Ex fac 2

25.04.2008

Av

Erik
Kvarme
 a) Redegjør for disse normene
Jeg vil først gjøre rede for Hans Skjervheim sin norm om deltaker og tilskuer. Skjervheim
er en kontroversiell tenker fordi han tviler på sosialvitenskapene sine veiledninger om
predikasjon og kontroll i studiet av mennesker. Når samfunnet blir studert som
mål/middel relasjoner, ender de opp som brikker i ulike maktspill, og slutter å være
selvstendig tenkende individer. Men Skjervheim mener skillet mellom deltaker og tilskuer
perspektiv er umulig å opprettholde. En samtalesituasjon er tvetydig. For å forstå om jeg
forteller en vits, eller fremmer en påstand, krever forståelse og anvendelse av begge
holdninger. Hvis man tar hverandre bokstavelig til enhver tid, forstår man ikke hverandre.
Man må også innta tilskuerperspektivet i enkelte situasjoner. Man lytter til hva den andre
har å si, og gir respons til dette etter beste evne, da deltar man. Samtidig som man
studerer den andre, og prøver å forstå han, da inntar man tilskuerholdningen. Å være i en
samtalesituasjon med andre innebærer både å bli kjent med deres virkelighetsforståelse og
dem selv. Når det gjelder forskning, så kan forskeren aldri helt løsrive seg fra
deltakerperspektivet. De forklaringene og teoriene forskeren fremsetter, vil ofte kunne
være uforenlig med aktørens forståelse av seg selv og samfunnet. Ofte vil forskeren måtte
ta stilling til saker, og involveres slik (implisitt) i en diskusjon om disse tingene. Når
forskeren hevder sin teori som sann, blir han uvergelig en deltaker i en diskusjon om disse
tingene. Om man tviholder på et rent tilskuerperspektiv, og på sine altforklarende – isme
perspektiver, vil man få flere uforenelige beskrivelser og forklaringer, som heller ikke kan
føre dialog med hverandre.

Donald Davidson formulerer barmhjertighetsprinsippet for tolkning. Det omfatter tre

ulike strategier for hvordan vi skal forholde oss til den andre, og hva den andre sier.
Prinsipper for barmhjertig fortolkning inneholder ofte en kombinasjon av et forslag til hva
som må være utgangspunktet for fortolkning, og et forslag til en fortolkningsstrategi. Man
skiller mellom tre forskjellige prinsipper for barmhjertig fortolkning og deres tilhørende
fortolkningsstrategier. Det første prinsippet er at man skal maksimere sannhet og
effektivitet. Vi må fortolke dem slik at flest mulig av dem fremstår som sanne, og at flest
mulig av dem har de virkningene som aktøren tilsikter. Det andre prinsippet er at vi skal
maksimere rasjonalitet. Når vi fortolker en aktørs ytringer eller handlinger, må vi fortolke
dem slik at aktøren i lys av fortolkningene framstår som mest mulig rasjonell. Det tredje
og siste prinsippet fra Davidson er at vi skal maksimere enighet og likhet. Når vi fortolker
en aktørs ytringer, må vi fortolke dem på en slik måte at aktøren fremstår som mest mulig
enig med våre egne oppfatninger. Og når vi fortolker en aktørs handlinger, må vi fortolke
dem slik at de framstår som mest mulig lik våre egne handlinger i tilsvarende situasjoner.
Disse tre fortolkningsstrategiene kan kombineres.

a) Hvordan mener du disse kan begrunnes?

Skjervheim advarer mot et rent tilskuerperspektiv fordi det objektiverer aktøren. Og tar
man inn tilskuerholdningen utøver man maktutøvelse og objektivering. Et eksempel er
filosofistudenten som snakker om det perfekte og harmoniske Absolutte. Psykologen
inntar tilskuerholdningen, og hevder studenten er farsfiksert, og spør spørsmål angående
filosofens seksualliv. Filosofistudenten svarer senere med å hevde at psykologen har et
mindreverdighetskompleks, og at han flykter inn i en beskyttende psykologrolle.
Tilskuerholdningen vurderer aktøren som et kasus. Ønsker å lære noe om aktøren, ikke av
ham, og objektiverer aktøren. I tilegg henger tilskuerperspektivet sammen med en tendens
til å objektivere, og kategorisere, og dermed frarøve dennes frihet til å definere seg selv.

Donald Davidson gir 5 oversiktlige grunner for barmhjertighetsprinsipp. Det første

