret nå være overalt og omkretsen ingen steder. Og dannelsen av individets forestillingsverden var en av festivalens viktigste funksjoner. Nietzsches tynne utstrakte bevissthetsmembran har fått sin dobling i skjermen som intimitetenes tapte venn. Ved ”det nye rommets” ungdomstid befinner man seg i randsonen ved sirkelens omkrets og grenser. uttrykker det hybride hyperstimulerte mennesket – otakuens – paradoksale situasjon. ufriheten og en paradoksal avmakt i kakofonien av inntrykk. Forestillingsbildet konstituerer grensen på avgrunnen til det uendelige for Blanchot: denne dunkle eksistensen langs med avgrunnen. Omkretsen er nå overalt og senteret ingen steder. oppfyltheten av omkretsene.. City of Panic. 180. skjedde på grunn av overskudd av fylde. men han er overalt. For Virilio er nåtidens topologi kjennetegnet av en oppfylthet. det Virilio kaller fylde (i en hypermoderne variant). 77. Virilio. Hegel fikk rett: mennesket er virkelig blitt Gud i en hybridisert krets.

hvis avbildingsobjekt: mennesket. 33. Revolusjonen i dag må derfor være to revolusjoner i samme slag som kan redde oss fra den nå doble forsvinningen. Disse kretsløpenes styrting kan bare skje i katastrofens skjema av implosjon. mest sannsynlig vil stirringen bare skyldes ventingen på å bli oppfylt som kompensasjon for simulasjonens vanvittige avforhekselse av verden. 19. bare den evige samme sirklingen. Symbolic Exchange and Death.455 Dette kan forstås som to avgrunner som ligger over hverandre. eller den har skjult det faktum at Gud er overalt. Historien selv synes å gå i ring. En satellittkultur dømt til evige repetisjoner hvor de virkelige determinantene for samfunnets utvikling er utenfor vår syns. Sluttord 454 455 Baudrillard. samtidig finnes mulighet for at man i et glimt ser seg selv i et speilbilde av forhekselse. Det er en tvetydighet ved dette bildet. som tilsvarer akkurat det samme legger han til. den symbolske utveksling ikke har klart å bli av med. Baudrillard. Baudrillard hevder som nevnt at kirken alltid har skjult Guds død. I dag skjermes vi bokstavelig talt mot ”hullet” eller ”åpningen”. Baudrillards håp er knyttet til at det skal ligge en forførelse i objektene som vi på ikke-suverent vis lar oss forføre av. det vil si at det ikke er noe rom eller glippe tilbake som viser til noen annen (av)grunn. Det perfekte symbolet for den antropologiske realiteten i det 21. s. Hvis skjermen mot formodning skulle være svart.og rekkevidde. Hos Baudrillard synes det tidvis å finnes en mulighet for en villet implosjon og styrting av systemet. sier Baudrillard. Men som vist med Blanchot og Baudrillard: simulasjonens meningsakkumulasjon og forestillingsbildeproduksjon forhindrer dette fra å skje. århundre. Men da ser man bare tilbake på speilbildet av seg selv. Som Virilios begrep om (virtuell)fylde minner om. Både Baudrillard og Virilio tegner et bilde av kretsingen av forestillingsbilder. er en teknikerstreik som gir svarte TVskjermer som mennesket sitter forhekset og stirrer på. skjulte edderkoppen i verdensveven som er overalt.454 Himmelrikets surdeig sprer seg på ny. speiles vi bare tilbake på oss selv. og ikke i noe Annet. hevder Baudrillard. Cool Memories. Men noen forløsning synes ikke å ville skje. s. billedstrømmen og skjermen. 135 . men den sorte boksens magiske forgrunn sammen med den indre optiske forgrunnen kommer alltid avgrunnen i forkjøp. Dødens sorte magi er riktignok alltid i bakgrunnen. Og om vi engang skulle lykkes å komme på utsiden av systemet vil vi bare stirre på en ny avgrunn (avgrunnen Nietzsche beskrev).fragmenterte. vi omgis av en meningsfylde hvor alt og alle er oppfylt.