prinsippet er at man skal ha respekt for aktører og deres meninger. Grunnideen er at
respekt for aktører blir bedre ivaretatt ved å gå ut fra at det de sier og tror på stort sett er
sant, at handlingene stort sett har de virkningene de tilsikter, at de stort sett er rasjonelle,
og at de ofte er enige med oss i mange ting, enn å gå ut fra det motsatte. Det neste
prinsippet er den grunnleggende likheten. Vi kan forstå hverandres måter å behandle
forskjellige oppfatninger på, vi kan bli enige om måter å beskrive dem på. ”Mellomstore
tørre ting” er fenomener som hører til våre fysiske og sosiale omgivelser, slik vi
registrerer disse omgivelsene ved hjelp av det normale sanseapparatet som menneskene er
utstyrt med. Det neste prinsippet er praktisk instrumentell og sosial basiskunnskap. Dette
prinsippet har en planmessig appell. Hvordan et samfunn fungerer, er avhengig blant
annet av hvordan samfunnsmedlemmene handler og tenker, hvilke oppfatninger de har,
hvordan de føler og vurderer. Sannhet, rasjonalitet og antakelse om mulig enighet har
langt større forklaringskraft enn de motsatte antakelsene. En grunn til at dette er viktig er
at, uansett hva sosiale aktører ellers tror på eller vet, må vi gå ut ifra at de også har
betydelig korrekt instrumentell og sosial kunnskap. Et samfunn der aktørene stort sett har
feilaktige oppfatninger om hverandre eller hvordan deres samfunn fungerer vil ikke
overleve lenge. Intellektuell åpenhet er det neste prinsippet Davidson tar opp. Vi kan aldri
utelukke at det er våre fortolkninger det er noe galt med, og at det som andre mennesker
sier og gjør, kan være sant og fornuftig selv om vi ikke forstår det. En slik intellektuelt
åpen holdning blir blokkert dersom vi i utgangspunktet avviser alt det vi ikke forstår som
uttrykk for galskap, primitiv tenkning eller andre typer mental forvirring. Det siste
prinsippet er fortolkningsstrategier. Slike strategier gir visse retningslinjer for hvordan vi
skal skille mellom gode og dårlige fortolkninger. Prinsipper for barmhjertig fortolkning
sier at vi skal foretrekke fortolkninger som enten gjør aktørenes påstander sanne, som gjør
aktørene mest mulig rasjonelle eller som gjør dem mest mulig lik oss. Slike prinsipper kan
selvsagt være vanskelig nok å bruke i praksis, men retningen de peker i skulle være klar
nok.

c) I hvilken grad vil vi begrunne disse normene annerledes når de settes inn i en
vitenskapelig sammenheng?

Vi kan slå fast at Davidson og Skjervheim sine normer er universelle, men det kan bli
annerledes når det skal settes inn i en vitenskapelig kontekst. Normene blir strengere fordi
vitenskapen skal falsifisere sine prosjekter. Det vil si at vitenskapen må vise at det de gjør
er gyldig, og ikke bare enkelttilfeller. Og et av prinsippene til Davidson er at man skal ha
respekt for aktører og deres meninger. Samfunnsvitenskapelig forskning er blant annet
basert på observasjon av sosiale aktørers handlinger, muntlige ytringer, skrevne
dokumenter og andre tekster. Man får tilgang til slike data gjennom metoder som
deltakende observasjon, intervju med informanter og studier av dokumenter. Men
grunnlaget for statistisk materiale består ofte av informasjon som er samlet inn ved hjelp
av spørreskjema, og som må fortolkes. Det betyr ikke at verdier, mål og idealer unndrar
seg vitenskapelig diskusjon. Innenfor visse grenser kan vitenskapen avgjøre hvorvidt
bestemte midler egner seg godt eller dårlig til å nå et gitt mål. Følgelig kan den fortelle
oss noe om hvilke sjanser som foreligger for at et bestemt mål kan bli oppnådd med de
midler som står til vår rådighet. Vitenskapelig forskning kan påvise at målsettingen er
realistisk og gjennomførbar eller urealistisk og ikke-gjennomførbar under de gitte forhold.
Vitenskapen tvinger oss til å foreta avveininger og gjør oss i stand til å handle på en mer
ansvarlig måte. På denne måten kan vitenskapen gjøre oss mer bevisste. Når vi handler på
en bestemt måte tar vi alltid standpunkt for enkelte verdier, og standpunkt mot andre
verdier. Det betyr at samfunnsviteren ikke kan forplikte aktørene på bestemte verdier eller
mål. Den avgjørende beslutningen må overlates til aktøren selv. Forskeren er forpliktet til
å akseptere kjensgjerningene slik de er, men på den andre siden framtvinger valget
grunnleggende etiske beslutninger hos den enkelte. Det er allmenn enighet om at de ulike
virksomhetene i samfunnet bør drives på en etisk ansvarlig måte. Dette gjelder også innen
forskningsetikk. Den skal si noe om hvordan forskere skal eller bør opptre i bestemte
etiske konfliktsituasjoner som kan oppstå i forbindelse med deres arbeid som forskere.
Forskningsetikk går ut på at man skal unngå skade eller smerte. Det finnes mange måter
et individ kan påføres lidelse på. For eksempel uønsket kunnskap, tap av selvrespekt,
unødige skuffelser, unødig økonomiske tap og sterke følelsesmessige konflikter. En
samfunnsforsker har plikt til å vite om dette, og til å ta hensyn til det i sin forskning. En
annen retningslinje som forsøker å konkretisere personvernet gjelder respekt for
individets privatliv. Denne retningslinjen kan bringe forskeren inn i vanskelige konflikter
med seg selv og med lovverket. Men det er viktig at samfunnsforskning bygger på tillit
mellom informanter og forskere. To andre retningslinjer er at forskeren har
informasjonsplikt, og at forsøket foregår med fritt og informert samtykke. De som det blir
forsket på har til enhver tid rett til å avbryte sin deltakelse. Ingen kan tvinges til å delta i
et forskningsprosjekt mot sin vilje. Mange typer forskningsprosjekter kan ikke
gjennomføres uten at mennesker deltar. Dette gjelder i stor grad survey-undersøkelser og
dybdeintervjuer. Hvis intervjuobjektene ikke vil samarbeide, kan man ikke gjennomføre
slike prosjekter. Mange typer forskning innebærer forskjellig typer risiko. Fritt og
informert samtykke gjør det mulig å gjennomføre forskning som innebærer en viss risiko
eller som ellers ville ha brutt med kravet om frihet og selvbestemmelse. Ingen kan
påtvinges å delta i forskning som innebærer risiko, men de kan frivillig velge å delta.