men samtidig erkjennelsen av løsningenes umulighet i dagens situasjon. Det finnes derfor ingen grunn til resignert å konkludere at søket i huset var feilslått gitt vår styrkede visshet om at det alltid skjules noe i ”husets” kjeller uansett dets tilsløring.. Vi kan ha risikert å ha bygget oss over overskridelsen i en teoretisk sementering og i et topografisk delirium hvor formene vi trer ned over virkeligheten gir et misvisende bilde. i Franz Kafkas roman Slottet (1926). kommer også økt erkjennelse om overskridelsens nødvendighet. s. men samtidig stadig mindre realistiske i en eventuell reversering av systemet. Men vi må ta høyde for at hele vår konklusjon om overskridelsens umulige mulighet kan vise seg å være et bedrag. 136 .Vårt opprinnelige spørsmål: har overskridelsens betingelser blitt endret gjennom modernitetens utvikling. Det tenkes selvfølgelig på landmåler K. Dette eventuelle feilsøket har skjedd med vissheten om at om ”snarken” skulle finnes. I likhet med verdenslitteraturens kanskje mest kjente topograf. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Samtidig er tidligere løsninger stadig mer aktuelle. så vil vi likevel neppe finne den her. Trøsten eller selvbedraget får så være Foucaults uttrykte ønske om at ”denne nye situasjonen” fortjener å bli forsøkt opptegnet for å undersøke hvor den kommer fra og hvor den er på vei. Det paradoksale synes å være at med økt erkjennelse om modernitetens problem. kan nå besvares: modernitetens prosjekt fjerner oss stadig mer fra en løsning. Kanskje må det søkes grundigere enn det som har vært mulig her.456 Vi har i det minste vist at ”snarken” behøves selv om den kan ha glippet for oss. nok en gang!”457 456 457 Foucault. blir våre tilnærmelser mot vårt undersøkelsesobjekt som regel avvist. 16. landmåler K. men om verdihegemoniets grep om oss hele tiden bringer oss vekk fra dette ”nye rommets” muligheter har vi av Zarathustra i det minste lært å si: ”Var det alt? Vel.

1954. 2005. Paul. Originaltittel: La poétique de l’espace. i Allan Stoekl (Ed. Bataille. ss. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. Originaltittel: Sur Nietzsche. Minnesota: Paragon House. St. Minneapolis: University of Minnesota Press. ”The Sorcerer’s Apprentice”. Bachelard. Visions of Excess. I-IX.. SUNY [Online]. Tilgjengelig: http://www. I-IX.). New York: Zone Books. Originaltittel: La Historie de l’oeil. 1927-1939. Georges. G. 213-222. Visions of Excess. Oslo: Pax. 2002. ss. Minneapolis: University of Minnesota Press.).Referanser Allison. David B. Reading the New Nietzsche. 1958. Minneapolis: University of Minnesota Press. Oslo: Spartacus. 137-160. Georges.edu/philosophy/faculty/allison/TransgressioninSade. Georges. 2001. Robert Hurley. overs. Fra: Oeuvres Complètes. Allison. David B. Minneapolis: University of Minnesota Press. Bataille. Robert K. 1973/2006. Originaltittel: La Part Maudite. Boston: Beacon Press. The Barnhart Dictionary of Etymology. Historien om øyet. Bataille. Georges. Agnete Øye. Thomas Espedal. 1985/1999. Georges. 1985/1999. “The Pineal Eye”. 1928 Bataille. On Nietzsche. Leslie Anne Boldt. 1927-1939. Visions of Excess. 1991/2002. I-IX.). Inner Experience. i Allan Stoekl (Ed. Erotismen. Bataille. 1985/1999. Ballard. 1988. New York: SUNY. New York: The H. (Ed. Originaltittel: L’experience interieure.).htm [2005. Selected Writings. 1996. 1988. Originaltittel: L’érotisme. Georges.sunysb. 1927-1939. Bataille. 137 . Bataille. 223-234. 1927-1939. Theory of Religion. 1. New York: Picador. Fra: Oeuvres Complètes. i Allan Stoekl (Ed. Selected Writings. 1985/1999. Georges. I-IX. Selected Writings. ss. The Accursed Share Volume I. Fra: Oeuvres Complètes. Bruce Boone. The Poetics of Space. 1957. Georges. overs. Fra: Oeuvres Complètes. Georges. 1967. J. juni]. Maria Jolas. overs. Bataille. Barnhart. Robert Hurley. Selected Writings.W. 1992. Gaston. ”The Psychological Structure of Fascism”. “Transgression and Its Itinerary”.). 1969. ss. New York: Zone Books. overs. “The Obelisk” i Allan Stoekl (Ed. Bataille. Wilson Company. overs. Visions of Excess. overs. Bataille. Georges.. 7990. 1945. overs. Crash..

i Scott Wilson & Fred Botting (Ed. 1987. Originaltittel: De la séduction. The Space of Literature. Oxford: Blackwell. Sheila Faria Glaser. Oslo: Kunnskapsforlaget. Originaltittel: La conquista dello spazio. Originaltittel: L’Espace littéraire. New York: St. Originaltittel: Théorie de la Religion. ss. 1959.).). i Michael Holland (Ed. 1979. overs. Originaltittel: Thomas l’obscur. 1995. 191-195. Jean. Maurice. Maurice. Baudrillard. Brian Singer. Bjarne & Gundersen. Maurice. ss. ss. 1941. Robert Lamberton. overs. Iain Hamilton Grant. 1995. Originaltittel: Les Strategies fatales. London: Sage. overs. Blanchot. 272-278. Maurice. London: Verso. Dag (red. Fatale Strategies. “When Bataille Attacked the Metaphysical Principle of Economy”. 143-150. 269-271. i Michael Holland (Ed. 1994/2006. ”Waiting”. 1990. Ann Smock. Maurice. Originaltittel: Simulacres et simulation.. Simulacra & Simulation. Originaltittel: Plus loin que le degré zéro. overs. The Blanchot Reader. Baudrillard. Originaltittel: Cool Memories 1980-1985. 1955. Blanchot. Jean. overs. 1982/1989. 1993/2002. 161-191. i Michael Holland (Ed. Chris Turner. 1990. overs. Baudrillard. The Transparency of Evil. J. Originaltittel: L’échange symbolique et la mort. Baudrillard. utg. Jean. Decadence Of The Nude. 1993. Blanchot. London: Black Dog Publishing. The Blanchot Reader. Maurice. i Sarah Wilson (Ed. 1998. Jean. Seduction. London: Verso. Philip Beitchman & W. Originaltittel: L’Attente. Thomas the Obscure. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Martin’s Press. Blanchot. Jean. 1990. Cool Memories. 2002. Symbolic Exchange and Death.). Originaltittel: Le rire des 138 . Jean. Fremmedordbok 15. Originaltittel: La transparence du mal: Essai sur les phénomènes extrèmes. 1976. Oxford: Blackwell. Blanchot. ”The Pursuit of the Zero Point”. Bataille: A Critical Reader. overs. James Benedict. ss. Jean. 1973/1988. G. Oxford: Blackwell. 1990. 1976. Originaltittel: Le Livre de quinzaine: quand Bataille attaquiat le principe métaphysique de l’économie. Baudrillard. Lincoln: University of Nebraska Press. “The Laughter of the Gods”. overs.).1992/2001. 1983. 1973. ss.). ”The Conquest of Space”. Niesluchowski.). 1953. Baudrillard. 1995. Blanchot. New York: Station Hill Press. overs. The Blanchot Reader. 1993/2002. Oxford: Blackwell. New York: Semiotext(e). Baudrillard. 1981. 1964. Berulfsen.

Derrida. Time and the End”. Oxford: Blackwell. Blanchot. William. Baudrillard: A Critical Reader. 1995. 1994/1995. Minneapolis: The University of Minnesota Press.). The Infinite Conversation. overs. Emile. Descombes. London: Continuum. 1992. Blanchot. Meyer Barash. Illinois: The Free Press. Originaltittel: L’Ecriture du désastre. i Michael Holland (Ed. overs. Originaltittel: De l’économie restreinte à l’économie générale: un hegelianisme sans réserve. Gerald L. Maurice. Maurice. 168-171. 1980/2001. ss. 1998. ss. Vincent. 1876/1995. Fields. Guy. Modern French Philosophy. Lincoln: The University of Nebraska Press. The Hunting of the Snark. Blondel. overs. overs. Cambridge: Cambridge University Press. 1994. Nietzsche and Philosophy. 290-297. 1993/1999. overs. James. Lewis. i Douglas Kellner (Ed. 1967. Harding. 1973. Originaltittel: La société du spectacle. Durkheim.) Bataille: A Critical Reader. Bruns. Seán Hand. Scott-Fox & J. Ann Smock. Originaltittel: L’homme et le sacré. Lycette Nelson. 1995. Oslo: Aschehoug. Carroll. Caillois.). overs. L. Deleuze.). New York: Zone Books.. “Is the author dead?: An Interview with Paul Virilio”. Maurice. 16-21. Hugh Tomilinson. Glencoe. “Mitt dødsøyblikk” i Marius Wulfsberg (red. The Writing of the Disaster. 1979. i James Der Derian (Ed. Essays i utvalg. Originaltittel: L’exigence du retour. The Virilio Reader. overs. Blanchot. Originaltittel: Nietzsche et la philosophie. “The Exigency of Return”. Stanford: Stanford University Press. 1967. 1980. 1983/2002.). Donald Nicholson-Smith. The Society of the Spectacle. Blanchot. 1962. Debord. ss. 1997/2005. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Eric. The Elementary Forms of Religious Life. Jacques. 1996. London: Penguin. Originaltittel: Le Pas Au-Delà. The Blanchot Reader. ss. The Step Not Beyond. Gilles. Roger. 1995/2004. Maurice Blanchot: The Refusal of Philosophy. Der Derian. Originaltittel: L’Entretien infini. Bogard. Innriss. 1959. Karen E. 1950. Originaltittel: Nietzsche le corps et la culture. Maurice. ss. 1965. Originaltittel: Le Même et L’Autre. Oxford: Blackwell. Blanchot. 1991. 1998. New York: SUNY. Susan Hanson. 1986. overs. Nietzsche: The Body and Culture. Originaltittel: L’instant de ma mort. M. Oxford: Blackwell. “Baudrillard.Dieux. New 139 . Man and the Sacred. 1969. 102-138. “From Restricted to General Economy: A Hegelianism without Reserve”. overs. Maurice. 1970. Oxford: Blackwell. 313-333.

Oslo: Gyldendal. Habermas. Postmodern Culture. but not lonely”. 3-15. Eliade. 1987. Ralph Waldo.txt [2006.lazaruscorporation. The Golden Bough. Foucault. 1987/1997. 13. Det hellige og det profane. Counter-Memory. Lincoln: University of Nebraska Press.org/dirs/etext01/1srwe10. 1969/1997. overs. Originaltittel: Das Unheimliche. The Lazarus Corporation [Online]. 1996. Originaltittel: Modernity Versus Postmodernity. London: Routledge. Originaltittel: La pensée du dehors. Originaltittel: Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwölf Vorlesungen. New York: Cornell University Press.php [2006. 22. 1977/1980.gutenberg. 1958. 1995. “Modernity – An Incomplete Project”. Oxford: Oxford University Press. 1949. Rosemary Sheed. i Hal Foster (Ed. Habermas. 140 . 7-18. Freud. i Bouchard. Trond Berg Eriksen. Frazer. overs. Willard R. Practice. Tilgjengelig: http://www. Originaltittel: Préface à la transgression. 1966. Volker. Patterns in Comparative Religion.uk/v4/articles/otaku. Mike. overs. Donald F. 1966. 1996. The Uncanny. Handberg. New York: Vintage Books. Jürgen. New York: Pantheon Books. Originaltittel: Das Heilige und das Profane. Baudrillard’s Bestiary: Baudrillard and Culture. 1983/1985. Originaltittel: Les Formes élémentaries de la vie religieuse: Le système totémique en Australie. 7-58. Originaltittel: Le Mythe de l’éternal retour: archétypes et répétition. New York: Zone Books. ”Circles”. Originaltittel: Les Mots et les choses. 1841. Eliade. Mircea. 1957. Emerson. 1912. Language. Mircea. 2003. ”Förord”. Cambridge: Polity Press. januar]. Michel. ss.York: The Free Press. 1963. The Philosophical Discourse of Modernity. Foucault. april]. 2952. Bokförlaget Korpen. Michel. Peter. overs. overs.). Gane. Jürgen. Originaltittel: Traité d’histoire des religions. Mircea. Trask. David Mclintock. New York: Penguin. The Order of Things. (Ed. 1981. Foucault. 1990. ss. James George. 1985. Frederick Lawrence. “Maurice Blanchot: The Thought from Outside”. Grassmuck. 1954. Eliade.). i Foucault|Blanchot. Project Gutenberg [Online]. overs. Tilgjengelig: http://www.co. ss. “I’m alone. London: Pluto Press. The Myth of the Eternal Return. ”A Preface to Transgression”. 1991. Michel. 1890/1998. i Paul Virilio. 1970/1994. 1919. Sigmund. Alan Sheridan. ss. Försvinnandets estetik.

Oslo: Pax. ss. Against Architecture: The Writings of Georges Bataille. Tragediens fødsel. Nichols jr. Chicago: Precedent Publishing. Nietzsche and the Vicious Circle. Frederiksberg: Det lille forlag. Maurice Blanchot and the Sacred. 1976. overs. Denis. Nietzsche. i Ernst Jünger/Martin Heidegger. Time-Fetishes. James H. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. Denis. Den muntre videnskab. Originaltittel: Nur noch ein Gott kann uns retten.).Hart. Friedrich. Slik talte Zarathustra. 1947. 1997. 1872. 1853/1990. Betsy Wing. Karl. Klossowski. i Thomas Sheehan (Ed.). Kojève.. Princeton. Oxford: Blackwell. Alexandre. Heidegger. Ned. 1967. Martin. 1997. Daniel W. Amund Hønningstad. Originaltittel: Zur Seinsfrage. Kevin. 1969. 1989/1992. Abridged Edition. ss. New Jersey: Princeton University Press. 1993. Chicago: The University of Chicago Press. Melville. Nietzsche. Introduction to the Reading of Hegel. Herman. New York: Dover. Jung’s Seminar on Nietzsche’s Zarathustra. Friedrich. overs. 1998. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. J. Harvey Lomax. ss. Originaltittel: Die fröhliche Wissenschaft. Malmö: Kykeon. Pierre. 1935. Originaltittel: La Prise de la Concorde. Alexandre. overs. ““Only a God Can Save Us”: The Spiegel Interview”. Originaltittel: Also sprach Zarathustra. Agnete Øye. Niels Henningsen. The Dark Gaze. 1969/1980. Originaltittel: Nietzsche et le Cercle Vicieux. Linjen. Kojève. Nietzsche’s Philosophy of the Eternal Recurrence of the Same. overs. overs. 59-73. 1998. 2004. Originaltittel: Die Geburt der Tragödie. 1998. 1947. Originaltittel: Nietzsches Philosophie der ewigen Wiederkehr des Gleichen. Oslo: Pax. Arild Haaland. James L. Originaltittel: Le Matérialisme dualiste de Georges Bataille. 1883-1885. Cambridge. overs. Martin. ”Om varafrågan”. overs. Nietzsche. “The Dualist Materialism of Georges Bataille”. Heidegger. 45-67. 1882. (Ed. 141 . 1969/1993. 1956.. 1996. Massachusetts: The MIT Press. Lukacher. 1997. Heidegger – The Man and the Thinker. 1981. Hollier. Hollier.). Jarrett. Durham: Duke University Press. Introduksjon til lesningen av Hegel. Berkeley: University of California Press. Löwith. 1974. Originaltittel: Introduction à la lecture de Hegel. Oslo: Gyldendal. Ithaca: Cornell University Press. The Secret History of Eternal Recurrence. 49-87. Smith. Bataille: A Critical Reader. Bartleby and Benito Cereno. Friedrich. overs. London: The Athlone Press. 1962/1999.

Oslo: Spartacus. Friedrich. An Intellectual Biography. 17. J. Poe. Krzysztof Fijalkowski & Michael Richardson. 2003. Nietzsche. Vaneigem. overs. New York: Gordon Press. Philipe. Virilio. Oxford: Oxford University Press. 1908. Edgar Allan. London: Artificial Eye. 2004. 1967. i Allan Stoekl (Ed. 1996/1998. 1887. Raoul. Georges Bataille. Oslo: Gyldendal. Bergen: Filosofisk institutt. København: Vindrose. 1983/2003. ”The fall of the House of Usher”. Originaltittel: Georges Bataille. 19271939. New York: Princeton Architectural 142 . 2005. overs. Georges Bataille. 1888. Originaltittel: Traité de savoir-vivre à l’usage des jeunes générations. Michel. The Case of Wagner. 1985/1999. la mort à l’æuvre.org/etext/932 [2006. Walter Kaufmann & R. overs. Oxford: Blackwell. Kritik af den negative opbyggelighed. Originaltittel: Der Antikrist. Pettersen. The Space of Literature. overs. Spillefilm]. Donald Nicholson-Smith. Friedrich. Poulet. Hollingdale. 1992. ix-xxv. London: Verso. Bunker Archeology. 1966. Originaltittel: Ecce Homo. 1970/1999.gutenberg. London: Rebel Press. George Collins. Friedrich. Smock. Anthony. Ludovici. 1839. [DVD. Nietzsche. Ecce Homo. Tilgjengelig: http://www. overs. Bjørn Christian Grønner. Nietzsche. Nietzsche. Stjernfelt. overs. 1972.). Produsert av Mosfilm Studio. ss. Tarkovskij. The Revolution of Everyday Life. Carley Dawson & Elliott Coleman. Andrej. Surya. 1961. Selected Writings. Trond Berg Eriksen. “Translator’s Introduction”. The Metamorphoses of the Circle. 1895. Georges. The Will to Power. Vinden fra utsiden. New York: Vintage Books. Originaltittel: L’Écriture et l’expérience des limites. 1-15. Minneapolis: University of Minnesota Press. Søren Ulrik. overs. Solaris.). Allan. Visions of Excess. Ann. overs. 1968. ss. Originaltittel: Les metamorphoses du cercle. ss. Fluch auf das Christenthum. 1998. Friedrich. Lincoln: University of Nebraska Press. overs. Frederik & Thomsen. 1974. M. 1967/1968. Sollers. Bataille: A Critical Reader. ”The Roof: Essay in Systematic Reading”. Stoekl. mars].Nietzsche. 1982/1989. 74-101. On the Genealogy of Morals. Paul. Originaltittel: Zur Genealogie der Moral. i Fred Botting & Scott Wilson (Ed. 2001. ”Introduction”. Friedrich. Anti-Krist. Project Gutenberg [Online]. 2002. Helge. i Maurice Blanchot. Originaltittel: Der Fall Wagner. Douglas Smith. Baltimore: The Johns Hopkins Press.

2000. 143 . “Critical Space”. overs. Dag. i James Der Derian (Ed. Originaltittel: L’Horizon Negatif. Oxford: Blackwell. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Negative Horizon. 2005. Virilio. 46-57. Virilio. Julie Rose. i James Der Derian (Ed. Paul. 1999. Paul. Originaltittel: L’Inertie polaire. overs. London: Continuum. “Polar Inertia”. 1990. 1999/2000. Originaltittel: Stratégie de la déception. “The Suicidal State”. London: Verso. Virilio. The Virilio Reader. Originaltittel: Logistique de la Perception – Guerre et Cinéma I. 1976. ss. Originaltittel: L’Espace critique. Originaltittel: L’État suicidaire. Originaltittel: Vitesse et Politique. 58-72. Oxford: Blackwell. Oxford: Berg. Patrick Camiller. 1977. ss. Østerberg.). 1989/1996. Virilio. 1984. The Virilio Reader. “The State of Emergency”. 1975. Oxford: Blackwell. ss. London: Verso. 1984. Paul. 1984.Press. The Virilio Reader. 1998. Paul. 1975/1994. 2005. 1998. Virilio. Oxford: Blackwell. Strategy of Deception. Paul. Det moderne. War and Cinema. The Virilio Reader. Chris Turner. 117-133. City of Panic. 2004. The Logistics of Perception. i James Der Derian (Ed. Paul. Virilio. Originaltittel: Bunker Archéologie.). 1998. Virilio. Originaltittel: Ville Panique. overs. ss. 29-45. Paul.). Paul. overs. Oslo: Gyldendal. Michael Degener. i James Der Derian (Ed.). Virilio. 1998.

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful